DEN TRANGE DØR

Preken på Frelsesarmeen i Hokksund søndag 31. oktober 2010 (Bots- og bededag)

Dette hellige evangelium for bots- og bededag finner vi hos evangelisten Lukas, det 23. kapittel, fra vers 23 til vers 30; i Jesu navn: ”Da var det en som spurte: «Herre, er det få som blir frelst?» Han sa til dem: «Kjemp for å komme inn gjennom den trange dør! For jeg sier dere: Mange skal forsøke å komme inn, men ikke klare det. Når husets herre først har reist seg og lukket døren, og dere blir stående utenfor og banker på og sier: 'Herre, lukk opp for oss!' – da skal han svare: 'Jeg vet ikke hvor dere er fra.' Da vil dere si: 'Vi har jo spist og drukket sammen med deg, og du har undervist på gatene våre.' Men han skal svare: 'Jeg vet ikke hvor dere er fra. Bort fra meg, alle dere som gjør urett.' Der skal dere gråte og skjære tenner når dere ser Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike, mens dere selv blir kastet utenfor. Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike. Da skal noen som er de siste, bli de første, og noen som er de første, bli de siste.»
Slik lyder Herrens ord!

Bot og bedring!
Vi kjenner uttrykket, og det er ikke et begrep som vi har noen entusiasme for. Det har noe nederlagsdømt i seg: Å love bot og bedring. I moderne språkbruk snakker man heller om ”å skjerpe seg”, men innholdet er det samme. Det forteller om at det er et område i livet der man har bommet. Eller flere. Og så skal man ”skjerpe” seg. Man lover ”bot og bedring”.

Å ”gjøre bot” i religiøs forstand handler om å foreta seg noe, gjøre et eller annet symbolsk, gi en gave til et formål, avstå fra noe, for på den måten å vise at man mener alvor, man vil gjøre opp for seg i forhold til det eller de områder der man har sviktet. ”En botsøvelse.”

”Bots- og bededag er en dag viet til bønn og syndserkjennelse”, leser vi på nettleksikonet Wikipedia. Det er en dag der vi skal fokusere på vår egen frelse. ”Kjemp for å komme inn gjennom den trange port,” sier Jesus.
Jesaia sa noe av det samme, flere hundre år før Jesus. Det er også en av tekstene for denne søndagen: ”Søk Herren mens han er å finne, kall på ham den stund han er nær! Den ugudelige skal forlate sin vei og ugjerningsmannen oppgi sine tanker og vende om til Herren, så vil han vise barmhjertighet, til vår Gud, for han er rik på tilgivelse” (kap. 55, 6-7).

Utgangspunktet for det Jesus sier om den trange dør, er et spørsmål han får: Er det få som blir frelst? Svarer Jesus egentlig på det spørsmålet? Slik jeg leser teksten, gjør han ikke det. I stedet flytter han fokus fra en litt sånn akademisk tilnærming til en personlig. Er det få som blir frelst? Ikke tenk så mye på det, svarer Jesus. Tenk heller på om du blir frelst. Kjemp for å komme inn gjennom den trange dør.
Kontrasten mellom den smale vei og den brede vei, er godt kjent fra Bibelen. Vi kjenner den fra Bergprekenen, når Jesus sier det slik: ”Gå inn gjennom den trange port! For vid er den porten og bred er den veien som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. Men trang er den porten og smal er den veien som fører til livet, og få er de som finner den” (Matt 7, 13-14). Mange av oss har sikkert hørt de to sangevangelistene Marit Stokken og Irene Krokeide synge: ”To veier ligger foran deg, på en må du gå! Velg rett og velg i tide, om du vil målet nå!”

Den smale vei – den trange port. Det er flere slike bilder i Bibelen. Nåløyet er et slikt; det er jo gått inn i dagligspråket vårt – ”passere nåløyet”. Det er ikke et generelt bilde på hvor vanskelig det er å komme inn i Guds rike, men har én bestemt bakgrunn: Jesu møte med den rike, unge mannen; han som holdt alle budene, og alltid hadde gjort det, og som likevel bar på dette brennende spørsmålet: Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?
- Du skal gi avkall på alt det andre som binder deg svarte Jesus. – Du skal gi avkall på rikdommen din.
Men da gikk den unge mannen bedrøvet bort ”for han var meget rik”. Vi kan ta det med oss, det som avrunder den fortellingen: «Jesus sa til disiplene: «Sannelig, jeg sier dere: Det er vanskelig for en som er rik, å komme inn i himmelriket. Ja, jeg sier dere: Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike.» Da disiplene hørte dette, ble de helt forskrekket og spurte: «Hvem kan da bli frelst?» Jesus så på dem og sa: «For mennesker er dette umulig, men for Gud er alt mulig» (Matt 19, 23 – 26).

Er det få som blir frelst?
Kjemp for å komme inn gjennom den trange dør. Velg den smale vei.
Det er forholdsvis sterke uttrykk Jesus bruker i denne teksten. ”Kjemp for å komme inn gjennom den trange dør!” ”Mange skal prøve og ikke klare det.” Og han snakker om hvordan det skal være gråt og tenners gnissel blant de ufrelste.
Hadde denne teksten vært ”siste ordet”, eller hadde den endt med dette, kunne vi mistet motet noen hver. Men teksten munner ikke ut i gråt og tenners gnissel; den munner ut i det store gjestebudet: «Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike. Da skal noen som er de siste, bli de første, og noen som er de første, bli de siste.»

Hva ligger det så i dette at døra er trang?
Jeg leste på bloggen til en prest noen punkter der han delte noe tanker rundt dette. Han hadde tre slike. Og det første punktet hans var dette: Himmelens dør er trang fordi det bare er én som kan passere om gangen.
Jeg tar toget to ganger hver dag – til og fra jobb. Når toget åpner dørene sine, for eksempel på Oslo S, ”flommer” folk ut, eller de presser seg inn. Det kan være både trangt og ubehagelig. Å gå inn én og én kan nok også oppleves trangt, men det er samtidig noe trygt ved det. Noe godt. Lapp-Lisa hadde en sang der det het: ”Veien er smal, men bred nok for to; bred nok for Jesus og meg.”
Når vi går inn den trange dør, går vi alene, men vi vet at det er en som står innenfor og tar imot oss.
Det andre punktet denne presten nevner, er at døra er trang – fordi de første skal bli de siste.
Det er et rart utsagn. Hvordan skal det forstås? Vi er vant til at den møter først opp, slipper først inn. Jeg vet ikke hvordan himmelkøen skal ordnes. Men jeg tror kanskje vi får noen overraskelser der. At noen slipper inn som vi ikke har tenkt oss skulle det. At noen ikke slipper inn som alle trodde bare kunne seile inn. De første skal bli de siste.
Det tredje punktet han nevner i bloggen sin er at døra er trang for at ingen skal ta med seg bagasje inn.
Flyreiser – begrensninger. Ett kolli håndbagasje.
Her: Ikke det en gang.
Alt må stå igjen. Alt vi har samlet. Alt vi har høstet. Alt vi har oppnådd.
Det må stå igjen.
Inger Hagerup skriver om dette – om enn i en annen sammenheng – i diktet om ”Våre små søsken”, om de ”med mindre håndbagasje/enn vi er utstyrt med”.
Her skriver hun:
”Det er så lett å glemme
når siste båt skal gå
må alle passasjerer
la all baggasje stå”.

Døra er trang. Du får ikke med deg verken koffert eller ryggsekk.

Nå snakker du om døden, sier kanskje du?
Ja, jeg gjør kanskje det. Og bibelteksten vår handler ikke om døden. Den handler om Guds rike. Den handler om å komme inn i Guds rike. Om å bli Guds barn. Om å bli frelst.
Men punktene fra prestebloggen gjelder også da.
Om at det å ta imot Jesus som vår frelser er vårt eget, selvstendige valg.
Om at det ikke finnes rangordninger i Guds rike – de første blir de siste og omvendt.
Om at vi ikke kan ta oss med noe inn; vi må komme ”som vi er”, som det ofte blir sagt i forkynnelsen: Nakne, fattige, syndige – men som blir tatt imot av en himmelsk far, av Frelseren selv.

”De kommer fra øst og vest
de kommer fra sør og nord,
skal sitte til bords
med Jesus en gang
og høre hans velkomstord.”

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud fra evighet til evighet.
Amen