Prekenteksten for Maria Budskapsdag finner vi hos evangelisten Lukas, i det første kapittel, fra vers 39 til 45; vi leser i Jesu navn:
«Noen dager senere dro Maria av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda hvor Sakarja bodde. Der gikk hun inn til Elisabet og hilste på henne. Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt av Den hellige ånd og ropte høyt: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv. Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg? For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd. Og salig er hun som trodde, for det som Herren har sagt henne, skal gå i oppfyllelse.»
Slik lyder Herrens ord!
Det er Maria budskapsdag i dag.
Nedtellingen til jul er på en måte i gang.
Rent tilfeldig oppdaget jeg i bibelleseplanen som vi bruker hjemme at denne dagen også dagen for den jødiske festen Purim, som markeres til minne om den jødiske dronningen i Persia, Ester, som skal ha levd mellom 400 og 500 år før Jesu fødsel.
Det finnes et bibelsk skrift om henne: «Esters bok».
Det er den ene av de to bibelske skriftene som har navn etter en kvinneskikkelse.
Den andre kvinnen var Rut, og skriftet heter «Ruts bok».
Mange av oss har kanskje stående et antall bind fra serien «Bibelverket» i bokhyllene våre?
Jeg tror jeg kanskje har de aller fleste, samlet opp gjennom mange år, blant annet som gaver til jul og bursdager.
Jeg fikk de første da jeg var kadett på krigsskolen 1971-73, og senere kom de jevnt og trutt, 33 bind i alt.
De første bøkene kom i 1969, de siste i 1989.
Og da alle bøkene var kommet, oppdaget utgiverne at det var et bibelsk skrift som ikke hadde fått «sin» bok, nemlig «Ruts bok». Så den kom som et lite hefte etter alle de andre.
Ester og Rut – den ene dronning i et fremmed land; den andre kom til et fremmed land og ble stammor, både til kong David og hans slekt, og gjennom det også stammor til vår Frelser Jesus Kristus.
Og da er vi på sett vis tilbake ved Maria Budskapsdag.
To kvinner – to av Herrens heltinner.
I det selskapet hører i hvert fall to andre kvinner også med.
Dem leser vi også om i Det gamle testamente: Sara og Hanna.
Nå har jeg kastet fram mange navn; la oss prøve å rydde litt opp i dem.
Ester først!
Esters bok er det eneste skriftet i Bibelen der Guds navn ikke nevnes i det hele tatt.
Hun var en jødisk kvinne som var en del av perserkongens harem, men hadde en særlig høy stjerne hos ham.
Rent teksthistorisk tenker mange bibelforskere at Esters bok er et skjønnlitterært verk, en roman, med en spennende handling, med en skurk og med en helt, eller i dette tilfellet: Heltinne.
I kristen forkynnelse har vel ikke Ester hatt på langt nær så stor betydning som eksempelvis Rut, men i jødedommen er «purim» en fest det er knyttet mye glede, moro og lek til.
Fortellingen om Rut kjenner vi bedre.
Hun var den unge enken fra Moabs land som fulgte med sin svigermor No’omi, som også var blitt enke, tilbake til svigermorens hjemland. No’omi ville ikke at den unge kvinnen skulle forlate sitt hjemland, men som Rut svarte: - Dit du går, vil jeg gå. Ditt folk skal være mitt folk og din Gud skal være min Gud.
Ruts bok er jo også som en roman, kjærlighetshistorien mellom Rut og Boas, som igjen, gjennom flere slektsledd, førte til gjetergutten David, som ble konge i landet Gud hadde lovet sitt folk.
Ester, Rut, Elisabeth og Maria – men det er to bibelske kvinneskikkelser til som jeg vil ta fram og plassere i dette selskapet «Herrens heltinner»: Det er Hanna og Sara.
Sara var Abrahams kone.
Hun fulgte med ham da han, på Guds befaling, brøt opp fra Ur i Kaldea for å dra til «det landet jeg vil vise deg».
Abraham er stamfar både til jøder og arabere.
Og Sara?
Lenge så det ikke ut til at hun skulle kunne bli stammor til noe som helst.
Hun og Abraham hadde ingen barn, og når vi blir kjent med dem i de bibelske fortellingene, er de begge blitt «godt voksne».
Og så skjer det likevel!
Sara blir gravid!
Hun får en sønn!
Og sønnen får navnet Isak.
Den siste jeg vil nevne er Hanna.
Hun levde mer enn tusen år før Jesu fødsel.
Hun og mannen Elkana hadde vært gift i mange år, men noen barn hadde de ikke fått.
Det var en stor sorg i Hannas liv, og når vi blir kjent med henne, står hun i Templet og ber Gud om et barn.
Vi kjenner den fortellingen, de fleste av oss, og vi kjenner fortellingen om barnet hun fikk året etter; en sønn som fikk navnet Samuel; gutten som senere vokste opp i templet og som fikk i oppgave å salve en konge over Israel; først Saul, så David.
Fem kvinner – fem av Herrens heltinner; fem av Herrens venninner.
For fire av dem er fortellingen om dem knyttet til barnet de fikk, hver enkelt av dem.
Fire sønner: Isak, Samuel, Johannes og Jesus.
To av dem ble født på et tidspunkt da mødrene deres, Sara og Elisabeth, var i en alder da de etter vanlig, menneskelig målestokk ikke lenger ville være i stand til å få barn.
En av dem, Hanna, fikk sin sønn som svar på bønn, mens Marias sønn ble til på en måte som brøt alle lover for hvordan barn blir til: «Unnfanget ved Den Hellige Ånd» heter det i trosbekjennelsen.
De andre guttebarna, Isak, Samuel og Johannes, ble til slik vi alle er blitt til, men ikke Jesus.
I teologien har Maria derfor fått en egen betegnelse. Hun er «Theotokos» - «gudefødersken»; hun som fødte Guds sønn.
Og så er vi tilbake ved denne søndagens tekst.
Vi markerer Maria Budskaps dag, vi har delt fortellingen om Maria og Elisabeth.
Dette er en tekst jeg både har talt over og skrevet om tidligere.
Jeg har da gitt det overskriften «Sparket i magen».
For, som Elisabeth sa det: «For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd».
To kvinner som møttes – slektninger, om enn langt fra hverandre i alder.
Men i samme situasjon; begge ventet barn.
Men teksten forteller også om et annet møte – om møtet mellom de to ufødte.
«Da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd», sier Elisabeth til Maria.
Det har både vært forsket og spekulert rundt hva et barn kan få med seg mens det ligger i mors mage – kan det høre; kan det oppfatte?
Kanskje var det bare tilfeldig at den ufødte Johannes «sparket av fryd» da han forsto at den ufødte Jesus var i nærheten?
Eller det var det ikke.
Vi leser bare to ganger om at Jesus og Johannes møtte hverandre.
Dagens tekst forteller om det første.
Neste gang var begge voksne menn.
Johannes sto midt i arbeidet med å forberede at Messias skulle komme.
Så møttes de.
Det var Jesus som oppsøkte Johannes, men Johannes kjente ham igjen med det samme.
Var det fordi de hadde lekt sammen som gutter?
Eller skjedde det samme nå som da mødrene deres møttes den gangen for mange år siden, da Johannes «sparket av fryd» fordi han kjente igjen Jesus?
Da Johannes så ham, utbrøt han: «Der er Guds lam. Det er ham jeg har fortalt dere om.»
Denne søndagens tekst er en tekst om to mødre som møtes.
Det er en tekst om to av Herrens heltinner; to av Herrens venninner.
Det er, sammen med de andre fortellingene om Herrens heltinner som jeg har nevnt, fortellinger om kvinner som hadde dette til felles med hun som kanskje var den yngste av dem; Maria fra Nasaret, at Herren hadde bruk for dem; at Gud hadde oppgaver til dem.
Etter å ha fått besøk av engelen som fortalte henne om oppdraget hun var sett ut til, svarte Maria: «Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje med meg som du har sagt».
Slik taler og tenker Herrens heltinner!
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd; én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen!
