Preken for 12. søndag i treenighetstiden, 31. august 2014, i Arendal korps
Dagens prekentekst finner vi i Nehemjas bok, i det niende kapittel, fra vers 19 til 21; og vi leser i Jesu navn:
«Men i din store barmhjertighet
forlot du dem ikke i ørkenen.
Skysøylen vek ikke fra dem om dagen,
men førte dem på veien;
og ildsøylen vek ikke fra dem om natten,
men lyste opp veien de skulle gå.
Du ga dem din gode Ånd
for at de skulle få visdom.
Du nektet dem ikke manna til mat
og ga dem vann mot tørsten.
Du sørget for dem i førti år,
i ørkenen manglet de ikke noe.
Klærne deres ble ikke utslitt,
og føttene hovnet ikke opp».
Slik lyder Herrens ord!
Dagens prekentekst finner vi i ett av de gammeltestamentlige skriftene som vi nok ikke leser så ofte, verken til vår andakt eller i gudstjenester.
Nehemjas bok…
Det er en av de historiske bøkene i Det gamle testamente. Det er flere grupper skrifter i denne delen av Bibelen. Det er urhistorien, som Mosebøkene, det er visdomslitteraturen, som Salmene, høysangen og klagesangene; det er den profetiske litteraturen; tre store og 12 små profeter; Obadja er en av dem, med ett kapittel. Og det er de historiske bøkene: Josva, Dommerne, Samuelsbøkene, kongebøkene, Esras bok, Esters bok – og Nehemja.
Hvem var så Nehemja?
Han er en av heltene i den gammeltestamentlige fortellingen. Han var en Josva-skikkelse, mange hundre år etter Josva. Som Josva førte han folket tilbake til landet de var blitt lovet. Men der Josva var den som ledet erobringen og gjenoppbyggingen av landet etter de mange årene i Egypt, var Nehemja den som bygget opp igjen Jerusalems murer etter eksilet i Babylon. Nehemjas bok har noe selvbiografisk over seg. Boka åpner med at han forteller hvordan han fikk sitt kall: «Ord av Nehemja, sønn av Hakalja. Det var i måneden kislev i det tjuende året, mens jeg var i borgen Susa. Da kom Hanani, en av brødrene mine, og noen menn fra Juda. Jeg spurte dem ut om de judeerne som hadde sluppet unna fangenskapet, og om Jerusalem. De svarte: «De som har sluppet unna fangenskapet der i provinsen, er i stor ulykke og vanære. Muren rundt Jerusalem er brutt ned, og portene er brent opp.» Da jeg hørte dette, satte jeg meg ned og gråt. Jeg sørget i flere dager. Jeg fastet og ba til himmelens Gud» (Neh 1, 1-4).
Så bestemmer han seg for å bygge opp igjen murene, og han søker kongen i Babylon om tillatelse til å reise hjem og gjøre dette. Og den tillatelsen får han. Og dermed er det hele i gang.
Historien om Nehemja. Historien om gjenoppbyggingen av Jerusalems murer.
Jeg nevnte parallellen til Josva. Det er ikke bare jeg som har sett den. Nehemja selv så den. Derfor har han referanser til vandringen fra Egypt i det som vi har lest.
Han minner folket om at de har vært i liknende situasjoner før. De har vært bortført før. De har vendt tilbake også før. Han minner dem om dette i form av en lovsang; en bønn: «Men i din store barmhjertighet forlot du dem ikke i ørkenen. Skysøylen vek ikke fra dem om dagen, men førte dem på veien; og ildsøylen vek ikke fra dem om natten, men lyste opp veien de skulle gå».
Nehemja kunne sitt folks historie. Og folket selv kunne den. De visste hva han refererte til. Vi kan lese fra 2 Mos 13, 21-22: «Og Herren gikk foran dem, om dagen i en skysøyle for å vise dem veien, om natten i en ildsøyle for å lyse for dem. Slik kunne de gå videre både dag og natt. Skysøylen vek ikke fra folket om dagen og ildsøylen ikke om natten».
Lina Sandell kunne også sin bibelhistorie. Derfor har vi allerede sunget her i formiddag: «Lysende ildstøtte vær meg i mørke; skystøtte vær meg når dagen er het.»
Hva handler denne teksten om?
Hva handler ørkenfortellingen om?
Det handler om Guds trofasthet. Den handler om Guds omsorg
Men hvorfor dette behovet for å bli minnet om Guds trofasthet og omsorg?
«Det trenger vi alltid å bli minnet om», kan det være fristende å svare. Et tilsynelatende fromt svar, men det er ikke der behovet ligger denne søndagen. Vi har ikke lest denne teksten bare for å bli minnet om selvfølgeligheter. Vi har lest den fordi det er noe Herren vil si oss.
Nehemja var en helt. Han var sin tids Josva. Han sto midt i en formidabel oppgave, praktisk, men også politisk.
I Norge har vi markert 200-årsjubileet for den norske grunnloven i år. Det var nok verken Josva eller Nehemja-dimensjoner over de 112 som samlet seg på Eidsvoll, men det var et dristig prosjekt de ga seg i kast med. «Grunnlov» - eller «Konstitusjon» - var et forholdsvis nytt begrep. Det var noe man hadde fått i Amerika 40 år før, og det hadde ført til en krig med England. Det var noe de hadde fått i Frankrike 20 år før – det hadde ført til en revolusjon. Det var ikke gitt at de europeiske stormaktene bare ville sitte og se på dette.
Det kunne derfor komme godt med, det rådet en skyss kar skal ha gitt en av Eidsvollsmennene, Georg Sverdrup, på vei til dette møtet: «Hva dere enn rår prinsen til, så husk at Gud er attåt».
Nehemja kunne minne både folket og seg selv om Guds trofasthet fordi både han og de visste: Dette har vi erfart før! Herren hadde sørget for folket før. «Du ga dem din gode Ånd for at de skulle få visdom. Du nektet dem ikke manna til mat og ga dem vann mot tørsten. Du sørget for dem i førti år, i ørkenen manglet de ikke noe. Klærne deres ble ikke utslitt, og føttene hovnet ikke opp».
Sang vi ikke også: «Vis du meg kilden i ørkenens tørke/hvorom ei verden det ringeste vet»?
Det finnes en anekdote om Martin Luther og hans Katarina.
Luther var en mann som kunne bekymre seg. Og en gang han var i en slik bekymringsfase kom hans kone Katarina til frokostbordet, kledd i sørgeklær. Martin ble forskrekket. – Er det noen som er død? spurte ham.
- Jeg tror Gud er død, svarte Katarina.
- Sånn må du ikke snakke, sa Martin Luther, både forskrekket og sint i stemmen. – Du vet da godt at Gud ikke kan dø!
- Men hvorfor oppfører du deg som om han er død, da? spurte Katarina.
Det går an å bli så bekymret at vi blir helt handlingslammet. Jeg tror de fleste av oss har brukt en del energi på det å bekymre oss. Som regel var det ingen grunn til det.
Det finnes en liten fortelling om denne teddybjørnen med det han selv kaller «en passe stor forstand», nemlig Ole Brumm. En dag som han går gjennom Hundremeterskogen sammen med Kristoffer Robin, sier han plutselig: - Tenk om det falt et tre over oss akkurat nå?
- Men tenk om det ikke gjorde det, svarte Kristoffer Robin.
Hvorfor oppfører du deg som om Gud er død? spurte Katarina Luther sin mann. Tenk om det ikke falt ned noe tre, sa gutten til den vesle bamsen.
Israelsfolket hadde bekymret seg der ute i ørkenen.
Tenk om Faraos soldater innhenter oss!
Hvor skal vi få mat fra? Hvor skal vi få drikke fra? Hvor skal vi søke ly for sola? Hvordan skal vi klare oss i nattemørket?
«Vis du meg kilden i ørkenens tørke
hvorom ei verden det ringeste vet.
Lysende ildstøtte vær meg i mørke,
skystøtte vær meg når dagen er het.»
Fortellingen om israelsfolkets vandring fra Egypt kunne ha vært en fortelling om en lang og håpløs vandring der en hel generasjon døde der ute i ørkenen. For det skjedde! Men i stedet levde den videre som en fortelling om at Gud som tok seg av sitt folk, som ikke vek fra dets side, som gav trøst og trygghet den gang og til mennesker siden. Minnet om Guds omsorg ble en trøst i dagens situasjon.
Den Gud som var på Josvas tid – han var den samme på Nehemjas tid. Han er den samme i dag.
Vi har lest to andre tekster i denne gudstjenesten. Vi har lest Jesu ord fra Bergprekenen om at ingen kan tjene Gud og Mammon, og om at man ikke skal bekymre seg, men tro på Jesus. Jeg kan ikke lese dette annerledes enn at Mammon er en gud for bekymringer.
Og vi har lest en tekst fra Hebreerbrevet: «La ikke kjærlighet til penger styre livet, men nøy dere med det dere har. For Gud har sagt: Jeg svikter deg ikke og forlater deg ikke. Derfor kan vi tillitsfullt si: Herren er min hjelper, jeg frykter ikke. Hva kan mennesker gjøre meg?»
Er alt sagt med det?
I disse dager jages kristne i Irak og Syria fra hus og hjem, de frykter for sine liv fordi noen vil drepe dem. Hvem av oss tør å si til dem – fra vårt trygge Norge! – at de ikke skal bekymre seg; at de bare skal stole på Gud så vil det nok ordne seg?
Vi skal ikke ta lett på andre menneskers frykt for eget liv, enten det nå er vold eller sykdom som truer med å ta det fra oss.
Det er helt legitimt å være glad i livet. Det er helt legitimt å ønske å leve videre – fullføre oppgaver; se barn og barnebarn vokse opp; følge med dem enda en tid.
Fatalisme og kristendom er ikke det samme. Hvorfor helbredet Jesus syke? Hvorfor vekket han opp døde? Hvor søker syke mennesker forbønn?
Fordi livet er kjært. Fordi livet er en gave. Men i denne gaven ligger også en visshet og en kunnskap for den kristne: Vissheten og kunnskapen om en evig frelse hjemme hos Herren.
Vi kan stole på Gud, både fordi vi tror han har omsorg for oss mens vi lever her nede, men også fordi vi vet han har en omsorg som strekker seg ut over dette livet.
Når mørket faller på rundt oss: Herren vil lyse for oss!
Når heten steker: Herren vil gi oss ly!
For ikke så lenge siden så jeg et opptak med Martin Luther King jr. på youtube. Jeg har sett opptaket mange ganger før, og det gjør like sterkt inntrykk hver gang. Det var fra den siste kvelden han levde og viste den siste talen – eller appellen – som han holdt.
Han var 39 år gammel. Han hadde vært truet på livet mange ganger. Men denne kvelden var han full av mot. «Kanskje skal jeg ikke være med dere så mye lenger», sa han. «Som alle mennesker, ønsker jeg et langt liv. Men det betyr ikke noe for meg i dag. For jeg har stått på fjellet og sett inn i det lovede landet».
Og så avsluttet han med å sitere en sangstrofe som alle amerikanere kjenner, åpningslinjen til det som kalles «The Battle Hymn of the Republic»: «My eyes have seen the glory of the comming of the Lord!»
Mine øyne har sett herligheten av Herrens komme!
Moses, der han sto på fjellet og så inn i det lovede landet.
Gamle Simon, der han sto i templet og holdt et lite barn i armene sine.
Nehemja, der han ledet et folk som bygde opp igjen Jerusalem med murerskjeen i den ene hånden og sverdet i den andre.
Gjenskinnet av Herrens herlighet når han kommer.
«Lysende ildstøtte vær meg i mørke – skystøtte vær meg når dagen er het»!
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar