lørdag 13. februar 2010

Røsten fra himmelen


Preken i Tønsberg korps
Søndag før faste, 14. februar 2010


Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv. Den som vil tjene meg, må følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være. Den som tjener meg, skal Far gi ære.
Nå er min sjel fylt av angst. Men skal jeg så si: Far, frels meg fra denne timen? Nei, til denne timen skulle jeg komme. Far, la ditt navn bli herliggjort!» Da lød det en røst fra himmelen: «Jeg har herliggjort det og skal igjen herliggjøre det.» Mengden som sto omkring og hørte dette, sa at det hadde tordnet. Andre sa: «Det var en engel som talte til ham.» Da sa Jesus: «Denne røsten lød ikke for min skyld, men for deres. Nå felles dommen over denne verden, nå skal denne verdens fyrste kastes ut. Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg.» Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle lide (Joh 12,24-33).


Slik lyder Herrens ord!

Få replikker fra et skuespill er blitt så gjennomdiskutert og så gjennom-analysert som sluttreplikken i Henrik Ibsens skuespill ”Brand”. Det er en dramatisk sluttscene der et snøras fyller hele dalen. Hovedpersonen i dramaet – presten Brand – har hele livet vært en streng og kompromissløs prest, men har ikke klart å vinne noen med sin strenghet og med sitt nær sagt ”viljens evangelium”. ”Det er viljen som det gjelder; viljen frigjør eller feller”, er et sitat som er hentet fra dette dramaet.
Idet raset går, roper Brand ut: ”Svar meg Gud, i dødens Slug; - gjelder ei et frelsens fnug manneviljens qvantum satis?” (Det betyr ”tilstrekkelig mengde”). Men idet snøen fyller dalen og begraver den strenge presten, lyder en røst fra himmelen: Han er deus caritatis! Han er nådens Gud!
I tankene mine vender jeg gang på gang tilbake til denne dramatiske slutten på et av Ibsens mest kjente skuespill.
Det er skrevet bøker om denne replikken. Hva betyr den? Hvordan skal den forstås? Er den en dom over Brand? Er den et løfte om frelse? Eller er det en litterær bekreftelse på den evangeliske sannhet: Mennesket kan ikke frelse seg selv! Han er nådens Gud! Gud er nådens Gud.
En Gud som lar sin røst lyde fra himmelen! Guds røst! Guds stemme!

Vi leser om det i Bibelen. I skapelsesberetningen, slik vi kjenner den fra Bibelens aller første blad, leser vi at Gud talte, og så skjedde det. Var det en røst fra himmelen? En røst som runget ut over all dentomhet, all den intethet som må ha vært?
”I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Jorden var øde og tom, og mørke lå over havdypet. Men Guds Ånd svevet over vannet.  Da sa Gud: «Det bli lys!» Og det ble lys. Gud så at lyset var godt, og han skilte lyset fra mørket. Gud kalte lyset dag, og mørket kalte han natt. Og det ble kveld, og det ble morgen, første dag” (1 Mos 1, 1-5).
Gud sa! Gud talte!
Og så skjedde det. Og slik fortsetter skapelsesberetningen. ”Gud sa” – ”Gud sa”. Røsten fra himmelen.
Hvorfor tror jeg det må ha lydt en røst over den intetheten som må ha rådet? Fordi jeg tror det er en skaper-kraft i det uttalte ordet. En kreativ kraft – eller en destruktiv kraft. Men en kraft. En makt. Det uttalte ordet uttretter noe – det fører til noe. Derfor skriver Paulus til menigheten i Roma om troen: ”Men hva sier den? Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte. Dette er troens ord, det som vi forkynner” (10, 8).
Også i evangeliene leser vi om røsten fra himmelen. Tre ganger leser vi om denne røsten, og hver gang er det i situasjoner rundt Jesus. Det er ikke sånn at Guds røst lyder fra himmelen ”i tide og utide”, hadde jeg nær sagt. Vanligvis bruker Gud mennesker som sine talerør – et par ganger leser vi om de himmelske utsendingene som vi kaller engler. Ved Maria bebudelse. Da Jesus var stått opp. Da Jesus hadde fart opp til himmelen.
Men tre ganger leser vi i evangeliene at Herren lot sin egen røst lyde.
Den første gangen var etter at Jesus var blitt døpt av Johannes. Den andre gangen var i forbindelse med den sterke – kanskje litt merkelige? – fortellingen som vi gjerne kaller ”forklarelsen på berget”, der Peter, Jakob og Johannes så Jesus tale med Moses og Elia. Så kom en sky og dekket dem, og en røst lød ut fra skyen. Den tredje gangen er ved den anledningen vi har lest om her. Hver gang sa stemmen omtrent det samme: ”Dette er min sønn!” Røsten fra himmelen pekte på Jesus som Guds sønn.

La oss vende tilbake til dagens tekst: Det hadde skjedd mye forut for det vi leser om i teksten. Jesus hadde vakt opp Lasarus fra de døde. Han hadde gjort sitt inntog i Jerusalem. Så er det en gruppe grekere som oppsøker Jesus, og han taler med dem og til dem. Han forteller liknelsen om hvetekoret. ”Om ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det bare med det ene kornet.”
Men så er det som om noe går opp Jesus – kan vi si det slik? Et alvor. Et drama. Og han blir grepet av angst. Ja, han blir grepet av angst; det er jo det han sier selv. Og han roper til sin far i himmelen: ”La ditt navn blir herliggjort!”
Da er det svaret lyder. ”Jeg har herliggjort det, og jeg skal igjen herliggjøre det!”Jeg er herlighetens Gud. Jeg er all herlighets Gud!
Ibsen - for å vende tilbake til ham – kjente disse bibelske fortellingene. Han kjente sin bibel. I perioder av livet var Bibelen det eneste han leste – ”den er sterk og klar”, skrev han til Bjørnson ved en anledning: ”Nu leser jeg bare i Bibelen – den er sterk og klar.”
Den finnes to motpoler i Ibsens forfatterskap. Det er Peer Gynt og det er Brand. Ibsen selv skal ha sagt at Peer Gynt var ham selv i hans verste stunder, og Brand i hans beste. Selv har jeg mer sans for Peer Gynt enn for Brand. Peer Gynt er litt som apostelen Peter. Han er mer slik jeg selv er. Litt glad i de store ordene – litt rask på labben.
Brand er bare streng. Han er konsekvens. ”Det du er – vært det fullt og helt, ikke stykkevis og delt.” Man kan kanskje beundre en type som Brand, men det nytter ikke å like ham.
Denne konsekvente, strenge mannen er som står der på fjellet og skjønner at hans liv straks er slutt. Raset kommer til å innhente ham. Og han roper til Gud: Har ikke den sterke viljen min, strengheten, den konsekvente linja jeg har stått for – har den ikke bidratt en liten smule til min frelse?
Røsten fra himmelen sier noe annet: Han er Deus Caritatis! Han er nådens Gud!
Røsten fra himmelen. Når Ibsen – kanskje den største dramatiker som noen gang har levd – skulle gjøre et så uvanlig teaterteknisk grep som å la en overnaturlig røst lyde på scenen, var det dette en slik røst måtte formidle: Han er nådens Gud! Han er Deus Caritatis!

I dag er det søndag før faste, eller fastelavnssøndag, som vi også sier. Åpenbaringstiden i kirkeåret er slutt – vi er på vei inn i fastetiden – nedtellingen mot påske. En nedtelling mot tiden da hvetekornet skal legges i jorden og dø, for så å stå opp igjen og skape nytt liv.
Liknelsen om hvetekornet, er en liknelse om Jesu lidelse og død. Det var et bilde fra naturen som alle som hørte var fortrolige med. Det skjer noe når et frø, et korn eller en frukt blir lagt i jorden, blir plantet, slik at det skal gi ny vekst, nytt korn eller nye busker og trær. De av oss som har vært med og tatt opp poteter, har sett hva det er igjen av den første poteten – settepoteten – den som ble ”mor” til kanskje åtte, ti andre poteter under det samme riset.
Jesus brukte dette som en liknelse på det han nå gikk i møte.
- Nå er min sjel fylt av angst, sier han så. Og vi følger de kvalene han gjennomgår. Skal han be om å få slippe unna denne smerten, lidelsen, utslettelsen? Nei, det er jo derfor han er kommet.
Og ut fra denne erkjennelsen er det ropet stiger opp til hans himmelske Far: - Herliggjør ditt navn! Far! La ditt navn bli herliggjort!
Og så lyder røsten fra himmelen!
En røst fra himmelen – det var ikke hverdagskost. Ikke for folkemengden. Ikke for disiplene. Ikke for Jesus selv en gang!Og folkemengden reagerte på forskjellige måter. Noen trodde det var torden.Andre trodde det var en engel som hadde talt.De hørte en røst, men skjelnet de ordene? Noen må ha gjort det, for ellers ville vi ikke fått dem referert.
Jeg får assosiasjoner til da Jesus skrev i sanden, i fortellingen om kvinnen som var grepet i hor. Jeg er vel ikke den eneste som har gått og tenkt: Hva var det han skrev? Hva var det han skrev, som gjorde at alle de selvrettferdige trakk seg unna? Kanskje var det de samme ordene som han sa høyt: ”Den som er ren, kast den første stein!”
Det kan vi bare spekulere på i den fortellingen. Men her vet vi hva som ble sagt. Og Jesus lar det ikke råde noen tvil, verken om hvem som talte, eller hvorfor det ble talt: «Denne røsten lød ikke for min skyld, men for deres. Nå felles dommen over denne verden, nå skal denne verdens fyrste kastes ut. Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg.»
Det er som Jesus vil si: Nå er det alvor! Nå har Herren talt. Nå er frelsesverket i ferd med å bli virkeliggjort. Nå er tiden inne for å gjøre et valg.

Herren har talt!
Guds røst har lydt. Den lød fra skyene. Den lød gjennom Jesu virke.
Hvordan lyder den i dag? Hvordan taler Gud i dag? For røsten fra himmelen er ikke blitt taus.
Taler han gjennom forkynnelsen?
Det er den store utfordringen for oss som stiller oss opp på en talerstol, åpner en bibel og sier: Slik lyder Herrens ord! At det skal være Herrens ord som lyder, og ikke bare våre egne.
Taler han gjennom bibelordet?
Det er vel vår bønn og vårt ønske når vi åpner bibelboka – at han skal tale til oss gjennom det vi leser.
Taler han til oss gjennom det kristne fellesskapet? Gjennom andre mennesker? Gjennom den måten han leder oss på i hverdagen?
Herren taler på utallige måter, og vi kan få be denne bønnen: ”Tal om igjen, Gud. Jeg vil lytte til din røst. Tal til meg igjen, Gud” (820 i Frelsesarmeens sangbok).
Han taler. Ikke for sin egen skyld, men for vår skyld. Røsten fra himmelen lyder fremdeles.
Vi må lytte. Ikke for hans skyld, men for vår egen skyld. For Guds rikes skyld. Det er derfor røsten fra himmelen lyder.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud fra evighet til evighet.
Amen

Ingen kommentarer: