Huset med de mange rom - og mye mer

Preken i Arendal korps søndag 8. desember 2019 – 2. søndag i advent

Dette hellige evangelium står hos evangelisten Johannes, i det 14. kapittel; de 11 første vers:

«La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.
Tomas sier til ham: «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?» Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg. Har dere kjent meg, skal dere også kjenne min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.»
Da sier Filip: «Herre, vis oss Far, det er nok for oss.» Jesus svarer: «Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Den som har sett meg, har sett Far. Hvordan kan du da si: ‘Vis oss Far’? Tror du ikke at jeg er i Far og Far i meg? De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv: Far er i meg og gjør sine gjerninger. Tro meg: Jeg er i Far og Far i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld.»

Slik lyder Herrens ord!

Den teksten vi har lest sammen, er ikke prekenteksten for denne søndagen, men fortellingsteksten.
Og samtidig er de fire første versene i teksten det som er satt opp som prekentekst.
Hadde vi nøyd oss med å lese disse fire versene, kunne vi for eksempel satt som overskrift for de tanker vi skal dele med hverandre: Huset med de mange rom.

Når vi leser hele teksten blir perspektivet utvidet til å gjelde mye mer.
Nå gjelder det ikke bare huset som sådan og rommene som sådan, men også om hvordan vi finner fram til dette huset og hvem det er som bor der.
Og utgangspunktet for det hele er en kjent setning som er både en trøst og en formaning: «La ikke hjertet bli grepet av angst…».

Teksten vår er hentet fra det som kalles «Jesu avskjedstale til disiplene».
Det er en lang tekst, den går over tre kapitler i Johannes-evangeliet.
Og den begynner med det vi har lest nå. Og den begynner med dette: «La ikke hjertet bli grepet av angst…».

Hvis noen begynner en samtale eller en meddelelse med å si «nå må ikke du bli redd, altså», eller «nå må ikke du bli sint»; da er vi på vakt.
Hva kommer nå?
Og det Jesus har å melde, er dette: Han skal forlate dem. Men likevel sier han: Bli ikke redde. Stol på meg. Stol på Gud og stol på meg.

Jesus bruker «hjertet» her på en måte vi sikkert kan kjenne oss igjen.
Vi tenker at hjertet er et slags senter for både tanker og følelser.
Rent medisinsk stemmer nok ikke det.
Hjertet er en knyttnevestor muskel som sitter midt i brystkassa vår, om enn litt til venstre, som har til oppgave å frakte blodet vårt rundt i resten av kroppen.
Men det gjør jo at hjertet er en viktig del av hele maskineriet.
Det er – nåvel: «hjertet» - i menneskekroppen.
De bibelske forfatterne tok dette på alvor.
Derfor heter det i visdomslitteraturen: «Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det» (Ordspr 4, 23).
Og hos profeten Esekiel heter det: «Jeg gir dere et nytt hjerte, og en ny ånd gir jeg inni dere. Jeg tar steinhjertet ut av kroppen deres og gir dere et kjøtthjerte i stedet» (36, 26).

Noen av oss husker kanskje Astrid Lindgrens barnebok-klassiker «Mio, min Mio», der prins Mio skal kjempe mot den onde ridder Cato?
Og hva er det som gjør at denne Cato er så ond?
Det er fordi han har et hjerte av stein – bokstavelig talt.

Vi tenker på hjertet som et sete for kjærligheten.
Men det kan også være et sete for angsten.
Jesus vil ikke at det skal være det.
«La ikke hjertet bli grepet av angst!»
Slik innleder han denne talen til disiplene der han forbereder dem på det som skal komme.

Og så er vi over i dette neste han sier: «I Fars hus er det mange rom».
Mange har tenkt at denne setningen er en erklæring om mangfoldet i Guds rike, og det tror jeg det godt kan være.

For snart 20 år siden var jeg i Jerusalem.
En av de kirkene vi besøkte, var Gravkirken.
En stor kirke, men mange flotte kapeller.
Noen store og noen små.
Ett av dem, kanskje det aller minste, tilhørte en liten, koptisk retning som jeg ikke tror man finner utenfor Jerusalem.
Da alle de andre retningene i kristenheten fikk tildelt sine områder, ble dette vesle kapellet «til overs».

Her søkte vi inn, en gruppe norske kristne som var sammen om dette besøket.
Et lite rom, men med god akustikk, virket det som.
Og uten at jeg hadde tenkt over det eller planlagt det, foreslo jeg at vi skulle synge et vers av «Navnet Jesus blekner aldri».
Og det gjorde vi.
Det var mye lyd i den store kirken; folk snakket og de bad.
Og vi sto der, en gruppe på 10-12 norske, og sang: «Navnet Jesus må jeg elske, det har satt min sjel i brann».

«I min Fars hus er det mange rom» - «Tro på Gud og tro på meg».
Mange mener at Gravkirken står på det stedet der Jesus ble gravlagt.
De tror dermed at det også var herfra han sto opp igjen fra de døde.
Her passet det å synge: «Navnet Jesus må jeg elske, det har satt min sjel i brann!»

«I min Fars hus».
I den eneste beretningen vi har fra Jesu barndom, som skjedde 20 år tidligere enn denne begivenheten, bruker også Jesus uttrykket «min Fars hus».
Vi kjenner den fortellingen – Jesus som 12-åring i templet; gutten som ble igjen da foreldrene dro hjemover igjen til Nasaret etter å ha feiret påske i Jerusalem.
Da de fant ham, var Maria oppskjørtet. Hvordan kunne du gjøre dette mot oss? Vi har jo lett etter deg!
Og Jesus som svarte, som det var den selvfølgeligste ting i verden: Visste dere ikke at jeg måtte være i min Fars hus?

«Min Fars hus» - det er en henvisning til templet, men også til den himmelske bolig, eller kanskje vi kan si «de himmelske boliger».
Der hvor Jesus i følge vår norske bibelutgave snakker om «rom», bruker andre bibeloversettelser ord som tilsvarer «bolig» eller kanskje tilmed «hus».
Og når Jesus nå måtte forlate disiplene, var det for å gå i forveien og gjøre i stand «et sted for dere» - et rom; en bolig. «Og dit jeg går, vet dere veien».

«Vet du veien?» er et spørsmål vi enten har stilt eller blitt stilt, de fleste av oss.
Man avtaler å møtes «der og der» - «vet du veien?»
Å ta feil av veien kan få dramatiske konsekvenser noen ganger; og iblant er det at man blir forsinket den minste av disse.
Kanskje kommer vi rett og slett ikke fram.

«Dit jeg går, vet dere veien», sa Jesus.
Da reagerte Tomas. «Å? Gjør vi det?» spurte han. «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?»
Og så er det Jesus gir dette svaret som vi kjenner så godt: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg».

Hvordan kan en person være en vei?
I tidligere oversettelser het det at ingen kommer til Far uten «gjennom Jesus» - «ved meg; ved Jesus» er en bedre formulering.
Jesus viser oss veien – ved å følge ham finner vi veien.

Igjen en opplevelse mange av oss har hatt.
Vi er på et ukjent sted; i en ukjent by.
Så spør vi noen etter veien dit vi skal, og så viser vedkommende oss den.
Noen ganger sier de kanskje tilmed: «Jeg skal samme veien selv».

Når noen følger en, er det mye lettere å finne fram enn om de sier «tre gater den veien, første kryss til venstre, tredje kryss til høyre og så rett fram…».

Vi sang tidligere i gudstjenesten:
«Der du går skal din vei/åpnes for deg/ Steg for steg».

Dit jeg går, sier Jesus, vet dere veien.
Denne første delen av Jesu avskjedstale til disiplene er mer en samtale enn en tale eller monolog.
Nå melder Filip seg på.
«Behøver det å være så komplisert, da?» kan det virke som om han har tenkt. «Vis oss Far», foreslår han. Det vil være nok.
Og Jesus svarer at den som har sett ham, har også sett Far.

Den som vil vite hvordan Gud er, får vite det ved å på Jesus.
Når Jesus taler, er det Gud som taler.
Når Jesus handler, er det Gud som handler.
Når Jesus viser vei, er det Gud som viser vei.

I en av de eldste, kristne trosbekjennelsene som finnes, den nikenske, heter det:
«Vi tror på én Gud, den allmektige Fader, som har skapt himmel og jord, alt synlig og usynlig.
Vi tror på én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen fra evighet. Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen».

«Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud» – når Jesus taler og når han handler, er det Gud som taler og det er Gud som handler.

Jesus er «Gud av Gud» - «Jeg er i Far og Far i meg».

Så er det nærliggende å tenke at dette er en tekst for påske.
Og det er det vel.
Men det er også en tekst for advent.
Det er en tekst for den tida da vi forbereder oss på at Jesus skal bli født – på hans komme.

Men det er også en tekst for den tida vi lever i nå, da vi ikke bare skal se bakover mot det som skjedde i Betlehem, men vi skal se framover mot det som skal skje når Jesus kommer igjen; når boligene og rommene i Fars hus er gjort klare og han skal hente sine for at de – vi! – skal få være sammen med ham.

Det lover han i dagens tekst: «Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er».

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd – én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen