Preken i Arendal korps 2. søndag i advent, 7. desember 2014
Prekenteksten for denne andre søndag i advent, finner vi i apostelen Paulus’ første brev til menigheten i Korint, det 15. kapittel, fra vers 50 til 57; i Jesu navn:
«Men det sier jeg, søsken: Kjøtt og blod kan ikke arve Guds rike, og det forgjengelige skal ikke arve uforgjengelighet.
Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle forvandles, brått, på et øyeblikk, ved det siste basunstøt. For basunen skal lyde, de døde skal stå opp i uforgjengelighet, og vi skal bli forvandlet. For det forgjengelige må bli kledd i uforgjengelighet, og det dødelige må bli kledd i udødelighet. Og når dette forgjengelige er kledd i uforgjengelighet og dette dødelige er kledd i udødelighet, da oppfylles det som står skrevet: Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?
Dødens brodd er synden, og syndens kraft er loven. Men Gud være takk som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus! Derfor, mine kjære søsken, stå fast og urokkelig. Arbeid raust og rikelig for Herren! For dere vet at i Herren er ikke deres strev forgjeves.»
Slik lyder Herrens ord!
Nylig var Greta og jeg i Kristiansand på Frelsesarmeens jule- og jubileumskonsert. Blant de som deltok var også operasangeren Bodil Arnesen. Hun skulle avslutte med å synge velsignelsen, men før hun gjorde det, hadde hun en liten appell: Hun oppfordret alle til å ta imot Jesus, og la til: «For Jesus kommer snart!»
Det er ikke så ofte man hører den setningen nå for tiden.
Da jeg var ung, i årene rundt 1970, hørte man disse ordene veldig ofte. «Jesus kommer snart!» «Tiden heretter er kort!» Jeg skal komme litt mer tilbake til akkurat den fasen, både av mitt liv og av historien.
Men først skal vi se litt nærmere på bibelteksten. Eller bibeltekstene. Kari leste til innledning fra Luk 21, der Jesus sier til disiplene om de som skal se «Menneskesønnen komme i skyen med stor makt og herlighet». Og hun leste: «Se på fikentreet og alle andre trær! Når dere ser at de springer ut, vet dere av dere selv at nå er sommeren nær. Slik skal også dere vite, når dere ser dette skje, at Guds rike er nær.»
Vi har også sunget: «Se, han kommer; Jesus kommer – fikentreet står i blommer».
Så vet jeg ikke om dere la merke til hva Jesus sier i det som Kari leste: «Sannelig, jeg sier dere: Denne slekten skal ikke forgå før alt dette skjer». Hvordan skal det forstås?
Egentlig kan det bare forstås på én måte: Jesus sier til de som står rundt ham at de skal leve til han kommer igjen. Slik er det også oversatt i flere bibelutgaver, som for eksempel New English Bible: «The present generation shall live to see it all». Denne generasjon skal oppleve det alt sammen. Og «denne generasjon» er ikke vår generasjon; vi som lever i dag, men det er den generasjonen som levde den gang Jesus virket – for to tusen år siden.
La oss så se på det Paulus skriver: «Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle forvandles, brått, på et øyeblikk, ved det siste basunstøt. For basunen skal lyde, de døde skal stå opp i uforgjengelighet, og vi skal bli forvandlet».
Legg merke til det personlige pronomen Paulus bruker: «Vi», skriver han.
«Vi skal ikke alle sovne inn...»
«Vi skal alle forvandles…»
«De døde skal stå opp – og vi skal bli forvandlet…»
Dette er tekster som har utfordret både forkynnelsen og sjelesorgen gjennom hele kirkehistorien; både Jesu ord og Paulus sine ord.
Det er ingen uenighet om at den første generasjonen kristne – «urmenigheten» - trodde og forventet at Jesus skulle komme igjen mens de ennå levde. Kanskje hadde de det babylonske fangenskapet som «mal» - at Jesus skulle komme igjen 70 år etter at han hadde dratt opp til himmelen? I hvert fall i løpet av en generasjon. Paulus trodde dette. Apostlene trodde dette. Menigheten trodde dette.
Hvor sterkt Paulus trodde dette, kan vi lese i et annet Paulus-brev, i det første brevet til menigheten i Tessaloniki. Det er det eldste av de 13 Paulus-brevene vi kjenner, og noe av bakgrunnen for at det ble skrevet, var at noen i menigheten hadde dødd. Og det hadde fått resten av menigheten til å stusse. De skulle jo leve til Jesus kom igjen? De kunne ikke dø da?
Dette er bakteppet Paulus har når han skiver i det fjerde kapitleti dette brevet: «Dette sier vi dere med et ord fra Herren: Vi som fremdeles lever og blir igjen her helt til Herren kommer, skal slett ikke komme før dem som er sovnet inn. For når befalingen lyder, når erkeengelen roper og Guds basun høres, da skal Herren selv stige ned fra himmelen, og de døde i Kristus skal stå opp først. Deretter skal vi som er igjen og ennå lever, bli rykket bort sammen med dem i skyene for å møte Herren i luften. Og så skal vi være sammen med Herren for alltid. Trøst og sett mot i hverandre med disse ordene» (v. 15-18).
Igjen ser vi hvordan han bruker det personlige pronomen; han snakker i første person og i presens: «Vi som fremdeles lever og blir igjen her helt til Herren kommer…».
Og: «Deretter skal vi som er igjen og ennå lever, bli rykket bort sammen med dem i skyene for å møte Herren i luften…».
Vi kan lese det samme i andre apostelbrev. Jakob skriver i sitt brev: «Vær da tålmodige, søsken, til Herren kommer! En bonde må vente på den dyrebare grøden fra jorden og være tålmodig til både høstregnet og vårregnet har falt. Også dere må være tålmodige og gjøre hjertene sterke, for Herren kommer snart» (5, 7-8).
Og Peter skriver i sitt andre brev: «Først og fremst må dere vite at det i de siste dager skal komme folk som farer med spott og følger sine egne lyster. Hånlig sier de: «Hva med løftet om hans gjenkomst? Fedrene våre er døde, men alt er som det har vært fra skapelsen av.» De som sier slikt, glemmer at det fra eldgammel tid var himler og en jord som steg fram av vann og består ved vann, i kraft av Guds ord. Og ved det gikk verden den gang under da den ble oversvømt av vann. Men de himler og den jord som nå er, er i kraft av det samme ordet spart til ilden. De holdes oppe helt til dommens dag, da ugudelige mennesker skal gå fortapt.
Men én ting, mine kjære, må dere ikke glemme: For Herren er én dag som tusen år og tusen år som én dag. Herren er ikke sen med å oppfylle sitt løfte, som noen mener. Nei, han er tålmodig med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse.
Men Herrens dag skal komme som en tyv. Da skal himmelen forgå med et rungende drønn, elementene skal komme i brann og bli fortært, og jorden og alle gjerninger som er gjort på jorden, skal komme fram i lyset» (3, 3-10).
Denne sterke troen på at Jesu gjenkomst var så nært forestående kan også ha slått inn i hvordan Jesu egne ord ble referert.
Troen på Jesu snarlige komme har fulgt kirken gjennom hele dens historie, og i noen perioder har forventningene vært sterkere og tydeligere enn i andre.
Den første menigheten ventet på hans komme, og vi gjør det fremdeles, to tusen år senere. Vi kan derfor kanskje både forstå og kjenne oss igjen i det som en frelsessoldat sa til meg en gang: - Dette med at Jesus kommer snart; det snakket de om i min ungdom også….
Ved det første tusenårsskiftet var den veldig sterk, både rundt år tusen og i årene rundt 1033. I Snorres kongesagaer leser vi om høvdingen Tore Hund, en av Olav Haraldssons banemenn i slaget på Stiklestad, at han etter kongens fall dro til «Jorsal» - Jerusalem – og kom ikke tilbake derfra.
Martin Luther skal også ha vært opptatt av når Jesus kom igjen, og han satte sin medarbeider Philip Melanchton til å regne ut dette. Han kom til at Jesus ville komme igjen i år 2000. Det likte ikke Luther, for som han sa: «Da råtner jo denne fete doktor i sin grav». Men han slo seg til ro med det.
Egne kirkesamfunn har oppstått som følge av at man forventet Jesu snarlige komme: Adventistsamfunnet og Jehovas Vitner er de mest kjente.
Jeg husker det kom en dame på døra vår da jeg var gutt; det kan ha vært i 1966 eller 67. Hun ga meg et blad hvor det sto: «Kommer Jesus igjen i 1975?»
Jeg tenkte vel den gang nærmest noe slikt som «den tid, den sorg». I ettertid kan jeg si at det mest eksistensielle som skjedde i mitt liv i 1975 var at jeg ble far for første gang.
Også i den kristelige skjønnlitteraturen har Jesu gjenkomst vært tema. Mest kjent er romanen «Våre lamper slokner», som faktisk er en av de mest solgte, kristne fortellingsbøkene her i landet. Den kom ut i 1942 – jeg leste den 30 år senere, og den gjorde et sterkt inntrykk på meg den gangen.
Når kommer Jesus igjen?
Det vet vi ikke.
Det skal vi heller ikke vite. Det har vi Jesu egne ord på. I Markus 13 sier han at han skal komme «som en tyv om natten».
Men vi vet at han kommer igjen. Vi vet at vi en dag skal møte ham i skyen, enten fordi vi er med i den skaren som rykkes bort, eller fordi vi er blant dem som «skal stå opp i uforgjengelighet», som Paulus skriver i dagens tekst.
Jeg nevnte at jeg leste «Våre lamper slokner» i sin tid. Det var i 1971, jeg var elev ved Bibelskolen i Bergen, og boka gikk på rundgang blant oss elever.
Dette var en tid da det var mye fokus på Jesu gjenkomst blant norske kristne. Det ble av mange koblet opp mot en politisk debatt som gikk akkurat da, nemlig om Norge skulle slutte seg til det som den gang ennå het «Fellesmarkedet» og «EEC». Senere ble det EF og nå er det EU. Av en eller annen grunn trodde mange at hva Norge bestemte seg for i det spørsmålet, ville avgjøre om Jesus kom igjen da, eller om han drøyde.
Hvorfor nevner jeg dette?
Jeg nevner det fordi dette var en usunn forkynnelse om Jesu komme som virket inn på veldig mange kristne; jeg var en av dem.
Paulus måtte gjerne skrive «Trøst da hverandre med disse ord», for en ung gutt på 18 år var det ikke mye trøst i tanken på at Jesus kunne komme hvert øyeblikk. Det var skremmende. Det var usunt. Det var ubibelsk.
Jeg har én eneste gang i livet hatt en opplevelse der jeg tør å si at Gud talte til meg direkte. Det var i denne tiden. Det var en natt. Og det han sa, var dette: «Du skal ikke tenke mer på når jeg kommer. Men du skal ikke glemme at jeg kommer.»
Der har jeg vært etter det; det har gått mer 40 år siden, og jeg er der fortsatt. Jeg tenker ikke på når han kommer. Men jeg glemmer ikke at han kommer.
Martin Luther skal ha sagt det slik: «Selv om jeg tror Herren kan komme i morgen, vil jeg plante et tre i dag.» Det er kloke ord. Han var klokere da han sa det, enn da han ba Melanchton regne ut når Jesus skal komme igjen.
Men jeg kjenner meg enda bedre igjen i en linje fra en av Alf Prøysens viser; om Marte Brattsveen som er så oppgitt over mannen sin, Jens, som ikke får gjort noe som helst fordi han er så bekymret over verdenssituasjonen. Så Marte må være den som trår til med arbeidet på gården, og må være den som hogger ved, men som hun sier:
«…å sku det gå så gæli
at væla ska’ forgå,
og det je hogger opp i kveld
sku våra fåfengt arbe lell,
så ska je stå på skire trass
og ta en kabbe tel.»
Ja, vi kan være trygge på at Jesus kommer igjen.
Ja, vi skal vente på at han kommer igjen.
Og mens vi venter, kan vi plante et tre, og vi kan ta en kabbe til, for han vet hvor han finner oss, og han tar oss med når han kommer.
Det er adventbudskapet til oss i dag.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd; én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar