lørdag 25. mai 2013

Vitne om Jesus...

Preken for Treenighetssøndagen 26. mai 2013 – Frelsesarmeen, Askim



Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas, kapittel 24, fra vers 45 til 48; i Jesu navn:
«Da åpnet han deres forstand så de kunne forstå skriftene, og han sa til dem: «Slik står det skrevet: Messias skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag; dere skal begynne i Jerusalem. Dere er vitner om dette.»

Slik lyder Herrens ord!



Vi har akkurat feiret pinse. «Kirkens fødselsdag», som den gjerne kalles. Løftet om at Jesus skulle sende Den Hellige Ånd sto sentralt i den undervisningen han ga fram mot påske. Og i de 40 dagene han var sammen med disiplene, mellom oppstandelsen og hans himmelfart, minnet han dem om dette løftet.

Dagens tekst er fra en slik «påminningsseanse». Tidligere hadde Jesus sagt: «Men Talsmannen, Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere» (Joh 14, 26). Han hadde også sagt: «Når Talsmannen kommer, han som jeg skal sende dere fra Far, sannhetens Ånd som går ut fra Far, da skal han vitne om meg. Men også dere skal vitne, for dere har vært hos meg fra begynnelsen av» (Joh 15, 26-27).

I dagens tekst leser vi: «Da åpnet han deres forstand så de kunne forstå skriftene...».
Disiplene var i en annen ende av læringskurven når Jesus sa dette, enn de hadde vært da han sa de tingene vi leste fra Johannes-evangeliet. Det ble sagt før påske; før arrestasjonen, korsfestelsen, begravelsen. Før oppstandelsen. Nå hadde alt dette skjedd. Disiplene visste mer, de hadde erfart mer. Nå kunne Jesus «åpne deres forstand». Det handlet ikke om å tilegne seg kunnskap, som fra ei lærebok. Det handlet om å tilegne seg innsikt, erfaring. De forsto mer, mer enn hele sannheten ville de forstå når Talsmannen kom.

Forrige søndag var det pinse. Vi kjenner fortellingen om pinseunderet. Ildtungene på disiplenes hode. De mange språkene disiplene snakket. De mange som kom til tro.
Men pinseunderet er ikke først og fremst ildtungene og språkene.
Pinseunderet er innsikten, kunnskapen og erfaringen; det at alt dette kom på plass for disiplene. Påminningen, som Jesus snakket om da han lovte dem Den Hellige Ånd. Pinseunderet er at Den Hellige Ånd ble en rettighet for alle troende.

Sist søndag leste vi hva som skjedde da Peter talte til den store folkemengden. Det står at budskapet «stakk dem i hjertet», og de spurte: «Hva skal vi gjøre?»
Hvordan oppsto dette stikket i hjertet?
Det kom fordi de fikk høre evangeliet. Det kom fordi noen vitnet.

Og nå er vi inne i dagens tekst og Jesu utfordring: «Dere er vitner om dette!»
Vi har lest to tekster tidligere i denne gudstjenesten.
Det er to tekster om å vitne.
Jesaia sitt kall: «Hvem skal jeg sende? Hvem vil gå for oss?»
Det var Gud selv som spurte. Og Jesaia svarte: «Herre, her er jeg! Send meg!»
Den andre teksten var om Paulus som vandret omkring blant dem mange templer og altre som sto på Aerogapos. På ett av disse sto det: «Til en ukjent Gud».
En slags helgardering, kanskje?
De gamle grekere hadde guder for det meste. Guder for krig, guder for fred. Guder for landbruk og guder for kjærlighet. You name it. Og likevel var det et savn, noe de manglet. Derfor satte de også opp et alter til en ukjent Gud.
«Dette som dere dyrker uten å kjenne, er det jeg forkynner», sa Paulus. Det var dette han var vitne om.

Vitner er viktige.
De er viktige i en rettssal. De er viktige når ting skal bekreftes eller dokumenteres.
Disiplene hadde den viktigste av alle kvalifikasjoner for å være vitner om Jesu verk og gjerning: De hadde sett det. De hadde vært til stede. De hadde hørt ham undervise. De hadde sett ham helbrede. De hadde dratt inn den store fangsten. De hadde sett ham stille stormen. De hadde sett ham lide og dø. De hadde møtt ham etter oppstandelsen. «Dere er vitner om dette!»

Det er Lukas som forteller om den samtalen som er dagens tekst. Det er helt mot slutten av hans evangelium, hans «første bok», som han skriver. Vi er fremdeles – rent kronologisk – i dagene mellom oppstandelsen og himmelfarten. Jeg ser for meg at dette er et referat av den samtalen Jesus hadde med disiplene underveis mot stedet der han fór opp til himmelen fra. Det siste møtet. Han hadde vist seg for dem. Han hadde vist at han var av kjøtt og blod; han hadde spist et stykke fisk. Og kapitlet avsluttes med at Jesus hentes opp, og at disiplene går tilbake til byen, til templet, der de lovpriser Gud.
I det neste skriftet Lukas skriver, og som vi kjenner som Apostlenes gjerninger, gjentar han så denne fortellingen om Jesu himmelfart, bare med en del flere detaljer. Og i det neste kapitlet forteller han om pinsen.

Denne søndagen kalles «treenighetssøndagen».
Å markere denne dagen, har lange tradisjoner i den kristne kirke. Den går tilbake til før år 1000. Det er den første søndagen i den andre halvdelen av kirkeåret. I det første halvåret feirer vi både jul, påske og pinse. I det halvåret som vi nå går inn, er det ingen slike «fester». Nå er alt på plass, liksom.
Troen på den treenige Gud har også svært lange røtter i den kristne kirkes historie. Det er en læresetning som i praksis alle kristne kirker står sammen om, selv om ordet «treenighet» ikke finnes i Bibelen. Men det er flere tekster der de tre – Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd – nevnes sammen, som en enhet. Den velsignelsen Paulus bruker i 2 Kor er bare ett eksempel: «Må vår Herre Jesu Kristi nåde, Gud, vår Fars kjærlighet og Den Hellige Ånds samfunn være med oss alle».
Vi har lest sammen Frelsesarmeens trosartikler tidligere i denne gudstjenesten. I den tredje av disse heter det: «Vi tror det er tre personer i guddommen: Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. De er ett i vesen og like i makt og ære.» Og i den sjuende heter det: «Vi tror at anger for Gud, tro på vår Herre Jesus Kristus og gjenfødelse ved Den Hellige Ånd er nødvendig for å bli frelst».
Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd! Treenigheten.

Hva innebærer det at vi er gått inn i treenighetstiden i kirkeåret? Det innebærer at vi er inne i vitnesbyrdets tid. «Dere er vitner om dette», sier Jesus i dagens tekst. «Dere skal være mine vitner i Jerusalem og Samaria og like til jordens ender», leser vi i Matteus-evangeliet, i det vi gjerne kaller «Misjonsbefalingen».

Ser du de rundingene Jesus beskriver i Misjonsbefalingen? Sirklene i vannet som han tegner opp?
Han begynner i Jerusalem. Det var disiplenes nærmiljø. Vårt nærmiljø er hjemmet, familien, nabolaget, de nærmeste vennene.
Så går han videre til Samaria. Jeg skal ikke stresse for langt at han nevner akkurat Samaria, men vi vet jo at jøder og samaritanere hadde sine «issues». Der skal dere vitne, sa Jesus. Arbeidsplassen – lokalsamfunnet.
Og så tar han den helt ut - «like til jordens ender».

Jeg skrev en artikkel for noen år siden om en ung frelsessoldat fra Mysen. Klara Muskaug, het hun. «Fra Mysen til Madhras» kunne visst den ha hett; eller «Fra Mysen til India». For det var dit hun dro. Det var der hun gjorde tjeneste i mange år.
Eller Ludvig Ringsby – den første misjonæren til Kina som Frelsesarmeen i Norge sendte ut. Han var fra Askim. Være vitner i Askim og Mysen – og like til jordens ender.

Vi skal ikke alle ta hele den sirkelbevegelsen. Noen av oss skal bli i Jerusalem. Noen skal ikke dra lenger enn til Samaria. Vi kan si det slik: «Ingen kan vitne for «alle», men alle kan – eller skal – vitne for noen».

«Dere skal begynne i Jerusalem», sier Jesus til disiplene i dagens tekst. Så legger han til: «Dere er vitner om dette». Om hva? Om det Skriften hadde sagt: «Messias skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag».

Dere har kanskje hørt fortellingen om mannen som kom til den amerikanske predikanten Spurgeon? Han ville så gjerne være en evangelist, en sjelevinner, og nå ba han den kjente predikanten om råd. Hva trodde Spurgeon var Guds vilje med hans liv og tjeneste? Han var villig til å reise hvor som helst.
- Hva jobber De med? spurte Spuregon.
- Jeg er lokomotivfører, svarte mannen.
- Er fyrbøteren på lokomotivet Deres frelst?
- Ikke så vidt jeg vet.
- Da tror jeg det er Guds vilje at De skal bli på lokomotivet Deres, svarte Spurgeon.

«Dere skal begynne i Jerusalem», sa Jesus.
Det er mange måter å vitne på.
Munken Frans av Assisi, som levde på 1200-tallet, sa det slik: «Forkynn evangeliet – med ord, om nødvendig.»

Jeg leste i Vårt Land i forrige uke et intervju med Trond Eriksen, som er daglig leder i Evangeliesenteret i Norge. Han sier det er et økende problem at det blir stadig færre kristne miljøer dit man trygt kan anbefale de nyomvendte og tørrlagte fra Evangeliesenteret å søke fordi det å drikke alkohol blir stadig vanligere i disse miljøene. Jeg synes det er et tankekors. Derfor er jeg stolt av at det i hvert fall finnes ett slikt miljø, og at jeg tilhører det miljøet og den menigheten.
Jeg sier ikke nødvendigvis at det er «synd» å drikke alkohol.
Men dersom mitt eksempel – eller mangel på eksempel - fører noen til fall, er det synd, ikke bare i betydningen «uff så dumt da», men i religiøs forstand; det er synd mot Gud og mot en av hans minste.
«Forkynn evangeliet – gjennom ditt eksempel!» Bruk ord om nødvendig, men eksemplet er viktigere.

Hva er evangeliet?
Det er budskapet om omvendelse og tilgivelse – et budskap som skal forkynnes for alle folkeslag.
Men start i Jerusalem, sier Jesus. Begynn der du befinner deg. Og bring det videre derfra.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd; én sann Gud fra evighet til evighet.
Amen

Ingen kommentarer: