Med Jesus som gjest

Preken i Sarpsborg korps søndag 16. januar 2011

Dette hellige evangelium for andre søndag etter Kristi Åpenbaring finner vi Johannes-evangeliet, det andre kapittel og versene fra 1 til 11; i Jesu navn:

Den tredje dagen var det et bryllup i Kana i Galilea. Jesu mor var der. Også Jesus og disiplene hans var innbudt. Da vinen tok slutt, sa Jesu mor til ham: «De har ikke mer vin.» «Kvinne, hva vil du meg?» sa Jesus. «Min time er ennå ikke kommet.» Men hans mor sa til tjenerne: «Det han sier til dere, skal dere gjøre.»
Det sto seks vannkar av stein der, slike som brukes i jødenes renselsesskikker. Hvert av dem rommet to eller tre anker. «Fyll karene med vann,» sa Jesus til tjenerne. De fylte dem til randen. «Øs nå opp og bær det til kjøkemesteren,» sa han. Det gjorde de. Kjøkemesteren smakte på vannet. Det var blitt til vin. Han visste ikke hvor den var kommet fra, men tjenerne som hadde øst opp vannet, visste det. Da ropte han på brudgommen og sa: «Andre setter først fram den gode vinen, og når gjestene blir beruset, kommer de med den dårlige. Men du har spart den gode vinen til nå.»
Dette var det første tegnet Jesus gjorde, det var i Kana i Galilea. Han åpenbarte sin herlighet, og disiplene hans trodde på ham.

Slik lyder Herrens ord!

Vi er i den perioden i kirkeåret som kalles ”åpenbaringstiden”. Den begynner med Jesu navnedag, med fortellingen om da Maria og Josef ga gutten det navnet engelen hadde uttalt, og to av ”de stille i landet”; gamle Simon og den like gamle Anna Fanuelsdatter kom og profeterte om barnet. Simons ord: ”Nå kan du la din tjener fare herfra i fred: Med egne øyne har jeg sett din frelse”; det er ord som slår an tonen for åpenbaringstiden. Vi skal se Jesus. Vi skal se hvem han er. Vi skal se hva han er. ”Mine øyne har sett din frelse!” Slik hørte jeg Simon referert første gang jeg hørte den fortellingen; slik sto det i bibeloversettelsen fra 1930.

Evangeliefortellingen denne søndagen er også en åpenbaringsfortelling. Det er fortellingen om det første tegnet Jesus gjorde, og Johannes, som trolig var øyenvitne til dette, sier: ”Han (Jesus) åpenbarte sin herlighet, og disiplene trodde på ham.”

Det er bryllup. Jesu mor er invitert, og Jesus og disiplene hans kommer også. Et bryllup i Midtøsten den gang var en gigantisk "happening" - det varte i flere dager, og folk kom og gikk hele tiden. At et følge på 10 - 12 ekstra gjester dumpet innom, var ikke noe uvanlig. Et bryllup var en form for ”åpent hus”. I vår kultur er et bryllup med hundre gjester eller mer litt sært. Da er det konger eller prinsesser som gifter seg.

La oss stanse litt der; la oss stanse ved bryllupet. Vi sier gjerne at Jesus brukte bilder fra hverdagslivet i sin undervisning, og det gjorde han. Men han brukte også bilder fra selskapslivet; fra festlivet. Jødedommen er en religion med mange fester. Festen ble et bilde på fellesskapet. Bryllupet. Måltidet. Når Jesus talte om Guds rike brukte han slike anledninger som en beskrivelse av Guds rike. Denne bildebruken topper seg i liknelsen om kongesønnens bryllup.

Det var bryllup. Det var fest. Og Jesus var blant gjestene.

La oss stanse et øyeblikk for det også. Gud som festens Gud. Jesus som festens deltaker. Han var ikke midtpunkt i festen; det var det brudeparet som var. Men han var til stede. Jesus ønsker å være til stede der mennesker er glade sammen. Et bryllup; en fødselsdag; et vennelag. Jesus som gjest. Jesus som deltaker i festen.
Så skjer det noe i festen; noe uforutsett. Man slipper opp for vin. Krise! I hvert fall: Flaut! Hva gjør man nå?
Nå var det ikke bare Jesus som var der. Hans mor Maria var der også. ”Pst! Jesus! De har ikke mer vin!” Men Jesus later som han ikke skjønner hva hun mener. Men han lurer ikke Maria: ”Det han sier, skal dere gjøre”, sier hun til tjenerne. Og så ba Jesus dem fylle de store rensekarene med vann.

Vann i et bryllup? Selv om jeg ikke har smakt en dråpe vin hele mitt liv: Jeg ville da ikke servert vann i et bryllup! Resten av fortellingen husker vi: Da kjøkemesteren fikk smake på vannet, var det blitt til vin.

Det er hele fortellingen. Det er en underberetning, men denne beretningen – den om det første tegnet Jesus gjorde - skiller seg ut fra de andre underberetningene vi leser om i Det nye testamente. Så vidt jeg kan se, finnes det ikke en eneste parallell fortelling til denne i noen av evangeliene. To ganger leser vi at Jesus skaffet mat til tusenvis av mennesker, men det går ikke an å sette noen form for likhetstegn mellom den beretningen vi har som tekst i dag, og beretningene om de to bespisningsundrene vi leser om i evangeliene. De fleste under som Jesus gjorde handlet om helt andre ting: Han helbredet syke, han vekket opp døde, han temmet naturkreftene.

Men hvordan skal vi oppfatte beretningen om bryllupet i Kana i dag? Hva kan denne fortellingen si oss, hva formidler den av åndelig lærdom, av velsignelse, av kunnskap?

Jeg tror de fleste predikanter synes det er en tekst som det ikke er helt lett å "få tak på”, og mange velger å gripe til det som på en måte er fortellingens avslutningsord, eller den fortellingen som slutter av den aktive handlingen, når kjøkemesteren sier til brudgommen: "Men du har gjemt den gode vin til nå". Det er en replikk som på mange måter kan oppsummere hele kristenlivet. Det beste er det vi får til slutt. En salig og forsonet avslutning på livet en frelst sjel - en evig himmel. "Du har gjemt den gode vin til nå." Det beste kommer til slutt. Og det er sant. Det er slik. Som kristne tror vi det. Som kristne vet vi det. Og det er mange tekster i Bibelen som forteller om dette. Men er det dét denne teksten handler om?

Det er også ofte blitt snakket om hvor pinlig det var for brudefolket at man slapp opp for vin, og hvor bra det var at Jesus var i nærheten og kunne løse det problemet. "Kom til Jesus med dine problemer." Det er også sant. Det er noe vi vet Det er noe vi har lest. Det er noe vi har erfart. Men er det dét denne teksten handler om?

Hva står det i teksten selv?
”Dette sitt første tegn gjorde Jesus i Kana i Galilea. Han åpenbarte sin herlighet og hans disipler trodde på ham." Det er den oppsummeringen Johannes gir når han forteller dette. Når Jesus gjorde vann til vin, var det ikke for å1øse et problem for en som hadde invitert til fest. Det var ikke for å gi oss et godt bilde av himmelen, og det som venter oss der. Det var et tegn. Han ville vise noe gjennom denne handlingen.
Hvem var "målgruppe"- for å bruke et såkalt moderne ord - for dette underet?
Det var ikke brudgommen.
Det var ikke kjøkemesteren eller gjestene. Ja, slik teksten er skrevet, ser det ut til at ingen av disse visste hva som hadde skjedd eller at de forsto noe av det.
"Han åpenbarte sin herlighet - og disiplene trodde på ham." Det var disiplene som var målgruppe for dette Jesu første under. Jesus åpenbarte sin herlighet - ikke for gjestene, ikke for brudgommen og ikke for kjøkemesteren. Han åpenbarte den for - disiplene.

Jeg tror det denne teksten skal lære oss, knytter seg til tre ting.
Det første knytter seg til Jesu ord. Vi leser at Maria sa til tjenerne: "Det han sier, skal dere gjøre." Og da Jesus ba tjenerne helle vann i karene som sto der, gjorde de det. Og da de helte opp fra karet, var vannet blitt til vin. Hvorfor skjedde dette? Fordi noen handlet på Jesu ord. Fordi noen gjorde det Jesus sa - gjorde det han ba dem gjøre.
Jeg tror de fleste av oss har hørt uttrykket "Guds ord er velsignet i seg selv". Det fører til velsignelse å følge Guds bud, enten man er klar over at det er Guds bud eller ikke. Mot slutten av Johannes-evangeliet kan vi lese en slik historie. Det er i beretningen om Peters fiskefangst. Disiplene hadde vært ute og fisket hele natten, men ikke fatt noe. Om morgenen sa de en mann sta ved strandbredden, og han spurte om de hadde fatt fisk. Nei, ingenting. "Kast garnet ut på den høyre siden," sier mannen. Disiplene kjente ennå ikke igjen mannen, og var ikke klar over at det var Jesus. Likevel kastet de, og nå ble nota sa full at de nesten ikke fikk halt den inn. Da oppdaget disiplene at det var Jesus "Han åpenbarte sin herlighet, og disiplene trodde på ham" - enda en gang. De fulgte Jesu ord. å fø1ge Jesu ord gir velsignelse. Det gir velsignelse til det enkelte menneske og det gir velsignelse til de som er omkring dette menneske. Det far ringvirkninger. Velsignelsen brer seg, slik den gjorde i Kana og slik den gjorde ved Tiberiassjøen.

Den andre lærdommen knytter seg til karene som sto der. "Det sto noen vannkar der, slik skikken var etter jødenes forskrifter om renselse," leser vi. Det var mange renselsesritualer en jøde måtte være oppmerksom på. De hadde et hygienisk, sunnhetsmessig perspektiv, og var både viktige og riktige på den måten. Men de hadde også et religiøst innhold. De symboliserte noe, rent religiøst.
Nå brukte Jesus disse karene på en annen måte. Han brukte dem på en måte som tilsa at tiden for de gamle renselsesritualene var over. Nå var det en annen renselse som gjaldt, en indre renselse, en hjertets renselse. Den tid var over da vannet i karet var det som skulle rense mennesket også i religiøs forstand - vannet ble noe annet enn vann. Vannet ble vin.

Og det er den tredje lærdommen. Hva skjedde med vannet?
Det ble vin. Og hva er vin? Jo, det er saften fra vindruene. Jeg vet ikke mye om det å lage vin, men såpass som dette ved seg: Vin er ikke noe som kan lages i et laboratorium. Det er- dypest sett - et naturprodukt.
Det som skjedde i disse karene var altså en skapelsesakt.
Paulus skriver i ett av sine brever om at på fruktene skal treet kjennes. Man ser ikke etter epler på et fikentre, skriver han. Du får ikke eplesaft av appelsiner, ville kanskje vi si. Sånn også med vannet. Vann er vann. Det finnes godt vann og det finnes dårlig vann, men vann er vann.
Mer her skjedde det noe med vannet. Det ble til vin. Det finnes ingen prosess som gjør vann til vin. Hva skjedde da? Det skjedde en skapelsesakt. Og hvem er det som utfører skapelsesakten? Det er Gud selv. Jesus viste disiplene sin herlighet - ikke ved å 1øse et problem for en litt uheldig vert, men ved å gjøre en skapelsesakt. Ved å gjøre vann til vin. Hva var det som utløste denne skapelsesakten?
Jesus talte - mennesker handlet.
Har vi en parallell til dette i våre egne liv og i vår tjeneste?
Jeg tror det. Parallellen er den Paulus beskriver slik i Romerbrevet: "Så kommer troen
av forkynnelsen og forkynnelsen av Guds ord." Guds ord blir talt - forkynnelsen lyder- det skjer en skaperakt også der. Den skjer ved at det blir skapt tro. Grundtvig sier det slik i salmen ”Vidunderligst av alt på jord er Jesu Kristi rike”:
Dets gåte er et guddomsord
som skaper hva det nevner,
som fyller dalene på jord
og høydene utjevner.

”Han åpenbarte sin herlighet, og disiplene trodde på ham".

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen