Mestermøte

Preken for åttende søndag i treenighetstiden, 14. juli 2013 i Askim korps – felleskristen gudstjeneste


Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Markus, i det 12. kapittel, fra vers 28 til 34, i Jesu navn:
«En av de skriftlærde, som hadde hørt på dette ordskiftet og lagt merke til hvor godt Jesus svarte, gikk bort til ham og spurte: «Hvilket bud er det første av alle?» Jesus svarte: «Det første budet er dette: ‘ Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft.’ Det andre er dette: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.’ Ikke noe annet bud er større enn disse.» Den skriftlærde sa til ham: «Du svarer godt, mester! Det er sant som du sier: Herren er én, og det er ikke noen annen enn han. Å elske ham av hele sitt hjerte og av all sin forstand og av all sin kraft og å elske sin neste som seg selv, det er mer verdt enn alle brennoffer og andre offer.» Da Jesus hørte hvor klokt han svarte, sa han til den skriftlærde: «Du er ikke langt borte fra Guds rike.» Og ingen våget å spørre ham mer.»

Slik lyder Herrens ord!


For noen år siden hadde Det Norske Teater stor suksess med en forestilling der en enkelt skuespiller framførte en lang tekst. Den eneste kulissen han hadde, var en stol. Skuespilleren heter Svein Tindberg og forestillingen var «Evangeliet etter Markus». Forestillingen gikk lenge, og mye lenger enn man egentlig hadde planlagt. Nyheten om en slik suksess sprer seg i teaterverdenen, og det ble sagt – og jeg har faktisk fått bekreftet at det er sant – at det kom en henvendelse fra et svensk teater: Om de kunne få tilsendt manus, og informasjon om hvem som satt på rettighetene til manuskriptet?

Markus-evangeliet.
Det er regnet som det eldste av de fire evangeliene vi har i Det nye testamente. Det er skrevet bare få tiår etter at tingene faktisk skjedde. Apostelen Peter skal ha vært en primærkilde for evangelisten når han skrev.
Et bibelsk skrift som teaterforestilling. Ikke som skuespill, men som resitasjon. Med de fortolkninger som ligger i bevegelser og tonefall; selvfølgelig, men samtidig: Teksten ren og klar. Fra åpningslinjen i kapittel 1, vers 1: «Her begynner evangeliet om Jesus Kristus, Guds Sønn», til avslutningslinjen i kapittel 16, vers 19 og 20: «Etter at Herren Jesus hadde talt med dem, ble han tatt opp til himmelen og satte seg ved Guds høyre hånd. Men (disiplene) gikk ut og forkynte overalt, og Herren virket med og stadfestet Ordet gjennom de tegn som fulgte».
Ja, i sannhet: Slik lyder Herrens ord – fra en teaterscene!
Jeg var i Det norske teater og så, hørte og opplevde Svein Tindbergs framføring av Markus-evangeliet. Og jeg husker særlig godt akkurat den scenen som er denne søndagens tekst; møtet mellom Jesus og «en av de skriftlærde». Vi leser jo om flere møter mellom Jesus og skriftlærde. Noen ganger møtte de ham i flokk – da ble det gjerne konflikt. Men noen møtte ham enkeltvis. Da ble det gjerne kommunikasjon; da ble det dialog. En Nikodemus som oppsøkte ham om natten; nysgjerrig, tror jeg han var.

Og denne anonyme, som hadde lagt merke til hvor godt Jesus svarte for seg. Hvor godt han svarte i spørsmålet om å betale skatt til keiseren; hvor godt han svarte når saddukeerne prøvde å latterliggjøre spørsmålet om de dødes oppstandelse. «Du verden», må han ha tenkt: «Han der vet å svare for seg!» Og så kom han fram med sitt spørsmål: «Hvilket bud er det første av alle?»
Sadukeerne trodde ikke på noen oppstandelse. Det gjorde fariseerne. Og denne skriftlærde – som trolig var en fariseer – var imponert over Jesu svar. Han syntes Jesus svarte godt for seg. Kanskje var det dette positive inntrykket han ville han bekreftet? Inntrykket av at Jesus var en som hadde peiling? Derfor gikk han bort til ham og spurte: «Hvilket bud er det første av alle?»

Jeg tror ikke han ville «teste» Jesus; ha ham oppe til eksamen, så og si.
Denne formen med spørsmål og svar var en vanlig måte å samtale på, lærde i mellom. Se bare på samtalen mellom Jesus og Nikodemus i Johannes-evangeliets tredje kapittel. Den er bygget opp på samme måte.
Nikodemus var også en skriftlærd; han var også en fariseer. Han oppsøkte Jesus for å ha en samtale med ham. Og i kapittel 15 hos Johannes leser vi om fariseeren Simon som ba Jesus til middag. Riktignok kunne han ha vært en mer oppmerksom vert, men han ba altså Jesus hjem til seg, og til et måltid.

Hva forteller disse eksemplene?
Kanskje forteller de ikke noe som helst? Men kanskje forteller de også om en viss nysgjerrighet blant fariseerne: Hvem var denne Jesus fra Nasaret? Hva sto han for? Hva var hans lære; hans teologi? Ikke alle fariseere var negative til Jesus. Noen var først og fremst nysgjerrige. Noen var først og fremst undrende.

For tiden leser jeg en bok om da den såkalte «Oxfordbevegelsen» kom til Norge. Det skjedde i 1934. Det var en kristen bevegelse som fikk ord på seg for først og fremst å rette seg mot de høyere klasser i samfunnet. Det som preget den, var det frimodige vitnesbyrdet. «En frelsesarmé i smoking», ble den kalt. Og mange ble omvendt. Forfatteren Ronald Fangen er kanskje den mest kjente. Mange i kristen-Norge var begeistret da bevegelsen kom til Norge og spørsmål om kristen tro kom på dagsorden som aldri før. Så begynte noen å bli skeptiske – hva sto de egentlig for? I ettertid kan man vel konkludere at de sto ikke for noen bestemt teologi utover dette: Du vil ha godt av å bli frelst.

Tilbake til vår venn fariseeren som hadde hørt Jesus i samtale med sadukeerne. Han syntes Jesus svarte godt. Han satte sadukeerne litt på plass, rett og slett. Denne mannen ville han vite mer om. Og han stilte et spørsmål som var sentralt for alle fariseere: «Hvilket bud er det første av alle?» «Hvilket bud er det største i loven» var vel den versjonen mange av oss hørte første gang.
«Jesus svarte: «Det første budet er dette: ‘ Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft.’ Det andre er dette: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.’ Ikke noe annet bud er større enn disse.»
Det var et svar som traff den skriftlærde. Ikke på noen negativ måte; mer som en åpenbaring. Han forsto hva han sto overfor. Derfor kalte han også Jesus «Mester». Det var et uttrykk for respekt. Og anerkjennelse. «Du svarer godt, mester! Det er sant som du sier: Herren er én, og det er ikke noen annen enn han. Å elske ham av hele sitt hjerte og av all sin forstand og av all sin kraft og å elske sin neste som seg selv, det er mer verdt enn alle brennoffer og andre offer.»
Han kunne bare ha sagt: «Der svarte du godt»; og gitt Jesus et slags klapp på skulderen. I stedet forsto han at her sto han overfor sin likemann, ja, kanskje mer enn det når det gjaldt kunnskap om Guds ord og innsikt i Guds lov. Derfor gjorde han en tilføyelse; et uttrykk for respekt, kanskje også beundring: «Du svarer godt - mester».
Og så følger han opp med en bekreftelse; et annet bibelsitat, for å understreke at det Jesus sa stemmer med hans egen forståelse. Og svaret fra den skriftlærde gledet Jesus. Det var ikke bare Jesus som svarte godt for seg – det gjorde den skriftlærde også. «Du er ikke langt borte fra Guds rike», sier Jesus, men da trekker både den skriftlærde og de andre seg unna. De våget ikke å spørre ham mer.

Det største bud i loven.
Det som står over alt annet.
I teologien kalles Jesu svar – og den skriftlæres bekreftelse – for «det dobbelte kjærlighetsbud». Denne samtalen er også referert i Matteus-evangeliet. Referatet hos Matteus er kanskje litt friskere i tonen? Vi leser i Matteus 22, 34-40: «Da fariseerne hørte at han hadde stoppet munnen på saddukeerne, kom de sammen. Og en av dem, en lovkyndig, spurte for å sette ham på prøve: «Mester, hvilket bud er det største i loven?» Han svarte: «‘ Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.’ Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.’ På disse to budene hviler hele loven og profetene.»
Matteus nevner ikke den skriftlæres respons på det Jesus sa. Og det er en nyanse i hvordan Jesus konkluderte. Markus siterer Jesus på at «Ikke noe annet bud er større enn disse», mens Matteus siterer ham på at «På disse to budene hviler hele loven og profetene».
Det dobbelte kjærlighetsbudet blir grunnlaget for alle andre bud, for alle andre lover, for all sann tro.
Det største bud i loven.
Det viktigste i kristentroen.

Jeg tror det skjedde noe med vår venn fariseeren. Han er ikke lenger bare nysgjerrig. Han er imponert. Han kunne ikke svart bedre selv. Automatisk tiltaler han Jesus med en tittel som hang høyt blant fariseere. Han kaller ham «mester»: «Den skriftlærde sa til ham: «Du svarer godt, mester! Det er sant som du sier: Herren er én, og det er ikke noen annen enn han. Å elske ham av hele sitt hjerte og av all sin forstand og av all sin kraft og å elske sin neste som seg selv, det er mer verdt enn alle brennoffer og andre offer.»
Nølte han litt før han kalte Jesus «mester»? Bare det lille øyeblikket som fortalte at noe hadde gått opp for ham? Han hadde fått en ny innsikt. Han begynte å ane hvem denne Jesus fra Nasaret faktisk var.
Og det bekreftet Jesus med sin neste replikk: «Du er ikke langt borte fra Guds rike.»

I Apostlenes gjerninger leser vi om da Paulus holdt sin store forsvarstale for kong Agrippa. Og når talen var ferdig, sier kongen: «Det mangler lite på at du overtaler meg til å bli en kristen».
Er det en forbindelse mellom Jesu ord til fariseeren og kongens ord til apostelen? Den ene: «Du er ikke langt borte fra Guds rike». Den andre: «Det mangler lite på at du overtaler meg til å bli en kristen».
Jeg tror forskjellen er større enn forbindelsen. Jesu svar hadde truffet fariseeren i hjertet. Paulus sin tale traff nok kongen mer i tanken. Hvis han da ikke bare var rett og slett ironisk.

«Det dobbelte kjærlighetsbud».
Hva går det ut på?
Det går ut på at det ikke er nok å elske Gud – du skal også elske dine medmennesker; du skal også elske din neste. Ikke bare like; ikke bare godta, men elske – som deg selv.
Andre steder utvider Jesus kjærlighetsbudet enda mer – som når Jesus sier at de som tror på ham også skal elske sine fiender. Nestekjærlighet fortoner seg enkelt, satt opp mot Jesu ypperste forventning: Fiendekjærlighet.

«Hvilket bud er det første av alle?»
Det største og første bud er summen av to store bud: Å elske Gud og å elske sin neste.
Det ene er en forutsetning for det andre.
Skal det ha noen troverdig å se at man elsker Gud, må man også elske sin neste; elske sine medmennesker – og vise dette. Da er ikke ord nok. Frans av Assisi sa det slik: «Forkynn evangeliet – bruk ord om nødvendig».

Det største bud i loven. Det viktigste i kristentroen.
William Booth ble en gang spurt om hva som er det viktigste i Frelsesarmeens forkynnelse. Jeg tror mange er kjent med det svaret han ga: «Det er det blødende Guds Lam», svarte han.

Elske Gud – elske våre medmennesker.
Det er en faktor som mangler dersom et slikt regnstykke skal gå opp.
Det er den faktoren som heter «Det blødende Guds Lam».
Det er forskjell på å elske Gud og å frykte Gud. Apostelen Johannes skriver i sitt første brev: «I dette er kjærligheten blitt fullendt hos oss: at vi har frimodighet på dommens dag. For som Kristus er, slik er vi i denne verden. I kjærligheten finnes det ikke frykt: Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut. For frykten bærer straffen i seg, og den som frykter, er ikke blitt fullendt i kjærligheten. Vi elsker fordi han elsket oss først» (v. 17-19).
Å elske har en helt annen dynamikk i seg enn frykten har. Men også Johannes er opptatt av det dobbelte kjærlighetsbudet: «Den som sier: «Jeg elsker Gud», men likevel hater sin bror, er en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, kan ikke elske Gud som han ikke har sett. Og dette er budet vi har fra ham: Den som elsker Gud, må også elske sin bror» (v. 20-21).

Det største bud i loven.
Kjennetegnet på vår tro.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen