«Det er Ånden som gjør levende, kjøtt og blod duger ikke. De ordene jeg har talt til dere, er ånd og liv. Men det er noen av dere som ikke tror.» For Jesus visste fra første stund hvem som ikke trodde, og hvem som skulle forråde ham. Og han la til: «Derfor sa jeg til dere: Ingen kan komme til meg uten at det blir gitt ham av min Far.» Etter dette trakk mange av disiplene seg unna og gikk ikke lenger omkring sammen med ham. Da spurte Jesus de tolv: «Vil også dere gå bort?» Simon Peter svarte: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige».
Slik lyder Herrens ord!
«Mange av disiplene trakk seg unna», leste vi. De trakk seg unna fordi Jesus ble litt for kontroversiell for dem. Kanskje fordi han berørte noen ømme punkter? «Det er noen av dere som ikke tror».
De trakk seg unna. «Det var gøy, så lenge det varte», er et uttrykk man iblant hører når noen trekker seg unna, enten fordi det ikke er «gøy» lenger, eller kanskje rett og slett fordi det blir for krevende. Fordi det koster noe.
Dette var bakgrunnen for denne kjente replikkvekslingen mellom Jesus og Peter. Det er nesten som om Jesus tester ut «de tolv»; kjernen i den flokken som hadde fulgt ham til nå. «Vil også dere gå bort?»
Det var Peter som svarte; det var gjerne det. «Herre, hvem skal vi gå til?» spurte han. «Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.»
Nylig offentliggjorde Statistisk Sentralbyrå oversikten over de mest populære navnene på barn født i 2013. Blant guttene dominerte de bibelske navnene, med Filip på topp, og med Lukas på tredje, Mattias på fjerde og Jakob på femte plass. På tiende plass kom Isak. I en del sør-europeiske og søramerikanske land er det også mange gutter som får navnet Jesus.
Jeg husker at jeg som medarbeider på Krigsropet rundt 1980 leste om en søramerikansk divisjonssjef i Frelsesarmeen – han var major og het Jesus Santos.
I Norge er det bare 25 menn som heter Jesus, og de er nok ikke norske. Vi har stor respekt for Jesus-navnet her i Norge. Det er et unikt navn. «Hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige», sa Simon Peter.
Ingen andre å gå til. Ingen andre steder å gå.
Også de tolv hadde den muligheten at de kunne gå. De andre gikk jo. De andre trakk seg unna. Det står ikke noe om hvor de gikk. Kanskje ble de bare der de var? De sluttet å følge Jesus. Det står ikke noe om at de fulgte noen andre. Den muligheten hadde også de tolv.
Den gang døperen Johannes pekte på Jesus og sa «Se, der er Guds lam som bærer verdens synd», leser vi at disiplene til Johannes forlot ham og fulgte Jesus. Det var Johannes fornøyd med; det var slik han ville det skulle være. Hans oppgave var å være forløperen for Jesus. Disiplene hans hadde gått i en slags forberedelsesklasse hos Johannes, men nå var Jesus kommet, og da skulle de følge ham. En av de disiplene var Andreas, bror til Simon Peter. Det var ham Andreas hadde oppsøkt. «Vi har funnet Messias», sa han den gang.
Nå satte Peter ord på det de alle tenkte: «Hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi vet at du er Guds hellige.» De hadde funnet Messias.
I en annen situasjon leser vi at Jesus spurte disiplene sine: «Hvem sier folk at jeg er?»
Og folk sa så mangt. Elia, kanskje – en av profetene.
«Og dere?» spurte Jesus. «Hvem sier dere at jeg er?»
Igjen var det Peter som svarte: «Du er Messias, den levende Guds sønn!»
Vi har funnet Messias! Hvem skulle vi vel kunne gå til? Du har det evige livs ord, og vi vet at du er Guds hellige.
Og så la jeg merke til noe da jeg leste teksten:
Peter sa ikke: «Hvor skal vi gå?» Han sa: «Hvem skal vi gå til?»
Vi synger i en sang: «Hvor han går, jeg følger – følger for hver dag. Hvor han går, jeg følger, følger Jesus for hver dag». Poenget er altså mindre hvor vi går, og mer hvem vi går sammen med. Og da kan det kanskje være på sin plass med enda en salmestrofe: «Og hvor din Frelser utestenges, der må ei heller du ta inn.»
Det blir en sammenheng mellom hvor vi går og hvem vi går sammen med.
Det har i årenes løp vært mange diskusjoner om både hvor man kan gå som en kristen og hvem man kan være sammen med. Man har nok ikke alltid vært like klok i slike diskusjoner, verken i argumentasjon eller konklusjon.
Da jeg bodde i Oslo på begynnelsen av 1980-tallet, frekventerte jeg nokså regelmessig et par Oslos mest «brune» steder; først og fremst et sted på Grønland som het «Olympen». Det ble gjerne kalt «Lompa». Der var jeg nesten hver uke – for å selge Krigsropet. Og en av de erfaringene jeg gjorde, og som jeg har sett enda bedre i ettertid, var at jeg har vært mange «penere» steder enn «Lompa» der det var mye vanskeligere å snakke naturlig om Jesus enn det var der.
Det handler ikke så mye om hvor man går, som hvem man går sammen med. Jeg tror kanskje Jesus var mer velkommen på «Lompa» enn på «Speilen».
«Hvor skulle vi gå?» spurte Peter.
Det blir iblant hevdet at det er «mange veier til Gud».
Hvis man med det mener: Det er mange veier til Jesus; så er jeg nok enig. Jesus møter menneskene i mange situasjoner og mange slags situasjoner. Gjennom bibelordet; gjennom vitnesbyrdet; gjennom enkeltmennesker. Men når det gjelder veien til frelse og tilgivelse, finnes det bare én vei. Det er den veien Jesus gikk, den veien han gjorde klar, den veien han viser. Derfor kunne Jesus si: «Jeg er veien, sannheten og livet – ingen kommer til Faderen uten ved meg».
I Johannes-evangeliet leser vi også at Jesus sier: «Tro på Gud og tro på meg». Det sier han i samme sammenheng der han sier «I min Fars hus er det mange rom». Det betyr – som vi snakket om for noen uker siden – at det er god plass.
Men disse versene kan ikke leses slik at det er så god plass at det er det samme hva man tror eller hvem man tror på. Kriteriet er at man tror på Gud og at man tror på Jesus.
La oss vende tilbake til Peter: «Hvem skulle vi gå til? Du har det evige livs ord! Du er Guds hellige!»
Hva bygget Peter på da han sa dette?
Han hadde vært vitne til mange av Jesu undergjerninger. Sist søndag var det fortellingen om mannen som ble firt ned gjennom taket der Jesus var som var prekentekst. Hva sa Jesus til ham: «Dine synder er deg forlatt!» Du er tilgitt! Og for å vise at han hadde fullmakt til å tilgi synder, sa han også: «Stå opp, ta sengen din og gå!»
Det er andre fortellinger om Jesu undergjerninger. Mannen ved Betesda dam; kvinnen med blødninger, kvinnen som var krumbøyd av revmatisme – «en sykdomsånd fra satan», sier teksten. Alle fikk høre: Din tro har frelst deg! Dine synder er tilgitt! Bli frisk!
Gang på gang hadde Peter vært vitne til dette. Jo, han kunne saktens si: «Hvem skulle vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds hellige!»
Det er ingen andre å gå til.
Men det er én å gå til.
Det er han som selv kom til oss, til vår jord og våre liv, for at han skulle kunne ta oss med hjem til seg når den dagen kommer.
Peter og de andre disiplene ønsket ikke å gå bort fra Jesus.
Hvem skulle de gå til? De var allerede sammen med ham som har det evige livs ord, og de ikke bare trodde, men visste at han – Jesus – er Guds hellige.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar