«Gud sa: «La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss! De skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden.» Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem. Gud velsignet dem og sa til dem: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over alle dyr som det kryr av på jorden.» Og Gud sa: «Se, jeg gir dere alle planter som setter frø, alle som finnes på hele jorden, og alle trær som bærer frukt med frø i. Det skal dere ha å spise. Og til alle dyr på jorden og til alle fugler under himmelen og til alt som kryper på jorden, alt som har livsånde i seg, gir jeg alle grønne planter å spise.» Og det ble slik. Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var svært godt! Og det ble kveld, og det ble morgen, sjette dag.»
Slik lyder Herrens ord!
Vi er i den delen av kirkeåret som kalles «åpenbaringstiden». Det er en tid hvor Guds herlighet skal åpenbares for oss gjennom Jesus Kristus. Teksten vi har lest, er en del av skapelsesberetningen. En av andre tekstene for denne søndagen beskriver nær sagt den andre ytterligheten: Apostelen Johannes sin visjon om en ny himmel og en ny jord. Og evangelieteksten handler om Jesu første mirakel, bryllupet i Kana der han gjorde vann til vin.
Vi kan altså se en tråd i disse tekstene, som på ulike måter sier noe om hvordan Gud åpenbarer seg i skaperverket: Da det ble til, når det skal gjenopprettes, og at han er herre over det da, men også mens det finnes i sin nåværende form.
Vi er i åpenbaringstiden, og vi skal stanse for hvordan Gud åpenbarer seg i skaperverket. Teksten som vi leste er hentet fra siste del av skapelsesberetningen. Etter å ha skilt lys og mørke, etter å ha skapt himmel og jord, blomster og trær, dyr, fugler og fisk, er det som om Skaperen tar ett skritt tilbake, og så sier han: «La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss! De skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden.»
Og så gjorde han det. Vi leste: «Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem.»
Jeg leser dette som en fundamental og eksistensiell tekst: Vi er skapt i Guds bilde.
Jeg vet ikke hva Gud så for seg da han skapte alt det andre: Planter, dyr, fugler og fisk. Om han hadde noen «modell» for det han gjorde, eller om han bare lot kreativiteten blomstre, flomme, utfolde seg. Om han improviserte. Noen ganger kan improvisasjoner være det som skaper den vakreste kunsten, de vakreste bildene, den vakreste musikken. Jeg improviserer sjelden. Da barnebarna var små, hendte det jeg improviserte små viser for dem mens vi spiste eller skiftet bleie eller noe slikt. Det var koselig, men ikke kunst og det ble aldri skrevet ned. Eller jeg kan improvisere små kjærlighetsviser til kona mi. Men de er også bare øyeblikkets kunst, øyeblikkets tekst, og de får bare det ene minuttets levetid der og da.
Den guddommelige improvisasjonen er sikkert annerledes, akkurat som den guddommelige planleggingen var det og er det. For er det noe som preger skaperverket den dag i dag, er det nettopp dette mangfoldet, og hvordan de mange detaljene som vi ikke ser betydningen av, faktisk er veldig viktige og har en funksjon. I planteriket. I dyreriket. I havet.
«La oss lage mennesker i vårt bilde», sa Gud.
Her har han hatt en plan; en arbeidstegning: Sitt eget bilde.
Vi som har barn, uansett alder, har både hørt og selv deltatt i samtaler om hvem barnet og barna «ligner». De fleste av oss har med oss trekk fra våre biologiske foreldre: Kroppsbygning, farger på øynene, evner og anlegg – noe av det er biologisk betinget, annet kan være sosialt betinget. Et barn som vokser opp i et hjem med mange bøker blir selv glad i å lese – sannsynligvis. Vi er – et stykke på vei – skapt i våre foreldres bilde.
Mine foreldre var hvite – derfor er jeg hvit. Jeg fikk barn med en hvit kvinne, derfor er mine barn også hvite.
Men da Gud skapte mennesket i sitt bilde, skapte han dem ikke bare hvite; han skapte oss – som vi synger med ungene – «rød og gul og hvit og svart». Guds bilde er mangfold. Å være skapt i Guds bilde, er å være skapt i og med mangfold. «Rød og gul og hvit og svart, er det samme, har han sagt».
Vi er skapt i mangfold. Guds bilde er mangfold. «What colour is God’s skin?» het det i en sang som var en del av min ungdomstid. Det var bevegelsen «Up with people» som lanserte den. Teksten forteller om en far som skal si god natt til sin lille sønn, og i det han skal bre over ham, sier gutten: «Pappa, hva er Guds hudfarge?»
Faren svarer: «It's black, brown, yellow, it is red, it is white
Every man's the same in the good Lord's sight».
«Men hvorfor sloss de forskjellige rasene da?» spør gutten, og faren svarer at det er en del av den lidelsen menneskene bærer på, men nå er man i ferd med å lære…
Sangen er fra 1968 – mange av oss tenker nok at den læringskurven har vært slak. Fremdeles er det nok de som lurer på hva som er Guds hudfarge. Men svaret er det samme.
Vi er skapt i Guds bilde, og det er et bilde som viser mangfold. Det presiseres også i bibelteksten. Vi har lett for å tenke i mannlige kategorier når vi ser for oss Gud. Men når Gud skulle skape mennesket i sitt eget bilde, var det ikke nok med det mannlige bildet. Vi leste: «Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem». For å skape mennesket i sitt bilde, var det ikke nok å skape mannen. Han skapte kvinnen også. Bare slik kunne mennesket i Guds bilde være korrekt; bare slik var det fullstendig.
Skapt i Guds bilde; et bilde i mangfold; et bilde som omfatter både mann og kvinne.
Men tekster sier noe mer. Den forteller om et oppdrag. Vi leste: «Gud velsignet dem og sa til dem: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over alle dyr som det kryr av på jorden.» Og Gud sa: «Se, jeg gir dere alle planter som setter frø, alle som finnes på hele jorden, og alle trær som bærer frukt med frø i. Det skal dere ha å spise. Og til alle dyr på jorden og til alle fugler under himmelen og til alt som kryper på jorden, alt som har livsånde i seg, gir jeg alle grønne planter å spise.» Og det ble slik».
Dette er det vi kaller «forvalteroppdraget».
Gud har overlatt forvaltningen av skaperverket til mennesket. Han har delegert det ansvaret til oss.
Dere har kanskje hørt historien om bonden som fikk besøk av presten. Bonden viste ham jordene sine, åkre og eng, alt det som skulle gi grøde og høst.
- Ja, her har Gud gitt deg meget, Ola, sa presten litt høytidelig.
- Åja, sa Ola, - men du skulle sett hvordan det var mens han drev her alene.
Bonden hadde et godt poeng. Det poenget heter «forvalteroppdraget».
Forvalteroppdraget har også et nytestamentlig perspektiv, beskrevet gjennom lignelsen om talentene. Den forteller oss at mennesket en dag skal stå til regnskap for hvordan forvalteroppdraget ble utført og gjennomført. Det gjelder alle sider ved forvalteroppdraget: Naturen og dens ressurser, men også de menneskelige ressursene – menigheten, menneskene i den, menneskene rundt oss; og det gjelder de åndelige ressursene: Gavene vi fikk, anledningene vi fikk og viktigst av alt: Budskapet vi fikk. Evangeliet. Hvordan forvaltet vi det?
Forvalterskap.
Hva forutsetter det?
Først og fremst dette: Vi eier ikke det vi er satt til å forvalte. Vi låner det. Det er betrodd oss.
I gamle dager snakket man om «gudslånet». Det var maten eller grøden som ble omtalt slik. Maten var «et gudslån» - et lån fra Gud til den enkelte. Gudslånet skulle behandles med respekt. Ikke sløses med. Ikke misbrukes. Forvaltes. Låner man noe, vil man helst levere det tilbake i like god stand som da man fikk det. Eller bedre.
Maten – grøden – livet. Det er lån.
Jeg tenker ofte på den bønnen som brukes i kirken i forbindelse med offerhandlinger. Det er en sterk bønn. Der heter det: «Din er jorden og alt som fyller den. Av ditt eget gir vi deg tilbake.»
Gudslån-tanken. Forvalteransvaret.
Fordi vi er skapt i Guds bilde, er vi også betrodd å være forvaltere over det han har skapt. «Av ditt eget gir vi deg tilbake.»
Vi er på skapelsens sjette dag i dagens prekentekst. «Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var svært godt! Og det ble kveld, og det ble morgen, sjette dag.»
Skaperverket er fullført og det er fullkomment. Gud har skapt all natur og alt liv, og han har skapt mennesket i sitt bilde og satt mennesket til å forvalte skaperverket.
Det neste som skjer i frelseshistorien er syndefallet. Skaperverket er fremdeles fullkomment. Mennesket er fremdeles skapt i Guds bilde. Men noe fremmed er kommet inn. Noe skjer med mangfoldet i det gudsbildeskapte mennesket. Noe skjer med forvalterskapet. Noe skjer med skaperverket.
Men det fullkomne idealet er der fremdeles, og Herren bestemmer seg for å gjenopprette det.
Derfor har vi fått evangeliet.
Derfor kom Jesus.
Derfor kan vi si:
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd;
én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar