TENK, DET VAR ALLTING FOR MEG

Preken i Askim korps langfredag 2. april 2010

Vi er kommet til langfredag. Denne begivenhetsrike, komprimerte dagen som på mange måter er kjernen i vår tro. Den, sammen med påskedagen. Disse to dagene som henger så nøye sammen, med alle sine kontraster. Uten langfredag, ingen påskemorgen. Men uten påskemorgen – seierens dag! - ville langfredagen vært nederlagets dag. Vi skal lese noe av det som er prekenteksten for denne langfredagen. I utgangspunktet er det en svært lang tekst som er dagens tekst, men jeg har valgt å lese et utsnitt. Kanskje vi kan reise oss mens teksten blir lest:
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Markus, det 15. kapittel, fra 6. til 15. vers; i Jesu navn:
”Hver høytid pleide Pilatus å gi en fange fri, den folket ba om. En som gikk under navnet Barabbas, satt fengslet sammen med de opprørerne som hadde begått et drap under opprøret. Da mengden møtte opp og begynte å be Pilatus gjøre som han pleide, svarte han: «Vil dere at jeg skal løslate jødenes konge?» For han visste at det var av misunnelse overprestene hadde utlevert Jesus. Men overprestene egget opp folkemengden, så de ba ham gi Barabbas fri i stedet. Pilatus tok på ny til orde: «Hva vil dere da jeg skal gjøre med ham som dere kaller jødenes konge?» «Korsfest ham!» skrek de tilbake. Pilatus spurte: «Hva ondt har han da gjort?» Men de skrek bare enda høyere: «Korsfest ham!» Pilatus ville gjerne gjøre mengden tilfreds. Han ga dem Barabbas fri, men lot Jesus bli pisket og overga ham til å bli korsfestet.”
Slik lyder Herrens ord!”

Jeg har satt en overskrift på det jeg har tenkt å dele med dere her i formiddag. Overskriften vil nok si noe om hva som er prekenens tema. Det er et kjent tema en langfredag på Frelsesarmeen. Det er hentet fra en sang vi allerede har sunget: ”Se mengden til Golgata iler.” Igjen og igjen lød disse ordene mens sangen ble sunget: ”Tenk, det var allting for meg.”

Sangen er skrevet av brigadér Hjalmar Hansen – en av Frelsesarmeens pionerer som levde fra 1873 til 1952. Han skrev flere hundre sangtekster. Mye av det var nok leilighetspoesi, men de beste tekstene lever videre. ”Møt ham hver en morgen” er en av dem. ”Herligste navn som er uttalt på jord” er en annen. Men den aller første sangen han skrev, ble også den mest kjente: ”Se, mengden til Golgata iler”. Den skrev han en natt i 1894. Da var han 19 år gammel, og var assistent ved Frelsesarmeens menighet på Grünerløkka i Oslo. Menigheten hadde i noen uker også hatt møter på Snarøya hver søndag ettermiddag. Disse hadde den unge løytnanten ansvaret for. Det kom mange til møtene, men ingen bøyde seg, og en dag sa Hansens sjef at dersom ingen ville bli frelst, så han ingen hensikt i å ha disse møtene. Dette ble veldig alvorlig for løytnanten, som hadde en lang bønnekamp før han la seg til å sove. Midt på natten våknet han, og han følte det var Gud som spurte ham om han når som helst var villig til å skrive ned det Gud ga ham? ”Ja, Herre”, svarte han, sto opp og fant fram blyant og papir. I løpet av 20 minutter var alle de tre versene og omkvedet skrevet ned. Etterpå grep han Bibelen sin, ba Gud gi ham et ord, slo opp og leste: ”Han vekket meg, og jeg lot meg vekke. Jeg sto opp, og han ga meg sitt ord”. Det er ikke noe vers i Bibelen som lyder slik, men Hansen slo seg etter hvert til ro med at dette var noe Gud hadde latt ham få lese der og da – en vurdering blant andre biskop Johan Lunde støttet ham i.
Neste kveld ble sangen sunget første gang, og ikke minst omkvedet hadde en sterk virkning: ”Å, tenk det var allting for meg! For meg brast hans elskende hjerte. Ja, tenk, det var allting for meg.” Flere ga til kjenne at de ville bli kristne, og møtene på Snarøya fortsatte videre.
Hjalmar Hansen skrev mange påskesanger. Disse handlet nesten uten unntak om korset, om Golgata og om Jesu lidelse og død. Han ble Golgata-sangeren framfor noen, ikke bare i Frelsesarmeen, men i norsk kristenhet.

Tenk det var allting for meg!
William Booth ble en gang spurt: Hva er det sentrale i Frelsesarmeens teologi? Og han svarte med fire korte ord: ”Det blødende Guds Lam”.
Den amerikanske lyrikeren Vachel Lindsay leste i en avis i 1912 at William Booth var død. Han satte seg og begynte å skrive et dikt: ”General William Booth enters into Heaven”. Det er oversatt til norsk av Sigmund Skard: ”William Booth dreg inn i himlen”. Gjennomgangstemaet i dette diktet er en sangstrofe: ”Er du ren i hans blod? Er du renset i Gudslammets blod?”

Det blødende Guds lam!
Tenk, det var allting for meg!
Hva var så dette ”allting”? Hva innebar en korsfestelse? Hva innebar hudstrykingen? Hva innebar det å bli kronet med en tornekrone?
Jeg har ikke tenkt å gå altfor detaljert inn på det. Det er ikke relevant. Det er ikke volumet av fysisk smerte som gjør at Jesu lidelse og død er til menneskenes frelse. Det er ikke piskeslagene, tornekronen, timene på korset, tørsten, angsten – verken sammen eller hver for seg er det disse tingene som frelser menneskene. Rent nøkternt vurdert er det helt sikkert mennesker som har lidd mer enn det mennesket Jesus fra Nasaret gjorde. Den amerikanske predikanten Moody skal ha sagt det slik: ”Det er mange som lidd mer enn Jesus led, men de var ikke den Jesus var.”
Hvem var Jesus?
Guds enbårne sønn, sier vi i bekjennelsen. ”Jeg tror på én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen fra evighet. Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av den sanne Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen”, heter det i en av de eldste trosbekjennelsene kirken har – den nikenske. ”Slik som Faderen er, slik er Sønnen, slik er også Den Hellige Ånd”, heter det i en annen, oldkirkelig bekjennelse, nemlig den athanasianske.
”Han som ikke visste av synd, har han (Gud, Faderen) gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet”, skriver Paulus til menigheten til Korint.

”Tenk, det var allting for meg!”

Jeg skal ikke spørre hvor mange av dere som har lest krim i påsken, eller har sett krim på fjernsyn. Krim og påske er en norsk greie som aldri er blitt fullt ut forklart, tror jeg. Noen har tenkt at det er fordi påskebudskapet også kan leses som et kriminaldrama. Det kan det vel egentlig ikke, men et rettsdrama – ja! Den tilfangetatte Jesus som slepes fra Pilatus til Herodes og tilbake til Pilatus. Dommen som avsies. Dommen som fullbyrdes.

Kanskje er det kombinasjonen kriminalmysterium og livsmysterium som fengsler slik? For det er jo et mysterium, at det faktisk kunne skje. At Jesus lot det skje. At Gud lot det skje. At Jesus ikke bare avbrøt det hele. Det kunne han ha gjort. At ikke Gud grep inn. Det kunne han ha gjort. ”Er det mulig, så la denne kalk gå meg forbi,” ba Jesus. Men den gikk ikke forbi. Jesus tømte den, og han tømte den til bunn.
Tenk, det var allting for meg!
Biskop Per Lønning ble en gang spurt: ”Hvem er egentlig skurken i påskedramaet?” -Det er meg, det, svarte biskopen.
Tenk, det var allting for meg.

Skurken i påskedramaet?
En av de mest tragiske ting som har skjedd i kirkehistorien stemplingen av jødene som ”Kristi mordere” – at det var jødene, som folk, som drepte Jesus. Det var menneskeslektens synd som drepte Jesus. ”Tenk, det var allting for – meg!” For deg! For hver enkelt av oss!
I år er det 90 år siden Johan Falkberget skrev sin novelle ”Naglene – eller jernet fra Norden”. Det er en sterk og gripende fortelling om smeden Ela fra Jerusalem. Han har en vissen arm, og den gjør at han ikke lenger er i stand til å utføre arbeidet sitt. Så møter han profeten fra Nasaret, og han helbreder armen til Ela. ”Gå tilbake til din smie og gjør din gjerning”, sier han til ham. To år går. Ela har glemt profeten som helbredet armen hans. En dag står han og arbeider med et materiale som det er nesten umulig å få så varmt at han kan bearbeide det. Han får høre hvor det kommer fra – det er jern fra Norden, fra et land der det alltid er is og snø. Men Ela gir seg ikke, og omsider har han fått laget det han skulle: Noen lange, grove nagler. Og Ela slår inn sitt buemerke på naglene.
Samme påske blir Jesus fra Nasaret korsfestet. Også Ela er i folkemengden. Da det hele er over, blir Jesus tatt ned fra korset. Naglene han var korsfestet med blir trukket ut og slengt til side. Ela ser, som den fagmann han er, at det er fine nagler – godt håndverk. Han tar dem opp. Og han kjenner igjen sitt eget buemerke. Det er naglene han smidde av jernet fra Norden. Han smidde dem med den hånden som Jesus helbredet. Og han husker hva Jesus sa til ham.
”Tenk, det var allting for meg!”

Har jeg sagt noe om bibelteksten vår så langt?
I det enorme, bibelske persongalleriet, er Barabbas en av dem som virkelig fascinerer. Han er blitt symbolet på Jesu stedfortredende død. Det er laget filmer om ham. Den svenske forfatteren Pär Lagerkvist skrev en av sine mest kjente romaner om ham. Hva vet vi om ham? Praktisk talt ikke noe som helst. Men fortellingen om ham står sterkt – han nevnes i alle de fire evangeliene. Det fortelles at han var en opprører, men Lukas legger til: Barabbas var en mann som hadde blitt fengslet for opptøyer i byen og for mord. Og Johannes, som er den av evangelistene som var nærmest inn på begivenhetene i tid; ja, som var til stede da dette skjedde, skriver bare at Barabbas var en røver.
Man kan sikkert trekke noen paralleller til moderne opprørere og deres arbeidsmetoder – det er både ran og mord der også! – men her og nå skal vi nøye oss med det vi i hvert fall vet: Barabbas skulle ha vært den som hang på korset i midten, men i stedet hang Jesus der.
Ingen historisk person har som Barabbas konkret opplevd og sett det som er kjernen i evangeliet: Jesu stedfortredende død. At han led og døde for det enkelte menneskes skyld. ”Å, tenk, det var allting for meg!”
Det er en alminnelig oppfatning at Barabbas var en opprører, og at de to som ble korsfestet sammen med Jesus var Barabbas sine medskyldige. Jesus hang der Barabbas skulle hengt!
Da jeg var på påskeleir på Flesberg for mange år siden ble det vist en film som het ”Barabbas”. Den var laget med tanke på evangelisering, og munnet ut i at Barabbas selv kom til den konklusjon at ”Jesus døde for meg – da må jeg leve for ham.”
Vi hører ikke mer om den bibelske Barabbas, om det var slik han konkluderte. Vi vet mer om de to som skulle dødd sammen med ham. ”Røverne på korset”, som vi ofte kaller dem.
Men det er da heller ikke så viktig å vite hva som skjedde med Barabbas og hvordan han konkluderte. Viktigere er det å vite hva vår egen konklusjon blir. Han døde for meg – da må jeg leve for ham. Da må jeg tro på ham.
For tenk, det var all ting for meg.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen