Jesu sju ord på korset

Preken i Arendal korps langfredag 29. mars 2013



Det er Golgata som står i fokus på langfredag.
Golgata.
Korset.
Og han som hang på korset.
Jesus fra Nasaret. Vi kjenner fortellingen om hans liv, fra krybben i stallen i Betlehem og fram til denne dagen. Korsdagen. Smertens dag. Lidelsens dag.

Og det som skjedde på Golgata, det skal vi lese om nå, først i en tekst fra Det gamle testamente. Vi leser i Jesu navn fra profeten Jesaia, kapittel 53, de ti første versene:

Tekst 1:
Hvem trodde det budskap vi hørte, for hvem ble Herrens kraft åpenbart? Han skjøt opp som en kvist for Guds åsyn, som et rotskudd av tørr jord. Han hadde ingen herlig skikkelse, vi gledet oss ikke ved synet av ham. Han var ringeaktet, forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom, en foraktet mann som ingen ville se på, vi regnet ham ikke for noe.
Sannelig, våre sykdommer tok han på seg, og våre smerter bar han. Vi trodde han var blitt rammet, slått av Gud og plaget.
Men han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, ved hans sår har vi fått legedom.
Vi fór alle vill som sauer, vi vendte oss hver sin vei. Men skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham. Han ble mishandlet, men bar det ydmykt; han åpnet ikke sin munn, lik lammet som føres bort for å slaktes, lik sauen som tier når den klippes. Han åpnet ikke sin munn. Gjennom trengsel og dom ble han revet bort. Men hvem i hans samtid aktet på det? Han ble utryddet av de levendes land, måtte dø for sitt folks overtredelse. De gav ham en grav blant ugudelige, hos en rik mann, da han var død, enda han ikke hadde gjort noen urett, og det ikke fantes svik i hans munn. Det var Herrens vilje å knuse ham med sykdom. Men fordi han gav sitt liv til soning, skal han få etterkommere og leve lenge, og ved ham skal Herrens vilje ha fremgang.


Han er såret for våre overtredelser…
Sammen med Salme 23 er dette kanskje den kjæreste teksten fra Det gamle testamente for kristne mennesker. «Evangeliet i Det gamle testamente» er dette verset fra Jesaia som vi har lest nå blitt kalt. Vi kan lese denne teksten og vite at den beskriver det som skulle skje på Golgata mer enn 500 år senere. Og samtidig, når vi leser den, er det nesten som å lese et referat av det som skjedde. Han er såret for våre overtredelser. Han er knust for våre misgjerninger. Straffen ble lagt på ham for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.
Evangeliet i Det gamle testamente.
En Golgata-tekst fra profeten Jesaia.
En langfredagsfortelling fra Det gamle testamente

Langfredag er regnskapets dag.
Golgata er regnskapets sted.
Langfredag er oppgjørets dag.
Golgata er oppgjørets sted.
Langfredag er dagen da prisen ble betalt. Den prisen ble betalt på Golgata! Den prisen heter korset.

La oss gå ut til Golgata. Vi gjør det, mens vi synger «Stille ut til Golgata».

Vi er kommet ut til denne høyden utenfor Jerusalem.
Det står tre kors her.
La oss stille oss rundt korset i midten. Det er der Jesus henger.
La oss betrakte hans lidelse.
La oss lytte til hans ord.
For han har noe på hjertet også i denne situasjonen. Det er ting han ønsker å formidle til oss. Sju ganger kommer han til å tale mens han henger på korset.
De sju ordene skal vi lytte til.
Jesu sju ord på korset.

Og vi skal høre den neste teksten – det første Jesus har på hjertet:

Tekst 2:
Luk 23, 32 – 35:
Også to andre forbrytere ble ført bort for å bli henrettet sammen med ham. Og da de kom til det stedet som heter Hodeskallen, korsfestet de både ham og forbryterne der, den ene på høyre side av ham og den andre på venstre. Men Jesus sa: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.» Så kastet de lodd om klærne hans og delte dem mellom seg. Folket sto og så på, men rådsherrene hånte ham. «Andre har han frelst,» sa de, «la ham nå frelse seg selv dersom han er Guds Messias, den utvalgte!»

«Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør!»
Det er Jesu første ord på korset. En bønn for sine mordere. En bønn for de som håner og plager ham. «De vet ikke hva de gjør!»
Som regel hører vi argumentet brukt den motsatte veien. «Bevisstløs i gjerningsøyeblikket» er et uttrykk fra strafferettspleien. Kan din forsvarer argumentere med at du er eller var «bevisstløs i gjerningsøyeblikket», og få gehør for det, kan du regne med redusert straff og kanskje tilmed frifinnelse.
- Jeg visste ikke hva jeg gjorde!
- Jeg forsto ikke hva jeg var med på!
- Vi fattet ikke konsekvensene av det vi holdt på med.

Alt dette er unnskyldninger og forklaringer vi har hørt, enten det var for å avdramatisere noe som kanskje ikke var så stort og viktig, eller det gjaldt noe som var alvorlig – skremmende – truende.

Men her er det ikke den eller de skyldige som sier det. Det er den som er gjenstand for volden – maktbruken – terroren. Tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.
Jesus hadde vært gjennom timer med hån, smerte og tortur.
Han hadde ikke sagt et ord under hele denne tiden. Ikke svart. Ikke hånt tilbake. Ikke rast mot sine plageånder. Nå åpner han munnen. Nå taler han. Og det han sier, er en bønn for de mishandler ham.
En bønn om tilgivelse.
Vi kan ikke dekke oss bak at vi ikke vet hva vi gjør. Vi må tvert om konfronteres med det og ta ansvaret for det. Ja; slik er min skyld. Slik er mitt nederlag. Denne uretten har jeg begått, både mot Gud og mennesker. Vår vei til frelse er ikke å unngå ansvaret, men å be om tilgivelse. Tilgi oss, enda vi visste hva vi gjorde.

La oss så lytte til det neste Jesus har på hjertet:

Tekst 3:
Luk 23, 39 – 43:
En av forbryterne som hang der, spottet ham også og sa: «Er ikke du Messias? Frels da deg selv og oss!» Men den andre irettesatte ham og sa: «Frykter du ikke Gud, enda du har samme dom over deg? For oss er dommen rettferdig, vi får bare igjen for det vi har gjort. Men han har ikke gjort noe galt.» Så sa han: «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!» Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i Paradis.»

Hvem var de, disse to som ble korsfestet sammen med Jesus?
Det har vært spekulert i at de kan ha vært Barrabas sine medskyldige – det vet vi egentlig ikke noe om. Det vi vet om dem, er det som står i den teksten som nettopp er lest. Barabbas «var blitt fengslet for opptøyer og mord», skriver Lukas. Kanskje var det meningen at han og hans medsammensvorne skulle henrettes før påske, men nå ble Jesus korsfestet sammen med kameratene hans i stedet for ham. Opprøret må ha vært rettet mot romerne, for ellers ville de ikke blitt korsfestet. Det var en romersk straff - grusom og blodig – ikke en jødisk.
Per Lønning har sagt om disse to: «Den ene visste at han var en kjeltring – den andre viste at han var det.»
Kanskje er det litt billig å si det slik. Smertene var ikke noe mindre for de to forbryterne enn for Jesus. Dødsangsten var ikke annerledes for dem enn for ham. At man reagerer med aggresjon overfor smerter og frykt, er noe de fleste av oss vet.

De kom med hvert sitt ønske, disse to – kall det gjerne hver sin bønn.
I bunn og grunn ba de om det samme: De ba om å bli befridd. De ba om å bli frelst. De visste at foran dem lå timer med de frykteligste smerter, og deretter døden.
«Frels deg selv og oss!» Han som sa dette hadde hørt hva som var sagt av de som sto rundt. «Andre har han frelst; seg selv kan han ikke frelse»! Og han utfordret Jesus: Vis dem nå! Vi hvem du er! Frels deg selv og oss!
Jesus svarte ikke på dette. Kanskje lød det som et ekko av noe han hadde hørt tidligere: «Er du Guds sønn, så si at disse steinene skal bli til brød!» «Er du Guds sønn, så kast deg utfor templet, og la englene berge deg!»
Som vi leste i den første teksten vi delte med hverandre: «...han åpnet ikke munnen».

Men til den andre bønnen hadde Jesus et svar: «Husk på meg når du kommer i ditt rike!» Og svaret: I dag skal du være med meg i Paradis.
Den andre røveren forsto at Jesus ikke var som han og kameraten hadde vært. Hadde han hørt snakk om Jesus? Eller bare forsto han det? Kanskje hadde de fått med seg det som hadde skjedd – at Barabbas var blitt «byttet ut» med denne profeten fra Nasaret? «Frykter du ikke Gud, enda du har samme dom over deg? For oss er dommen rettferdig, vi får bare igjen for det vi har gjort. Men han har ikke gjort noe galt.» Så sa han: «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!»
Jo, han hadde nok hørt om Jesus – han hadde hørt navnet. «Tenk på meg når du kommer i ditt rike.»
Og Jesu svar: «I dag skal du være med meg i Paradis!»
Det er Jesus slik vi kjenner ham. Fra hans vandringer. Fra undervisningen han gav. Mens han hang på korset. Selv der. Ja, særlig der! Frelseren. Frelseren. Frelseren.
Vi kjenner kanskje uttrykket «å be frelsesbønn»?
Det er en enkel bønn. Den enkleste av dem alle, er den vi har lest her; fra røveren på korset. Den ble hørt. Den nådde fram.

Vi skal synge et vers sammen nå fra Hjalmar Hansens salme «Se, mengden til Golgata iler»

La oss lytte til det tredje Jesus har på hjertet:

Tekst 4:
Joh 19, 26 – 27
Ved Jesu kors sto hans mor, morens søster Maria som var gift med Klopas, og Maria Magdalena. Da Jesus så sin mor og ved siden av henne disippelen han elsket, sa han til sin mor: «Kvinne, dette er din sønn.» Deretter sa han til disippelen: «Dette er din mor.» Fra da av tok disippelen henne hjem til seg.

Noen av oss har kanskje vært i situasjoner der vi måtte tenke: Hva skjer med dem jeg har ansvaret for når jeg er borte? Hva med dem jeg er glad i når jeg er borte? Kanskje er det sykdom som gjør at vi tenker slik i en eller annen situasjon?
For de fleste av oss er det vel slik at ikke noe bånd til andre mennesker er så sterkt som båndet mellom foreldre og barn. Livet har lært meg at det å være far, er noe jeg aldri blir ferdig med. Det er et ansvar og en forpliktelse og et kall jeg aldri kan legge fra meg.
Når noen går bort, er det ikke bare de etterlatte som lider et tap.
Den som dør mister også kontakten med de som er rundt en og som en er glad i. Det er et tap, selv om man tror på og er forvisset om en bedre tilværelse og et bedre liv etter dette.
Dette tok Jesus på alvor.
Han som hadde sagt til disiplene at han ikke ville etterlate dem farløse, han etterlot ikke sin mor sønneløs.
Som Jesu venner, som Jesu etterfølgere er vi satt inn i et fellesskap. Vi tilhører noe mer enn oss selv. Vi er satt inn i en familie – inn i en menighet – inn i Herrens kropp her på jorden.

La oss lytte til det fjerde Jesus har på hjertet:

Tekst 5:
Joh 19, 28 – 29:
Jesus visste nå at alt var fullbrakt, og for at Skriften skulle bli oppfylt, sa han: «Jeg tørster.» Det sto et kar der med eddikvin. De fylte en svamp med den, satte svampen på en isopstilk og holdt den opp til munnen hans.

Vi sang: «Det var ved den niende time/et rop fra Golgata ble hørt; det kom fra en døendes lepper som nesten vansmektet av tørst…».
En av de reaksjonene som oppstår i en kropp som er hengt opp slik en korsfestet kropp er, er sterk tørste.
Når det henvises til at «Skriften skulle bli oppfylt», er det med referanse til Salme 22, 16: «Min strupe er tørr som et potteskår, og tungen klistrer seg til ganen».

Hadde vi lest langfredagberetningen fra Matteus, ville vi sett at Jesus var blitt tilbudt drikke tidligere: Da de kom til et sted som heter Golgata – det betyr Hodeskallen – ga de ham vin blandet med galle, men da han smakte på den, ville han ikke drikke (Matt 27, 33b-34).
Dette var noe de ga fanger før de ble korsfestet, og som virket sløvende på dem. Det ga en form for rus. Det Jesus fikk drikke mens han hang på korset, var egentlig beregnet på soldatene, som en form for leskedrikk.
I sangen som vi synger, gjør Hjalmar Hansen denne tørsten til en form for liknelse: «Åja, dette bristende hjerte – det tørstet for sjeler å få!»
I trosbekjennelsen sier vi om Jesus at han var «virkelig og sant menneske», samtidig som han er «virkelig og sann Gud».
Som et virkelig og sant menneske kunne Jesus føle smerte, føle sult og føle tørst. Når Jesus roper «Jeg tørster!» fra korset, sier han samtidig: Jeg er et menneske! Jeg er et menneske som lider!
En av de som sto der – vi aner ikke hvem – oppfattet det ropet. Og han lot den døende Jesus om ikke annet, så få fukte leppene sine.
Jeg tørster!
Til oss som tror på ham, sier dette ropet: Et menneske som lider – men også Guds Sønn. Og som menneske lider jeg for din skyld. Jeg lider for at du skal kunne bli frelst.
Han glemte seg selv midt i døden
Han glemte sin tornfulle vei
Han så kun på menneskenøden.
Å, tenk – det var allting for meg.

La oss stanse et øyeblikk for disse soldatene – og denne ene som ga Jesus noe å drikke:
Om disse leser vi at «de delte klærne hans mellom seg ved å kaste lodd om dem. Siden ble de sittende der og holde vakt over ham».
Mange av oss har lest romanen «…men jeg så ham dø». Ved siden av «Quo vadis?» og «Ben Hur» er dette en av de mest kjente romanene med stoff fra tida rundt Jesu liv, og i alle tre er korsfestelsen en sentral scene i handlingen. Alle tre er også filmet; «Quo Vadis?» antakelig flest ganger, men også de andre. Filmversjonen av «…men jeg så ham dø» heter «Kappen» eller «The Robe», som også er originaltittelen på romanen. Hovedpersonen er den romerske soldaten Marcellus Gallio, som var til stede da Jesus ble korsfestet, og som var den som «vant» Jesu kappe. Det var nemlig noe helt spesielt ved denne kappen – vi skal lese en tekst om det:

Tekst 6:
Joh 19, 23-24
Da soldatene hadde korsfestet Jesus, tok de klærne hans og fordelte dem på fire, én del til hver soldat. De tok også kjortelen. Men den var uten sømmer, vevd i ett stykke ovenfra og helt ned. Da sa de til hverandre: «La oss ikke rive den i stykker, men kaste lodd om hvem som skal ha den.» Slik skulle dette ordet i Skriften bli oppfylt: De delte mine klær mellom seg og kastet lodd om kappen. Dette gjorde soldatene.

Jeg skal ikke gi noe ytterligere referat av en bok som flere sikkert har lest for mange år siden. Noen har kanskje også sett filmen, med Richard Burton i hovedrollen. Dette var også en del av langfredagsdramaet på Golgata.

Vi synger det andre og det tredje verset i Hjalmar Hansens sang.

La oss lytte til det femte Jesus har på hjertet:

Tekst 7:
Matt 27, 46 – 49:
Ved den niende time ropte Jesus med høy røst: « Elí, Elí, lemá sabaktáni?» Det betyr: « Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Noen av dem som sto der, hørte det og sa: «Han roper på Elia.» Og en av dem løp straks fram, tok en svamp og fylte den med eddikvin, satte den på en stang og ville gi ham å drikke. Men de andre sa: «Vent, la oss se om Elia kommer for å redde ham.»

Det er en stigning i dramaet på Golgata nå. Vi har lyttet til fem av de sju utsagnene Jesus kom med på korset. De tre første handlet om menneskene rundt Jesus. Han begynte med å be for soldatene og de som korsfestet ham. De som han menneskelig sett minst av alt hadde noen grunn til å be for. Han begynte med å be for dem.
Så oppmuntret og velsignet han røveren på korset ved siden av ham. Han som selv sa at han ikke fikk annet enn det han hadde fortjent. Men Jesus velsignet ham.
Så velsignet han de som hadde stått ham nær i livet. Sin mor. Den disippel han hadde hatt et særlig nært forhold til. Ba dem ta vare på hverandre.
Først da tenkte han et øyeblikk på seg selv. Jeg tørster!
Ved den sjette timen falt et stort mørke over landet, leser vi i bibelteksten. Og ved den niende timen er det Jesu rop lyder: «Min Gud, min Gud! Hvorfor har du forlatt meg!»

Evangelisten har gjengitt ropet slik det lød fra Jesu munn, på Jesu språk, som var arameisk. Og oversettelsen har beholdt den arameiske versjonen for å forklare oss den merkelige replikkveksklingen som kommer etterpå.
- Han roper på Elia, sa de til hverandre. Profeten Elia fra Det gamle testamente. Han spilte en sentral rolle i folkefromheten. Døperen Johannes var blitt sett på som en Elia-skikkelse. Og igjen leser vi at en ville fukte en svamp og gi Jesus å drikke. Kanskje ikke for å hjelpe denne gangen, men for å høre om han hadde mer å si. Og de som sto rundt, sa foraktelig: Nei, la oss se om Elia kommer for å redde ham!

Hva slags rop var det Jesus kom med?
Det var et rop fra den ytterste nød og den ytterste pine.
Vi som noen ganger kanskje snakker lettvint om «et gudsforlatt sted»; la oss huske at det har bare vært ett gudsforlatt sted i historien, og det var korset på Golgata. Der ble Jesus forlatt av Gud. Forlatt av Gud!

Det har lenge vært diskutert om ordet «helvete» skal tas ut av den norske bibeloversettelsen. Jeg kan saktens se gode grunner for det. Jeg er ikke sikker på at det er noe godt ord. Jeg er ikke sikker på om det kommuniserer den realiteten det er snakk om: Fortapelsen. For hva er fortapelse? Det er å være forlatt av Gud! Fortapelse er å være forlatt av Gud!
Da kan man ha både svovel og andre effekter for meg. Fortapelsen er å være forlatt av Gud.
Også dét måtte Jesus gjennomgå. Han gjorde det, for at du og jeg ikke skal behøve det. For at vi aldri skal behøve å si til Gud: Hvorfor har du forlatt meg?

La oss se på det sjette utsagnet fra Jesus der han henger på korset:

Tekst 8:
Luk 23, 44 – 46:
Det var allerede omkring den sjette time. Da falt det et mørke over hele landet helt til den niende time, for solen ble formørket. Forhenget i tempelet revnet etter midten, og Jesus ropte med høy røst: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd!» Da han hadde sagt det, utåndet han.

Vi nærmer oss slutten på dramaet.
Men det har skjedd noe.
Gudsforlattheten er opphevet. Gud har igjen vendt sitt ansikt som Sønnen.
Jeg tror ikke det kan ha gått mange minuttene mellom Jesu fortvilte utrop der han spør hvorfor Gud har forlatt ham, og den tillitsfulle erklæringen han kommer med her.
Hva har skjedd?
Teksten forteller hva som skjedde i mellomtiden.
Forhenget i templet revnet etter midten.
Forhenget som skilte folket fra guddommen – det hadde revnet. Det var ikke noe hinder lenger.
I det samme øyeblikket visste Jesus at gudsforlattheten var opphevet, og han kunne si til Faderen: I dine hender overlater jeg min ånd.
Bare et øyeblikk senere var han død, men han rakk å si én ting til, og vi skal nå stanse for det sjuende og siste av de ord Jesus sa på korset:

Tekst 9:
Joh 19, 30:
Da Jesus hadde fått eddikvinen, sa han: «Det er fullbrakt!» Så bøyde han hodet og utåndet.

Det er over!
Den kampen Jesus stred – alle smertene han led.
Nå er det over.
Han er død.
Han som skriver akkurat denne teksten – evangelisten Johannes – var både øyne- og ørevitne til det som skjedde. De andre evangelistene var ikke det. De har fått det referert. Om du leser alle evangelistenes beskrivelse av korsfestelsen og føler at her er det noen kronologiske uoverensstemmelser: Ja, det er det. Som det alltid er når fire personer skal fortelle fra den samme hendelsen, og bare en av dem faktisk var til stede. Selv ikke han som var til stede får med seg alle detaljene.
Men helheten stemmer. Og sluttsummen stemmer.
«Det er fullbrakt!»
Det er sluttsummen.
Det er svaret med to streker under til slutt: Det er fullbrakt. Det er fullbrakt! Det er fullbrakt!!
Knapt noe ord fra Jesu munn er sitert så ofte. Mange av oss har sterke minner om hvordan disse ordene var malt på frontveggen, for eksempel i det gamle Templet i Pilestredet 22.
Før et nytt bygg kan tas i bruk, må det ha en ferdigstillelsesattest.
Frelsesverket har fått en slik attest.
Det var de siste ordene Jesus sa på korset, og hele langfredagens evangelium kan oppsummeres i disse tre ordene: Det er fullbrakt!

Som avslutning skal vi synge den salmen dere har fått utlevert på arket:
«Vi meg ditt ansikt»

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen