Prekenteksten denne søndagen henter vi hos evangelisten Lukas, i det sjuende kapittel, fra vers 36 til vers 50, og vi leser i Jesu navn:
En av fariseerne innbød Jesus til å spise hos seg, og han gikk inn i fariseerens hus og tok plass ved bordet. Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv. Da hun fikk vite at Jesus lå til bords i fariseerens hus, kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve. Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt. Så begynte hun å fukte føttene hans med tårene og tørket dem med håret sitt. Hun kysset føttene hans og smurte dem med salven. Da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, tenkte han med seg selv: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.»
Da tok Jesus til orde. «Simon», sa han til fariseeren, «jeg har noe å si deg.» «Si det, mester», svarte han. Jesus sa: «To menn hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. Men da de ikke hadde noe å betale med, etterga han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da holde mest av ham?»
Simon svarte: «Den han etterga mest, tenker jeg.»
«Du har rett», sa Jesus. Så vendte han seg mot kvinnen og sa til Simon: «Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus; du ga meg ikke vann til føttene mine, men hun fuktet dem med tårer og tørket dem med håret sitt. Du ga meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse føttene mine. Du salvet ikke hodet mitt med olje, men hun smurte føttene mine med den fineste salve. Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.» Så sa han til kvinnen: «Syndene dine er tilgitt.»
Da begynte de andre gjestene å spørre seg selv: «Hvem er han, som til og med tilgir synder?»
Men Jesus sa til kvinnen: «Din tro har frelst deg. Gå i fred!»
Slik lyder Herrens ord!
Fariseeren Simon hadde innbudt Jesus hjem til seg.
Det står ikke noe om hvem som ellers var bedt eller hvor mange, men ut fra det vi vet om kulturen for selskapelighet på Jesu tid, er det naturlig å tenke seg at det var flere som var bedt.
Kanskje Jesu disipler?
Kanskje noen av Simons venner og kolleger?
Det var imidlertid én som nokså sikkert verken var bedt eller velkommen.
Evangelisten beskriver henne som «en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv».
Hun var ikke bedt, men hadde hørt at Jesus var gjest hos Simon.
Hadde hun planlagt det som teksten forteller om?
Helt spontant kunne det neppe ha vært.
En alabast krukke med fin salve er ikke noe man bare har liggende.
Den måtte hun ha skaffet.
Og den tok hun med seg til Simons hus.
Den møtte hun opp med.
Det var to verdener som møttes i Simons hus denne dagen.
Det var den vellyktes verden og den mislyktes verden.
Den vellykte Simon – den mislykte kvinnen.
Aksen i møtet mellom disse to var Jesus fra Nasaret, som Simon hadde invitert hjem til seg.
Jesus var gjest hos den vellykte, men følte han seg velkommen?
I samtalens løp gjorde Jesus verten oppmerksom på at han faktisk ikke hadde ivaretatt noen av de vanlige uttrykkene for høflighet og gjestfrihet som var en del kulturen.
Etter hvert som Jesus nevner det ene bruddet på god folkeskikk etter den andre, er det nesten som Simon hadde misbrukt gjestetradisjonene overfor Jesus.
I stedet for å hedre ham, hadde han ydmyket ham.
Den ubudne gjesten ble på alle måter en kontrast til han som var vert.
Den mislykte blir gjerne en kontrast til den vellykte.
Den lastefulle blir gjerne en kontrast til den plettfrie.
Og samtidig ble hennes omsorg en kontrast til vertens mangel på oppmerksomhet.
Jesus nærmest gned det inn når han minte Simon om hva han som vert burde ha sørget for, men som denne ubudne gjesten utførte.
«En kvinne som levde et syndefullt liv.»
Noen har tenkt at hun var en prostituert, andre at hun «bare» var en livet hadde tuklet seg til for.
Hun var tydeligvis kjent – kanskje tilmed beryktet? - i byen, så man skal kanskje ikke gjøre seg altfor prektig over at Simon undret seg, eller at han irriterte seg, for den del.
Den vellykte og den mislykte.
Den prektige mot taperen.
Han som hadde forårsaket at de nå befant seg i samme rom, at de nærmest ble stående ansikt til ansikt, fortalte en liknelse som gjaldt dem begge to, selv om det var Simon som var adressaten.
«Hvem vil sette størst pris på den som ettergir skyld: Den som blir ettergitt 50 denarer, eller den som blir ettergitt 500?»
Simon var godt kjent med lignelsenes pedagogikk, og han visste svaret: - Den han ettergav mest, svarte han.
-Den som blir lite tilgitt, elsker lite, sa Jesus.
Merket Simon brodden i de ordene?
Ante han at de gjaldt ham?
Den som ikke forstår at han trenger nåde og tilgivelse, er heller ikke i stand til å ta imot det.
Det var kanskje den største kontrasten i dette møtet mellom syndere i Simons hus denne dagen.
Simon ble neppe regnet blant dem i byen som levde «et syndefullt liv».
Han levde et pent og skikkelig liv.
Han var, om ikke elsket, så respektert der i byen.
Om noen hadde sagt til ham: -Du er også en synder, ville han nok ha blitt provosert.
I den kristelige språkbruken hender det vi snakker om «store» og «små» syndere.
Evangeliet er ikke slik.
Paulus skriver til de kristne i Roma: «Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uavhengig av loven. Dette er Guds rettferdighet som gis ved troen på Jesus Kristus til alle som tror. Her er det ingen forskjell, for alle har syndet og mangler Guds herlighet» (3, 22-23).
De syndige handlingene er forskjellige og har ulike konsekvenser.
Men å bli frelst handler ikke først og fremst om å legge fra seg syndige handlinger, men å bli frelst fra en syndig natur.
Natten før Henry Rinnan skulle henrettes, hadde han en lang samtale med presten.
-Finnes det tilgivelse for en som har gjort så mye vondt som meg? spurte han.
- Det er ingenting i Bibelen og kristentroen som sier at det finnes en øvre grense for hva Gud vil tilgi, svarte presten.
Ingen synd er for «stor» til at Gud ikke vil og kan tilgi den dersom det blir bedt om det fra et oppriktig hjerte, og ingen synd er – menneskelig sett – for «liten» og bagatellmessig til at ikke den også krever et oppgjør og en oppriktig bønn om tilgivelse.
La oss vende tilbake til fariseeren Simons hus og hans gjester.
La oss vende tilbake til kontrastene – den vellykte verten og den mislykte, ubudne gjesten.
Og la oss la blikket stanse ved ham som var årsak til at disse to befant seg under samme tak og i hverandres nærhet: Frelseren Jesus fra Nasaret.
Vi er i fastetiden – i den tiden da sinn og tanker skal forberede oss på enda en gang å høre om han som led og døde for at alle typer syndere skal kunne bli frelst, og skal kunne samles hjemme hos Herren, i et selskap der alle er like velkomne.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar