KVELDSMAT I EMMAUS

Preken i Askim korps 2. påskedag, mandag 5. april 2010

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas, kapittel 24, fra vers 28 til vers 31; i Jesu navn:
”De nærmet seg nå den landsbyen de skulle til, og han lot som han ville dra videre. Men de ba ham inntrengende: «Bli hos oss! Det lir mot kveld, og dagen heller.» Da gikk han med inn og ble hos dem. Og mens han satt til bords med dem, tok han brødet, ba takkebønnen, brøt det og ga dem. Da ble øynene deres åpnet, så de kjente ham igjen”.
Slik lyder Herrens ord!

Det må være en av verdens mest kjente spaserturer, den 12 kilometer lange strekningen mellom Jerusalem og Emmaus som det fortelles om i denne teksten.
To venner – vi kjenner bare navnet på den ene – la ut på denne turen et par dager etter de dramatiske begivenhetene i Jerusalem. Og det var det dette de snakket om: Det som hadde skjedd med Jesus fra Nasaret!
Vi vet ikke hvorfor de skulle til Emmaus – kanskje de rett og slett bodde der?
Og akkurat som vi korter reisetiden med å høre på musikk eller radio, gikk disse og pratet sammen.
I den bibelske kronologien er vi kommet til kvelden første påskedag.
Det er Lukas som forteller om denne vandringen.
Det har skjedd så mye denne dagen: Først var det kvinnene som hadde gått ut tidlig om morgenen for å salve Jesu legeme.
De var kommet løpende tilbake og hadde fortalt en underlig historie om en engel som hadde sagt dem at Jesus var ikke lenger i graven.
Så hadde noen av disiplene gått ut for å sjekke. Dette kunne da ikke stemme?
Men de var kommet tilbake med samme historie.
Graven var tom.
Faktum sto fast.
Det eneste som lå igjen var linklærne.
Og nå var det blitt kveld, og ”to disipler (var) på vei til en landsby som heter Emmaus, seksti stadier fra Jerusalem” – slik innledes denne fortellingen, ”og de samtalte om alt det som var skjedd”.
Mens de gikk slik og snakket ble de – trodde de i hvert fall – innhentet av en tredje vandringsmann.
Han innledet slik vi også gjør det dersom vi kommer inn fra sidelinja i en samtale: ”Hva er det dere snakker om?”
De stanset og så bedrøvet opp, og den ene, han som het Kleopas, svarte: «Du må være den eneste tilreisende i Jerusalem som ikke vet hva som er hendt der i disse dager.»
«Hva da?» spurte han.
«Det med Jesus fra Nasaret,» svarte de. «Han var en profet, mektig i ord og gjerning for Gud og hele folket. Men våre overprester og rådsherrer utleverte ham og fikk ham dømt til døden og korsfestet ham. Og vi som hadde håpet at det var han som skulle befri Israel! Dessuten: I dag er det alt tredje dagen siden dette hendte. Og nå har også noen kvinner blant oss gjort oss forvirret. De gikk ut til graven tidlig i dag morges, men de fant ikke hans kropp. De kom tilbake og fortalte at de hadde sett et syn av engler som sa at han lever. Noen av våre gikk da til graven, og de fant det slik som kvinnene hadde sagt, men ham selv så de ikke.»

De ikke bare sørget – de var forvirret!
Så må de ha begynt å gå igjen, og mens de gikk var det Jesus som førte ordet. Men de visste ikke at det var Jesus. Men de lyttet. Og etterpå gikk det opp for dem i hvor sterk grad de hadde lyttet, og hvor sterkt inntrykk det hadde gjort på den, den undervisningen de fikk der de gikk.
Det er spennende å lese om disse samtalene på tomannshånd, eller som her: tremannshånd, som Jesus hadde. Tenk bare på samtalen med Nikodemus! Den samtalen har vi et langt referat fra. Her får vi bare åpningen: «Så uforstandige dere er, og så trege til å tro alt det profetene har sagt! Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?» Og så står det at han ”begynte å utlegge for dem det som står om ham i alle skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene”. Det var kanskje greit at strekningen var såpass lang som den var? Jesus måtte ha mye på hjertet! Mange henvisninger, mange forklaringer.
Det finnes talere og det finne foredragsholdere som er så fascinerende, enten det nå er dem selv eller emnet deres, at man ikke blir trett av å høre på dem. At man aldri får nok. Jesus må ha vært en slik lærer. For da de var kommet fram, og Jesus ga inntrykk av å ville gå videre, ba dem ham stanse: «Bli hos oss! Det lir mot kveld, og dagen heller.»
Så ble han med dem inn.
Så satte han seg til bords med dem.
Så tok han brødet, brøt det og ba takkebønnen…
Da skjedde det noe!
Da kjente de ham igjen!

Det må ha vært noe med den situasjonen som gjorde at de kjente ham igjen!
Det er mange måter å kjenne igjen et menneske på. Mange kanaler for gjenkjennelse. Det kan være utseendet. Det kan være stemmen. Eller det kan være en bestemt bevegelse. Et kast med hodet, for eksempel.
Da Jesus brøt brødet og bad takkebønnen – ”da ble øynene deres åpnet, så de kjente ham igjen”. Ikke som en plutselig åpenbaring, men som en gjenkjennelse. Dette hadde de sett før! De hadde sett Jesus bryte brødet før!
Det står ingenting i Bibelen om at disse to var på den øvre sal på skjærtorsdag. Det var ikke derfra de kjente igjen bevegelsen. Men de var disipler. De hadde fulgt Jesus. De hadde vært sammen med ham. De hadde hørt ham be takkebønnen og sett ham bryte brødet før.
Hvor?
Kanskje ute i ørkenen, de gangene han mettet de store folkemengdene med noen få brød og litt fisk?
Kanskje var det noe spesielt ved måten Jesus brøt brødet på – et grep som gjorde at de kjente ham igjen? Det er bare én som bryter brødet på den måten!
Og i det de kjente ham igjen, ble han borte for dem. De så ham ikke lenger.
Stolen han hadde sittet på – den var der.
Asjetten han hadde brukt – de sto der på bordet.
Brødet han hadde brutt – det lå der.
Han hadde vært der!
De hadde sett ham!
De hadde snakket med ham – og han hadde snakket med dem.
De hadde hørt stemmen hans – sett blikket hans – sett ham bryte brødet. «Brant ikke hjertet i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?»

Kveldsmat i Emmaus!
Kanskje det mest omtalte måltid i historien er dette som det aldri ble noe av? For de kunne jo ikke bare sette seg ned etter en slik opplevelse. ”Så hyggelig at Jesus stakk innom, da!” Nei, dette måtte de dele med flere. De måtte dele det med de andre disiplene. Hadde de gått strekningen mellom Jerusalem og Emmaus én gang, kunne de vel gå den en gang til? Og de brøt opp med en gang og vendte tilbake til Jerusalem. De fant der de elleve og vennene deres samlet, og disse sa: «Herren er virkelig stått opp og har vist seg for Simon.» Så fortalte de to om det som hadde hendt på veien, og hvordan de hadde kjent ham igjen - da han brøt brødet.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud fra evighet til evighet.
Amen