Bryt, Herre, livets brød...

Preken tredje søndag i påske,
Askim korps, søndag 14. april 2013

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Markus, i det sjette kapittel, fra vers 30 til 44, i Jesu navn:
«Apostlene samlet seg igjen hos Jesus og fortalte ham om alt de hadde gjort, og alt de hadde lært folket. Og han sa til dem: «Kom med meg til et øde sted hvor vi kan være alene, og hvil dere litt!» For det var så mange som kom og gikk at de ikke fikk tid til å spise engang.
Så dro de ut med båten til et øde sted for å være alene. Men mange så at de dro bort, og kjente dem igjen, og fra alle byene strømmet folk sammen til fots og nådde fram før dem. Da Jesus gikk i land, fikk han se en mengde mennesker. Han fikk inderlig medfølelse med dem, for de var som sauer uten gjeter. Og han ga seg til å undervise dem om mange ting.
Det var nå blitt sent på dagen, og disiplene kom til ham og sa: «Stedet er øde, og det er alt blitt sent. Send dem fra deg, så de kan dra til gårdene og landsbyene her omkring og kjøpe mat.» Men Jesus svarte: «Dere skal gi dem mat!» De sa: «Skal vi kanskje gå og kjøpe brød for to hundre denarer, så de kan få spise?» «Hvor mange brød har dere?» spurte han. «Gå og se etter!» Da de hadde gjort det, sa de: «Fem brød og to fisker.» Så sa han at de skulle la alle danne matlag og sette seg i det grønne gresset. Og de slo seg ned, rekke ved rekke – noen på hundre og noen på femti. Så tok han de fem brødene og de to fiskene, løftet blikket mot himmelen og ba takkebønnen, brøt brødene i stykker og ga til disiplene, for at de skulle dele ut til folk. De to fiskene delte han også ut til alle. Og alle spiste og ble mette. Etterpå samlet de opp tolv fulle kurver med brødstykker og fisk. Det var fem tusen menn som hadde spist.»

Slik lyder Herrens ord!


På kjøkkenveggen hos meg selv har jeg hengende et lite fat. Det gjengir en mosaikk fra 500-tallet. Denne mosaikken viser en kurv der det ligger noen brød – jeg klarer sant og si ikke å telle flere enn fire, men det femte kan jo ligge i bunn, og så er det dandert en fisk på hver side. Fem brød og to små fisker. En liten nistekurv; ei matpakke til én person.
Det er en suvenir, selvfølgelig. Jeg kjøpte den da jeg hadde et studieopphold i Israel sommeren 2001, og vi besøkte det stedet som kalles Tagbah.
Det er i gangavstand fra Genesaretsjøen, og er ifølge tradisjonen det stedet der dette skjedde som vi har lest om i dagens tekst. Det har vært et pilegrimsmål, et hellig sted helt siden den første kristne tid. Det har ligget en kirke der siden 300-tallet. Og i denne kirken, i gulvet, kan man se den mosaikk fra 500-tallet som jeg nevnte, og som jeg har en kopi av på kjøkkenveggen min. En kurv med fem brød, og to fisker dandert rundt kurven – en fisk på hver side. Rett bak mosaikken er det reist et alter, og under det alteret er det en stein. Det er – ifølge overleveringene – den steinen Jesus brukte som bord mens han delte opp og delte opp og delte opp den vesle matpakka, og gjorde at det ble mat nok for tusenvis av mennesker – og at det som ble til overs, var mer enn det som var utgangspunktet.

I norske reisehåndbøker kalles den «Brødunderkirken». På engelsk heter den intet mindre enn «The Church of Multiplication of loaves and fish». Multiplikasjon – ikke gangetabellen, denne gang, men mangfoldiggjøring. Ikke bare et brødunder, men også et mirakel med fisk. «Fish and chips»? I hvert fall fish and bread…
Søndagens tekst er egentlig to fortellinger. Den første handler om at Jesus trakk ut i ødemarken for å hvile sammen med disiplene. Han har akkurat fått høre om døperen Johannes’ død og trengte litt tid for seg selv. Jesus og Johannes var i slekt, gjennom sine mødre. Hadde de hatt mye kontakt med hverandre? Det vet vi ingenting om. Mødrene dere møttes; da var de begge gravide. Elisabeth, Johannes sin mor, var seks måneder lenge framme i svangerskapet enn Maria. Begge graviditetene hadde noe av miraklet over seg – Elisabeth på grunn av hennes alder; Maria på grunn av hennes uskyld. Og da de møttes, sier Elisabeth at barnet i hennes mage sparket av fryd da Maria nærmet seg – det var Frelseren og hans forløper som møttes for første gang!

Så møttes de ved Jordan, da Jesus ble døpt av Johannes. Jesus ble døpt og Den Hellige Ånd kom ned over Jesus. Røsten som lød fra himmelen. Et budskap til folket, et budskap til Jesus – og et budskap til Johannes: «Ditt oppdrag er fullført»!
Og nå var Johannes død. Drept på ordre av en konge som pratet over seg i fylla!
Ikke til å undres over at Jesus trengte litt tid for seg selv. Han trengte en time out. For å sørge over Johannes. Kanskje også for å tenke på det han selv hadde i vente?

Men Jesus fikk ikke være lenge alene sammen med disiplene. Folkemengden fulgte etter dem, de forsto hvor han hadde tenkt seg, og de kom ham i forkjøpet. «Da Jesus gikk i land, fikk han se en mengde mennesker. Han fikk inderlig medfølelse med dem, for de var som sauer uten gjeter. Og han ga seg til å undervise dem om mange ting.»
Om mange ting. I mange timer. Det må ha vært litt av et seminar. Vi har ikke noe referat fra denne undervisningen. Noe av den er kanskje tatt med i bergprekenen? Kanskje fortalte han noe av lignelsene i løpet av dette seminaret? «Guds rike kan lignes med en mann som skulle ut på en lang reise…». Eller: «Guds rike kan lignes med en mann som hadde to sønner…».
«Han fikk inderlig medfølelse med dem, for de var som sauer uten gjeter. Og han ga seg til å undervise dem om mange ting.»

Og da seminaret var slutt, viste Jesu omtanke og medfølelse seg også på et annet område: For når disiplene sa at nå fikk Jesus be folket om å gå, sånn at de kom seg hjem og fikk mat, svarte Jesus: «Dere skal gi dem mat!»
Hallo! Jesus! Hvor skal vi få den maten fra? Det vil gå med brød for 200 denarer – penger vi ikke har, forresten.
200 denarer. Det var mer enn en halv årslønn for en vanlig arbeider, det.
- Hvor mye brød finnes, da? spør Jesus. Og får svar: Fem brød. Og så to fisker, da. Alt monner, liksom…

Derfra og ut kjenner vi fortellingen - en av de mest kjente fortellingene fra søndagsskolen: Jesus metter fem tusen ved hjelp av fem brød og to fisker. Alle de fire evangelistene forteller om den begivenheten. Detaljen som mange av oss husker fra søndagsskolen, at det var nistepakka til en liten gutt som ga mat til så mange; den er det Johannes som har med. Han var ellers til stede, så han burde jo vite det.

Fem brød. Og to små fisker. Var de rå? Hadde gutten Johannes forteller om vært på fisketur, og så var dette dagens fangst som han ga Jesus, sammen med nistepakka si? Eller var de en del av nistepakka? Stekt på forhånd, som en slags pålegg til brødet?
Nå fikk Jesus det. Gutten overlot matpakka si til ham. Folket fikk beskjed om å sette seg ned. Markus kaller det «matlag»; noen på hundre og noen på femti. Langbord og småbord, kan man nesten si. De satte seg. De må ha fylt hele sletta. Fem tusen mennesker, i lag på femti og hundre. Det ene laget etter det andre. Ventet på mat. « Rekke på rekke», skriver evangelisten. «Så tok han de fem brødene og de to fiskene, løftet blikket mot himmelen og ba takkebønnen, brøt brødene i stykker og ga til disiplene, for at de skulle dele ut til folk. De to fiskene delte han også ut til alle.»

Hva tenkte disiplene? Hva tenkte folket? Hva tenkte den lille gutten med matpakka? Hva »tenkte Jesus selv, for den del? Han bad og brøt, brøt og bad. Og disiplene delte ut og delte ut og delte ut. Og menneskene spiste og spiste og spiste. «Og alle spiste og ble mette.»
Så ble det vel akkurat nok? «Etterpå samlet de opp tolv fulle kurver med brødstykker og fisk. Det var fem tusen menn som hadde spist.» Øyenvitnet Johannes har med et par detaljer som Markus ikke har med. Han skriver at alle fikk spise så mye de ville, og han skriver at da måltidet var over, ba Jesus disiplene samle det som var blitt overs, slik at ingenting skulle gå til spille. 12 fulle kurver!

Hva skal vi så si om denne teksten?
En fin fortelling?
Selvfølgelig er det en fin fortelling!
Har den noe å si oss?
Selvsagt har den noe å si oss!
Men hva?

Fortellingen om brødunderet kan leses på flere måter.
Den kan leses som en bekreftelse på at Guds omsorg for menneskene gjelder det som har med dagliglivet å gjøre.
Den omsorgen; det ansvaret har han delegert videre til oss. «Dere skal gi dem mat», sa han til disiplene. Og hvem er «disiplene» i dag? Det er oss, det – den enkelte; kirken; Guds kirke på jord. Vi skal gi mat. Vi skal kle de nakne. Vi skal beskytte de forfulgte. Hva var det Jesus sa når han skildret den store domsscenen ved tidenes avslutning, i Matteus 25? «For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.» Og til de på den andre siden: «For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat; jeg var tørst, og dere ga meg ikke drikke; jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg.»

Dette blir det store skillet på dommens dag! William Booth sa det på sin måte: «Man kan ikke forkynne evangeliet for en mage som skriker av sult!»

Det er altså ikke Guds vilje når mennesker sulter eller lider. Derfor ba Jesus disiplene skaffe mat til den store menneskemengden. De som har mat, de som har ressurser, plikter å dele med de som ikke har. Det er også en del søndagsskolefortellingen om gutten med matpakka!

Men fortellingen har også en åndelig side.
Jesus sa om seg selv «Jeg er livets brød». Som kristne omtaler vi gjerne Guds ord som «sjelens mat».
Fortellingen om brødunderet – som jeg tror er en fortelling om noe som faktisk skjedde – er også en undervisning om dette: At selv et enkelt Guds ord kan bli mat for mange, og generere langt mer enn det som var utgangspunktet: 12 fulle kurver.
Sulten, behovet for mat – det er ikke slik at vi oppsøker dette behovet. Det er sulten som oppsøker oss. Det er behovet for mat som melder seg i vår kropp og i våre tanker. Derfor var det folket oppsøkte Jesus også. Det var et behov som lå der – en lengsel. Hva besto den i, den medlidenheten Jesus følte med folket da de sto der på bredden og ventet på ham? Ikke i at de frøs eller satt i fengsel eller følte seg utenfor! Han så deres nød; han så den åndelige lengsel de bar på. Og dette underviste han dem om.

Et siste poeng: Disiplene kom til Jesus med det de hadde – de kom med de ressursene som fantes.
De hadde ikke brød til 200 denarer. Men de hadde fem små brød og to fisker.
Jesus ber oss aldri komme med det vi ikke har. Han ber oss komme med det vi har.
Jesus sier ikke at han vil bruke det vi ikke har. Han vil bruke det vi har.

Det er så lett å si: «Hadde jeg hatt det og det eller så og så mye; da skulle Gud fått det; da skulle jeg gjort mye, da!»
En mann sa til presten sin: «Å, bare jeg hadde hatt hundre sauer; da skulle Guds rike fått femti av dem!» Eller: «Om jeg hadde hatt tjue griser, skulle Gud fått ti av dem.»
- Men hva om du hadde to kuer? spurte presten. – Skulle Guds rike fått en av dem også?
- Hvorfor spør du om det? sa mannen. – Du vet jo at jeg har to kuer.

Gud forventer ikke at vi skal komme med det vi ikke har. Han ber oss komme med det vi har. Fem brød og to fisker, hvis det er det vi har. Våre evner. Vår tid. Våre midler.
«Dere skal gi dem mat!» En åndelig og en praktisk tilnærming. Et budskap og en håndsrekning.
Det ene utelukker ikke det andre. Salmestrofen «Bryt, Herre, livets brød» kan både synges og praktiseres på mange måter.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet til evighet. Amen