Preken i Askim korps
søndag 17. oktober 2010
Dette hellige evangelium leser vi hos evangelisten Markus, i det tiende kapittel, fra vers 13 til 16; i Jesu navn: ”De bar små barn til ham for at han skulle røre ved dem, men disiplene viste dem bort. Da Jesus så det, ble han harm og sa til dem: «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem. Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.» Og han tok dem inn til seg, la hendene på dem og velsignet dem.”
Slik lyder Herrens ord!
”Jesus elsker alle barna;
alle barna på vår jord.
Rød og gul og hvit og svart
er det samme, har han sagt.
Jesus elsker alle barna på vår jord.”
Dette er den første litterære teksten jeg er meg bevisst at jeg lærte utenat. Jeg vet ikke hvor jeg plukket den opp; kanskje var det på Frelsesarmeens søndagsskole i Holmestrand. Det har versert en historie i familiemytologien om at jeg skal ha stått på en stol – også det i Holmestrand – og sunget ”Guds ark, den kommer denne vei”. Det har jeg i så fall fortrengt. Men teksten om at Jesus elsker alle barna; den festet seg.
Og jeg var heller ikke så veldig gammel – 12 år kanskje? – da jeg oppdaget at dette kan være en tekst med sprengkraft i. Jeg hadde lest om land der folk ble forskjellsbehandlet på grunn av hudfarge. Det var nok mer sørstatene i USA enn Sør-Afrika jeg hadde hørt om, men i den sammenhengen oppdaget jeg for første gang noe av den sprengkraften som ligger i evangeliet.
”Rød og gul og hvit og svart
er det samme, har han sagt – Jesus elsker alle barna på vår jord.”
Dagens prekentekst er også en av de eldste fortellingene jeg kan huske både at jeg hørte og lærte. Fortellingen om den inkluderende Jesus. Fortellingen om en som ikke bare så de voksne, men som så barna. Som ikke bare så dem, men som var opptatt av dem. Som velsignet dem.
”…for Guds rike hører sådanne til”. Slik lød ordene i den versjonen av fortellingen som jeg hørte og husket. Kanskje var ordet litt vanskelig – ”sådanne” – men budskapet var til å begripe. Det bidro til å løfte en opp. Guds rike hører barna til. Ja, enda mer: ”Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.”
Vi tenker gjerne: Tar imot like tillitsfullt som et lite barn. Like betingelsesløst som et lite barn. Like betingelsesløst som et barn strekker armene ut mot en voksen som de enten vet eller har grunn til å tro vil dem godt.
”Guds rike hører barna til – og jeg får være med!”
Her popper de opp – tekstene vi lærte som barn. Tekster som sier noe om barnevennen Jesus.
I forrige uke leste jeg en bok. Den heter ”Vi som elsket Jesus”, og er skrevet av Levi Fragell. Han forteller om sin oppvekst i et predikanthjem innen pinsebevegelsen, sin ungdomstid som predikant og hvordan han så fjernet seg fra kristendommen. I fjor leste jeg en nær sagt tilsvarende bok, nemlig en Margaret Skjelbred skrev om sin oppvekst. Den heter ”Mors bok”. Det er mange paralleller i de to fortellingene – en oppvekst i et kristent, kanskje litt sekterisk hjem, og et brudd med den tro de vokste opp med.
”Vi som elsket Jesus”? Kanskje den like gjerne skulle hett ”Vi som fryktet Jesus”? For hva slags fortellinger er det de husker fra oppveksten?
Det er de dramatiske fortellingene – det er de dramatiske bildene. Kanskje hadde man et annet pensum på de søndagsskolene jeg gikk. Jeg husker fortellingene om Jesus. Jeg husker fortellingene om Jesus. Jeg husker fortellingene om Jesus barna. Jeg ser for meg flanellografbildet av Jesus som sitter på en stein mens mange barn står rundt ham, henger over ham, sitter på fanget hans og hører på at han forteller.
La de små barn komme til meg – for Guds rike hører slike til.
Denne søndagen kalles iblant for ”Familiesøndagen” i Kirkeåret. Lesetekstene, både fra 1. Mosebok – fra urhistorien! – og fra brevene – fra urmenigheten! – handler om familie og ekteskap. Forholdet mellom mann og kvinne – forholdet mellom foreldre og barn. Og så sier Paulus noe i slutten av teksten fra Efeserbrevet; han beskriver dette fellesskapet som ”et mysterium”, og han sammenlikner det med forholdet mellom Kristus og den kristne kirke. At kirken er ”Kristi brud” er et uttrykk vi har hørt før. Og skal vi holde oss i det bildet, om så bare for et øyeblikk, er det naturlig å tenke at barn er en naturlig konsekvens av dette mysteriet, av samlivet mellom mann og kvinne.
Og da er vi tilbake i prekenteksten: La de små barna komme til meg. Guds rike tilhører barna.
Jeg nevnte Levi Fragells bok.
For et par år siden var jeg invitert til et møte som ble arrangert av Human-Etisk Forbund i Indre Østfold. Vi var på Askim kulturhus. Jeg husker ikke hva temaet var, men det var samtale etterpå. En av dem som tok ordet, var veldig opptatt av at man ikke skulle velge for ungene, at de skulle få velge selv, for eksempel dette med tro. Derfor var det feil å døpe barn, mente han – da ble de jo medlemmer i kirka og foreldrene hadde valgt for dem.
Jeg ba ham se det fra den andre synsvinkelen: Hvis man ikke lar barna for eksempel gå på søndagsskolen eller høre om Jesus – da treffer man også et valg. Som foreldre er det for så vidt både vår rett og plikt, men det er altså det vi gjør.
Vi gir dem en ballast med, en bagasje, som de så må forholde seg til.
Eller vi lar være å gi dem det, og så må de i neste omgang klare seg uten.
Det blir mye boksnakk nå, men det får våge seg. Jeg vil nevne en bok jeg ikke har lest også. Den er skrevet av Nina Karin Monsen; kjent filosof, kjent samfunnsdebattant; en dame som er glad i de store bokstavene. Hun har også kommet med en bok i år. Der forteller hun om sin oppvekst. Det var ikke i et kristent hjem, men et humanetisk. Ikke barnedåp, ikke søndagsskole, borgerlig konfirmasjon. Boka heter ”Inn i virkeligheten”, og her forteller Nina Karin Monsen om sin barndom og oppvekst i en familie der moren som humanetiker bestemte familiens livssynsmessige fundament. Gjennom hendelser, erfaringer og refleksjoner blir barnet mer og mer utilfreds med de svar – eller mangel på svar – som hun fikk. Det ble starten på en vandring som både innebar et oppbrudd og en oppdagelsesreise inn i en ny virkelighet der troen på Gud spilte en større og viktigere rolle.
Det er ikke noe galt i å treffe valg på barnas vegne. Det er vår oppgave som foreldre. Men i denne prosessen er det at Jesu ord når oss. Som et råd, som en befaling.
”La de små barna komme til meg.”
Hvem sier han det til?
Til disiplene, selvsagt.
Men også til de voksne som sto rundt. De som hadde kommet til ham med barna for at han skulle velsigne dem.
De fikk et anerkjennende ord fra Jesus – slik leser jeg det han sier til disiplene.
Og så skal ikke vi deles opp i noen grupper her i formiddag. Mange av oss er foreldre, mange av oss er disipler. Vi møtes med den samme utfordringen fra Jesus: «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem. Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.»
Men han gjorde mer enn det. ”Han tok dem inn til seg, la hendene på dem og velsignet dem.”
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar