Kampen i Getsemane

Søndagsbetraktning for første søndag i fastetiden

«Så kom Jesus sammen med disiplene til et sted som heter Getsemane, og han sa til dem: «Sett dere her mens jeg går dit bort og ber.» Han tok med seg Peter og de to Sebedeus-sønnene, og han ble grepet av sorg og gru. Da sa han til dem: «Min sjel er tynget til døden av sorg. Bli her og våk med meg!» Han gikk fram et lite stykke, kastet seg ned med ansiktet mot jorden og ba: «Min Far! Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil.» Da han kom tilbake til disiplene og fant dem sovende, sa han til Peter: «Så klarte dere ikke å våke med meg en eneste time? Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men kroppen er svak.» Igjen, for andre gang, gikk han bort og ba: «Min Far! Om ikke dette begeret kan gå forbi meg, og jeg må drikke det, så la viljen din skje.» Da han kom tilbake, fant han dem igjen sovende, for øynene deres var tunge av søvn. Nå forl5ot han dem og gikk på ny bort og ba den samme bønnen for tredje gang. Så kom han tilbake til disiplene og sa: «Dere sover og hviler fremdeles? Nå er stunden kommet da Menneskesønnen skal overgis i synderhender»
(Matt 26, 36 – 45).

Getsemane-fortellingen forbinder vi gjerne med påsken og skjærtorsdag. Det er fortellingen om den bønnekampen Jesus kjempet før han ble arrestert. Det var en bønnekamp som mange har forsøkt å skildre, men som bare én har kjempet. Det var Jesus selv. Det var en bønnekamp som ikke bare handlet om Jesu liv, men om hele årsaken til hvorfor han var på jorda. Hvorfor han var blitt født, hvorfor han hadde undervist om at Guds rike var kommet nær, hvorfor han hadde helbredet og hvorfor han hadde vekket opp døde.
I en kjent julesang synger vi om Jesus som kom hit til jorden «hvor man deg intet annet bød/enn stall og krybbe, kors og død». Den strofen sier noe om den smerte Jesus var villig til å tåle for at menneskene skal bli frelst. Ikke fordi barn ikke er blitt født under verre villkår enn stallen i Betlehem; ikke fordi mennesker ikke har lidd mer, i fysisk forstand, enn det Jesus led. Det fortelles om mennesker som kunne henge på korset i dagevis før de døde; Jesus hang der i noen timer. Det som gjør Jesu lidelseshistorie så spesiell, er ikke volumet av smerte og lidelse, men hvem det var som bar dem: Guds egen sønn. Han som ikke visste av verken synd eller sykdom, ble gjort til både synd og sykdom for vår skyld. Dette er ikke bare påskebudskapet, men det er Evangeliet med stor e. Det er dette det hele handler om: At Jesus bar den straff vi skulle ha båret.
Det er særlig ett punkt i Jesu Getsemane-kamp som mange er opptatt av. Det er når Jesus to ganger ber til sin himmelske far om det er mulig at han ikke behøver å gå gjennom disse lidelsene: «Min Far! Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil.»
Det er vanskelig – rettelse: umulig! - å sette seg inn hva som foregikk i Jesu hode mens han ba denne bønnen. Hva om han hadde trukket seg unna? Han kunne ha vendt tilbake til den himmlske tilværelsen, og alle ville sagt: «Det gikk ikke. Menneskene kan ikke frelses.» Mennesket Jesus; mannen Jesus, kjente på angsten og smerten. Fysisk fryktet han det som ville komme. Men han visste også at dersom menneskene skulle bli frelst, måtte han gå gjennom dette. Derfor oppsummerte han som han gjorde: « Men ikke som jeg vil, bare som du vil!»
Som kristne bruker vi nok denne setningen i våre bønner noen ganger. Særlig når vi ber for andre. Bruker vi den også når vi ber for oss selv? Når det er vårt liv det gjelder?
Jesus gjorde det. Og han gikk smerten i møte. Stunden var kommet da han skulle overgis i synderes hender. Slik slutter bibelteksten. Slik sluttet Getsemane-kampen. Og kanskje kan vi si: Slik begynner evangeliet.

Publisert i Smaalenenes Avis lørdag 16. februar 2013