Jordens salt og verdens lys

Søndagsbetraktning for Alle Helgens Dag:
”Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan kan det da bli gjort til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene.
Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset. Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen” (Matt 5, 13 – 16)!

Det er en innholdsmettet tekst som møter de kristne på Alle Helgens Dag. Det er to korte lignelser som begge, hver for seg, kan gi stoff til mange og lange prekener. I en avisandakt må man derfor gjøre et nesten brutalt valg. Hva skal man gi videre og hva skal man legge til side?

Saltet først!
Jeg er neppe den eneste som på ett eller annet tidspunkt i sin kjøkkenkarriere har tatt feil av to ting som har en overfladisk likhet med hverandre, nemlig salt og sukker.
Resultatet er alltid ille. Enten du har tatt sukker der du skulle hatt salt, eller salt der du skulle hatt sukker, er konsekvensen den samme: Retten er ødelagt.
Moderne mennesker kan nok ikke forstå den betydningen saltet hadde på Jesu tid, da han brukte det som et bilde på kirken og de kristne. Det var ett av de få konserveringsmidlene man kjente – det hindret forråtnelse. Derfor var det også et verdifullt stoff. Det var rett og slett et betalingsmiddel. Fra vår egen historie kjenner vi til hvordan Hans Nielsen Hauge fikk slippe midlertidig ut av fengslet for å lære folk å utvinne salt av sjøvann under den engelske blokaden av Danmark-Norge tidlig på 1800-tallet.
Det er et sterkt bilde Jesus bruker her. Og utfordrende! Både som enkeltkristne og menighet er det lignelsen nesten ubehagelig nærgående. Er vi salt i dagens verden? Som kirke? Som troende? Har vi den kraften i oss som motvirker forråtnelse i samfunnet? I kulturen? Er vi – salt eller sukker?

Den andre liknelsen er det nok lettere å bli lyrisk over. Lys er noe positivt. Spre mørket! Det er oss, det! Skinne for menneskene!
Men også lyset bærer i seg noe utfordrende og krevende. For lyset avslører. Når sola skinner rett på vinduet, kommer det fram, både støv og fingermerker. ”En by som ligger på et fjell kan ikke skjules,” sier Jesus – den er den samme effekten.
I mange år var Frelsesarmeens uniform mitt arbeidsantrekk. Jeg hadde på meg den hver eneste dag, enten jeg var i byen, satt på toget eller sto på plattformen. Det er vel litt pompøst å si at man dermed var ”en by på et fjell”, men uansett innebar antrekket at alle så hvem man representerte og hva man sto for – sånn noenlunde, da. Det førte til mange kontakter og samtaler – noen gode og verdifulle, og noen man godt kunne vært foruten.

I vår protestantiske verden er Alle Helgens Dag den dagen da vi minnes de som er døde; de som ”gikk foran oss”. Man fokuserer ofte på himmelen på en slik dag. Denne teksten fokuserer på livet her nede – på det kall og den utfordring vi har som kirke og som troende mennesker. Kallet til å være lys i verden. Utfordringen til å være salt.

Nils-Petter Enstad
Frelsesarmeen, Askim
Søndagsbetraktning for lokalavisa i Askim,
publisert lørdag 6. november 2010