torsdag 9. mars 2017

Å mase på Gud


Preken i Arendal korps andre søndag i fastetiden, 12. mars 2017

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, i det 15. kapittel, fra vers 21 til 28; i Jesu navn:
«Så dro Jesus derfra og tok veien til områdene omkring Tyros og Sidon. En kanaaneisk kvinne fra disse traktene kom og ropte: «Herre, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg! Datteren min blir hardt plaget av en ond ånd.» Men han svarte henne ikke et ord. Disiplene kom da og ba ham: «Bli ferdig med henne, hun roper etter oss.» Men han svarte: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels hus.» Da kom hun og kastet seg ned for ham og sa: «Herre, hjelp meg!» Han svarte: «Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene.»
«Det er sant, Herre», sa kvinnen, «men hundene spiser jo smulene som faller fra bordet hos eierne deres.» Da sa Jesus til henne: «Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil.» Og datteren ble frisk fra samme stund».

Slik lyder Herrens ord!


Sist jeg var i London, det er noen år siden nå, var jeg innom Frelsesarmeens handelsavdeling for å se om de hadde noe jeg ville kjøpe med meg hjem. Kanskje som et minne?
I en hylle så jeg noen bånd av den typen som var mye brukt en periode, og som kristne mennesker hadde rundt håndleddet. «W.W.J.D» var kanskje det mest populære av disse. «What would Jesus do?» - Hva ville Jesus gjøre?
Det jeg falt for, og som jeg kjøpte, hadde bokstavene «P.U.S.H».
Uttaler man de bokstavene som et ord, blir det «push», som kan bety «mas» eller «press».
Samtidig var de en forkortelse for dette: «Pray untill something happens». Be til det skjer noe.

En av lesetekstene for denne søndagen handler om Jakobs kamp med Gud før han skulle møte sin bror Esau.
Kampen varte hele natten, men i det morgenen grydde, grep Jakob fatt i den ukjente mannen han hadde kjempet med, og sa: «Jeg slipper deg ikke før du velsigner meg!»

Jakob og kvinnen som ikke lot seg avvise av Jesus hadde noe til felles: De ville ikke slippe taket i Herren.
Hun ville ikke slippe Jesus før det hadde skjedd noe med datteren hennes; Jakob ville ikke la den andre gå før han hadde velsignet ham.

PUSH – be til noe hender.

Jeg har satt som overskrift for disse tankene «å mase på Gud».
Fortellingen om denne kvinnen og datteren hennes står både hos Matteus og Markus.
Men i Markus-versjonen står det at da Jesus kom til Tyrus-området «tok han inn i et hus og ønsket ikke at noen skulle få vite det» (Mark 7, 14).
Det synes jeg er en interessant tilføyelse.
Hvorfor ønsket han ikke det? Var Jesus rett og slett sliten?
Men som det står videre hos Markus: «… men det kunne ikke holdes skjult».
Det er nesten en preken i seg selv: Det kan ikke holdes skjult når Jesus er til stede!

Jesus svarte ikke på kvinnens tilrop. Disiplene gjør ham oppmerksom på henne. «Bli ferdig med henne, hun roper etter oss.» Ikke: Du må jo hjelpe henne, men: Se nå å bli ferdig med henne.
Sånn kan jo mas fungere: Den som maser får viljen sin, slik at man slipper mer mas.
Men disiplenes svar kan også oversettes på en annen måte.
I bibeloversettelsen fra 1930 er disiplene gjengitt slik: «Skill deg av med henne!» - Bli kvitt henne.

Men så vender Jesus seg mot henne og gir henne et svar: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels hus».
Hva slags svar var det?

Da må vi først se litt på hvem hun var, hun som ba Jesus om hjelp.
Teksten sier at hun var «en kanaaneisk kvinne fra disse traktene».

«Disse traktene» var områdene omkring Tyrus og Sidon. Det lå nord og vest for Gallilea, i det som tilsvarer våre dager Libanon.
At hun var en kanaaneisk kvinne betyr også at hun tilhørte det folket som bodde i dette området da Israels folk kom tilbake fra Egypt, ledet an av først Moses og så Josva. Det kanaaneiske folk hadde vært Israels hovedfiender helt fram til kong Davids tid. Etter tradisjonell, jødisk forståelse var hun en hedning.

Alt dette må vi ta med i betraktningen når vi ser på denne teksten.
Det var sikkert kvinnen klar over også. Likevel kaster hun seg på kne for Jesus og sier enda en gang: «Herre, hjelp meg!»

Det er en mor som ber ham.
En fortvilet mor.
Datteren hennes er syk.
Hun plages av «en ond ånd», sier hun. Jesus problematiserer ikke diagnosen.
Han prøver verken å trøste henne eller berolige henne.
I stedet avviser han henne med en krass kommentar: «Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene».

Hvem er «hundene» her?
Det kan ikke forstås annerledes enn at det er kvinnen. Det er de som ikke omfattes av uttrykket «de bortkomne sauene i Israels hus».

Da jeg arbeidet med denne prekenen, søkte jeg på nettet etter hvordan andre hadde sett på den.
En av dem, en prest i Den norske kirke, sier det slik: «Dette er en fæl historie!»
Og han fortsetter: «Det er to måter å reagere på denne teksten. Enten kan vi glatte over de verste kantene for å forsvare Jesu gode navn og rykte, - eller så kan vi bevare teksten som den er, for dem som trenger den akkurat slik».

Men hvem er det som «trenger» en tekst om en avvisende Jesus?
Hvem er det som trenger en tekst om at Jesus ikke tar imot en mor som ber for sitt syke barn?

I Matt 8 leser vi også om en fremmed som ba Jesus om hjelp: Offiseren i Kapernaum.
Han ba ikke for sitt barn, men for en tjener.
Og Jesus er velvilligheten selv: «Jeg skal komme og helbrede ham!»
Men offiseren sier: Nei-nei! Jeg er ikke verdig at du kommer under mitt tak. Bare si et ord, så blir tjeneren min frisk!
Og Jesus blir – kan vi si imponert? «Sannelig, jeg sier dere: En slik tro har jeg ikke funnet hos noen i Israel», sier han – og uttaler det ordet som offiseren ber om. Tjeneren blir frisk.

Så hvem «trenger» en Jesus-fortelling der Jesus er avvisende, ja, nesten hånlig?

Den presten jeg henviste til, sier det slik: «Det er mennesker i blant oss, kanskje bare en eller to av oss, som er blitt så intenst skuffet. «Han hører jo ikke på meg! Kan det finnes noen verre nød enn min? Jeg ber for et barn, og så hører han ikke! Kom ikke og si at han bare later som! Han hører jo ikke! Jeg har prøvd og prøvd. Jeg har bedt og bedt. Hvorfor kan han ikke høre? Er det meg som er annerledes enn alle andre? Nei, Gud-skje-lov! Han hørte ikke på den kanaaneiske kvinne heller. Jeg er ikke alene. Men han skal ikke få fred! Jeg skal stå på, helt til han blir nødt til å høre på meg!» - Slik lyder troens trass!», konkluderer denne presten.

Troens trass!
Troens mas!
PUSH!
Pray untill something happens!
Be til det skjer noe!
Be til noe skjer!

Det fortelles at Trygve Bjerkrheim, mannen bak nær sagt utallige sanger, en dag fikk besøk på sitt kontor.
Den som besøkte ham var en pensjonert offiser i Frelsesarmeen. Jens Linderud, het han.
Han hadde noe på hjertet: Han skulle ønske noen kunne skrive en sang for de foreldre som ber for barna sine, at de skal bli frelst, at de skal ta imot Jesus, men så føler man at man ikke er blitt bønnhørt.

Kanskje var det noe av sin egen smerte han viste med den henvendelsen?

Kort tid senere skal Bjerkrheim ha skrevet et vers til i sangen «Det er makt i de follede hender»:
«Du som ber for ditt barn, dine kjære,
er i forbønn fra år og til år:
Om du tålmodets lekse må lære,
himlens bønnesvar en gang du får.
Det er svar underveis, engler kommer med bud,
om det drøyer, de fram dog skal nå.
For det lovet jo løftenes trofaste Gud:
Kall på meg og du hjelpen skal få.»


Du som ber – du som maser på Gud: Ikke gi deg!

Den kanaaneiske kvinnen ga seg ikke!
Selv ikke etter å ha fått et svar som ville fått de fleste til å kaste inn håndkleet, ga hun opp.
Kaller du meg en hund?
Ja vel, så er jeg en hund – «men hundene spiser jo smulene som faller fra bordet hos eierne deres».

Og da er det som om noe går opp for Jesus: Her er det troen som taler!
«Din tro er stor», sier han – på samme måte som han hadde sagt i Kapernaum: «En slik tro har jeg ikke funnet hos noen i Israel!»

Å mase på Gud – be til det skjer noe!

Det handler om tro. Det handler om tillit.

Akkurat som offiserens tjener ble helbredet i samme stund, selv om Jesus befant seg langt unna, rent fysisk, så skjedde det også med den kanaaneiske kvinnens datter. Hun ble helbredet fra samme stund.

Hun tilhørte et annet folk enn det Jesus og disiplene tilhørte.
Det var tilsynelatende lett å avvise henne. Hun er ikke en av oss. Send henne vekk!
Men hun lot seg ikke avvise.
Troen krevde sin rett – troen krevde sitt svar.

Hun ba til det skjedde noe. Hun viser oss at det nytter å mase på Gud.
Som Jakob, nektet hun å slippe Herren før han hadde velsignet henne.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen


1 kommentar:

Nils Dybdal-Holthe sa...

Kjære deg. Eg veit ikkje kor du har det frå, men eg har høyrt, lese, denne soga litt annerleis. Linderud sa ikkje: Skriv ein song, for Bjerkrheim hadde skrive to vers av songen, og det hadde Linderud sett (på trykk?). Så sa han til redaktøren av Utsyn: Det manglar eit vers, om dei som ber for borna sine. Og så kom dette verset som vart vers 2 i songen - og du har kanskje rett i at koret vart skrive då, som ei serleg oppmuntring til foreldra som ba. - Elles. Lukke til med preika! Nils