Preken i Arendal korps søndag før pinse, 1. juni 2025
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, i det 16. kapittel, fra vers 12 til 15; i Jesu navn:
«Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hører, og gjøre kjent for dere det som skal komme. Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere. Alt det som min Far har, er mitt. Derfor sa jeg at han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere».
Slik lyder Herrens ord!
Om noen måneder nå, 31, desember 2025, er det 40 år siden jeg hadde min siste arbeidsdag som offiser i Frelsesarmeen. Det ble innledningen til en litt rastløs periode i mitt yrkesliv, der jeg skiftet jobb hvert år. Blant annet var jeg forlagsredaktør i det kristne forlaget Ansgar en kort tid.
Det var på dette forlaget bøkene til den hollandsk-amerikanske evangelisten og forfatteren Corrie ten Boom kom ut.
Den første, og mest kjente, er den som heter «Skjulestedet»; den ble det også laget en film av. Boka kom i 1971, filmen i 1975.
I denne boka forteller Corrie om en opplevelse fra barndommen:
Hun kom fra en kristen familie, De var kalvinister, for øvrig slik også min hollandske mormor var, og da jødeforfølgelsene begynte å ta seg opp under krigen, åpnet hun, faren og søsteren hjemmet sitt for jøder og skjulte dem.
Dette ble oppdaget, og alle tre ble arrestert og sendt til konsentrasjonsleirer.
De to søstrene ble sendt til Ravenbrück; en stor fangeleir for kvinner.
Faren døde kort etter arrestasjonen, og søsteren Betzy døde også der i leiren.
Ved juletider i 1944 ble Corrie, nærmest ved en tilfeldighet, sluppet fri og sendt tilbake til Holland. Få uker senere ble alle kvinner på hennes alder og eldre sendt i gasskammeret. Selv var hun 52 år da dette skjedde.
Da krigen var slutt, begynte Corrie å reise som evangelist, hun flyttet til USA og hun skrev flere bøker. «Skjulestedet» er den mest kjente.
I den forteller Corrie om en opplevelse fra barndommen som dukket opp i tankene hennes mens hun var i Ravensbrück.
Som et forholdsvis lite barn hadde hun spurt sin far om noe som barn ikke har – eller ikke bør ha – greie på.
«Hva er det?» spurte hun.
I stedet for å svare, ba faren henne hente kofferten hans; han var akkurat kommet fra en reise og kofferten sto i entreen.
Hun gikk for å hente den, men klarte ikke å rikke den. Den var altfor tung.
– Du skjønner det, jenta mi, sa faren: - Akkurat som denne kofferten er for tung til at et barn kan løfte den, så finnes det kunnskaper som et barn ikke kan bære. Det du spør om, er en slik kunnskap. Men når du blir eldre, da kan du bære det.
Jesus sier i dagens tekst: «Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå».
Denne søndagen kalles «søndag før pinse».
Påsketiden er over.
Vi har markert Kristi Himmelfartsdag.
Pinsen står for døren.
I dag markerer vi søndag før pinse; søndag før det vi kaller «kirkens fødselsdag».
På denne søndagen er det dette som er Jesu hilsen til oss: «Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå».
Ikke nå, sier Jesus – jeg tror han mener «ikke ennå».
For hva sier han mer? «Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hører, og gjøre kjent for dere det som skal komme. Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere».
Dagens tekst er en del av Jesu avskjedstale til disiplene.
I avsnittene før har Jesus snakket om at han snart skal forlate disiplene, men at han skal sende dem Talsmannen.
Men for at Talsmannen skal kunne komme, må Jesus lide, dø, stå opp og fare opp til himmelen.
Derfor sier Jesus: «Det er det beste for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke Talsmannen til dere. Men går jeg bort, kan jeg sende ham til dere. Og når han kommer, skal han gå i rette med verden og vise den hva synd er, hva rettferdighet er, og hva dom er: Synden er at de ikke tror på meg. Rettferdigheten er at jeg går til Far, og dere ser meg ikke lenger. Dommen er at denne verdens fyrste er dømt» (v. 5 – 11).
Og så er vi over i dagens tekst, og da er det nesten som om Jesus vil komme disiplene i forkjøpet; og før de får spurt hva han mener, sier han dette: «Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten» (v. 12-13).
Det er som om Jesus vil si: Enkelte ting må på plass. Når de er på plass, da vil dere forstå. Da vil dere være i stand til å bære det.
Talsmannen!
Jesus kunne også brukt et annet ord: Veilederen!
Skal man levere et akademisk arbeid – en masteroppgave, en doktoravhandling – får man en veileder som skal være en ressurs for studenten eller kandidaten.
Hva betyr det så, når Jesus sier at Talsmannen skal veilede disiplene – apostlene; kirken – til «hele sannheten»?
Betyr det at Den Hellige Ånd skal åpenbare for de troende noe mer og noe annet enn det Jesus allerede hadde sagt?
Det er ikke det Jesus selv sier.
Han sier om Ånden at «han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere», og han sier: «For han (Ånden) skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hører, og gjøre kjent for dere det som skal komme».
Hva er det altså Talsmannen skal vise og åpenbare?
Jo, dette: «Og når han kommer, skal han gå i rette med verden og vise den hva synd er, hva rettferdighet er, og hva dom er: Synden er at de ikke tror på meg. Rettferdigheten er at jeg går til Far, og dere ser meg ikke lenger. Dommen er at denne verdens fyrste er dømt».
«Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå».
Lyrikeren Olav H. Hauge skriver i ett av sine dikt:
«Kom ikkje med heile sanningi
Kom ikkje med havet for min tørste
Kom ikkje med himmelen når eg bed om ljos,
men kom med ein glimt, ei dogg, eit fjon
slik fuglane ber med seg vassdropar frå lauget
Og vinden eit korn av salt».
«Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå».
Apostelen Peter skriver det slik, i sitt andre brev:
«Dere skal vokse i nåden og i kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus. Ham være ære, nå og til evighetens dag! Amen» (3, 18)!
Jeg begynte med Corrie ten Boom og vil slutte med Corrie ten Boom.
Da krigen var over, ga hun Gud et løfte: «Jeg vil reise overalt hvor du sender meg».
Men i sitt hjerte tok hun et forbehold: «Bare ikke til Tyskland!»
Hun begynte å reise som forkynner, og besøkte flere land, men hørte hele tiden en stemme som sa at hun også skulle besøke Tyskland.
Men dette avviste hun.
Så ble hun oppsøkt av en mann et sted hvor hun hadde vært.
Hun kjente ham igjen: Han hadde vært en av fangevokterne i Ravensbrück.
Brutal og ond, slik hun kjente ham.
Han ba om å få snakke med henne, fortalte henne om sin bakgrunn og la til at han nå var blitt en kristen.
Han ville be om tilgivelse.
Det ble en prosess og det ble en kamp, men så kunne hun rekke ham hånden og si at hun hadde tilgitt ham, og ønsket ham Guds velsignelse.
Etter det kunne hun også besøke Tyskland.
«Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå», sa Jesus.
Herren lar oss ikke møte mer enn det vi kan bære.
Han har gitt oss en veileder – Talsmannen – Den Hellige Ånd.
Han åpenbarer det for oss, alt det vi trenger å vite; alt det vi kan makte å bære.
Han åpenbarer det steg for steg; trinn for trinn.
«Der du går skal din vei
åpnes for deg
steg for steg, steg for steg»
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen
lørdag 31. mai 2025
fredag 18. april 2025
Pilatus' dilemma
Preken i Arendal korps, langfredag,18. april 2025
Vi skal lese fra Johannes-evangeliet, det 19. kapittel og versene fra 16 til 24, og vi leser i Jesu navn:
«Da overga (Pilatus) Jesus til (overprestene) for at han skulle korsfestes.
Så tok de Jesus med seg. Han bar selv korset sitt og gikk ut til det stedet som heter Hodeskallen, på hebraisk Golgata. Der korsfestet de ham, og sammen med ham to andre, en på hver side og Jesus mellom dem. Pilatus hadde laget en innskrift og festet til korset. Den lød: «Jesus fra Nasaret, jødenes konge.»
Siden stedet der Jesus ble korsfestet, lå nær byen, og innskriften var på hebraisk, latin og gresk, leste mange av jødene denne innskriften. Jødenes overprester sa da til Pilatus: «Skriv ikke: «Jødenes konge», men skriv: «Dette er han som sa: Jeg er jødenes konge».»
Pilatus svarte: «Det jeg skrev, det skrev jeg.»
Da soldatene hadde korsfestet Jesus, tok de klærne hans og fordelte dem på fire, én del til hver soldat. De tok også kjortelen. Men den var uten sømmer, vevd i ett stykke ovenfra og helt ned. Da sa de til hverandre: «La oss ikke rive den i stykker, men kaste lodd om hvem som skal ha den.» Slik skulle dette ordet i Skriften bli oppfylt: «De delte mine klær mellom seg og kastet lodd om kappen». Dette gjorde soldatene».
Slik lyder Herrens ord!
Pilatus likte ikke den situasjonen han var kommet opp i.
Jødenes påske var krevende nok for landshøvdingen som den var. Mange folk, mange følelser. Og nå kom de slepende med denne Jesus fra Nasaret for å få ham henrettet før helligdagene satte inn.
Joda, han hadde skapt litt turbulens på tempelplassen for noen dager siden. «Mitt hus skal være et bønnens hus, men dere har gjort det til en røverhule», hadde han sagt. Pilatus syntes sant å si at han hadde et poeng. Det var mye kommers rundt pengeveksling og duesalg.
At overprestene hisset seg opp over at Jesus ble kalt «jødenes konge» tok han med ro. Han visste godt at det ikke var der den egentlige årsaken lå. Men ville de absolutt ha noen henrettet, skulle han gi dem det. De kunne få tre stykker, for godt mål. Både Barabbas og de to karene hans; de var dessuten skyldige og skulle dø uansett.
De kunne jo få velge: Tradisjonen tilsa at en dødsdømt fange skulle frigis i høytiden.
Nå kunne de velge mellom Jesus fra Nasaret og Barabbas.
Det var der regnestykket ikke gikk opp: Overprestene ville ha Barabbas fri
Og samtidig kom det en melding til Pilatus fra hans kone: «Ha ikke noe med denne rettferdige mannen å gjøre! Jeg har drømt så vondt i natt for hans skyld.»
Hvem var så hun, denne kona til Pilatus? Hun er bare nevnt denne ene gangen – i Matt 27. Tradisjonen sier hun var jødisk, og i de østlige, ortodokse kirkene æres hun som en helgen. Tradisjonen har gitt henne navnet Procula.
Nei, Pilatus likte seg ikke.
Han forsøkte å skyve hele problemet over til Herodes; Herodes Antipas, sønn av den Herodes vi møter i juleevangeliet.
Men Herodes sendte ham bare tilbake til Pilatus, selv om det står en litt underlig opplysning om dette i Lukas 23, 12: «Den dagen ble Herodes og Pilatus venner; tidligere hadde de ligget i fiendskap med hverandre».
Det endte med at Pilatus lot overprestene få det som de ville.
Men før han sendte de tre fangene avgårde, fikk han laget et skilt til Jesu kors: «Jesus fra Nasaret, jødenes konge».
På bilder av korsfestelsen er dette ofte forkortet slik: «I.N.R.I» - Iesus Nazarenus Rex Iudaeorum, som det heter på latin.
Men teksten sto også på gresk og hebraisk, og mange leste den.
De irriterte overprestene. Men da de ville at Pilatus skulle endre den, gikk han litt i vranglås.
«Det jeg skrev, det skrev jeg», sa han.
Det er ikke noe særlig gloriøst over Pilatus sin opptreden denne dagen. Heller litt feigt og stakkarslig.
Han lot seg drive fra skanse til skanse. Han prøvde å skape sympati for denne merkverdige skikkelsen som han nok verken likte eller hadde sans for, men kanskje respekt for, tross alt.
«Se dette menneske», sa han ifølge Johannes-evangeliet etter at Jesus var blitt pisket og hadde fått en tornekrone presset ned over panna si.
«Ecce homo», heter det på latin. «Se dette menneske! Har han ikke lidd nok nå?»
Når han til slutt ga etter for overprestenes krav, gjorde han det med en gest som senere er blitt et ordtak: Han toet sine hender. «Da Pilatus så at ingenting nyttet, men at uroen bare økte, tok han vann, vasket hendene mens mengden så på, og sa: «Jeg er uskyldig i denne mannens blod. Dette blir deres sak» (Matt 27, 24).
Det var en politikers handling; en politiker som vet med seg selv at dette er feil, men som ikke vil sloss for en sak han uansett har tapt.
Pilatus har ingen stor plass, verken i påskelitteraturen eller i salmelitteraturen.
Og likevel er han, ved siden av Jomfru Maria, den eneste personen som er nevnt i trosbekjennelsen. Der sier vi om Jesus at han er «født av jomfru Maria – pint under Pontius Pilatus». Noen har ment at det kom med i trosbekjennelsen for å plassere hendelsene historisk. Pontius Pilatus var landshøvding i Judea i 11 år - fra år 25 til 36.
Det er litt som når det i juleevangeliet pekes på det året da Kvirinius var landshødving i Syria.
Jakob Sande nevner Pilatus i den teksten han selv bare kalte «Salme», og som vi kjenner som «Du som låg i natti seine».
Det første verset handler om Getsemane.
Det andre verset handler om det vi her har snakket om:
«Du som spotta vart og banna,
kront med klungerkrans om panna
medan augo brann i sorg.
Du som stod i namnlaus pine,
skild frå dei du kalla dine,
einsam i Pilati borg».
Så overlot han Jesus til overprestene, leste vi, men det var jo ikke overprestene som gjennomførte korsfestelsen. Det hadde de ikke mandat til. Korsfestelse var en romersk straffemåte; den måtte romerske soldater gjennomføre. Og de gjorde som de fikk beskjed om.
Så nå sto de tre korsene der.
Soldatene som var på jobb måtte få tida til å gå. Klærne til de dødsdømte tilfalt etter tradisjonen soldatene på vakt. Det delte de seg imellom. Det kan se ut som Jesus var den eneste som hadde noe som det var bryet verd å fordele. Det ble ett plagg til hver. Men så var det kappen, da. Den var vevd i ett stykke. Å dele den på fire var det samme som å ødelegge den. Så den spilte de terning om.
For snart 80 år siden romanen «The Robe» - «Kappen» - kom ut.
På norsk heter den «…men jeg så ham dø», skrevet av den amerikanske presten og forfatteren Lloyd C. Douglas.
Det er en av de mest kjente og leste «kristne» romanene som er gitt ut.
Hovedpersonen i denne fortellingen er den romerske offiseren Marcellus Gallio. Det er han som vinner loddtrekningen om Jesu kappe.
Det er bare motvillig han har deltatt ved korsfestelsen, ikke fordi han tror på Jesu budskap, men fordi han mener Jesus ikke er skyldig i noe som fortjener døden.
Alle begivenhetene i kjølvannet av korsfestelsen gjør at Marcellus får et psykisk sammenbrudd. Når han kommer hjem igjen, ser han at kappen han vant ligger framme, til tross for at han har gitt beskjed om at den skal ødelegges. Først blir han rasende, men når han tar i kappen, merker han at det skjer noe med ham. Nervene roer seg og han må innse at Jesus var noe mer enn et vanlig menneske. Her er det nok fortellingen om kvinnen som rørte ved Jesu kappe, som vi leser om i Markus 5, som ligger bak: «Om jeg så bare får røre ved klærne hans, blir jeg frisk».
Da romanen ble film i 1953, spilte Richard Burton hovedrollen, og ble nominert til Oscar for sin tolkning.
Så er det er de fremmede som vært i fokus for de tankene vi har delt denne langfredagen.
Pilatus og hans soldater.
Evangeliet om Jesu død er også for dem.
Det er også for oss.
Men evangeliet slutter ikke med døden.
Fortsettelse følger!
Derfor feirer vi påske.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen
Vi skal lese fra Johannes-evangeliet, det 19. kapittel og versene fra 16 til 24, og vi leser i Jesu navn:
«Da overga (Pilatus) Jesus til (overprestene) for at han skulle korsfestes.
Så tok de Jesus med seg. Han bar selv korset sitt og gikk ut til det stedet som heter Hodeskallen, på hebraisk Golgata. Der korsfestet de ham, og sammen med ham to andre, en på hver side og Jesus mellom dem. Pilatus hadde laget en innskrift og festet til korset. Den lød: «Jesus fra Nasaret, jødenes konge.»
Siden stedet der Jesus ble korsfestet, lå nær byen, og innskriften var på hebraisk, latin og gresk, leste mange av jødene denne innskriften. Jødenes overprester sa da til Pilatus: «Skriv ikke: «Jødenes konge», men skriv: «Dette er han som sa: Jeg er jødenes konge».»
Pilatus svarte: «Det jeg skrev, det skrev jeg.»
Da soldatene hadde korsfestet Jesus, tok de klærne hans og fordelte dem på fire, én del til hver soldat. De tok også kjortelen. Men den var uten sømmer, vevd i ett stykke ovenfra og helt ned. Da sa de til hverandre: «La oss ikke rive den i stykker, men kaste lodd om hvem som skal ha den.» Slik skulle dette ordet i Skriften bli oppfylt: «De delte mine klær mellom seg og kastet lodd om kappen». Dette gjorde soldatene».
Slik lyder Herrens ord!
Pilatus likte ikke den situasjonen han var kommet opp i.
Jødenes påske var krevende nok for landshøvdingen som den var. Mange folk, mange følelser. Og nå kom de slepende med denne Jesus fra Nasaret for å få ham henrettet før helligdagene satte inn.
Joda, han hadde skapt litt turbulens på tempelplassen for noen dager siden. «Mitt hus skal være et bønnens hus, men dere har gjort det til en røverhule», hadde han sagt. Pilatus syntes sant å si at han hadde et poeng. Det var mye kommers rundt pengeveksling og duesalg.
At overprestene hisset seg opp over at Jesus ble kalt «jødenes konge» tok han med ro. Han visste godt at det ikke var der den egentlige årsaken lå. Men ville de absolutt ha noen henrettet, skulle han gi dem det. De kunne få tre stykker, for godt mål. Både Barabbas og de to karene hans; de var dessuten skyldige og skulle dø uansett.
De kunne jo få velge: Tradisjonen tilsa at en dødsdømt fange skulle frigis i høytiden.
Nå kunne de velge mellom Jesus fra Nasaret og Barabbas.
Det var der regnestykket ikke gikk opp: Overprestene ville ha Barabbas fri
Og samtidig kom det en melding til Pilatus fra hans kone: «Ha ikke noe med denne rettferdige mannen å gjøre! Jeg har drømt så vondt i natt for hans skyld.»
Hvem var så hun, denne kona til Pilatus? Hun er bare nevnt denne ene gangen – i Matt 27. Tradisjonen sier hun var jødisk, og i de østlige, ortodokse kirkene æres hun som en helgen. Tradisjonen har gitt henne navnet Procula.
Nei, Pilatus likte seg ikke.
Han forsøkte å skyve hele problemet over til Herodes; Herodes Antipas, sønn av den Herodes vi møter i juleevangeliet.
Men Herodes sendte ham bare tilbake til Pilatus, selv om det står en litt underlig opplysning om dette i Lukas 23, 12: «Den dagen ble Herodes og Pilatus venner; tidligere hadde de ligget i fiendskap med hverandre».
Det endte med at Pilatus lot overprestene få det som de ville.
Men før han sendte de tre fangene avgårde, fikk han laget et skilt til Jesu kors: «Jesus fra Nasaret, jødenes konge».
På bilder av korsfestelsen er dette ofte forkortet slik: «I.N.R.I» - Iesus Nazarenus Rex Iudaeorum, som det heter på latin.
Men teksten sto også på gresk og hebraisk, og mange leste den.
De irriterte overprestene. Men da de ville at Pilatus skulle endre den, gikk han litt i vranglås.
«Det jeg skrev, det skrev jeg», sa han.
Det er ikke noe særlig gloriøst over Pilatus sin opptreden denne dagen. Heller litt feigt og stakkarslig.
Han lot seg drive fra skanse til skanse. Han prøvde å skape sympati for denne merkverdige skikkelsen som han nok verken likte eller hadde sans for, men kanskje respekt for, tross alt.
«Se dette menneske», sa han ifølge Johannes-evangeliet etter at Jesus var blitt pisket og hadde fått en tornekrone presset ned over panna si.
«Ecce homo», heter det på latin. «Se dette menneske! Har han ikke lidd nok nå?»
Når han til slutt ga etter for overprestenes krav, gjorde han det med en gest som senere er blitt et ordtak: Han toet sine hender. «Da Pilatus så at ingenting nyttet, men at uroen bare økte, tok han vann, vasket hendene mens mengden så på, og sa: «Jeg er uskyldig i denne mannens blod. Dette blir deres sak» (Matt 27, 24).
Det var en politikers handling; en politiker som vet med seg selv at dette er feil, men som ikke vil sloss for en sak han uansett har tapt.
Pilatus har ingen stor plass, verken i påskelitteraturen eller i salmelitteraturen.
Og likevel er han, ved siden av Jomfru Maria, den eneste personen som er nevnt i trosbekjennelsen. Der sier vi om Jesus at han er «født av jomfru Maria – pint under Pontius Pilatus». Noen har ment at det kom med i trosbekjennelsen for å plassere hendelsene historisk. Pontius Pilatus var landshøvding i Judea i 11 år - fra år 25 til 36.
Det er litt som når det i juleevangeliet pekes på det året da Kvirinius var landshødving i Syria.
Jakob Sande nevner Pilatus i den teksten han selv bare kalte «Salme», og som vi kjenner som «Du som låg i natti seine».
Det første verset handler om Getsemane.
Det andre verset handler om det vi her har snakket om:
«Du som spotta vart og banna,
kront med klungerkrans om panna
medan augo brann i sorg.
Du som stod i namnlaus pine,
skild frå dei du kalla dine,
einsam i Pilati borg».
Så overlot han Jesus til overprestene, leste vi, men det var jo ikke overprestene som gjennomførte korsfestelsen. Det hadde de ikke mandat til. Korsfestelse var en romersk straffemåte; den måtte romerske soldater gjennomføre. Og de gjorde som de fikk beskjed om.
Så nå sto de tre korsene der.
Soldatene som var på jobb måtte få tida til å gå. Klærne til de dødsdømte tilfalt etter tradisjonen soldatene på vakt. Det delte de seg imellom. Det kan se ut som Jesus var den eneste som hadde noe som det var bryet verd å fordele. Det ble ett plagg til hver. Men så var det kappen, da. Den var vevd i ett stykke. Å dele den på fire var det samme som å ødelegge den. Så den spilte de terning om.
For snart 80 år siden romanen «The Robe» - «Kappen» - kom ut.
På norsk heter den «…men jeg så ham dø», skrevet av den amerikanske presten og forfatteren Lloyd C. Douglas.
Det er en av de mest kjente og leste «kristne» romanene som er gitt ut.
Hovedpersonen i denne fortellingen er den romerske offiseren Marcellus Gallio. Det er han som vinner loddtrekningen om Jesu kappe.
Det er bare motvillig han har deltatt ved korsfestelsen, ikke fordi han tror på Jesu budskap, men fordi han mener Jesus ikke er skyldig i noe som fortjener døden.
Alle begivenhetene i kjølvannet av korsfestelsen gjør at Marcellus får et psykisk sammenbrudd. Når han kommer hjem igjen, ser han at kappen han vant ligger framme, til tross for at han har gitt beskjed om at den skal ødelegges. Først blir han rasende, men når han tar i kappen, merker han at det skjer noe med ham. Nervene roer seg og han må innse at Jesus var noe mer enn et vanlig menneske. Her er det nok fortellingen om kvinnen som rørte ved Jesu kappe, som vi leser om i Markus 5, som ligger bak: «Om jeg så bare får røre ved klærne hans, blir jeg frisk».
Da romanen ble film i 1953, spilte Richard Burton hovedrollen, og ble nominert til Oscar for sin tolkning.
Så er det er de fremmede som vært i fokus for de tankene vi har delt denne langfredagen.
Pilatus og hans soldater.
Evangeliet om Jesu død er også for dem.
Det er også for oss.
Men evangeliet slutter ikke med døden.
Fortsettelse følger!
Derfor feirer vi påske.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen
onsdag 19. mars 2025
Herrens heltinner
Preken i Arendal korps for Maria budskapsdag, 23. mars 2025
Prekenteksten for Maria Budskapsdag finner vi hos evangelisten Lukas, i det første kapittel, fra vers 39 til 45; vi leser i Jesu navn:
«Noen dager senere dro Maria av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda hvor Sakarja bodde. Der gikk hun inn til Elisabet og hilste på henne. Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt av Den hellige ånd og ropte høyt: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv. Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg? For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd. Og salig er hun som trodde, for det som Herren har sagt henne, skal gå i oppfyllelse.»
Slik lyder Herrens ord!
Det er Maria budskapsdag i dag.
Nedtellingen til jul er på en måte i gang.
