Lys og salt

Preken for Alle Helgens Dag, søndag 1. november 2015,
Frelsesarmeen, Arendal

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, i det femte kapittel og fra vers 13 til 16; og vi leser i Jesu navn:
«Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli gjort til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene.
Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset. Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen» (Matt 5, 13 – 16).

Slik lyder Herrens ord!

Det er en kort, men innholdsmettet tekst som møter oss på denne Alle Helgens Dag.

Dagens tekst gir oss to korte lignelser som begge, hver for seg, kan gi stoff til mange og lange prekener. Jeg skal bare holde én preken, og den skal ikke være altfor lang heller. Det krever et nesten brutalt valg.
Hva skal man gi videre og hva skal man legge til side?

Jeg skal si litt om salt og litt om lys, men først litt om bakgrunnen for denne teksten.
Den er en del av de kapitlene som kalles «Bergprekenen» - tre kapitler i Matteus-evangeliet. Kapitlene fem, seks og sju. I denne prekenen er Jesus innom mange temaer. I de ulike bibelutgavene er det laget «overskrifter» - det heter egentlig «mellomtitler» - for hvert enkelt tema.
Det begynner med saligprisningene.
Fra dem går Jesus rett over til det som er dagens tekst. Tema: Lys og salt.

Men hvem er adressat for det Jesus sier?
Vi har lett for å tenke oss at Jesus holdt denne talen for en stor menneskemengde. Men leser vi teksten nøye, ser vi at det var disiplene Jesus ga denne undervisningen. Og disiplene, det er de 12 som vi kjenner fra evangeliene.
Vi leser de to første versene i Matt 5: «Da Jesus så folkemengden, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og disiplene samlet seg om ham. Han tok til orde og lærte dem…».
«Dem» vil si disiplene. Og da gir eksempelvis ordene om salt og lys mening. De retter seg mot disiplene – mot menigheten – mot de kristne; mot oss kristne.

Så til dagens tekst.
Saltet først!

På vårt frokostbord står saltkaret så å si alltid framme. Ofte på middagsbordet også. Likevel har nok mange av oss - på ett eller annet tidspunkt i vår kjøkkenkarriere - tatt feil av to ting som har en overfladisk likhet med hverandre, men har to helt ulike oppgaver. Vi har tatt feil av salt og sukker.

Resultatet er alltid ille. Enten du har tatt sukker der du skulle hatt salt, eller salt der du skulle hatt sukker, er konsekvensen den samme: Retten er ødelagt.
Moderne mennesker kan nok ikke forstå den betydningen saltet hadde på Jesu tid, da han brukte det som et bilde på kirken og de kristne. Det var ett av de få konserveringsmidlene man kjente – det hindret forråtnelse. Derfor var det også et verdifullt stoff. Det var rett og slett et betalingsmiddel.

Fra vår egen historie kjenner vi til hvordan Hans Nielsen Hauge fikk slippe midlertidig ut av fengslet for å lære folk å utvinne salt av sjøvann under den engelske blokaden av Danmark-Norge tidlig på 1800-tallet.

Derfor er det er et sterkt bilde Jesus bruker her. Og utfordrende! Både for oss som enkeltkristne og menighet er lignelsen nesten ubehagelig nærgående. Er vi salt i dagens verden? Som kirke? Som troende? Har vi den kraften i oss som motvirker forråtnelse i samfunnet? I kulturen? Er vi – salt eller sukker?

Jesus forsterker da også dette når han sier: «Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli gjort til salt igjen?»
I bibeloversettelsen fra 1930, den som var den første mange av oss møtte, heter det: «… men når saltet mister sin kraft, hva skal det så saltes med?»
Hva er alternativet til salt?
Det er definitivt ikke sukker.

Hvis saltet mister sin kraft…
Jeg ble litt nysgjerrig på hvordan dette er oversatt i andre bibeloversettelser, og jeg sjekket det i de utgavene jeg har hjemme: Dansk, svensk, ulike engelske, islandsk, ulike norske. Jeg har tilmed en indonesisk oversettelse, men den leser jeg nok ikke særlig mye i…

Hvis saltet mister sin kraft…
Hvordan skjer det?

I en dansk oversettelse leser jeg: «Men hvis salt bliver udvandet, hvordan får man det så salt igjen?» Det er fremdeles salt, men det fungerer ikke lenger som salt. Det har mistet sin kraft. I den nyeste islandske utgaven står det omtrent på samme måte: «Ef saltið dofnar, með hverju á að salta það?» Det betyr nærmest: «Hvis saltet mister sin kraft, hvordan kan det da være salt?»

I en gammel bibelkommentar av professor Daniel Frøvig på Menighetsfakultetet heter det at det saltet man brukte i husholdningen på Jesu tid kunne være blandet opp med andre ting, eller det kunne vaskes ut slik at saltsmaken ble borte og saltet ble ubrukelig.

Men saltet ble ikke bare brukt som smakstilsetning eller som bevaringsmiddel. Det ble også brukt for å rense, for eksempel offeret. Mark 9, 49: «For hvert menneske skal saltes med ild, og ethvert offer skal saltes med salt»
I 2 Kong 2 leser vi at den første profetiske handlingen Elisja gjorde, etter at han hadde overtatt profetkappen fra Elia, var å rense vannkilden i Jeriko med salt: «Mennene i Jeriko sa til Elisja: «Som du ser, herre, ligger byen fint til. Men vannet er dårlig, og jorden bærer ikke grøde.» Da sa han: «Hent et nytt fat til meg og ha salt opp i det!» De gjorde det. Og så gikk han ut til stedet hvor vannet vellet fram, kastet salt nedi og sa: «Så sier Herren: Nå gjør jeg dette vannet friskt. Det skal aldri mer volde død eller ødelegge avlingen.» Siden har vannet vært friskt, helt til denne dag. Det gikk som Elisja hadde sagt» (v. 19-22).
Saltet som bevaringsmiddel.
Saltet som rensningsmiddel.

Men ved å bruke dette bildet som han gjør, peker Jesus også på noe annet: At saltet kan «miste sin kraft» - kanskje ikke som en kjemisk prosess, men fordi det blir blandet opp med andre ting, at det utvannes. Mer enn en oppfordring til å være salt, er denne lignelsen en advarsel mot frafall; en advarsel mot å svikte. Jesus slår fast et faktum: Dere er jordens salt!
Deretter kommer advarselen, og det er det han snakker om når det gjelder dette bildet. Derfor er lignelsen om saltet en tekst for Alle Helgens Dag. For hva er det ikke Alle Helgens Dag handler om, om ikke dette: Å bli bevart! Å holde ut! Å fullføre løpet! «Guds kriger, hold ut inntil kronen du får…».

Men Jesus har en lignelse til: Han snakker ikke bare om saltet, men også om lyset.
«Dere er verdens lys!»
Lyset er noe positivt. Lyset er det som sprer mørket!
Men også lyset bærer i seg noe utfordrende og krevende. For lyset avslører. Når sola skinner rett på vinduet, kommer det fram, både støv og fingermerker. Likevel er det ikke denne «kritiske» funksjonen som er lysets hovedoppgave.
Vi tenner ikke lyset først og fremst for å avsløre urenhet eller støv. Vi tenner lyset for at vi skal kunne se, kunne lese, kunne arbeide. Se hverandre, se omgivelsene våre, se naturen. På samme måte når Jesus kaller disiplene «verdens lys». Lyset skal vise vei – lyse skal – ja, nettopp: Lyse!

I Jes 42, 6 sier Herren til sin tjener: «Jeg har formet deg og gjort deg til en pakt for folket, til et lys for folkeslagene» og i 49, 6: «Jeg gjør deg til lys for folkeslag så min frelse kan nå til jordens ende».

Dere er verdens lys!
I det hele tatt er «lys» et mye mer sentralt, bibelsk bilde enn «salt». Jesus brukte det også om seg selv: «Igjen talte Jesus til folket og sa: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys» (Joh 8, 12). Og fra Johannes-prologen: «Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det. Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes. Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset. Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden» (Joh 1, 5-9).
Dere er verdens lys! Og så løfter Jesus dette bildet fram som for å si noe om at lyset må være synlig: «En by som ligger på et fjell kan ikke skjules».

I mange år var Frelsesarmeens uniform mitt arbeidsantrekk. Jeg hadde på meg den hver eneste dag, enten jeg var i byen, satt på toget eller sto på plattformen. Det er vel litt pompøst å si at man dermed var «en by på et fjell», men uansett innebar antrekket at alle så hvem man representerte og hva man sto for – sånn noenlunde, da. Det førte til mange kontakter og samtaler – noen gode og verdifulle, og noen man godt kunne vært foruten.

Mer på det hverdagslige planet er det Jesus sier videre: «Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset».

I en kjent sang av Mattias Orheim brukes ordet «kvardagskristen».
Hva er det?

Det beskriver han slik:
«Som den djupe fjord kan greia/spegla himlen høg og blå,
Skal ein kvardagskristen spreia/festglans kring det kvardagsgrå»

Ett av versene er slik:
Kvardagskristen, døypt til yrke,/Fødd til kjærleik, skapt av Gud,
Vigslar heim og hall til kyrkje,/Kjøkenkrå og handelsbu.
Mynt og vara for Guds stempel/Fals og fusk på døri må.
Altarljoset i Guds tempel/Festglans gjev det kvardagsgrå».

En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules.
Tenn et lys og sett det i staken.

La lyset skinne!

I vår protestantiske verden er Alle Helgens Dag den dagen da vi minnes de som er døde; de som «gikk foran oss». Man fokuserer ofte på himmelen på en slik dag.
Denne teksten fokuserer på livet her nede – på det kall og den utfordring vi har som kirke og som troende mennesker.
Salt og lys i verden!

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen