Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted. Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt. Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre tungemål etter som Ånden ga dem å forkynne.
I Jerusalem bodde det fromme jøder fra alle folkeslag under himmelen. En stor folkemengde stimlet sammen da de hørte denne lyden, og det ble stor forvirring, for hver enkelt hørte sitt eget språk bli talt. Forskrekket og forundret spurte de: «Er de ikke galileere, alle disse som taler? Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål? Vi er partere og medere og elamitter, folk som har bodd i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, i Pontos og Asia, Frygia og Pamfylia, i Egypt og i Libya-området mot Kyréne, og innflyttere fra Roma, jøder og proselytter, kretere og arabere – og vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål» (Apg 2, 1-11)!
Det er særlig to tekster i Bibelen som sier noe om språk.
Den første er fra urhistorien, fra den tiden menneskene fremdeles bare talte ett språk. På et tidspunkt fikk de en idé: «Kom,» sa de, «la oss bygge oss en by med et tårn som når opp til himmelen, og skape oss et navn så vi ikke blir spredt ut over hele jorden» (1 Mos 11, 4)!
Men Gud likte ikke denne ideen, og han forvirret språket deres, slik at de ikke lenger forsto hverandre. Dette er urhistoriens forklaring på hvordan de ulike språkene oppsto. Stedet der det skjedde ble kalt for Babel. Navnet lever videre i uttrykk som ”babelsk forvirring”.
Den andre teksten er denne pinsedagens prekentekst.
Her kan man nesten si at språkene blir et lim som binder folkene sammen. Ikke fordi alle snakker det samme språket, men fordi alle språkene formidler det samme budskapet. ”Vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål!”
All kommunikasjon og all formidling forutsetter språk.
Språk kan være mange ting. Frans av Assisi sa en gang: ”Forkynn evangeliet – om nødvendig med ord!”
Med denne litt finurlige formuleringen pekte han på at det også finnes andre kommunikasjonskanaler enn de verbale.
Språk er ikke nødvendigvis bare ord. Det finnes millioner av mennesker som kommuniserer lydløst med hverandre. De har sitt eget språk – tegnspråket, som rommer mye skjønnhet og poesi, til tross for at det er helt lydløst.
Lydløst var det nok ikke på den øvre sal da pinsedagen opprant og Den hellige ånd fylte både huset og menneskene.
Det har vært tenkt, talt og skrevet mye rundt dette: Hvordan artet det seg? Hvor høyt var lydnivået? Var det – om man tillater en blødme – ”en babelsk forvirring”?
Helt sikkert ikke; ikke minst fordi Gud ikke er forvirringens Gud.
Det vi vet, er at budskapet om Guds storverk ble formidlet, og det ble formidlet på alle de ulike språk som var representert: partere og medere og elamitter – og alle de andre.
Det at ånden lot disiplene tale alle disse ulike språkene, og forkynne Guds storverk på den måten, viser det universelle i det kristne evangeliet.
Guds storverk og Guds nåde er ikke bare for ett enkelt folk eller noen utvalgte folk. Det er for alle.
Derfor forkynnes Guds storverk ”på våre egne tungemål” over hele verden, og derfor oversettes Bibelen til alle språk.
Dette er i tråd med den strategi Jesus påla disiplene sine å følge før han forlot dem på Kristi himmelfartsdag: ”… dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ender» (Apg 1,8).
Nå hadde Jesus oppfylt sitt løfte: Den hellige ånd var kommet over dem, og de var i gang med å gjøre sin del: Forkynne Guds storverk på alle de tungemål som var representert.
Det er et prosjekt som fremdeles pågår – det å formidle budskapet om Guds storverk på hver enkelts tungemål og språk.
Velsignet pinse!
Publisert i Smaalenenes Avis lørdag 11. juni 2011
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar