DEN GODE HYRDEN

Preken i Askim korps søndag 8. mai 2011 – andre søndag etter påske

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, det tiende kapittel, versene fra 11 til 16; i Jesu navn: «Jeg er den gode gjeteren. Den gode gjeteren gir sitt liv for sauene. Men den som er leiekar og ikke gjeter, og som selv ikke eier sauene, han forlater dem og flykter når han ser ulven komme, og ulven kaster seg over dem og sprer flokken. For han er bare leiekar og har ingen omsorg for sauene. Jeg er den gode gjeteren. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg, slik som Far kjenner meg og jeg kjenner Far. Jeg gir mitt liv for sauene. Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem må jeg lede. De skal høre min røst, og det skal bli én flokk og én gjeter.» Slik lyder Herrens ord!



Det er en del tekster i Johannes-evangeliet som begynner med ordene «Jeg er»; tekster der Jesus sier noe om seg selv; «selvpresentasjoner» blir det kalt. Dette er en slik tekst. Vi har flere, og mange av dem er godt kjent for oss, og blir ofte sitert eller henvist til. Jeg skal nevne noen:
* Jeg er – det gode vintre, og min Far er vingårdsmannen. Det er én slik tekst.
* Jeg er – døren, eller porten, som det står i den nyeste bibelutgaven. «Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst og fritt gå inn og ut og finne beite». Den teksten innleder det kapitlet vi har lest fra.
* Jeg er – livets brød. Det er en tredje.
Og så har vi den som er dagens tekst: Jeg er den gode hyrde.
Bare så det er sagt: Jeg kommer til å bruke ordet «hyrde» her i formiddag; ikke «gjeter». Og jeg vil nok også bruke «får», og ikke «sau». Kanskje jeg tilmed sier «hjord», og ikke flokk. Jeg vet at den språklige betydningen er den samme, men det har kanskje litt med vane å gjøre for en som fikk sin første bibel for snart 50 år siden, og da het det både «hyrde», «får» og «hjord».

Jeg er!
Det er et veldig sterkt uttrykk i bibelsk sammenheng. Jeg tror at når Jesus brukte dette uttrykket, fikk de som hørte ham helt bestemte assosiasjoner til en helt bestemt bibelsk fortelling. Det var intet mindre enn fortellingen om da Gud ga Moses i oppdrag å føre Israels folk ut av Egypt og inn i landet som var lovet dem.
«Da sa Moses til Gud: «Men når jeg nå kommer til israelittene og sier til dem at deres fedres Gud har sendt meg, og de så spør etter hans navn, hva skal jeg da svare?» Da sa Gud til Moses: «Jeg er den jeg er. Slik skal du svare israelittene: ‘Jeg Er‘ har sendt meg til dere» (2 Mos 3, 13 – 14).

Denne selvpresentasjonen var det Jesus grep til. «Jeg er»...
Jeg er – den gode hyrde.
Jeg vet ikke hvor sterkt Salme 23 sto i folks bevissthet sånn i det daglige på Jesu tid. Kanskje står den sterkere hos oss, vi som lever i dag. Men den var kjent. Den var en del av – la oss kalle det barnelærdommen.
Herren er min hyrde jeg mangler ingen ting.
Han lar meg ligge i grønne enger; han fører meg til vann der jeg finner hvile, og gir meg ny kraft. Han leder meg på de rette stier for sitt navns skyld.
Selv om jeg går i dødsskyggens dal frykter jeg ikke for noe vondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg.
Du dekker bord for meg like for øynene på mine fiender. Du salver mitt hode med olje, mitt beger flyter over.
Bare godhet og miskunn skal følge meg alle mine dager, og jeg får bo i Herrens hus gjennom lange tider.

Jo, det var kjente toner Jesus slo an med denne liknelsen.
«Jeg er» - selve Guds presentasjon av seg selv. «Den gode hyrde» - denne vakre trosbekjennelsen fra en av folkets største helter: Kongen, gjeteren og dikteren David.

Gjeteryrket var godt kjent blant de som hørte Jesus tale denne dagen. Det var et viktig yrke. Fedrift var en viktig næringsvei. Det ga mange arbeidsplasser og forsørget mange familier. Store formuer var bygd opp på denne næringen. Samtidig var det et yrke med lange tradisjoner. Det er nok å nevne Abraham, jødefolkets stamfar. Og Moses; han som førte folket ut av Egypt. Hva drev han med, i de 40 årene fra han flyktet fra farao og til han sto fram som folkets leder? Han gjette sauer for sin svigerfar Jetro.

Men det var også et yrke som kunne være farlig. Gjeteren kunne fort bli den eneste som sto mellom flokken og villdyrene, mellom sauene og de som ville drepe, stjele eller ødelegge. Da måtte han verge flokken med sin kropp, med sitt liv. Dette er det Jesus går inn i når han sier: «Jeg er den gode gjeteren. Den gode gjeteren gir sitt liv for sauene. Men den som er leiekar og ikke gjeter, og som selv ikke eier sauene, han forlater dem og flykter når han ser ulven komme, og ulven kaster seg over dem og sprer flokken. For han er bare leiekar og har ingen omsorg for sauene.»
Hva er det som kjennetegner den gode hyrde, til forskjell fra – kanskje ikke den onde hyrde, men den likegyldige; leiekaren?

Forskjellen er at den gode hyrde gir sitt liv for fårene. Han stikker ikke av.

Vi har akkurat feiret påske.
Vi har hørt fortellingen om Jesu lidelse, død og oppstandelse.
Jesus – han som sa om seg selv at han er den gode hyrde.
Jesus – han som viste i handling at han er den gode hyrde.
På hvilken måte? Ved at han ga sitt liv for fårene. Han forlot dem ikke. Han overlot dem ikke til villdyrene.
Det er kjennetegnet på den gode hyrden.

Men å være hyrde, innebærer også en annen oppgave. Det innebærer å være leder. La oss gripe tilbake til David og hans salme igjen: Han lar meg ligge i grønne enger; han fører meg til vann der jeg finner hvile, og gir meg ny kraft. Han leder meg på de rette stier for sitt navns skyld.

Hyrden skulle lede fårene; han skulle sørge for at de kom til områder der de fikk hvile, der de fikk næring, der de fant ny kraft. Han skulle lede dem på de stiene som førte til målet - «på de rette stier for sitt navns skyld». Ikke nødvendigvis de snorrette – men helt klart de riktige.

Hyrdetjenesten er også en tjeneste i menigheten. Skal jeg si noe om det, blir det en annen preken over en annen tekst enn den vi har foran oss i formiddag. Det som er dagens tekst og dagens tema er Jesus som den gode hyrde. Den gode hyrde som den som gir sitt liv for fårene.
Men Jesus har mer å si om den gode hyrden. Han har et kjennetegn til. Hør bare: «Jeg er den gode gjeteren. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg, slik som Far kjenner meg og jeg kjenner Far.»
Jeg kjenner mine – og mine kjenner meg, sier Jesus, og så bringer han inn farsmotivet. Ikke først og fremst det generelle farsmotivet, men han sier noe om det fellesskapet som var mellom ham og hans himmelske far. Det tette båndet mellom ham og hans far, blir en beskrivelse av fellesskapet mellom hyrden og fårene. De kjenner hverandre.

Denne gjenkjennelsens – hva skal vi kalle det? Mystikk? - er et velkjent fenomen og en velkjent erfaring. Den viser seg hos mennesker og den viser seg hos dyr.
I store dyreflokker eller fugleflokker kan foreldre og unger kjenne hverandre igjen på skriket eller på stemmen. En selvopplevd hendelse: Mona og jeg var stasjonert i Akureyri. Martin var blitt født ved St. Hans-tider før vi kom dit, så han var liten. Han var baby. Da han ennå var ganske liten, sju, åtte måneder gammel, skulle vi på offisersmøter i Reykjavik. Skulle vi ta ham med? Noen i korpset foreslo at de kunne passe ham. De hadde fire barn selv, så det burde være helt trygt. Det var det også. Han var kongen i familien de to-tre dagene. Så kom jeg og skulle hente ham. Han satt på gulvet og lekte, men da han fikk øye på meg, slapp han det han hadde og krabbet med lynets fart mot meg og ga klar beskjed om at pappa kunne bare våge å gå uten ham...
Som far gjorde det sterkt inntrykk på meg, dette nesten desperate behovet for å oppnå kontakt, for å bli løftet opp, for å bli tatt med.

Jeg kjenner mine, sa Jesus – og mine kjenner meg.
Det kjennetegner den gode hyrde.
Det kjennetegner – jeg sier det stor ydmykhet – den som er far contra den som passer; den som er mor, contra den som ikke er det. Bildet halter litt, for det finnes mange strålende barnevakter rundt om kring; venner, tanter, onkler, besteforeldre.

Det tredje leddet i denne selvpresentasjonen fra Jesu side, handler om hvem han er hyrde for.

Han har slått fast at han er den gode hyrde, og han har begrunnet det. Han har også vist oss det båndet som finnes mellom hyrden og hjorden. De kjenner hverandre. Han kjenner dem – de kjenner ham. Men Jesus sier mer: «Jeg gir mitt liv for sauene. Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem må jeg lede. De skal høre min røst, og det skal bli én flokk og én gjeter.»

Jesus var jøde. Han var omgitt av jøder; disiplene hans var jøder; tilhørerne hans var jøder og motstanderne hans var jøder. Jødene var Guds utvalgte folk. Det hadde de vært helt siden Sinaipakten mellom Gud og folket ble opprettet. Dersom noen fra andre folkeslag ville høre til i den jødiske menigheten, måtte de omskjæres. Det var paktstegnet.
Jeg gir mitt liv for fårene, sier Jesus, men så legger han til noe: Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem må jeg lede. De skal høre min røst, og det skal bli én flokk og én gjeter.
Jeg har også andre får som ikke hører til denne sti, som det het i tidligere oversettelser.
Hvordan skal denne litt kryptiske formuleringen forstås?

Jeg leser dette bibelverset som et frampek mot noe som skulle komme tydelig fram både i Apostlenes gjerninger og i Paulus sine brev: At evangeliet ikke bare er for en gruppe eller for ett folk. Det er for alle mennesker, alle slekter, alle raser og alle folkeslag.

Tenk bare på Jesu avskjedsord til disiplene, før han ble tatt opp til himmelen:
”Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ender.»
Det er som et ekko av den teksten vi nettopp har lest: ”Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem må jeg lede. De skal høre min røst, og det skal bli én flokk og én gjeter.”

Vi leste en tekst fra profeten Esekiel tidligere i vår gudstjeneste. Det var også en hyrdetekst. Esekiel var en av profetene fra eksiltida; fra folkets babylonske fangenskap. Når han på Herrens vegne sier ”Selv vil jeg lete etter sauene mine og ha tilsyn med dem”, er det naturlig å lese dette i et slikt perspektiv. ”Likesom en gjeter er hos flokken sin og tar seg av sauene den dagen de blir spredt, slik vil jeg ta meg av sauene mine og berge dem hjem igjen fra alle stedene de kom til den mørke og skytunge dagen da de ble spredt. Jeg vil hente dem fra folkene, samle dem fra landene og føre dem til deres eget land”, og videre: ”De bortkomne vil jeg lete etter, og de som er drevet fra hverandre, vil jeg føre tilbake.”

Men som så mange andre av de gammeltestamentlige profetiene, har også denne et dobbelt siktepunkt; ett i et forholdsvis kort tidsperspektiv og ett i et lenger. Derfor handler ikke denne profetien ”bare” om at jødene skulle komme tilbake til landet sitt fra Babylon, ei heller at de skulle komme tilbake til det hellige land etter nesten 2000 år i diasporaen, slik mange også leser den, men den handler også om at evangeliet har et globalt sikte; at det gjelder hele verden.

Derfor lar vi han få det siste ordet; han som sier om seg selv at han er den gode hyrde, når han sier om den hjorden han er betrodd: For så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd; én sann Gud, fra evighet til evighet. Amen