Vi skal lese fra Johannes-evangeliet, det 19. kapittel og versene fra 16 til 24, og vi leser i Jesu navn:
«Da overga (Pilatus) Jesus til (overprestene) for at han skulle korsfestes.
Så tok de Jesus med seg. Han bar selv korset sitt og gikk ut til det stedet som heter Hodeskallen, på hebraisk Golgata. Der korsfestet de ham, og sammen med ham to andre, en på hver side og Jesus mellom dem. Pilatus hadde laget en innskrift og festet til korset. Den lød: «Jesus fra Nasaret, jødenes konge.»
Siden stedet der Jesus ble korsfestet, lå nær byen, og innskriften var på hebraisk, latin og gresk, leste mange av jødene denne innskriften. Jødenes overprester sa da til Pilatus: «Skriv ikke: «Jødenes konge», men skriv: «Dette er han som sa: Jeg er jødenes konge».»
Pilatus svarte: «Det jeg skrev, det skrev jeg.»
Da soldatene hadde korsfestet Jesus, tok de klærne hans og fordelte dem på fire, én del til hver soldat. De tok også kjortelen. Men den var uten sømmer, vevd i ett stykke ovenfra og helt ned. Da sa de til hverandre: «La oss ikke rive den i stykker, men kaste lodd om hvem som skal ha den.» Slik skulle dette ordet i Skriften bli oppfylt: «De delte mine klær mellom seg og kastet lodd om kappen». Dette gjorde soldatene».
Slik lyder Herrens ord!
Pilatus likte ikke den situasjonen han var kommet opp i.
Jødenes påske var krevende nok for landshøvdingen som den var. Mange folk, mange følelser. Og nå kom de slepende med denne Jesus fra Nasaret for å få ham henrettet før helligdagene satte inn.
Joda, han hadde skapt litt turbulens på tempelplassen for noen dager siden. «Mitt hus skal være et bønnens hus, men dere har gjort det til en røverhule», hadde han sagt. Pilatus syntes sant å si at han hadde et poeng. Det var mye kommers rundt pengeveksling og duesalg.
At overprestene hisset seg opp over at Jesus ble kalt «jødenes konge» tok han med ro. Han visste godt at det ikke var der den egentlige årsaken lå. Men ville de absolutt ha noen henrettet, skulle han gi dem det. De kunne få tre stykker, for godt mål. Både Barabbas og de to karene hans; de var dessuten skyldige og skulle dø uansett.
De kunne jo få velge: Tradisjonen tilsa at en dødsdømt fange skulle frigis i høytiden.
Nå kunne de velge mellom Jesus fra Nasaret og Barabbas.
Det var der regnestykket ikke gikk opp: Overprestene ville ha Barabbas fri
Og samtidig kom det en melding til Pilatus fra hans kone: «Ha ikke noe med denne rettferdige mannen å gjøre! Jeg har drømt så vondt i natt for hans skyld.»
Hvem var så hun, denne kona til Pilatus? Hun er bare nevnt denne ene gangen – i Matt 27. Tradisjonen sier hun var jødisk, og i de østlige, ortodokse kirkene æres hun som en helgen. Tradisjonen har gitt henne navnet Procula.
Nei, Pilatus likte seg ikke.
Han forsøkte å skyve hele problemet over til Herodes; Herodes Antipas, sønn av den Herodes vi møter i juleevangeliet.
Men Herodes sendte ham bare tilbake til Pilatus, selv om det står en litt underlig opplysning om dette i Lukas 23, 12: «Den dagen ble Herodes og Pilatus venner; tidligere hadde de ligget i fiendskap med hverandre».
Det endte med at Pilatus lot overprestene få det som de ville.
Men før han sendte de tre fangene avgårde, fikk han laget et skilt til Jesu kors: «Jesus fra Nasaret, jødenes konge».
På bilder av korsfestelsen er dette ofte forkortet slik: «I.N.R.I» - Iesus Nazarenus Rex Iudaeorum, som det heter på latin.
Men teksten sto også på gresk og hebraisk, og mange leste den.
De irriterte overprestene. Men da de ville at Pilatus skulle endre den, gikk han litt i vranglås.
«Det jeg skrev, det skrev jeg», sa han.
Det er ikke noe særlig gloriøst over Pilatus sin opptreden denne dagen. Heller litt feigt og stakkarslig.
Han lot seg drive fra skanse til skanse. Han prøvde å skape sympati for denne merkverdige skikkelsen som han nok verken likte eller hadde sans for, men kanskje respekt for, tross alt.
«Se dette menneske», sa han ifølge Johannes-evangeliet etter at Jesus var blitt pisket og hadde fått en tornekrone presset ned over panna si.
«Ecce homo», heter det på latin. «Se dette menneske! Har han ikke lidd nok nå?»
Når han til slutt ga etter for overprestenes krav, gjorde han det med en gest som senere er blitt et ordtak: Han toet sine hender. «Da Pilatus så at ingenting nyttet, men at uroen bare økte, tok han vann, vasket hendene mens mengden så på, og sa: «Jeg er uskyldig i denne mannens blod. Dette blir deres sak» (Matt 27, 24).
Det var en politikers handling; en politiker som vet med seg selv at dette er feil, men som ikke vil sloss for en sak han uansett har tapt.
Pilatus har ingen stor plass, verken i påskelitteraturen eller i salmelitteraturen.
Og likevel er han, ved siden av Jomfru Maria, den eneste personen som er nevnt i trosbekjennelsen. Der sier vi om Jesus at han er «født av jomfru Maria – pint under Pontius Pilatus». Noen har ment at det kom med i trosbekjennelsen for å plassere hendelsene historisk. Pontius Pilatus var landshøvding i Judea i 11 år - fra år 25 til 36.
Det er litt som når det i juleevangeliet pekes på det året da Kvirinius var landshødving i Syria.
Jakob Sande nevner Pilatus i den teksten han selv bare kalte «Salme», og som vi kjenner som «Du som låg i natti seine».
Det første verset handler om Getsemane.
Det andre verset handler om det vi her har snakket om:
«Du som spotta vart og banna,
kront med klungerkrans om panna
medan augo brann i sorg.
Du som stod i namnlaus pine,
skild frå dei du kalla dine,
einsam i Pilati borg».
Så overlot han Jesus til overprestene, leste vi, men det var jo ikke overprestene som gjennomførte korsfestelsen. Det hadde de ikke mandat til. Korsfestelse var en romersk straffemåte; den måtte romerske soldater gjennomføre. Og de gjorde som de fikk beskjed om.
Så nå sto de tre korsene der.
Soldatene som var på jobb måtte få tida til å gå. Klærne til de dødsdømte tilfalt etter tradisjonen soldatene på vakt. Det delte de seg imellom. Det kan se ut som Jesus var den eneste som hadde noe som det var bryet verd å fordele. Det ble ett plagg til hver. Men så var det kappen, da. Den var vevd i ett stykke. Å dele den på fire var det samme som å ødelegge den. Så den spilte de terning om.
For snart 80 år siden romanen «The Robe» - «Kappen» - kom ut.
På norsk heter den «…men jeg så ham dø», skrevet av den amerikanske presten og forfatteren Lloyd C. Douglas.
Det er en av de mest kjente og leste «kristne» romanene som er gitt ut.
Hovedpersonen i denne fortellingen er den romerske offiseren Marcellus Gallio. Det er han som vinner loddtrekningen om Jesu kappe.
Det er bare motvillig han har deltatt ved korsfestelsen, ikke fordi han tror på Jesu budskap, men fordi han mener Jesus ikke er skyldig i noe som fortjener døden.
Alle begivenhetene i kjølvannet av korsfestelsen gjør at Marcellus får et psykisk sammenbrudd. Når han kommer hjem igjen, ser han at kappen han vant ligger framme, til tross for at han har gitt beskjed om at den skal ødelegges. Først blir han rasende, men når han tar i kappen, merker han at det skjer noe med ham. Nervene roer seg og han må innse at Jesus var noe mer enn et vanlig menneske. Her er det nok fortellingen om kvinnen som rørte ved Jesu kappe, som vi leser om i Markus 5, som ligger bak: «Om jeg så bare får røre ved klærne hans, blir jeg frisk».
Da romanen ble film i 1953, spilte Richard Burton hovedrollen, og ble nominert til Oscar for sin tolkning.
Så er det er de fremmede som vært i fokus for de tankene vi har delt denne langfredagen.
Pilatus og hans soldater.
Evangeliet om Jesu død er også for dem.
Det er også for oss.
Men evangeliet slutter ikke med døden.
Fortsettelse følger!
Derfor feirer vi påske.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen
