Planer om å drepe Jesus

Mange av jødene som var kommet til Maria og hadde sett det Jesus gjorde, kom til tro på ham. Men noen gikk til fariseerne og fortalte hva han hadde gjort. Da kalte overprestene og fariseerne sammen Rådet, og de sa: «Hva skal vi gjøre? Dette mennesket gjør mange tegn. Lar vi ham holde på slik, vil snart alle tro på ham. Så kommer romerne og tar både det hellige sted og folket vårt.» En av dem, Kaifas, som var øversteprest det året, sa da: «Dere skjønner ingenting. Dere tenker ikke på at det er bedre for dere at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne.» Dette sa han ikke av seg selv, men fordi han var øversteprest det året, talte han profetisk om at Jesus skulle dø for folket. Ja, han skulle ikke bare dø for folket, han skulle også samle til ett de Guds barn som er spredt omkring. Fra denne dagen la de planer om å drepe ham (Joh 11, 45 – 53).

Prekenteksten denne søndagen står i forlengelsen av fortellingen om da Jesus vekket sin venn Lasarus fra de døde. Det er en dramatisk fortelling. Ikke bare hadde Lasarus vært død, han var også lagt i graven, og hadde ligget der i tre dager. Som hans søster Marta sa da Jesus ba dem rulle steinen foran graven til side: Det lukter allerede av ham!

En så dramatisk hendelse bare måtte bli en ”snakkis”, og mange av de som hadde vært vitner til den, begynte å tro på Jesus. Så kom det fariseerne for øret, og de likte ikke det de hørte. De innkalte til det man må kunne beskrive som et ”krisemøte”.
Diskusjonen i dette møtet handlet imidlertid ikke om de religiøse eller teologiske utfordringene knyttet til det Jesus hadde gjort. Det handlet om politikk. Det handlet om ikke å irritere fienden, eller i dette tilfellet: okkupasjonsmakten.
- Får han ture fram slik, risikerer vi at romerne kommer ”og tar både det hellige sted og folket vårt”, sa de til hverandre. Dette hadde Israels folk historiske erfaringer med. Både var Jerusalem og de hellige stedene blitt lagt øde, og folket ført bort i fangenskap.
Da er det ypperstepresten Kaifas taler. Som politisk analyse er det han sier kynisk inntil det hjerterå. ”Det er bedre at ett menneske dør, enn at hele folket skal gå til grunn,” sier han. Det er mange eksempler på slik kynisme i verdenshistorien. Dreyfuss-saken fra 1890-tallets Frankrike er kanskje den mest kjente. Såpass oppsiktsvekkende var denne uttalelsen at evangelisten føler behov for å gå inn i fortellingen og forklare sammenhengen for den som leser eller hører dette: ”Dette sa han ikke av seg selv, men fordi han var øversteprest det året, talte han profetisk om at Jesus skulle dø for folket. Ja, han skulle ikke bare dø for folket, han skulle også samle til ett de Guds barn som er spredt omkring,” skriver han.
Kaifas var ikke klar over det selv, men utsagnet hans pekte både bakover, mot syndefallet, og framover, mot forsoningen. Fordi mennesket hadde syndet mot Gud, måtte Gud selv sende den som kunne forsone ham og menneskeslekten. Den som fikk det oppdraget, var Jesus fra Nasaret. Og i det oppdraget lå det at han måtte lide og dø for menneskenes skyld – og deretter stå opp igjen fra de døde. ”Fra den dagen la de planer om å drepe Jesus,” skriver Johannes. Det de betraktet som en kynisk, politisk vurdering, var i virkeligheten et ledd i Guds plan for å frelse menneskene. Alternativet til Jesu død ville vært at hele menneskelekten gikk fortapt.
”Det er bedre at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne,” sa Kaifas. Fortellingen om Jesus fra Nasaret, og hans lidelse, død og oppstandelse er det eneste eksemplet i historien der vi kan våge å si at det stemmer. Ikke fordi en kynisk politiker har sagt det, men fordi Gud selv ville det slik – som den eneste redningen for en fortapt og syndig menneskeslekt.
”Fra den dagen la de planer om å drepe Jesus,” skriver Johannes. Men den setningen åpner han døra inn til påskens fortellinger, med all sin gru og lidelse, men også med den kjærlighet, nåde og seier som den fortellingen rommer.

Søndagsbetraktning for 5. søndag i faste, 10. april 2010 - publisert i Smaalenenes Avis