lørdag 9. august 2014

Når Jesus sier «kom»…



Preken i Risør Frikirke 9. søndag etter treenighet, 10. august 2014

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, i det 11. kapittel, fra vers 28 til 30; i Jesu navn:
«Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og min byrde lett.»

Slik lyder Herrens ord!


Jeg tror det første verset i dagens tekst var ett av de første bibelversene jeg lærte utenat. Kanskje kunne jeg «den lille bibel» fra før; kanskje kunne jeg «la de små barn komme til meg, og hindre dem ikke, for Guds rike hører sådanne til». Slik lærte vi det tidlig på 1960-tallet. Men så kom dette: «Kom til meg, allerede som strever og har tungt å bære; jeg vil gi dere hvile». Igjen siterer jeg slik det står i hukommelsen til en som har passert 60 år.

Et kjent vers. Kanskje ett av de mest kjente og mest siterte vers i hele evangeliet.
Og derfor også et krevende vers å preke over. Kanskje ikke et «vanskelig» vers, men et krevende. For hva kan jeg vel si om dette verset som ikke er blitt sagt mange ganger før? Hvilke tanker kan jeg vel dele med noen ut fra dette verset, som ikke er blitt delt mange ganger før, og med mange mennesker?
«Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder…»

Hva er det med dette Jesu «kom» som gjør at vi gjentar det gang på gang, både for oss selv og for hverandre?

Det er en innbydelse.
Innbydelser setter vi som regel pris på. Det betyr at noen gjerne vil ha oss i vårt selskap; i sin nærhet. Enten det en innbydelse til en enkel kopp kaffe, en middag for to, et lite selskap eller en stor anledning; et bryllup.

En av Jesu mest kjente lignelser handler om dette: Innbydelse til et bryllup. Ikke et hvilket som helst bryllup, men «Kongesønnens bryllup». Fra den lignelsen husker vi kanskje hvordan det gikk med ham som møtte opp uten å være innbudt. I en annen lignelse forteller Jesus om «det store gjestebudet», der mange av dem som var innbudt, ikke kom, og derfor gikk tjenerne til verten ut og nødet folk til å komme, slik at vertens hus kunne bli fullt.
Den innbydelsen vi leser om i dagens tekst, er en innbydelse som gjelder alle. Ordet «alle» er adressaten for Jesu innbydelse. «Kom – alle».

Men hvem omfattes av «alle»? Jesus sier at «alle», det er «alle dere som strever og bærer tunge byrder». Dermed retter han innbydelsen mot den eller dem som innbydelsen gjelder. Han sier ikke «alle de», men «alle dere». Så er det kanskje et element av utelukkelse også i Jesu «kom». Hans «kom» er for dem – oss! – som trenger ham. Og kriteriet for at vi trenger ham, er at vi «strever og bærer tunge byrder».

Dette «kom»-motivet kjenner vi også fra den kristne sangskatten. «Kom til din Frelser, oppsett det ei», heter det i en slik sang. I en annen kjent sang, skrevet av T.B. Barratt, og tydelig inspirert av dagens tekst, heter det: «Kom hit, hver tørstig sjel, og drikk av livets vann. Du lenge nok har drukket der hvor tørsten ei slukkes kan.»

En siste «kom»-sang skal jeg nevne: Da H.A. Tandberg var leder for Frelsesarmeens arbeid blant barn rundt 1904 hadde han et møte der ei lita jente kom fram til forbønn. Og Tandberg gikk ned for å snakke med henne, og høre hva hun ville. «Hvorfor er du her, lille venn?» spurte han. «Fordi Jesus har bedt meg å komme», svarte jenta. Og slik ble sangen «Jesus har bedt oss å komme» født.

«Kom til meg!»
«Jesus har bedt oss å komme!»
Jesu innbydelse.

Selv i døden var det innbydelsen som kjennetegnet Jesus.
Han ble drept som en forbryter, men selv mens han hang på korset, innbød han en av dem som døde sammen med ham. «I dag skal du være med meg i Paradis», sa Jesus til den røveren som ba ham om en tanke.
Armene hans var strakt ut mot alle der han hang på korset.
De fleste som dør fordi myndighetene har dømt dem til å dø, er gjerne bakbundet eller bundet på annen måte.
Jesus var naglet til korset, men armene hans var strakt ut.

Utstrakte armer! De fleste av oss oppfatter det som en innbydelse. En invitasjon.
Til et barn.
Til en vi er glad i.
Til den vi elsker.

Kom til meg, sier Jesus. Kom til meg – og få hvile. Jeg vil gi deg hvile.

Men det er et ord til i denne teksten vi må snakke om.
Det er ordet «byrde».

En gammel kone gikk langs veien med en stor bør på ryggen. En bonde kom forbi med hest og kjerre. Han innbød den gamle kona til å sette seg i kjerra, og hun klatret takknemlig opp og satte seg, fremdeles med børa på ryggen.
– Men sett nå fra deg børa, da, sa bonden.
- Å nei, sa den gamle kona. – Det er ille nok at du skal kjøre meg. Børa mi får jeg bære sjøl.

Om ikke historien er sann, er nok erfaringen det.
Man kommer til Jesus, men fortsetter å bære på børa.
Men legg merke til en ting: I denne teksten sier faktisk ikke Jesus at vi ikke skal bære byrder mer. I stedet sier han noe om hvordan byrdene skal håndteres. «Ta mitt åk på dere og lær av meg», sier han.

«Åk» er et ord vi ikke liker. Åk er det samme som byrde, har vi lett for å tenke.
Men et åk er faktisk et hjelpemiddel for den som har byrder – åket gjør det enklere å håndtere byrden.
Fra min barndom husker jeg en reklame for et meieriprodukt, der man så ei blond budeie med en melkebøtte i hver hånd. Over skuldrene hennes lå et trestykke, og i hver enda av det var det en snor og en krok.
Det var et åk. Åket gjorde det lettere for budeia å bære melkebøttene. Det fjernet ikke byrden, men gjorde den mer håndterbar.

«Mitt åk er lett», sier Jesus, og som følge av dette: «Min byrde er lett».

Jesu åk – kan det være noe annet enn den kjærlighet han viste? Den tilgivelse og forsoning som han brakte til veie for oss?

Jesu åk gjør at det vi kaller «syndebyrden» blir kunnskapen om at syndene er tilgitt.
Den kunnskapen er lettere å bære, enn vissheten om uoppgjort synd.

Jesu åk gjør at vi tar på oss et ansvar for våre medmennesker, ikke fordi vi synes vi må, men fordi Jesu åk gjør at vi elsker dem.
Da blir det mindre av en byrde og mer av en glede. En forrett. Et privilegium.

I min ungdom hadde popgruppa «The Hollies» stor suksess med en sang som het «He ain’t heavy; he’s my brother».
Bakgrunnen for sangen skal ha vært et svar ei jente ga da noen kommenterte at den vesle gutten hun bar på; han måtte da være en altfor stor byrde for henne? «Han er ingen byrde», sa jenta. «Han er broren min!»
Kanskje er det en vandrehistorie; varianter av den kan spores bakover til 1800-tallet. Men det er en klokskap i den som tåler tidens tann.

Min byrde er lett, sier Jesus.
«Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov», skrev Paulus til de kristne i Galatia.
Bær hverandres byrder – i vissheten om at den største og tyngste byrden var det en annen som bar. Det var han som sier «Kom til meg».

For 45 år siden var jeg elev ved Sauda Gymnas. I klassen min var det en gutt som het Bjørn. Jeg husker nok det klassefellesskapet bedre enn han gjør.
Da Bjørn var sykehusprest på Lier, skulle han holde en preken for pasientene der. Kort tid før gudstjenesten skulle begynne, skrev han en sang som siden er blitt folkeeie, og som står i sang- og salmebøker. Den heter «Eg ser».
Denne «eg» som ser, er Jesus selv. Teksten kjenner vi nok til:

«Eg ser at du e trøtt,
men eg kan ikkje gå alle skrittå for deg.
Du må gå de sjøl,
men eg vil gå de med deg,
eg vil gå de med deg.

Eg ser du har det vondt,
men eg kan ikkje grina alle tårene for deg.
Du må grina de sjøl,
men eg vil grina med deg.
eg vil grina med deg.

Eg ser du vil gi opp,
men eg kan ikkje leva livet for deg.
Du må leva det sjøl,
men eg vil leva med deg,
eg vil leva med deg.

Eg ser at du e redd,
men eg kan ikkje gå i døden for deg.
Du må smaka han sjøl,
men eg gjer død til liv for deg,
eg gjer død til liv for deg
Eg har gjort død til liv for deg.»


Ja, i sannhet: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.» Slik lyder Herrens ord!


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd;én sann Gud fra evighet og til evighet! Amen!

Ingen kommentarer: