Den fortapte sønn...

Bibeltekst: Luk 15, 11 – 32

Har det eksistert noen større forteller enn Jesus fra Nasaret? Mange av de lignelsene han fortalte er gått inn blant verdenslitteraturens «perler» og på mange måter strukket kjølen for både romaner og noveller som senere er blitt skrevet. Det gjelder også denne søndagens tekst. I moderne bibeloversettelser kalles fortellingen «Sønnen som kom hjem»; de fleste av oss kjenner den som «Den fortapte sønn».

Teksten går inn i en slags fortellingssyklus av tre lignelser som alle handler om det samme: At det som var tapt, blir funnet igjen. En sau, en mynt – og en sønn. Men der hvor sauen og mynten er i ro på et sted til den blir funnet, gjør sønnen noe aktivt. Han innser sin egen situasjon og vender tilbake, dit han kom fra. Sånn sett blir det en progresjon i fortellingene.
Lignelsen om den fortapte sønn er den lengste av de tre; ja, det er en av de lengste tekstene vi har når det gjelder Jesu lignelser. Den tar utgangspunkt i en etablert situasjon, forteller om et oppbrudd, og derfra følger den ham som brøt opp, og som en dag finner seg selv i den mest ynkverdige situasjon som kunne tenkes for en jøde: Han er blitt grisepasser.
Alf Prøysen skriver både i viser og prosa om det å være grisekokk – den som lager mat til grisene. Det var så langt nede på den sosiale rangstigen som man kunne komme på Prøysens tid. Men den fortapte sønn kom enda lenger ned.
Det er liten tvil om at faren i denne fortellingen er et bilde på Gud selv. At Gud er vår far, erkjenner vi hver gang vi ber den bønnen Jesus lærte sine disipler: «Vår Far, du som er i himmelen…». Sønnen blir da et bilde på menneskene som gjør opprør mot Gud, men som også kan få lov til å vende tilbake til ham.
Så er det en tredje person i dette scenariet: Broren som hadde vært hjemme hele tiden. Han var ikke noe glad da den fortapte sønn vendte tilbake. Han likte ikke at faren tok imot ham med åpne armer og stor gjestfrihet. De fleste av oss er ikke så begeistret for denne eldste broren. Men kanskje minner han mer om oss selv enn vi liker å tenke på. Det er så greit med det vante. Det uvante forstyrrer.
Lignelsen om den fortapte sønn er en av Jesu måter å fortelle oss dette på: Dere har godt av å bli forstyrret. Det uvante er sunt. La derfor de fortapte sønner og døtre føle seg velkomne når de vender tilbake til Fars hus.

Publisert som søndagsbetraktning i Smaalenenes Avis lørdag 26. oktober 2013 - med denne betraktningen ble et langt medarbeiderskap i avisa som Frelsesarmeens faste andaktsskribent avsluttet.