Rent tilfeldig oppdaget jeg i bibelleseplanen som vi bruker hjemme at denne dagen også dagen for den jødiske festen Purim, som markeres til minne om den jødiske dronningen i Persia, Ester, som skal ha levd mellom 400 og 500 år før Jesu fødsel.
Det finnes et bibelsk skrift om henne: «Esters bok».
Det er den ene av de to bibelske skriftene som har navn etter en kvinneskikkelse.
Den andre kvinnen var Rut, og skriftet heter «Ruts bok».
Mange av oss har kanskje stående et antall bind fra serien «Bibelverket» i bokhyllene våre?
Jeg tror jeg kanskje har de aller fleste, samlet opp gjennom mange år, blant annet som gaver til jul og bursdager.
Jeg fikk de første da jeg var kadett på krigsskolen 1971-73, og senere kom de jevnt og trutt, 33 bind i alt.
De første bøkene kom i 1969, de siste i 1989.
Og da alle bøkene var kommet, oppdaget utgiverne at det var et bibelsk skrift som ikke hadde fått «sin» bok, nemlig «Ruts bok». Så den kom som et lite hefte etter alle de andre.
Ester og Rut – den ene dronning i et fremmed land; den andre kom til et fremmed land og ble stammor, både til kong David og hans slekt, og gjennom det også stammor til vår Frelser Jesus Kristus.
Og da er vi på sett vis tilbake ved Maria Budskapsdag.
To kvinner – to av Herrens heltinner.
I det selskapet hører i hvert fall to andre kvinner også med.
Dem leser vi også om i Det gamle testamente: Sara og Hanna.
Nå har jeg kastet fram mange navn; la oss prøve å rydde litt opp i dem.
Ester først!
Esters bok er det eneste skriftet i Bibelen der Guds navn ikke nevnes i det hele tatt.
Hun var en jødisk kvinne som var en del av perserkongens harem, men hadde en særlig høy stjerne hos ham.
Rent teksthistorisk tenker mange bibelforskere at Esters bok er et skjønnlitterært verk, en roman, med en spennende handling, med en skurk og med en helt, eller i dette tilfellet: Heltinne.
I kristen forkynnelse har vel ikke Ester hatt på langt nær så stor betydning som eksempelvis Rut, men i jødedommen er «purim» en fest det er knyttet mye glede, moro og lek til.
Fortellingen om Rut kjenner vi bedre.
Hun var den unge enken fra Moabs land som fulgte med sin svigermor No’omi, som også var blitt enke, tilbake til svigermorens hjemland. No’omi ville ikke at den unge kvinnen skulle forlate sitt hjemland, men som Rut svarte: - Dit du går, vil jeg gå. Ditt folk skal være mitt folk og din Gud skal være min Gud.
Ruts bok er jo også som en roman, kjærlighetshistorien mellom Rut og Boas, som igjen, gjennom flere slektsledd, førte til gjetergutten David, som ble konge i landet Gud hadde lovet sitt folk.
Ester, Rut, Elisabeth og Maria – men det er to bibelske kvinneskikkelser til som jeg vil ta fram og plassere i dette selskapet «Herrens heltinner»: Det er Hanna og Sara.
Sara var Abrahams kone.
Hun fulgte med ham da han, på Guds befaling, brøt opp fra Ur i Kaldea for å dra til «det landet jeg vil vise deg».
Abraham er stamfar både til jøder og arabere.
Og Sara?
Lenge så det ikke ut til at hun skulle kunne bli stammor til noe som helst.
Hun og Abraham hadde ingen barn, og når vi blir kjent med dem i de bibelske fortellingene, er de begge blitt «godt voksne».
Og så skjer det likevel!
Sara blir gravid!
Hun får en sønn!
Og sønnen får navnet Isak.
Den siste jeg vil nevne er Hanna.
Hun levde mer enn tusen år før Jesu fødsel.
Hun og mannen Elkana hadde vært gift i mange år, men noen barn hadde de ikke fått.
Det var en stor sorg i Hannas liv, og når vi blir kjent med henne, står hun i Templet og ber Gud om et barn.
Vi kjenner den fortellingen, de fleste av oss, og vi kjenner fortellingen om barnet hun fikk året etter; en sønn som fikk navnet Samuel; gutten som senere vokste opp i templet og som fikk i oppgave å salve en konge over Israel; først Saul, så David.
Fem kvinner – fem av Herrens heltinner; fem av Herrens venninner.
For fire av dem er fortellingen om dem knyttet til barnet de fikk, hver enkelt av dem.
Fire sønner: Isak, Samuel, Johannes og Jesus.
To av dem ble født på et tidspunkt da mødrene deres, Sara og Elisabeth, var i en alder da de etter vanlig, menneskelig målestokk ikke lenger ville være i stand til å få barn.
En av dem, Hanna, fikk sin sønn som svar på bønn, mens Marias sønn ble til på en måte som brøt alle lover for hvordan barn blir til: «Unnfanget ved Den Hellige Ånd» heter det i trosbekjennelsen.
De andre guttebarna, Isak, Samuel og Johannes, ble til slik vi alle er blitt til, men ikke Jesus.
I teologien har Maria derfor fått en egen betegnelse. Hun er «Theotokos» - «gudefødersken»; hun som fødte Guds sønn.
Og så er vi tilbake ved denne søndagens tekst.
Vi markerer Maria Budskaps dag, vi har delt fortellingen om Maria og Elisabeth.
Dette er en tekst jeg både har talt over og skrevet om tidligere.
Jeg har da gitt det overskriften «Sparket i magen».
For, som Elisabeth sa det: «For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd».
To kvinner som møttes – slektninger, om enn langt fra hverandre i alder.
Men i samme situasjon; begge ventet barn.
Men teksten forteller også om et annet møte – om møtet mellom de to ufødte.
«Da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd», sier Elisabeth til Maria.
Det har både vært forsket og spekulert rundt hva et barn kan få med seg mens det ligger i mors mage – kan det høre; kan det oppfatte?
Kanskje var det bare tilfeldig at den ufødte Johannes «sparket av fryd» da han forsto at den ufødte Jesus var i nærheten?
Eller det var det ikke.
Vi leser bare to ganger om at Jesus og Johannes møtte hverandre.
Dagens tekst forteller om det første.
Neste gang var begge voksne menn.
Johannes sto midt i arbeidet med å forberede at Messias skulle komme.
Så møttes de.
Det var Jesus som oppsøkte Johannes, men Johannes kjente ham igjen med det samme.
Var det fordi de hadde lekt sammen som gutter?
Eller skjedde det samme nå som da mødrene deres møttes den gangen for mange år siden, da Johannes «sparket av fryd» fordi han kjente igjen Jesus?
Da Johannes så ham, utbrøt han: «Der er Guds lam. Det er ham jeg har fortalt dere om.»
Denne søndagens tekst er en tekst om to mødre som møtes.
Det er en tekst om to av Herrens heltinner; to av Herrens venninner.
Det er, sammen med de andre fortellingene om Herrens heltinner som jeg har nevnt, fortellinger om kvinner som hadde dette til felles med hun som kanskje var den yngste av dem; Maria fra Nasaret, at Herren hadde bruk for dem; at Gud hadde oppgaver til dem.
Etter å ha fått besøk av engelen som fortalte henne om oppdraget hun var sett ut til, svarte Maria: «Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje med meg som du har sagt».
Slik taler og tenker Herrens heltinner!
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd; én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen!
Prekenteksten for Maria Budskapsdag finner vi hos evangelisten Lukas, i det første kapittel, fra vers 39 til 45; vi leser i Jesu navn:
«Noen dager senere dro Maria av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda hvor Sakarja bodde. Der gikk hun inn til Elisabet og hilste på henne. Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt av Den hellige ånd og ropte høyt: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv. Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg? For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd. Og salig er hun som trodde, for det som Herren har sagt henne, skal gå i oppfyllelse.»
Slik lyder Herrens ord!
Det er Maria budskapsdag i dag.
Nedtellingen til jul er på en måte i gang.
Rent tilfeldig oppdaget jeg i bibelleseplanen som vi bruker hjemme at denne dagen også dagen for den jødiske festen Purim, som markeres til minne om den jødiske dronningen i Persia, Ester, som skal ha levd mellom 400 og 500 år før Jesu fødsel.
Det finnes et bibelsk skrift om henne: «Esters bok».
Det er den ene av de to bibelske skriftene som har navn etter en kvinneskikkelse.
Den andre kvinnen var Rut, og skriftet heter «Ruts bok».
Mange av oss har kanskje stående et antall bind fra serien «Bibelverket» i bokhyllene våre?
Jeg tror jeg kanskje har de aller fleste, samlet opp gjennom mange år, blant annet som gaver til jul og bursdager.
Jeg fikk de første da jeg var kadett på krigsskolen 1971-73, og senere kom de jevnt og trutt, 33 bind i alt.
De første bøkene kom i 1969, de siste i 1989.
Og da alle bøkene var kommet, oppdaget utgiverne at det var et bibelsk skrift som ikke hadde fått «sin» bok, nemlig «Ruts bok». Så den kom som et lite hefte etter alle de andre.
Ester og Rut – den ene dronning i et fremmed land; den andre kom til et fremmed land og ble stammor, både til kong David og hans slekt, og gjennom det også stammor til vår Frelser Jesus Kristus.
Og da er vi på sett vis tilbake ved Maria Budskapsdag.
To kvinner – to av Herrens heltinner.
I det selskapet hører i hvert fall to andre kvinner også med.
Dem leser vi også om i Det gamle testamente: Sara og Hanna.
Nå har jeg kastet fram mange navn; la oss prøve å rydde litt opp i dem.
Ester først!
Esters bok er det eneste skriftet i Bibelen der Guds navn ikke nevnes i det hele tatt.
Hun var en jødisk kvinne som var en del av perserkongens harem, men hadde en særlig høy stjerne hos ham.
Rent teksthistorisk tenker mange bibelforskere at Esters bok er et skjønnlitterært verk, en roman, med en spennende handling, med en skurk og med en helt, eller i dette tilfellet: Heltinne.
I kristen forkynnelse har vel ikke Ester hatt på langt nær så stor betydning som eksempelvis Rut, men i jødedommen er «purim» en fest det er knyttet mye glede, moro og lek til.
Fortellingen om Rut kjenner vi bedre.
Hun var den unge enken fra Moabs land som fulgte med sin svigermor No’omi, som også var blitt enke, tilbake til svigermorens hjemland. No’omi ville ikke at den unge kvinnen skulle forlate sitt hjemland, men som Rut svarte: - Dit du går, vil jeg gå. Ditt folk skal være mitt folk og din Gud skal være min Gud.
Ruts bok er jo også som en roman, kjærlighetshistorien mellom Rut og Boas, som igjen, gjennom flere slektsledd, førte til gjetergutten David, som ble konge i landet Gud hadde lovet sitt folk.
Ester, Rut, Elisabeth og Maria – men det er to bibelske kvinneskikkelser til som jeg vil ta fram og plassere i dette selskapet «Herrens heltinner»: Det er Hanna og Sara.
Sara var Abrahams kone.
Hun fulgte med ham da han, på Guds befaling, brøt opp fra Ur i Kaldea for å dra til «det landet jeg vil vise deg».
Abraham er stamfar både til jøder og arabere.
Og Sara?
Lenge så det ikke ut til at hun skulle kunne bli stammor til noe som helst.
Hun og Abraham hadde ingen barn, og når vi blir kjent med dem i de bibelske fortellingene, er de begge blitt «godt voksne».
Og så skjer det likevel!
Sara blir gravid!
Hun får en sønn!
Og sønnen får navnet Isak.
Den siste jeg vil nevne er Hanna.
Hun levde mer enn tusen år før Jesu fødsel.
Hun og mannen Elkana hadde vært gift i mange år, men noen barn hadde de ikke fått.
Det var en stor sorg i Hannas liv, og når vi blir kjent med henne, står hun i Templet og ber Gud om et barn.
Vi kjenner den fortellingen, de fleste av oss, og vi kjenner fortellingen om barnet hun fikk året etter; en sønn som fikk navnet Samuel; gutten som senere vokste opp i templet og som fikk i oppgave å salve en konge over Israel; først Saul, så David.
Fem kvinner – fem av Herrens heltinner; fem av Herrens venninner.
For fire av dem er fortellingen om dem knyttet til barnet de fikk, hver enkelt av dem.
Fire sønner: Isak, Samuel, Johannes og Jesus.
To av dem ble født på et tidspunkt da mødrene deres, Sara og Elisabeth, var i en alder da de etter vanlig, menneskelig målestokk ikke lenger ville være i stand til å få barn.
En av dem, Hanna, fikk sin sønn som svar på bønn, mens Marias sønn ble til på en måte som brøt alle lover for hvordan barn blir til: «Unnfanget ved Den Hellige Ånd» heter det i trosbekjennelsen.
De andre guttebarna, Isak, Samuel og Johannes, ble til slik vi alle er blitt til, men ikke Jesus.
I teologien har Maria derfor fått en egen betegnelse. Hun er «Theotokos» - «gudefødersken»; hun som fødte Guds sønn.
Og så er vi tilbake ved denne søndagens tekst.
Vi markerer Maria Budskaps dag, vi har delt fortellingen om Maria og Elisabeth.
Dette er en tekst jeg både har talt over og skrevet om tidligere.
Jeg har da gitt det overskriften «Sparket i magen».
For, som Elisabeth sa det: «For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd».
To kvinner som møttes – slektninger, om enn langt fra hverandre i alder.
Men i samme situasjon; begge ventet barn.
Men teksten forteller også om et annet møte – om møtet mellom de to ufødte.
«Da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd», sier Elisabeth til Maria.
Det har både vært forsket og spekulert rundt hva et barn kan få med seg mens det ligger i mors mage – kan det høre; kan det oppfatte?
Kanskje var det bare tilfeldig at den ufødte Johannes «sparket av fryd» da han forsto at den ufødte Jesus var i nærheten?
Eller det var det ikke.
Vi leser bare to ganger om at Jesus og Johannes møtte hverandre.
Dagens tekst forteller om det første.
Neste gang var begge voksne menn.
Johannes sto midt i arbeidet med å forberede at Messias skulle komme.
Så møttes de.
Det var Jesus som oppsøkte Johannes, men Johannes kjente ham igjen med det samme.
Var det fordi de hadde lekt sammen som gutter?
Eller skjedde det samme nå som da mødrene deres møttes den gangen for mange år siden, da Johannes «sparket av fryd» fordi han kjente igjen Jesus?
Da Johannes så ham, utbrøt han: «Der er Guds lam. Det er ham jeg har fortalt dere om.»
Denne søndagens tekst er en tekst om to mødre som møtes.
Det er en tekst om to av Herrens heltinner; to av Herrens venninner.
Det er, sammen med de andre fortellingene om Herrens heltinner som jeg har nevnt, fortellinger om kvinner som hadde dette til felles med hun som kanskje var den yngste av dem; Maria fra Nasaret, at Herren hadde bruk for dem; at Gud hadde oppgaver til dem.
Etter å ha fått besøk av engelen som fortalte henne om oppdraget hun var sett ut til, svarte Maria: «Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje med meg som du har sagt».
Slik taler og tenker Herrens heltinner!
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd; én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen!
Abonner på:
Innlegg (Atom)