søndag 15. januar 2012

EN RØST I ØDEMARKEN – EN RØST FRA HIMMELEN


Preken for andre søndag etter Kristi Åpenbaring,
15. januar 2012 - Frelsesarmeen i Askim


Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, i det tredje kapittel fra vers 3 til vers 11; i Jesu navn:
En røst roper i ødemarken: Rydd Herrens vei, gjør hans stier rette! Slik sto døperen Johannes fram i ødemarken og forkynte en omvendelsesdåp som ga tilgivelse for syndene. Fra hele Judea og Jerusalem dro alle ut til ham. De bekjente syndene sine og ble døpt av ham i Jordanelven. Johannes gikk kledd i en kappe av kamelhår og hadde et lærbelte om livet, og han levde av gresshopper og villhonning. Han forkynte: «Det kommer en etter meg som er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å bøye meg ned og løse sandalremmen hans. Jeg har døpt dere med vann, men han skal døpe dere med Den hellige ånd.» På den tiden kom Jesus fra Nasaret i Galilea og ble døpt i Jordan av Johannes. Straks han steg opp av vannet, så han himmelen dele seg, og han så Ånden komme ned over seg som en due. Og det lød en røst fra himmelen: «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede.»

Slik lyder Herrens ord!

Få replikker fra et skuespill er blitt så gjennomdiskutert og så gjennom-analysert som sluttreplikken i Henrik Ibsens skuespill «Brand». Det er en dramatisk sluttscene der et snøras fyller hele dalen. Hovedpersonen i dramaet – presten Brand – har hele livet vært en streng og kompromissløs prest med et nær sagt «viljens evangelium». - Det er viljen som det gjelder; viljen frigjør eller feller, sier han. Men idet raset går, roper han: «Svar meg Gud, i dødens Slug; - gjelder ei et frelsens fnug manneviljens qvantum satis?» (Det betyr ”tilstrekkelig mengde”). Og mens snøen fyller dalen og begraver den strenge presten, lyder en røst fra himmelen: Han er deus caritatis! Han er nådens Gud!

Det er skrevet bøker om denne replikken. Hva betyr den? Hvordan skal den forstås? Er den en dom over Brand? Er den et løfte om frelse? Eller er det en litterær bekreftelse på den evangeliske sannhet: Mennesket kan ikke frelse seg selv! Han er nådens Gud! Gud er nådens Gud.

En Gud som lar sin røst lyde fra himmelen! Guds røst! Guds stemme!

Vi leser om det i Bibelen. I skapelsesberetningen leser vi at Gud talte, og så skjedde det. Var det en røst fra himmelen? En røst som runget ut over all den tomhet, all den intethet som må ha vært? «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Jorden var øde og tom, og mørke lå over havdypet. Men Guds Ånd svevet over vannet. Da sa Gud: «Det bli lys!» Og det ble lys» (1 Mos 1, 1-3).

Gud sa! Gud talte!
Og så skjedde det. Og slik fortsetter skapelsesberetningen. ”Gud sa” – ”Gud sa”. Røsten fra himmelen.
Hvorfor tror jeg det må ha lydt en røst over den intetheten som må ha rådet? Fordi jeg tror det er en kraft i det uttalte ordet. En kreativ kraft – eller en destruktiv kraft. Men en kraft. En makt. Det uttalte ordet utretter noe – det fører til noe. Derfor skriver Paulus til menigheten i Roma om troen: «Men hva sier den? Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte. Dette er troens ord, det som vi forkynner»(10, 8).

Også i Det Nye Testamente leser vi om røsten fra himmelen. Tre ganger leser vi om denne røsten, og hver gang er det i situasjoner rundt Jesus. Det er ikke sånn at Guds røst lyder fra himmelen ”i tide og utide”, hadde jeg nær sagt. Vanligvis bruker Gud mennesker som sine talerør – et par ganger leser vi om de himmelske utsendingene som vi kaller engler. Ved Maria bebudelse. Da Jesus var stått opp. Da Jesus hadde fart opp til himmelen.

Men tre ganger leser vi i evangeliene at Herren lot sin egen røst lyde.
Den første gangen var etter at Jesus var blitt døpt av Johannes; det som er denne søndagens tekst. Den andre gangen var i forbindelse med den sterke – kanskje litt merkelige? – fortellingen som vi gjerne kaller ”forklarelsen på berget”, der Peter, Jakob og Johannes så Jesus tale med Moses og Elia. Så kom en sky og dekket dem, og en røst lød ut fra skyen. Den tredje gangen er når Jesus kommer med sitt følelsesmessige utbrudd: Nå er min sjel forferdet til døden; og han henvender seg direkte til Gud: Far! Herliggjør ditt navn. Og det lyder en røst: Både har jeg herliggjort det og jeg skal igjen herliggjøre det. «Det var nok torden», sa noen av de som sto rundt. Men hver gang vi leser om røsten fra himmelen, skjer det samme: Røsten fra himmelen peker på Jesus som Guds sønn.

Vi er i åpenbaringstiden i kirkeåret. Teksten vi har lest, er en tekst om åpenbaring. En tekst som forteller noe om hvem Jesus er. Dette er min sønn, sa røsten fra himmelen.
Men vi leser også om en annen røst – en røst fra ødemarken. Døperen Johannes; han som skulle gå i forveien og forberede folket på at nå kom Messias. «Se, der er Guds Lam som bærer verdens synd», leser vi at han sa om Jesus (Joh 1,29).

Åpenbaringstiden. Tiden da vi får glimt av hvem Jesus er. Hvordan får vi disse glimtene?
I teksten vi har lest, fikk man det gjennom røsten. Guds røst. Guds røst som lød fra skyene. Men Guds røst lød også på andre måter. Den lød gjennom Jesu virke – hans undervisning, hans mektige gjerninger, hans liv, hans lidelse, død og oppstandelse.

Åpenbaringstiden!
Hva er det som innleder denne åpenbaringstiden i kirkeåret?
Det er Jesu navnedag – som hvert år faller på 1. januar - åtte dager etter Jesu fødsel. Da ble han, som skikken var, båret fram i helligdommen og gitt det navnet som det var knyttet så mange løfter til. Navnet som engelen hadde sagt til Maria. «Hans navn skal være Jesus – det er et frelsernavn», som det heter i Bernhard Fjærestrands sang.
«Han skal døpe dere med den hellige ånd og ild,» sa Johannes – «Du er min sønn, den elskede – i deg har jeg min glede», sa røsten fra himmelen.
Røsten som lød fra himmelen – røsten som lød gjennom Jesu forkynnelse og som lød gjennom hans gjerninger.

Hvordan lyder denne røsten i dag? Lyder den i dag?
Hvordan taler Gud i dag? Taler han i dag?
Jeg tror ikke at røsten fra himmelen er blitt taus. Jeg tror at både røsten i ødemarken og røsten fra himmelen har fremdeles sine oppgaver. De lyder! Men hvordan lyder de? Hvordan taler Gud til oss i dag?

Taler han gjennom forkynnelsen?
Det er den store utfordringen for oss som stiller oss opp på en talerstol, åpner en bibel og sier: Slik lyder Herrens ord! At det skal være Herrens ord som lyder, og ikke bare våre egne.

Taler han gjennom bibelordet?
Det er vel vår bønn og vårt ønske når vi åpner bibelboka – at han skal tale til oss gjennom det vi leser.

Taler han til oss gjennom det kristne fellesskapet? Gjennom andre mennesker? Gjennom den måten han leder oss på i hverdagen?

Paulus skriver til menigheten i Kollosæ: «La Kristi ord få rikelig rom hos dere! Undervis og rettled hverandre med all visdom, syng salmer, viser og åndelige sanger til Gud av et takknemlig hjerte» (Kol 3,16).
Jeg synes dette er et spennende bibelvers. For her sier da vitterlig Paulus at sangen – «salmer, viser og åndelige sanger» - er en del av undervisningen i menigheten; er en del av den måten Gud taler til oss på.
Hvorfor nevner jeg dette? Jo, for en av tekstene til denne søndagen er en slik hymne. En åndelig sang. En åndelig vise, som var uttrykket man brukte i tidligere bibeloversettelser. Det er en tekst fra Efeserbrevet:

I ham har vi friheten,
kjøpt med hans blod,
tilgivelse for syndene.

Så rik er Guds nåde,
som han har latt strømme over oss
med all visdom og forstand,
da han kunngjorde for oss
sin viljes mysterium,
det han gjerne ville gjøre i ham.

Han ville fullføre sin frelsesplan i tidens fylde:
å sammenfatte alt i Kristus,
alt i himmel og på jord i ham.

I ham er også vi blitt arvinger,
vi som på forhånd var bestemt til det
etter Guds forsett,
han som gjennomfører alt
etter sin egen plan og vilje.

Slik skulle vi være til lov og pris
for hans herlighet,
vi som alt nå har satt vårt håp
til Kristus.


Ta for deg denne teksten når du kommer hjem. Den står i Ef 1, 7-12. Se for deg at menigheten i Efesos satt med den teksten for seg, eller kanskje de kunne den utenat, og så sang de. Og mens de sang, fikk de bekreftelsen i sitt hjerte. Ja! Ja! Slik er det! Amen! Amen!

Hvorfor er så mange kristne glad i bestemte salmer og sanger? Det er fordi den eller de bekrefter deres tro. Bekrefter deres erfaring. Forteller dem noe om hvem Gud er og hva Gud gjør.
«Hvilken venn vi har i Jesus.»
«Å, store Gud, når jeg i undringer aner – da bryter lovsang i mitt hjerte ut: Å store Gud!»
«Jesus har bedt oss å komme.»
«Undervis og rettled hverandre med all visdom, syng salmer, viser og åndelige sanger til Gud av et takknemlig hjerte.»
Jo, Herren taler på utallige måter, og vi kan få be denne bønnen: «Tal om igjen, Gud. Jeg vil lytte til din røst. Tal til meg igjen, Gud» (820 i sangboka).

Ja, han taler. Ikke for sin egen skyld, men for vår skyld. Røsten fra himmelen lyder fremdeles.
Da må vi lytte. Ikke for hans skyld, men for vår egen skyld. For Guds rikes skyld. Det er derfor røsten fra himmelen lyder, og den lyder på så mange måter.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen

Ingen kommentarer: