torsdag 4. april 2013

Tvileren Tomas

Andakt på Fyrlyskorpset, Oslo
Søndag 7. april 2013


«Tomas, en av de tolv, han som ble kalt Tvillingen, var ikke sammen med de andre disiplene
da Jesus kom. «Vi har sett Herren», sa de til ham. Men han sa: «Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro.»
Åtte dager senere var disiplene igjen samlet, og Tomas var sammen med dem. Da kom Jesus mens dørene var lukket. Han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere.» Så sier han til Tomas: «Kom med fingeren din, se her er hendene mine. Kom med hånden og stikk den i siden min. Og vær ikke vantro, men troende!» «Min Herre og min Gud!» sa Tomas. Jesus sier til ham: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror» (Joh 20, 24 – 19).


«Jeg tror det ikke før jeg får se det!»
Det er et uttrykk vi har hørt mange ganger. Kanskje har vi sagt det selv også i ulike sammenhenger. «Har du hørt det-og-det?» - «Jeg tror det ikke før jeg får se det!»

Vi har akkurat feiret påske.
Noen få dager der det skjedde en masse; fra Jesu inntog i Jerusalem, pågripelsen i Getsemane, forhøret, korsfestelsen, begravelsen – og oppstandelsen. Deretter: Møtene mellom den oppstandne Jesus og disiplene hans: Maria Magdalena, Peter, alle de gjenværende disiplene; samtalen på Emmaus-veien. Ordet spredte seg «som ild i tørt gress», som vi sier iblant. «Har du hørt det?» - «Har du hørt det?»
«Jesus lever!» - «Jesus lever!» Han har stått opp fra de døde! Mange har møtt ham! Maria Magdalena har snakket med ham! Peter har møtt ham! Vi har møtt ham!
Ti stemmer i munnen på hverandre: «Vi har sett Herren!»
Alle disiplene unntatt to: Judas, som hadde tatt sitt eget liv, og Tomas, som ikke hadde vært til stede da Jesus åpenbarte seg.

Apostelen Tomas!
Hva vet vi om ham?
«Tvileren Tomas», kaller vi ham.
Han hadde fult Jesus i tre år; han som de andre.
Han hadde hørt ham tale.
Han hadde sett ham helbrede syke, vekke opp døde.
Men han hadde også sett ham bli arrestert, forhørt, torturert og korsfestet.
Han hadde sett ham bli begravd.
Og nå skulle han være stått opp igjen?

Det er gått en uke siden påskemorgen.
En uke siden de hadde kommet, den ene etter den andre, Peter, Maria Magdalena, de andre ti – alle kunne de si det samme: «Vi har sett Herren!»
Den eneste som ikke hadde sett ham, var Tomas. Kunne han ikke bare godta det de alle hadde sett? Men han sa: «Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro.»
Jeg synes på mange måter det er et ærlig svar. Det var noe som stoppet opp for Tomas. Dette ble for sterkt, for utrolig. «Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro.»
«Da kan jeg ikke tro.»
Han sa ikke: «Da vil jeg ikke tro». Da kan jeg ikke – da får jeg det ikke til.
Jeg har møtt mennesker som har sagt til meg: «Jeg vil gjerne tro på dette med Jesus og frelsen, men jeg kan ikke tro at det er for meg». Jeg kan ikke tro det – jeg får det ikke til – det er ikke for meg; kanskje alle andre, men ikke for meg.
Men evangeliet er nettopp for – deg! For meg, for deg!
Jeg tror det var derfor Jesus åpenbarte seg denne dagen – åtte dager etter påske. De var der, alle disiplene, men det var Tomas Jesus ville møte.
Tvileren Tomas?
Like mye: Den fortvilte Tomas.
Like mye: Den kjempende Tomas.
Like mye: Den lengtende Tomas.
Hva var det som hadde utløst gleden hos Peter og de andre disiplene? Hva var det som hadde utløst jubelen hos Maria Magdalena? Hva var det som hadde fått de to Emmaus-vandrerne til å løpe tilbake til Jerusalem, i stedet for å bli i losjiet sitt?
De hadde møtt Herren!
De hadde sett Jesus!
Tomas var ikke noe annerledes enn dem.
Skulle han kunne tro, måtte han møte Jesus. Og Jesus møtte ham.
Hva vet vi om Tomas?
Vi leser ikke særlig mer om ham i Det nye testamente. Han nevnes en gang i Apostlenes gjerninger, i første kapittel, i en oppramsing av alle apostlene. Så blir det stille om ham. Men i tradisjonen lever han videre. Og i følge den, kom han helt til India og grunnla den kristne kirke der. Denne kirken levde i så fall i mange hundre år sitt eget liv, isolert fra den mer og mer vestlige kristenheten. Ifølge tradisjonen led apostelen Tomas martyrdøden i år 72 etter Jesu fødsel, stukket ned bakfra av et spyd eller en lanse.
Han som ba om å få legge hånden i Jesu side; kjenne i naglegapet med fingeren – han ble selv stukket ned. Han fikk ikke bare møte den oppstandne – han ga også livet for ham.
Mange kristne som sliter med det å tro «sterkt nok», har Tomas som sitt forbilde. Han kjempet seg gjennom tvilen. Ja, han gjorde det, men ikke ved hjelp av tanker og argumenter. Han møtte Jesus. Og han avla sin bekjennelse: «Min Herre og min Gud».

Amen

Ingen kommentarer: