Fordi vi er verd det...

Preken i Askim korps søndag 13. februar 2011

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, i det 20. kapittel, og vi leser fra vers 1 til 16; i Jesu navn:
For himmelriket er likt en jordeier som gikk ut tidlig en morgen for å leie folk til å arbeide i vingården sin. Han ble enig med arbeiderne om en denar for dagen, og sendte dem av sted til vingården. Ved den tredje time gikk han igjen ut, og han fikk se noen andre stå ledige på torget. Han sa til dem: 'Gå også dere bort i vingården! Jeg vil gi dere det som rett er.' Og de gikk. Ved den sjette time og ved den niende time gikk han ut og gjorde det samme. Da han gikk ut ved den ellevte time, fant han enda noen som sto der, og han spurte dem: 'Hvorfor står dere her hele dagen uten å arbeide?' 'Fordi ingen har leid oss,' svarte de. Han sa til dem: 'Gå bort i vingården, dere også.'
Da kvelden kom, sa eieren av vingården til forvalteren: 'Rop inn arbeiderne og la dem få lønnen sin! Begynn med de siste og gå videre til de første.' De som var leid ved den ellevte time, kom da og fikk en denar hver. Da de første kom fram, ventet de å få mer; men også de fikk en denar. De tok imot den, men murret mot jordeieren 12 og sa: 'De som kom sist, har arbeidet bare én time, og du stiller dem likt med oss, vi som har båret dagens byrde og hete.' Han vendte seg til en av dem og sa: 'Venn, jeg gjør deg ikke urett. Ble du ikke enig med meg om en denar? Ta ditt og gå! Men jeg vil gi ham som kom sist, det samme som deg. Har jeg ikke lov til å gjøre som jeg vil med det som er mitt? Eller ser du med onde øyne på at jeg er god?' Slik skal de siste bli de første, og de første de siste» (Matt 20, 1 – 16).
Slik lyder Herrens ord!

Enda en gang forteller Jesus en liknelse om Guds rike. ”Himmelriket er likt en jordeier som gikk ut tidlig en morgen for å leie folk til å arbeide i vingården sin.” Derfor kalles denne søndagen vingårdssøndagen. Tidligere het den Søndag Septuagesima, og var starten på før-fasten, som startet 70 dager før påske. ”Septuagesima” betyr 70; noen av oss har kanskje også hørt om den oversettelsen av Det gamle testamente som ble kalt ”Septuaginta”, og som ble skrevet i Alexandria i Egypt mellom 100 og 200 år før Kristi fødsel. Navnet fikk den fordi det etter sigende var 70 lærde jøder som gjorde arbeidet med å oversette teksten fra hebraisk til gresk.
Vingårdsfortellingen, slik vi leser den her, er også en fortelling om arbeid.
På samme måte som Jesus brukte såmannsmotivet flere ganger i sine lignelser, brukte han også vingårdsmotivet flere ganger. Vi husker sikkert liknelsen om vintreet, der Jesus sier om seg selv at han er stammen, disiplene er grenene ”og min far er vingårdsmannen”.
Denne liknelsen er mer konkret i sin tilnærming; mer hverdagslig. Den handler om det daglige brød – om det å ha et arbeid å gå til, og det å få lønn for det arbeidet man gjør.
La oss starte der!

Sammenhengen mellom arbeid og lønn, mellom innsats og lønn, ligger solid festet i oss alle. Det gjenspeiler seg i språket vårt. ”En arbeider er sin lønn verd”. ”Lik lønn for likt arbeid.” ”Det skal lønne seg å jobbe.” Hvordan kommer denne fortellingen ut i møtet med den typen erklæringer?

Vi leser om flere ”skift” eller arbeidslag.
Det første skiftet jobbet hele dagen – 12 timer. De hadde sagt ja til å jobbe for den lønnen de ble tilbudt. Det var slik arbeidsformidling foregikk på Jesu tid.
Så var det et skift som jobbet i ni timer – ett som jobbet i seks timer – ett som jobbet i tre og ett som bare jobbet i én time.
Det kunne virke som om denne jordeieren hadde et ubegrenset behov for arbeidskraft. Han spurte ikke etter kompetanse; han spurte ikke etter fagbrev. Han spurte etter hender; han spurte etter armer og bein. ”Hvorfor står dere her?” spurte han den siste gruppen han leide inn. – Fordi ingen har leid oss, svarte de. – Ingen har spurt etter oss.

Vi leser ikke om noen ”lønnsforhandlinger” der jordeieren gikk og hentet inn stadig nye medarbeidere. Med den første gruppen avtalte han en lønn – de skulle få én denar. Det var en vanlig dagslønn. Til de neste skiftene sa han bare at de skulle få det som rett var. Til de siste sa han ikke det engang.
Så skulle lønningene utbetales, og Jesus forteller at de som hadde kommet sist, fikk lønn først. Det er en dramaturgisk grep i denne fortellingen; det er med på å bygge opp en forventning. Når de som har arbeidet i 12 timer ser at de som har jobbet én time får det samme som de var lovet, tenker de at de kommer nok til å få mer. ”Kanskje var det ikke dagslønn han snakket om – én denar? Kanskje det var timelønn…”.

Men da de første fikk det samme som de siste, ble de misfornøyde. ”De som kom sist, har arbeidet bare én time, og du stiller dem likt med oss, vi som har båret dagens byrde og hete.”
Er det ikke som å høre et ekko fra en annen lignelse? Fra fortellingen om han som vi kjenner som ”Den fortapte sønn”? Der sa den hjemmeværende broren noe av det samme: 'Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot ditt bud; men meg har du ikke engang gitt et kje så jeg kunne holde fest med vennene mine. 30 Men straks denne sønnen din kommer hjem, han som har sløst bort pengene dine sammen med horer, da slakter du gjøkalven for ham!'
Ikke la oss gjøre oss bedre enn vi er: Vi forstår den eldste broren! Vi forstår de skuffede arbeidsmennene.

Men da må vi se hva disse liknelsene egentlig handler om. Dagens tekst: ”For himmelriket er likt en jordeier som...”.
Ikke: ”For arbeidslivet er likt en jordeier som…”.
Det samme gjelder liknelsen om den fortapte sønn. Det er en liknelse om Guds rike; en liknelse som sier noe om hvordan Gud er.
Så dersom dagens tekst skal bli noe annet enn en litt teit fortelling om en jordeier som gjør som han vil – det sier han jo rett ut; må vi løfte den opp på den planet der fortellingen hører hjemme.
Dette er ikke en fortelling om arbeidslivet – det er en fortelling om Guds rike. Vingården er et bilde på Guds rike – jordeieren et bilde på Gud og arbeiderne, det er oss.

Hva sier denne fortellingen om Gud?
Den sier at han holder det han lover.
Gud holder det han lover – den som arbeider for ham, får den lønn som er lovet. Ikke ”en denar”, men en evighet. Guds nåde og Guds tilgivelse. Det er det vi er lovet.

Lønn?
Ikke i den vanlige betydningen av lønn, nemlig den at en arbeidsgiver har kjøpt min tid og mine krefter, og betaler meg for det. Paulus skriver til de kristne i Rom: Hva skal vi da si om Abraham, vår stamfar? Hva oppnådde han? Dersom han ble rettferdig ved sine gjerninger, da hadde han jo noe å være stolt av. Men overfor Gud har han ikke det. For hva sier Skriften? Abraham trodde Gud, og derfor regnet Gud ham som rettferdig. Den som har gjerninger å vise til, får lønn etter fortjeneste, ikke av nåde. Men den som ikke har det, men som tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, blir regnet som rettferdig fordi han tror (Rom 4, 1 – 5).
Gud blir ikke noen noe skyldig. Har vi fått arbeide i hans vingård, er det nåde. Jo lenger vi har arbeidet, jo større er nåden. ”Mer nåde han gir når vår byrde blir større – når arbeidet vokser, mer kraft han da gir.” Vi kjenner sangen – kanskje har vi også gjort et snev av erfaringen?

Hvem er de så, disse ulike arbeidslagene som hentes inn utover dagen?
Er det fortellingen om kirkens utbredelse vi har lest? Er det fortellingen om det Jesus beskrev slik: ”…dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ender” (Apg 1,8)? De som ble leid inn ved daggry – urmenigheten; de jødekristne; de første menighetene i Midtøsten – landet der kirken er eldre enn Bibelen? De som ble leid inn på formiddagen – de første menighetene i Europa, i Roma, i Hellas, i Nord-Afrika? De som kom midt på dagen, de som kom tidlig på kvelden – ”helt til jordens ender”. De som kom om kvelden; innhøstingen i de siste tider?

Skal lignelsen leses slik?
Den kan nok leses slik også – jeg synes det er en vakker måte å lese den på, og den ivaretar at Herren holder det han lover; han blir ikke noen skyldig noe. Ved oppgjørets dag får vi alle den samme – la oss kalle det ”lønn”, da; den samme gave, den samme nåde og frelse.
Vi har vel alle sett reklamen der budskapet er ”fordi jeg fortjener det”; en god sjampo, en god såpe eller hva det kan være. Utgangspunktet for det slagordet er ikke ”fordi jeg fortjener det”, men ”because I’m worth it” – fordi jeg er verd det.
Det har vi evangeliet!
Ikke fordi vi fortjener det, men fordi vi er verd det.

Hva sier Guds ord om et menneskes verdi? Guds ord sier at ett enkelt menneske, en enkelt sjel, ”er mer verd enn himmel og jord”.
Frelsen er ikke noe vi har fortjent – den er noe vi får fordi vi er verd det.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd;
én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen