Helgener i vår tid?

Preken i Risør Frikirke Alle Helgens Dag 5. november 2017
Dette hellige evangelium for Alle Helgens Dag står hos evangelisten Matteus, i det femte kapitlet og de 12 første vers; i Jesu navn:

Da Jesus så folkemengden, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og disiplene samlet seg om ham. Han tok til orde og lærte dem: «Salige er de som er fattige i ånden, for himmelriket er deres.
Salige er de som sørger, for de skal trøstes.
Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden.
Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes.
Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet.
Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud.
Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn.
Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres.
Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere».

Slik lyder Herrens ord!

«Alle helgens dag»! «Alle helgens dag?»

Hver gang jeg er i Roma, er det en kirke jeg må innom. Den heter Santa Maria Sopera Minerva. Den ligger rett bak Panteon. Det er en vakker kirke, men det er én bestemt grunn til at jeg oppsøker denne kirken. Her ligger min venninne i Roma begravet.
Hun har ligget der siden 1380 – altså i godt over 700 år, og er kjent i historien som Den hellige Katarina av Siena. Hun har vært Italias skytshelgen i flere hundre år, og ved tusenårsskiftet ble hun også erklært å være hele
Europas skytshelgen. Hun ble bare 33 år, og fikk stor politisk betydning mens hun levde.

Er jeg i Roma, unner jeg meg selv noen minutter ved hennes grav.
Og jeg går alltid ut av kirken med det samme doble spørsmålet i både hodet og hjertet: For det ene: Kan vi tro på helgener i vår tid? For det andre: Har vi råd til å la det være?

Det er Alle Helgens Dag i dag.
Vi som tilhører den protestantiske delen av kristenheten har ikke den samme oppfatningen av dette med helgener som de katolske og ortodokse kirkene har.
Men vi tror på helliggjørelse. Også i vår bibel omtales de kristne som «de hellige», det være seg i Roma, Galatia eller Korint. Vi tror at det finnes helliggjorte mennesker; vi tror at det er mulig å leve et hellig liv.

«Min natur er ilden», sa Den hellige Katarina om seg selv. Det kan jeg kjenne meg igjen i; jeg tilhører en bevegelse som arbeider under mottoet «Blod og ild». Vi forkynner Kristi blod og vi forkynner Den Hellige Ånds ild.
Alle Helgens Dag.
Det er en dag for ettertanke.
Det er en dag for minner.
Det er en dag da vi alle har en eller flere graver som vi besøker, enten ved å møte opp eller ved å gå dit i tanken: Foreldre. Venner. En ektefelle, kanskje? Barn?
Å sørge er prisen vi alle betaler for å ha vært glad i noen.

Men dagens prekentekst er ikke en tekst om de som har gått bort.
Det er en tekst om oss som lever.
Det er en tekst til oss som lever.

Vi kjenner teksten som «saligprisningene». Saligprisningene finner vi to steder i Det nye testamente. Vi finner dem hos Matteus og vi finner dem hos Lukas.
Hos Matteus, som er dagens tekst, sier Jesus «Salige er de…», og så nevner han disse som vi også har lest om nå: De fattige, de sultne, de gråtende, de utstøtte.
Men hos Lukas sier Jesus «Salige er dere…».
Han snakker ikke til en stor, uspesifisert folkemengde der ute et sted; Han snakker til disiplene, til sin egen, nærmeste krets.
Han snakker til sine etterfølgere. Han snakker til oss.

Så vi finner ikke bare saligprisningene to forskjellige steder i evangeliene, vi finner dem også i to forskjellige utgaver. Er den ene «riktigere» enn den andre? Jeg tror ikke det. Jeg tror begge er like «riktige».

Mange teologer mener det her er snakk om to forskjellige prekener av Jesus. «Bergprekenen» er den utgaven vi finner hos Matteus, der det er ni saligprisninger, mens teksten hos Lukas kalles «Sletteprekenen», og der er det fire saligprisninger. Og alle disse fire finner vi igjen også i Matteus-teksten: Fattigdom, gråt, sult, forfølgelse.

Mange husker de berømte ordene Winston Churchill sa til det britiske parlamentet i 1940, da det så som mørkest ut under krigen: «Jeg vil si til dette hus, som jeg har sagt til dem som er gått med i regjeringen: Jeg har intet annet å love dere enn blod, slit, tårer og svette (blood, toil, tears and sweat).»
Ikke bare blod, svette og tårer, men også slit.

Det Jesus sier til disiplene er ikke så veldig annerledes.
Hva er det han lover?
Han lover fattigdom.
Han lover sult.
Han lover tårer.
Han lover utestengelse og forakt.
Men han lover også salighet.

Men han lover ikke salighet fordi fattigdommen, sulten, tårene og utestengelsen i seg selv gir frelse og salighet; at de er en slags belønning for disse tingene – uansett. Salighetsløftet er knyttet til disse tre ordene: «for min skyld». Vi tar det i sammenheng: «Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis».
Hvem er adressat for disse ordene fra Jesus?
Det er disiplene. De 12, eventuelt de 70, men det er disiplene.

Når vi snakker om «Bergprekenen», ser vi for oss at Det er en enorm tilhørerskare som lytter til Jesu undervisning. Men det er ikke det bibelteksten forteller. Den sier nesten det motsatte. Den sier at Jesus så den store folkemengden, og så gikk han opp i fjellet og satte seg, med disiplene rundt seg, og så begynte han å undervise. Så kanskje kan vi si at rammen rundt «Bergprekenen» mer hadde preg av et seminar enn av et massemøte?

La oss vende tilbake til saligprisningene: Etter å ha snakket om «de» i tredje person, går Jesus i de to siste versene over til å snakke i andre person: «Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere».
Spørsmålet fra besøkene til en kirke i Roma enda en gang:
Kan vi tro på helgener i vår tid?
Og: Har vi råd til å la det være?

For en del år siden kom det et brev til et postkontor i Norge.
«Til den hellige på Krokstadelva», sto det.
Dette var den gang postkontorene ennå visste hvem som bodde i distriktet sitt, og de på postkontoret i Krokstadelva visste hvem som skulle ha brevet.
For der i Krokstadelva bodde det en pensjonert slumsøster. Hun het Lydia Monsen, og som pensjonist slo hun seg i hjembygda igjen, og gjennom mange år drev hun søndagsskole i Frelsesarmeen i bygda, og hun lærte mange jenter å spille gitar. Det var hun som skulle ha brevet, mente postfolkene.
«Til den hellige på Krokstadelva!»

Lydia Monsen var et snilt, vennlig og elskverdig menneske på alle måter. Men var det derfor hun ble oppfattet som «den hellige på Krokstadelva»?
Selvsagt ikke.
Det er ikke slik at bare man er snill og grei og vennlig, så er man frelst, så er man en kristen, så er man – hellig.
Martin Luther skal ha sagt: «Gode gjerninger gjør ikke et menneske godt, men et godt menneske gjør gode gjerninger».
I prekenteksten forrige søndag fikk Jesus dette spørsmålet: Er det få som blir frelst?
Og Jesu svar var dette: Kjemp for å komme inn gjennom den trange dør!

Dikterpresten Anders Hovden besøkte ei gammel kone som lå på det siste. Hun var kommet i anfektelse. Hun følte at hun ikke hadde fått gjort noe for sin Frelser i livet. Hun hadde slitt på denne vesle gården der hun og mannen hadde oppdratt en stor flokk unger.
- Kva kan vel eg syne Meisteren? spurte hun.
- Du kan syne han hendene dine, svarte presten.

Kanskje har ikke vi heller noe annet å vise Mesteren den dagen enn et par slitte hender; hender som har kjempet i bønn, øyne som har grått, knær som har knelt. Vitnesbyrd om kampen for å komme inn gjennom den trange dør – vitnesbyrd om kampen for å få andre gjennom den døra.
Slitte hender – øyne som har grått – knær som har knelt.
Han vil se dem og han vil kjenne dem igjen.

Trenger vi helgener i vår tid? Kan vi tro på helgener i vår tid?
Trenger vi mennesker som lever et hellig liv? Et liv innvidd til ham; et liv innvidd til tjeneste?

Ja, vi trenger slike mennesker. Vi kan ikke være dem foruten!
Og ja, vi er kalt til å være slike mennesker. Det sier dagens tekst noe om. En tekst for de levende. En tekst for oss som tror.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen