Jesus - Ordet - Lyset

Preken 1. juledag 2019 i Frelsesarmeen, Arendal
Dagens evangelium finner vi hos evangelisten Johannes, i det første kapittel og de 14 første vers; i Jesu navn:

«I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til.
Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys. Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.
Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes. Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset. Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden.
Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke.
Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham. Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. De er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje og ikke av manns vilje, men av Gud.
Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.»

Slik lyder Herrens ord!

Den teksten vi har lest, og som er prekentekst denne første juledag, kalles «Johannes-prologen».
Det er en av de mange poetiske tekstene vi har i Bibelen; ikke bare i de bøkene som gjerne kalles «de poetiske»: Salmenes Bok, Klagesangene eller Høysangen.
Spredt rundt, både i profetbøkene og i brevene finner vi slike tekster som helt åpenbart har hatt en liturgisk funksjon, først i synagogene, senere i urmenigheten.
Men i evangeliene finner vi få slike tekster; jeg kan i farten ikke komme på andre enn denne.
«Kjærlighetens høysang», 1 Kor 13, kan ha vært en slik tekst.
Mange betrakter det som en av de flotteste tekstene i Det nye testamente, ja, kanskje i hele Bibelen.

Min favoritt er ikke apostelen Paulus; det er evangelisten og apostelen Johannes.
Det er den teksten vi nettopp har lest:
«I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud og Ordet var Gud».
Og videre: «Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til».
Og dessuten dette: «Han var i begynnelsen hos Gud».

I begynnelsen!
La oss kaste et lite blikk tilbake til skapelsesberetningen; til nettopp begynnelsen.
Der leser vi «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jord».

Hvordan skjedde det? Hva var Guds verktøy når han skapte?
Det var ordet.
Tar du for deg 1 Mos 1 vil du finne 11 vers som begynner med ordene «Gud sa».
Det er versene 3, 6, 9, 11, 14, 20, 22, 24, 26, 28 og 29.

Denne kunnskapen om at det var når Gud talte at ting skjedde, den satt dypt i Israels folk.
Derfor kunne salmisten si det slik: «Han talte, og det skjedde, han befalte, og det sto der» (Salme 33, 9).

I begynnelsen var Ordet!
Det er første juledag i dag.
I mange land er det denne dagen som er den egentlige juledagen.
Det er da gavene deles ut, og det skjer om morgenen.
Tradisjonene er ulike, men kjernen i julebudskapet er den samme: Fortellingen om at Jesus ble født; fortellingen om at Gud sendte sin sønn; fortellingen om at Guds egen sønn steg ned til oss, ble en av oss; ikke som en av oss, som vi kanskje sier iblant, men faktisk ble en av oss.
Det er fortellingen om at Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss.
«Vi så hans herlighet», skriver Johannes.

Et nyfødt barn på et primitivt leie, i et primitivt husvære.
Kanskje var det ikke såpass som et husvære en gang.
Vi snakker gjerne om krybben i stallen, og krybben står nevnt i jule-evangeliet, men ikke stallen.

I Selma Lagerlöfs fortelling om «Den hellige natten» var stallen en grotte.
Kanskje var det ikke en grotte, engang. Kanskje ble Jesus-barnet født under åpen himmel.
Han var sikkert ikke det eneste barnet som ble født i Betlehem den natten.
Kanskje var han ikke den eneste som ble født i en stall, eller i en grotte eller under åpen himmel heller.
Jeg synes Jakob Sande har fanget inn dette bildet på en fin og troverdig måte:
«Han låg der med høy til pute
og gret på si ringe seng,
men englane song der ute
på Betlehems aude eng».

Et barn som mange andre.
Et barn som trengte tørr bleie – var det derfor han gråt?
Eller var han sulten? Og den unge Maria måtte ta ham opp og legge ham til brystet.

Den svenske artisten Carola har laget et julealbum som heter «Jul i Betlehem».
En av sangene på dette heter «Himlen i min famn», og teksten er hennes egen.
Den skrev hun etter at hun selv var blitt mor, og i teksten prøver hun å sette seg inn i Marias situasjon der hun sitter med det nyfødte Jesus-barnet i armene.

Omkvedet er slik:
«Är du en av tusen små?
Är du han de väntar på?
Du mitt lilla barn
En ängel givit namn
Är du jordens dolda skatt
Jag fått skydda denna natt?
Är det själva himlen
Som jag gungar i min famn?»

Dette barnet som hun skriftet bleie på og som var avhengig av henne for å få mat – var det selve himlen?
Selve himmelen – selve guddomen – her i Marias fang?
Julaftens budskap er på en måte enkelt og greit – et barn blir født, omstendighetene er som de er. Juledag kan virke mer krevende. Da er vi over i det som kalles inkarnasjonen. Mysteriet i julen; underet – Gud ble menneske.
Ordet ble menneske og tok sin bolig blant oss.

«Vi så hans herlighet», skriver Johannes.
Ordet var blitt menneske og hadde tatt bolig i blant oss.

Men ikke bare i skikkelse av Ordet.
Han kom også i skikkelse av lyset.

«Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til. Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys. Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det» og dessuten: «Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden».

Lys er noe vi forbinder med julen.
På Lucia-dagen ble jeg intervjuet av Sørlandssendinga om Lucia-tradisjonen og om bakgrunnen for tradisjonen med lyskransen rundt hodet som er en del av vårt Lucia-bilde.
Dersom den tradisjonen har en historisk bakgrunn, er den kanskje av det praktiske slaget: En av Lucia-fortellingene er at hun kom med mat til de kristne som skjulte seg i katakombene. For å kunne ha to hender å bære med, laget hun en krans med lys som hun satte på hodet, ikke ulikt de hodelyktene mange bruker når de er ute en mørk vinterkveld i vår tid.

Men hun representerte lyset. Navnet Lucia betyr lys.

«Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det» - «Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden».

Lyset og Ordet.
Vi har et omkved i sangboka vår; det er en tekst av Herbert Booth:
«Ordets lys, ordets lys har bragt dag i min sjel,
det har fjernet min synd og min skam.
Nå jeg frykter ei mer, kun på Jesus jeg ser,
all min salighet eier jeg i ham».

Ordet og Lyset – Lyset og Ordet.
Ordet er Lyset.

Natt til 1. januar 1953; det er 67 år siden om noen dager, var countrysangeren Hank Williams på vei fra en konsert til en annen. Han skal ha vært god og full, og hadde fått en ung gutt til å kjøre seg. Selv sov han i baksetet på bilen. Så ble de stanset av en politikontroll og da politimannen prøvde å få liv i han som sov i baksetet, oppdaget de at han var død. Hank Williams – 29 år gammel.

Hvorfor nevner jeg ham nå?
Det er fordi at en av de sangene han huskes best for, handlet nettopp om Lyset. Den heter «I saw the light», og er blitt sunget inn av mange artister.
Han skal ha skrevet sangen i 1947, og bakgrunnen skal ha vært at han var på vei hjem fra en konsertturné. Det var moren som kjørte, og Hank sov i baksetet på bilen denne gangen også. Så våknet han et øyeblikk og lurte på om det var langt igjen. – Nei, svarte moren, - I just saw the light.
Hun hadde sett lyset fra et eller annet kjennemerke som tydet på at nå var de snart framme.
Hun hadde sett lyset fra målet. Dette inspirerte sønnen til å skrive denne sangen; en sang om at han hadde vandret rundt mer eller mindre på måfå. Men så hadde Jesus vist seg for ham: «Praise the Lord; I saw the light».
Sangen er blitt et slags minnesmerke over Hank Williams, enten det er bøker som er skrevet om ham eller filmer som er blitt laget. De heter stort sett «I saw the light».

«Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det».
Det er mye man kan si om Hank Williams liv og skjebne. Ikke alt får en til å tenke på lyset. Men det er en sang om lyset som først og fremst lever etter ham.

Jeg nevnte Lucia og lyset.
Det er en annen del av julefortellingen som også handler om lys.
Det er fortellingen om vismennene som kom fra et land langt borte og ville hylle og tilbe Jesus-barnet. Det skjedde nok ikke i sånn umiddelbar tidsnærhet av Jesu fødsel; de hadde lang vei. Vi hører gjerne at det var tre vise menn som kom – vi vet egentlig ikke antallet, men det er heller ikke viktig.

Hvordan hadde de funnet fram?
Og igjen er det lyset som er nøkkelen. De hadde sett en stjerne vise seg. Alf Prøysen synger om den stjerna – «hu er så snill, den stjerna, ho blonke, kæin du sjå?» Vi kjenner den visa, noen hver: «Å såmå å som hender er stjerna like stor – du ser a over taket der a jordmor-Matja bor».

«Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys», skrev evangelisten. Hvor skulle vel stjernen som fortalte dette stanse, om ikke over taket der hun bodde som hadde hjulpet så mange inn i livet? For det var jo stjerna som hadde vist vei for de vise mennene – «så ingen ta dem gikk bort seg og aille tre fekk sjå».

Lyset som viste vei. Lyset som viser vei.
Lyset og Ordet – de to i fellesskap.

Derfor kan vi synge:
«Se, himlen ligger og hviler
på jordens gule strå,
vi står rundt krybben og smiler,
for vi er fremme nå».

Ja, vi er framme nå.
Lyset har vist oss vei.
Ordet har vist oss vei.

Da er det godt å kunne stå her, rundt krybben, og vite dette: At vi er fremme nå.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet.