UGRESSET I ÅKEREN

Preken i Askim korps søndag 6. februar 2011 –
5. søndag etter Kristi Åpenbaring

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Mattes, i det 13. kapittel, fra vers 24 til 30, i Jesu navn:
”Han (Jesus) la fram for dem en annen lignelse og sa: «Himmelriket kan sammenlignes med en mann som hadde sådd godt korn i åkeren sin. Og mens alle sov, kom fienden hans og sådde ugress blant hveten og gikk sin vei. Da kornet skjøt opp og satte aks, kom også ugresset til syne. Tjenerne gikk til jordeieren og sa: 'Herre! Var det ikke godt korn du sådde i åkeren? Hvor kommer da ugresset fra?' 'Det har en fiende gjort,' svarte han. Tjenerne spurte ham: 'Vil du vi skal gå og luke det bort?' 'Nei,' svarte han, 'for når dere luker bort ugresset, kunne dere samtidig komme til å rykke opp hveten. La dem begge vokse der sammen til høsten kommer. Og når det er tid for innhøsting, skal jeg si til dem som høster inn: Sank først sammen ugresset og bind det i bunter for å brenne det; men hveten skal dere samle i låven min».

Slik lyder Herrens ord

Jesus brukte såmannsmotivet en rekke ganger i sine liknelser om Guds rike. Det gjør han også i denne, selv om han bruker det på en litt annen måte enn i andre såmannsliknelser. Denne gangen snakker han ikke om jordsmonnet eller de ulike typene jord kornet blir sådd i. Han snakker om såkornet som sådan. Han snakket om hva det skal bli av det som blir sådd.

”Himmelriket kan sammenlignes med…”.
Slik begynner nesten alle lignelsene Jesus forteller der han skal beskrive Guds rike. Liknelsen om skatten i åkeren begynner slik. Liknelsen om den fortapte sønn begynner slik. Lignelsen om talentene begynner slik: ”Himmelriket kan sammenliknes med…”

I denne lignelsen er det med en mann som sådde godt korn i åkeren sin.
La oss stanse litt der:
Han sådde godt korn, slås det fast.
Kan vi se en tråd helt tilbake til skapelsesfortellingen her? Urhistorien; urfortellingen? Der leser vi: ”Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var overmåte godt” (1 Mos 1, 31). Da skaperverket var fullført, var det ”overmåte godt” – ja, vi kan si: Det var fullkomment. Himmelriket kan sammenliknes med en mann som sådde godt korn i åkeren sin.
Da såmannsarbeidet var ferdig, var det kun godt korn i åkeren. Ikke noe ugress. Ikke noe farlig eller usunt. Kun godt korn.

Så skjer det noe!
Urfortellingen nok en gang: Etter skapelsesfortellingen leser vi syndefallsberetningen. Da skjedde det noe med det fullkomne skaperverket Gud hadde levert. Det fullkomne gikk i stykker. En fiende oppnådde det han ville.
Det samme leser vi her: Og mens alle sov, kom fienden hans og sådde ugress blant hveten og gikk sin vei. Da kornet skjøt opp og satte aks, kom også ugresset til syne.
Såmannen og tjenerne rådslår med hverandre. Hva har skjedd her? spør tjenerne. Her har en fiende vært på ferde, svarer husbonden. Og tjenerne vil vite: Hva gjør vi nå?
Og nå begynner det interessante, hadde jeg nær sagt.
For når tjenerne vil røske opp ugresset der og da, ber herren dem om å vente. ”Nei,” svarte han, ”for når dere luker bort ugresset, kunne dere samtidig komme til å rykke opp hveten. La dem begge vokse der sammen til høsten kommer.”
Det gode kornet som var blitt sådd, var altså hvete. Jeg leste i en bibelkommentar at ugresset som fienden hadde sådd, sannsynligvis var et giftig raigress som i utgangspunktet likner på hvete. Først når den svartaktige frukten til dette gresset blir synlig, ser man forskjellen. Det finnes flere typer raigress i Norge også, blant dem et som heter ”svimling”, som var giftig, og som tidligere var forholdsvis vanlig også her i landet.

Så mye om botanikken; la oss vende tilbake til teksten.
Mannen som sådde godt korn, er et bilde på Jesus selv. Det forklarer han litt lenger ut i dette kapitlet. Åkeren er verden, og det gode kornet, er de som hører Guds rike til. Fienden som har sådd ugresset, er djevelen, og ugresset er de som hører ham til.
Vi står altså overfor to typer såmannsarbeid. Guds såmannsarbeid – og djevelens såmannsarbeid. De har sådd i den samme åker, og begges såkorn vokser opp. Og de vokser opp parallellt.

Gjør det liknelsen noe enklere å forholde seg til?
Hvis vi sammenlikner med skapelsesberetningen – skjedde det noen form for parallell skapelse, at djevelen skapte noe, han også? Vi leser ikke noe om det. Syndefallsberetningen er fortellingen om at djevelen gikk inn og forkludret skaperverket, og det kunne skje fordi mennesket lot seg friste; fordi mennesket falt; fordi mennesket var ulydig.

I en annen bok leste jeg et sitat; en som har sagt at ”der Gud sår, sår samtidig djevelen”.
La oss holde fast i den tanken. Det er den samme – skal vi kalle det ”forkludringstanken”? – som vi ser i urhistorien; skapelsesberetningen og syndefallsberetningen. Der Gud sår, sår samtidig djevelen.
Det er – i hvert fall tilsynelatende - noen fallgruver som denne teksten åpner opp for.
En av dem er denne: At noen er forutbestemt til å bli frelst, mens andre er forutbestemt til å gå fortapt. ”Predestinasjonslæren”, heter dette i teologien og i kirkehistorien. Den har hatt sine talsmenn. Ingen ringere enn kirkefaderen Augustin, som levde på 300-tallet, konkluderte med at fordi mennesket ikke kan gjøre noe for sin egen frelse, har Gud på forhånd utvalgt et bestemt antall til å frelst, mens resten går fortapt. Så man får nær sagt bare håpe det beste. Reformatoren Jean Calvin, som levde i Sveits på 1500-tallet, tenkte på samme måte. Om jeg for min del har mer sans for Augustin enn jeg har for Calvin, er jeg ikke enig med noen av dem. Predestinasjonslæren står da heldigvis ikke spesielt sterkt innen kristenheten, verken den katolske eller den protestantiske. Det er troen på Guds frelse som et tilbud til alle, et tilbud man kan ta imot eller avvise, som er kjennetegnet på kristen forkynnelse. Det ville jo ellers bli en defensiv form for evangelisering og forkynnelse vi drev med, dersom noen likevel var forutbestemt til frelse, og ikke andre.

Jeg leser liknelsen om ugresset i åkeren som en beskrivelse av at det finnes både gode og onde krefter i verden. Åkeren i denne liknelsen er verden; ikke kirken. Dette er ikke en liknelse om den kristne kirke, om noen skulle tro det. Da kunne vi fort komme til å skule mot hverandre og spørre om det nå egentlig er som det skal være med den og den. Det er en øvelse det har vært altfor mye av blant kristne mennesker. Vi har sikkert hørt om den kristne mannen eller kvinnen som sa for seg selv at det var vel egentlig bare to som var skikkelig frelst i denne menigheten, og det var vedkommende selv, og så en til. ”Men i det siste har jeg begynt å lure litt på han andre…”.

Tjenerne ville gjøre kort prosess med ugresset. ”Vil du vi skal gå og luke det bort?”
Det ville ikke Herren. Han manet til forsiktighet. Kanskje tilmed ydmykhet. ”…når dere luker bort ugresset, kunne dere samtidig komme til å rykke opp hveten. La dem begge vokse der sammen til høsten kommer”.
Jesus er ikke like opptatt av å skille ”klinten fra hveten” – ugresset fra kornet – som vi ofte er. Hvorfor ikke? Han vet at det skillet likevelvil bli åpenbart en dag: ”La dem begge vokse der sammen til høsten kommer. Og når det er tid for innhøsting, skal jeg si til dem som høster inn: Sank først sammen ugresset og bind det i bunter for å brenne det; men hveten skal dere samle i låven min”.
Når han forklarer denne lignelsen for disiplene, peker Jesus fram mot verdens ende. Da skal Menneskesønnen sende ut englene, og det er de som skal gjøre både innhøstingsarbeidet og sorteringsarbeidet.

Kanskje kan denne lignelsen sammenlignes med en annen av Jesu lignelser? Ikke en av såmannslignelsene, men den om fiskenoten? Den står i det samme kapitlet: ”Endelig er himmelriket likt en dragnot som ble satt i sjøen og fanget fisk av alle slag. Da den var full, dro fiskerne den opp på stranden. De satte seg ned og samlet de gode fiskene i kar, men kastet ut de ubrukelige. Slik skal det gå ved verdens ende: Englene skal dra ut og skille de onde fra de rettferdige og kaste dem i ildovnen, der de gråter og skjærer tenner” (v. 47 – 50).
Igjen ser vi dette skillet mellom de gode fiskene; de som kunne brukes, og de ubrukelige. Sorteringen skjedde ikke mens nota var i sjøen, men etter at den var trukket på land. På samme måte ble ugresset skilt fra hveten da høsten satte inn.

Skal vi prøve å oppsummere?
Hva er det Jesus vil fortelle oss? Hva er det han vil minne oss om?
Vi lever i en verden der kampen står mellom godt og ondt; en verden der kampen står mellom Guds rike og djevelens rike. Som Gud trenger oss mennesker, og bruker oss, gjør djevelen det også. Vi må selv velge hvem av disse vi vil tjene. Josva var det slik, ved et veiskille i folkets historie: Velg i dag hvem dere vil tjene. Jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren.

Eller som Paulus skriver i det som var den ene lesteteksten i dag:”Dere er Guds utvalgte, helliget og elsket av ham. Kle dere derfor i inderlig medfølelse og vær gode, milde, ydmyke og tålmodige, så dere bærer over med hverandre og tilgir hverandre hvis den ene har noe å bebreide den andre. Som Herren har tilgitt dere, skal dere tilgi hverandre. Og over alt dette: Kle dere i kjærlighet, som er båndet som binder sammen og gjør fullkommen. La Kristi fred råde i hjertet, for til det ble dere kalt da dere ble én kropp. Og vær takknemlige! La Kristi ord få rikelig rom hos dere! Undervis og rettled hverandre med all visdom, syng salmer, viser og åndelige sanger til Gud av et takknemlig hjerte. Og la alt dere sier og gjør, skje i Herren Jesu navn, med takk til Gud, vår Far, ved ham”.

Vi skal altså ikke være opptatt av hvem som er ugress i åkeren, og hvem som ikke er det. Vi skal være opptatt av at vi selv er bærere av den gode frukten, at vi tilhører Guds rike.
Det er den utfordringen som lignelsen om ugresset konfronterer oss med.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen