søndag 3. november 2013
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas, i det sjette kapittel, fra vers 20 til 23; i Jesu navn:
«Da løftet (Jesus) blikket, så på disiplene sine og sa: «Salige er dere fattige, Guds rike er deres.
Salige er dere som nå sulter, dere skal mettes.
Salige er dere som nå gråter, dere skal le.
Salige er dere når folk hater dere, når de utstøter dere og håner dere og skyr navnet deres som noe ondt – for Menneskesønnens skyld!
Gled dere på den dagen og hopp av fryd, stor er lønnen dere har i himmelen.
Slik gjorde også fedrene med profetene.»
Slik lyder Herrens ord!
Hver gang jeg er i Roma, er det en kirke jeg må innom. Den heter Santa Maria Sopera Minerva. Den ligger rett bak Panteon. Det er en vakker kirke, men det er én bestemt grunn til at jeg oppsøker denne kirken. Her ligger min venninne i Roma begravet. Hun har ligget der siden 1380 – altså i godt over 700 år, og er kjent i historien som Den hellige Katarina av Siena. Hun har vært Italias skytshelgen i flere hundre år, og ved tusenårsskiftet ble hun også erklært å være Europas skytshelgen. Hun ble bare 33 år, og fikk stor politisk betydning mens hun levde.
Er jeg i Roma, unner jeg meg selv noen minutter ved hennes grav. Og jeg går alltid ut av kirken med det samme doble spørsmålet i både hodet og hjertet: For det ene: Kan vi tro på helgener i vår tid? For det andre: Har vi råd til å la det være?
Det er Alle Helgens Dag i dag.
Vi i Frelsesarmeen har – i likhet med de andre protestantiske kirkene - ikke den samme oppfatningen av dette med helgener som de katolske og ortodokse kirkene har.
Men vi tror på hellighet i Frelsesarmeen også. Vi tror at det finnes helliggjorte mennesker; vi tror at det er mulig å leve et hellig liv.
«Min natur er ilden», sa Den hellige Katarina om seg selv. Det kan vi kjenne oss igjen i, vi som har «Blod og ild» som motto; vi som forkynner om dåpen i ild, vi som gjerne synger William Booths sang: «Å, Kristus, guddomsflamme skjønn: Send din ild! Oppfyll ditt løfte nå, Guds Sønn: Send din ild.»
Alle Helgens Dag. Det er en dag med lange tradisjoner. Den har sin opprinnelse helt tilbake til 300-tallet, da man begynte å feire Alle martyrers dag, etter de store kristendomsforfølgelsene. Senere fikk dagen navnet Alle helgeners dag, og på 800-tallet ble den en felles minnedag for alle de helgener som ikke har en egen minnedag, og etter hvert en dag til minne om alle døde. Etter reformasjonen på 1500-tallet ble den i protestantiske land feiret som en dag der man mintes alle de som var døde i troen på Jesus. Der er vi nå. Dette er en dag for ettertanke. Det er en dag for minner. Det er en dag da vi alle har en eller flere graver som vi besøker, enten ved å møte opp eller ved å gå dit i tanken. Foreldre. Venner. Ektefelle, kanskje? Barn? Å sørge er prisen vi alle betaler for å ha vært glad i noen.
Men dagens prekentekst er ikke en tekst om de som har gått bort.
Det er en tekst om oss som lever. Det er en tekst til oss som lever.
Vi kjenner teksten som «saligprisningene». Saligprisningene finner vi to steder i Det nye testamente. Vi finner dem hos Matteus og vi finner dem hos Lukas. Hos Matteus sier Jesus «Salige er de…», og så nevner han disse som vi også har lest om nå: De fattige, de sultne, de gråtende, de utstøtte. Men i Matteus-teksten snakker Jesus om «de» - i Lukas-teksten sier han «dere». Han snakker ikke til en stor, uspesifisert folkemengde der ute et sted; han snakker til disiplene, til sin egen, nærmeste krets.
Han snakker til sine etterfølgere.
Han snakker til oss.
Så vi finner ikke bare saligprisningene to forskjellige steder i evangeliene, vi finner dem også i to forskjellige utgaver. Er den ene «riktigere» enn den andre? Jeg tror ikke det. Jeg tror begge er like «riktige».
Mange teologer mener det er snakk om to forskjellige prekener av Jesus. «Bergprekenen» er den utgaven vi finner hos Matteus, der det er ni saligprisninger, mens teksten hos Lukas kalles «Sletteprekenen», og der er det fire saligprisninger. Og disse fire finner vi alle igjen også i Matteus-teksten: Fattigdom, gråt, sult, forfølgelse.
Det er i disse dager kommet en bok til i Tor Bomann-Larsens serie om kong Haakon. Den tar for seg fire måneder i 1940 – mai til august. Det var i denne perioden statsminister Winston Churchill sa de berømte ordene i parlamentet: «Jeg vil si til dette hus, som jeg har sagt til dem som er gått med i regjeringen: Jeg har intet annet å love dere enn blod, slit, tårer og svette (blood, toil, tears and sweat).» Ikke bare blod, svette og tårer, men også slit.
Det Jesus sier til disiplene er ikke så veldig annerledes. Hva er det han lover? Han lover fattigdom. Han lover sult. Han lover tårer. Han lover utestengelse og forakt. Men han lover også salighet.
Han lover ikke salighet fordi fattigdommen, sulten, tårene og utestengelsen i seg selv gir frelse og salighet; at de er en slags belønning for disse tingene – uansett. Hvem er adressat for disse ordene fra Jesus? Det er disiplene. De 12, eventuelt de 70, men det er disiplene. Derfor sier Jesus «dere».
I «Bergprekenen» (Matteus) snakket han også om disiplene, men da snakket han til flere, så da sa han «de». Men «kriteriet» for saligheten er den samme: Det er at man lider dette fordi man tror på Jesus. «Salige er dere når folk hater dere, når de utstøter dere og håner dere og skyr navnet deres som noe ondt – for Menneskesønnens skyld!»
Dette er med andre ord en tekst som går mer inn på utgangspunktet for markeringen av denne dagen: Martyrene, de som har lidd for evangeliets skyld; blitt fengslet; blitt drept; blitt forfulgt.
Det skjer fremdeles, men det skjer nok ikke rundt oss. Og Jesu ord er da heller ikke å forstå slik at vi er nødt til å lide og bli forfulgt for å bli frelst. Frelst blir vi gjennom troen på Jesus Kristus.
Jeg har en facebookvenn som heter Marie Willermark. Hun ble jeg kjent med for mange år siden i forbindelse med et besøk til Sverige. Da var hun løytnant og ungdomssekretær i Smålands divisjon. Senere har vi møttes fra tid til annen. I dag er hun kommandør og leder for Frelsesarmeen i Sverige. I forrige uke la hun ut en link til sin blogg, der hun kommenterte en radioandakt der en svensk prest hadde sagt, slik jeg husker det og refererer det nå, at bare man gjorde så godt man kunne, ble man frelst. Dette argumenterte kommandør Marie mot, og jeg er enig med henne. Jeg skrev da også på Facebooksiden hennes at «kristendom er ikke å gjøre så godt man kan; det er å sette sin lit til Jesus og hans forsoningsverk», med henvisning til hva William Booth en gang sa: «Den sentrale i Frelsesarmeens teologi er det blødende Guds Lam».
Frelst blir vi gjennom troen på Jesus Kristus og hans forsoningsverk. Noen annen vei til frelse finnes ikke.
Men det å tro på dette forsoningsverket; det å ha tatt imot denne frelsen; det kan ha sin pris. Derfor martyrene. Derfor blodsvitnene. Kirkehistorien har mange av dem. Frelsesarmé-historien har også noen av dem.
Men også: Derfor de mange som har gått seirende hjem; som har sovnet inn i denne samme troen. De mange som trofast gjorde sin tjeneste der hvor de var satt.
Dikterpresten Anders Hovden besøkte ei gammel kone som lå på det siste. Hun var kommet i anfektelse. Hun følte at hun ikke hadde fått gjort noe for sin Frelser i livet. Hun hadde slitt på denne vesle gården der hun og mannen hadde oppdratt en stor flokk unger.
- Kva kan vel eg syne Meisteren? spurte hun.
- Du kan syne han hendene dine, svarte presten.
Kanskje har ikke vi heller noe annet å vise Mesteren den dagen enn et par slitte hender; hender som har kjempet i bønn, øyne som har grått, knær som har knelt.
Men han vil se dem og han vil kjenne dem igjen.
Trenger vi helgener?
Trenger vi mennesker som lever et hellig liv? Et liv innvidd til ham; et liv innvidd til tjeneste?
Ja, vi trenger slike mennesker.
Ja, vi er kalt til å være slike mennesker.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar