Jesus og undringen

Preken i Arendal korps 19. søndag i treenighetstiden, 29. september 2024

Dagens prekentekst finner vi hos evangelisten Johannes, det sjuende kapittel og versene fra 14 til 17; i Jesu navn:

«Det var alt midt i høytiden da Jesus gikk opp på tempelplassen og begynte å undervise. Jødene undret seg og sa: «Hvordan kan han ha slik kunnskap, han som ikke har fått noen opplæring?» Jesus svarte: «Min lære er ikke min, men kommer fra ham som har sendt meg. Den som vil gjøre hans vilje, skal skjønne om læren er av Gud, eller om jeg taler ut fra meg selv».

Slik lyder Herrens ord!

«Vi går på skolen for å lære å lese og skrive og regne, men hvem skal lære oss å leve?»
Slik skrev den åtte år gamle Göteborg-jenta Barbro Karlén i en skolestil for snart 65 år siden.

Noen husker kanskje navnet hennes ennå?
Hun ga ut sin første bok da hun var 12 år gammel, og ble en kjent forfatter, selv om hun sluttet å skrive på et tidspunkt da de fleste andre bare så vidt har begynt med den slags.
De/vi som husker henne og forfatterskapet hennes, spør oss slik vi gjorde også den gang og gjør fremdeles: Hvor fikk hun disse tankene fra? Hvor hadde hun lært dette?
Det var denne søndagsteksten som fikk meg til å tenke på Barbro Karlén – enda en gang. Den bråmodne, reflekterte og spørrende holdningen ble et kjennetegn på den unge Göteborg-jenta. Bildene av henne fra den gang viser en vakker jente med mørkt hår og store, klare øyne. Et alvorlig blikk.

Hun ble født i 1954 og døde i 2022.
Det betyr at hun og jeg var på samme alder.
Jeg husker godt hvor sterkt inntrykk det gjorde på meg da jeg første gang leste om Barbro Karlén, om hennes forfatterskap og hva hun skrev om.
Ikke minst skrev hun om Gud.
Og jeg husker jeg tenkte at her var det en jente på min egen alder som formulerte kloke spørsmål om ting også jeg kunne kjenne meg igjen i - bare spørsmålet var formulert først.

Et sitat fra bøkene hennes som jeg ofte tar fram for meg selv, er dette: «Man spør hvordan Gud ser ut. Gud ser ikke ut. Han bare ser».

La meg si litt om en annen 12-åring.
I Lukasevangeliet kan vi nemlig lese om en 12-åring som også skapte stor undring: Gutten Jesus fra Nasaret.
Han var blitt igjen i templet etter å ha vært med til Jerusalem for å feire påske for første gang. Han satt mellom de skriftlærde da foreldrene fant ham igjen. «Der satt han blant lærerne, lyttet til dem og stilte spørsmål. Alle som hørte ham, undret seg over hvor forstandig han var og hvor godt han svarte» (Luk 2, 46-47).

Men det er ikke 12-åringen Jesus vi møter i dagens tekst; det er den voksne Jesus.
Den voksne Jesus skapte også undring.
Tro om noen av dem som hørte ham nå, husket en gutt fra Nasaret som også hadde hatt så mange kloke spørsmål og kloke svar?
Det måtte vel være for om lag 20 år siden?
Men hvor hadde han fått den kunnskapen fra?
Han hadde da ikke fått noen opplæring?

Leser vi prekenteksten i sammenheng, ser vi at det er Løvhyttefesten som er rammen rundt dagens tekst.
Løvhyttefesten var en av de store hendelsene i den jødiske kalenderen.
Leser vi det sjuende kapittel fra begynnelsen, ser vi at Jesus befinner seg i Galilea og der hadde han egentlig tenkt å være. «Han ville ikke være i Judea, for jødene sto ham etter livet», står det i vers 1.
Videre forteller teksten at Jesu brødre nærmest maste på ham og ba ham bli med til Jerusalem og Løvhyttefesten. Der ville han kunne undervise og helbrede. «For ingen som vil bli kjent, gjør noe i hemmelighet. Når du gjør slike gjerninger, så stå fram for all verden!» Men det lå en liten felle i dette, for Jesu brødre trodde heller ikke på Jesus.
Så da brødrene dro til festen, ble Jesus tilsynelatende igjen i Galilea. Men rett etter dro han også til Judea i hemmelighet.
Her var Jesus fra Nasaret det store samtaleemnet. «Jødene lette etter ham under festen og spurte: «Hvor er han?» Og det var mye snakk om ham blant folk. Noen sa: «Han er et godt menneske.» «Nei, han fører folket vill!» sa andre».

Så er vi i dagens tekst.
Jesus står fram. «Det var alt midt i høytiden da Jesus gikk opp på tempelplassen og begynte å undervise», leste vi.
Og spørsmålene kommer.
Det blir satt ord på undringen.
Men det blir også satt ord på motstanden, på kritikken. «Hvor har han denne kunnskapen fra? Han har da ikke fått noen opplæring?»
Det er et gammelt ordtak som heldigvis ikke brukes lenger: «Dette går over min forstand og langt inn i prestens!»
Det er jo ikke slik lenger at vi tenker at kunnskap er ensbetydende med forstand, at utdannelse er ensbetydende med visdom.

På Jesu tid var det nok slik. Skulle man regnes som en lærer i Israel, måtte man først ha fått opplæring fra en annen, anerkjent lærer.
Lærdom som var «sugd av eget bryst», hadde ingen status.
Men Jesu kunnskaper hadde en kilde og de hadde en opprinnelse.
Jesus går ikke inn på noen diskusjon om kompetanse eller utdanning. Det han sier kommer ikke fra ham selv, men «fra ham som har sendt meg», understreker han, og legger til: «Den som vil gjøre hans vilje, skal skjønne om læren er av Gud, eller om jeg taler ut fra meg selv».
I Johannes-evangeliet betyr å gjøre Guds vilje det samme som å tro på Jesus.

Jesus skaper fortsatt både undring og tro.
Paulus skrev til de kristne i Korint: «Jøder spør etter tegn og grekerne søker visdom», skriver Paulus, «men vi forkynner en korsfestet Kristus» (1 Kor 1,22-23).

Jeg begynte med å henvise til Barbro Karlén og det inntrykket hun gjorde både på meg og på mange andre den gang for snart 60 år siden.
Hun skrev om Gud, men etter hvert ble det klart for mange at det ikke var det bibelske bildet av Gud hun forkynte, men mer en panteistisk forståelse av hvem og hva Gud er.
Hun sluttet tidlig å skrive.
Hun ble gift som 18-åring, mor som 19-åring og skilt som 20-åring.
Jeg har et par av bøkene hennes ennå.
I den første av dem – «I begynnelsen skapte Gud» - skriver hun: «Jeg kan ikke si «Tro på Gud, tro også på meg». Det sa Jesus. Han kunne si det. Han og Gud var jo ett. Jeg er jo bare et menneske, men jeg kan likevel si: «Tro på Gud». Jeg vet hva det betyr for et lite, jordisk menneske å ha noen som alltid er hjemme når man banker på. Gud er den eneste som alltid er hjemme. Han bebreider deg ikke hvis det er sent på natten. Han er alltid våken.»

I dag er nok Barbro Karlén det vi kaller en «glemt» forfatter. Men noen av de kloke tankene og spørsmålene hennes lever videre. Som spørsmålet om hvem som skal lære oss å leve.
Som tanken om at Gud ikke «ser ut»; han bare ser. Som det at han alltid er hjemme, at han alltid er våken.

Å gjøre Guds vilje er å tro på Jesus Kristus, han som alltid er våken, alltid er hjemme!

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd; én sann Gud, fra evighet til evighet.
Amen

«De skal komme fra øst, de skal komme fra vest»

Preken i Arendal korps 18. søndag i treenighetstiden, 22. september, 2024

Dette hellige evangelium finner vi hos evangelisten Matteus, i det åttende kapittel, fra vers fem til 13, i Jesu navn:

«Da Jesus gikk inn i Kapernaum, kom en offiser til ham og ba om hjelp. «Herre», sa han, «tjenestegutten min ligger lam hjemme og har store smerter.» Jesus sa: «Jeg skal komme og helbrede ham.» Offiseren svarte: «Herre, jeg er ikke verdig til at du kommer inn under mitt tak. Men si bare et ord, så vil tjenestegutten min bli helbredet. For jeg står selv under kommando og har soldater under meg. Sier jeg til én: «Gå!», så går han, og til en annen: «Kom!», så kommer han, og til min tjener: «Gjør dette!» så gjør han det.» Jesus undret seg da han hørte dette, og han sa til dem som fulgte ham: «Sannelig, jeg sier dere: En slik tro har jeg ikke funnet hos noen i Israel. Det sier jeg dere: Mange skal komme fra øst og fra vest og sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i himmelriket. Men rikets barn skal kastes ut i mørket utenfor, der de gråter og skjærer tenner.» Til offiseren sa Jesus: «Gå! Det skal skje, slik du trodde.» Og tjenestegutten ble frisk i samme stund».

Slik lyder Herrens ord!

Jesus og disiplene hans befant seg i Kapernaum.
Prekenteksten for forrige søndag var fortellingen om enkens sønn i Nain. Nain var en liten by som lå like ved Kapernaum. I dagens tekst er vi altså kommet til Kapernaum.
Kapernaum er egentlig en viktig by i evangeliene. Vi hører om flere ting som skjedde i Kapernaum enn vi hører for eksempel om Betlehem eller om Nasaret. Som voksen leser vi aldri at Jesus var i Betlehem, og om Nasaret bare en gang.
Men denne dagen var han i Kapernaum.

Hva vet vi om denne byen?
Navnet skal bety «Trøstens landsby».
Det var hjembyen til flere av Jesu disipler: Peter, Andreas, Jakob og Johannes. Og det var hjembyen til evangelisten Matteus.
Vi som har vært turister i Israel har kanskje også blitt vist det som skal ha vært hjemmet til apostelen Peter i ruinene av den gamle byen Kapernaum. Det ligger også en kirke her.
Det var også i denne byen de bodde, de fire vennene som hentet sin lamme venn og bar ham på en båre for at Jesus skulle helbrede ham. Og når de ikke kom fram for folkemengden, gikk de opp på taket, laget et hull der og firte vennen ned.
Kapernaum! «Trøstens landsby» - kanskje også kreativitetens landsby? Landsbyen for kreativ trøst?

I Matt 4 leser vi om Jesu forhold til denne byen: «Da Jesus fikk høre at Johannes var blitt fengslet, dro han tilbake til Galilea. Han forlot Nasaret og bosatte seg i Kapernaum, ved sjøen, i Sebulons og Naftalis land» (vers 11 og 12).
Så Jesus var altså «hjemom» denne dagen, og det ble en travel dag.
Han møtte mange mennesker og han helbredet mange syke.
Blant dem som oppsøkte ham, var altså også en romersk offiser, og dermed er vi i dagens tekst.

En romersk offiser.
Ingen general, direkte, mer en sersjant eller kanskje en kaptein, men like fullt en romersk offiser.

I forkant av dagens tekst kan vi lese at Jesus helbredet en spedalsk.
Først en spedalsk, så en romer.
To menn med det til felles at de sto utenfor det jødiske fellesskapet.
Den ene på grunn av sin sykdom, den andre på grunn av sin opprinnelse.
Romeren tilhørte riktignok en okkupasjonsmakt, men som menneske var han i en sårbar situasjon.
Den la han fram slik: «Herre, tjenestegutten min ligger lam hjemme og har store smerter».
Jesus svarte straks at han ville komme og helbrede ham. Men så skjedde det noe uventet: Den romerske offiseren ble tydeligvis brydd ved tanken på at Jesus skulle komme inn under hans tak. Han var ikke verdig til det. «Men si bare et ord, så vil tjenestegutten min bli helbredet», sa han.
Han var vant til å befale, men var også vant med å bli befalt over. Han visste at Jesus hadde autoritet nok til å helbrede gutten bare ved å si et ord.
Det er flere fortellinger i kapittel 8 og 9 hos Matteus som kan minne om denne: Jeg har nevnt den spedalske mannen; vi leser også om en kvinne som hadde vært syk i 12 år, og nå om denne fremmede.
Dette var tre personer som alle var gjenstand for utenforskap. Både den spedalske mannen og kvinnen med de store plagene hadde sykdommer som det var knyttet myter og fordommer til; de var betraktet som urene.
Den romerske offiseren var kanskje ikke «uren» i religiøs forstand, men hallo! En romersk offiser! En fiende! En okkupasjonssoldat!

Men Jesus så ikke representanten for okkupasjonsmakten; han så en mann med tro.
Og ikke bare så han og anerkjente offiserens tro, han holdt den fram som et eksempel.
«En slik tro har jeg ikke funnet hos noen i Israel», utbrøt han.
Ikke en tro som forventet nærvær eller berøring; ikke en tro som var avhengig av et ytre middel, men en tro som baserte seg på tillit til ham som bønnen om hjelp var rettet mot.

Stikkord: Bønn!
For mer enn 50 år siden lyttet jeg til en engelsk frelsesoffiser – jeg har glemt navnet hans – som brakte en hilsen til et antall unge, norske frelsessoldater. Hilsenen var denne: «God is only a prayer away!»
Setningen ble som et minnevers som har fulgt meg siden.

Tror du at Gud befinner seg langt borte?
Nei, han befinner seg på bare en bønnelengdes avstand.
Aldri lenger unna enn det.
«A prayer away» - en bønnelengdes avstand.

Han måtte ha forstått dette, den romerske offiseren i Kapernaum som teksten vår forteller om.
Han tilhørte den romerske okkupasjonsmakten. Ingen ville blitt forbauset om han hadde nærmest kommandert Jesus til å komme og helbrede tjeneren hans. Men i møtet med det guddommelige var han en ydmyk mann. I Lukas-versjonen av denne fortellingen leser vi tilmed at han var en avholdt mann som hadde gitt gaver til synagogen. Både møtet med jødenes tro, og det han måtte han hørt om Jesus, hadde skapt en lengsel hos ham.
Men det var en lengsel kombinert med ydmykhet.
Det var en ydmykhet som fortalte ham at Gud kan svare bønner på lang avstand.
At Gud kan svare på bønner også fra sånne som ham – en som sto utenfor det alminnelige fellesskapet.
Han var selv en mann med autoritet, han både kunne gi ordrer og bli adlydt, men også få ordrer, og adlyde dem.
Men hvor mye større autoritet har ikke da Guds utsending; ja, Guds sønn?

Slik må han ha tenkt.
«Si bare et ord, så vil tjenestegutten min bli helbredet», sa han.
Det var en erklæring som fikk Jesus til å undre seg. En så sterk tro hadde han ikke møtt til nå.
Men så er det ikke bare sterk tro som når fram til Herren.
Det gjør også den svake troen. Det gjør også den nølende troen.
Den når fram til Guds øre, bare den retter seg mot Jesus.

Man trenger ikke å rope for at Gud skal høre ens bønn.
Det holder lenge å hviske. Det holder lenge med et sukk.
Det behøver ikke en gang være et sukk som kledd i ord. Derfor skriver Paulus om at Ånden går i forbønn for oss «med sukk uten ord» (Rom 8, 26).

Jeg har nevnt tre eksempler på mennesker Jesus møtte og som alle var gjenstand for utenforskap.
Fellesnevneren for disse fortellingene er ikke bare Jesus, men den inkluderende Jesus!
Han sier det selv i dagens tekst: «Mange skal komme fra øst og fra vest og sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i himmelriket».
Da Salomos tempel ble innviet, ba kongen at «alle folk på jorden [skal] lære navnet ditt å kjenne» (1 Kong 8,43).

Alle folk!
Ikke bare Israels folk, eller bare det norske folk, for den del.
Menn og kvinner fra alle verdenshjørner, fra alle folkeslag, er innbudt til å sitte til bords i Guds rike.

«De skal komme fra øst, de skal komme fra vest, de skal sitte til bords i Guds rike...» (nr. 27 i Frelsesarmeens sangbok)

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen!

Jesus - dødens overmann

Preken i Arendal korps 17. søndag i treenighetstiden 15. september 2024

Dette hellige evangelium finner vi hos evangelisten Lukas, i det sjuende kapittel, fra vers 11 til 17; vi leser i Jesu navn:

«Kort tid etter ga Jesus seg på vei til en by som heter Nain. Disiplene og en stor folkemengde dro sammen med ham. Da han nærmet seg byporten, ble en død båret ut til graven. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Sammen med henne kom et stort følge fra byen. Da Herren fikk se enken, fikk han inderlig medfølelse med henne og sa: «Gråt ikke!» Så gikk han bort og la hånden på båren. De som bar den, stanset, og han sa: «Du unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus ga ham til moren. Alle ble grepet av ærefrykt, og de lovpriste Gud. «En stor profet er oppreist blant oss», sa de, «Gud har gjestet sitt folk.» Dette ordet om ham spredte seg i hele Judea og området omkring.»

Slik lyder Herrens ord!

Fortellingen i dagens tekst er den eneste gangen vi hører om byen Nain i evangeliene.
Det var en liten by, nærmest en landsby, om lag 30 km utenfor Kapernaum, på et høydedrag.
Den lå pent til og med vakker utsikt.

Det står ingenting i teksten om hvorfor Jesus og disiplene kom akkurat til Nain denne dagen; det mest nærliggende er kanskje å tenke at de bare var på gjennomreise. Men i teksten leser at Jesus «ga seg på vei» til denne byen.
Han må ha hatt et formål med å legge veien om Nain.
Og i Nain møtte Jesus og disiplene et gravfølge.
En ung mann var død, og i den store sørgeskaren var også en kvinne, den unge mannens mor, en enke som fulgte sin eneste sønn til graven.
En tragisk fortelling, men ikke enestående, verken på Jesu tid eller i vår tid.
Hver eneste dag oppstår nye, liknende fortellinger. Vi konfronteres med dem i nyhetene hver eneste dag.
Når akkurat denne fortellingen lever videre, er det fordi det skjedde noe: Enken fikk sønnen sin tilbake.
Den unge mannen ble ikke ført til graven – han ble ført hjem igjen til sin mor. Han fikk leve videre.

Tre ganger leser vi i evangeliene at Jesus vekket opp noen fra de døde.
Tidligere denne uka var dagens tekst i bibelleseplanen fra Markus 5, fortellingen om synagogeforstanderen Jairus og hans datter.
Hun var blitt syk og før Jesus rakk å komme hjem til Jairus, var jenta død. Vi husker fortellingen fra søndagsskolen: Jesus vakte henne opp igjen.
Den neste vi leser om at Jesus vekte opp, var han vi leser om i dagens tekst, og den tredje gangen vi leser at Jesus vakte noen opp fra de døde, handlet det om Lasarus, Jesu venn fra Betania.

Tre ulike fortellinger, men de har en slags progresjon i seg:
Jairus’ datter lå ennå i sin seng, mens enkens sønn i Nain lå på en båre, på vei mot graven.
Lasarus lå allerede i graven, og hadde gjort det i flere dager.
Alle tre ble vekket tilbake til livet. Og neste gang man leser om en som står opp fra de døde, er det Jesus selv det handler om.

Det er noen forskjeller ved de tre fortellingene.
For eksempel var både Jairus’ datter og enkens sønn i Nain helt ukjente personer for Jesus og disiplene, mens Lasarus var en nær venn.
De er også annerledes gjennom geografien.
Jairus bodde i Jeriko. Dagens Jeriko er en del av det palestinske selvstyreområdet; det er ikke en by som ligger i dagens Israel.
Nain lå utenfor Kapernaum; et stykke nord i landet.
Men Betania, der Lasarus bodde, lå rett utenfor Jerusalem.

Behøver det å bety noe?
Behøver det å bety noe at disse tingene skjedde stadig nærmere Jerusalem?
Behøver tidspunktet for Jesu inngripen å bety noe?
Kanskje ikke.
Men vi som kjenner vår bibel, kan ikke unngå å trekke tråden enda et stykke videre: For som alt nevnt: Neste gang vi leser om en som ble vekket opp fra de døde, var det Jesus selv som sto opp.

Jeg har lest at det finnes en gammel tradisjon der denne søndagen – 17. søndag i treenighetstiden - omtales som «høstsemesterets påskedag».
Alle tekstene i alle tekstrekkene peker fremover mot Jesu egen oppstandelse fra de døde.
Da vant han seier over død og grav. Og i kraft av den seieren skal alle troende døde også stå opp på Herrens dag.
Fortellingen om enkens sønn i Nain henger med andre ord sammen med det kristne oppstandelsesbudskapet.

Teksten fra Det gamle testamente denne søndagen er på mange måter en parallell til dagens tekst. Det er fortellingen i 1. Kongebok 17, vers 17 til 24. Der leser vi om profeten Elia, som hadde fått losji hos en enke med en sønn. Så ble sønnen syk og døde, men da profeten ba, ble han vakt til live igjen.
Epistel-teksten for denne søndagen er fra 1 Kor 15, versene 35 til 45, der Paulus skriver om nettopp oppstandelsen fra de døde, og at dette ikke bare er snakk om en slags leve-videre-tilstand, men om en ny og herliggjort tilstand.
Vi kan ta med litt av den teksten: «Slik er det også med de dødes oppstandelse. Det blir sådd i forgjengelighet, det reises opp i uforgjengelighet. Det blir sådd i vanære, det reises opp i herlig glans. Det blir sådd i svakhet, det reises opp i kraft. Det blir sådd en kropp som hadde sjel, det reises opp en åndelig kropp» (vers 42-44).

Tidligere i år var det 80 år siden den danske presten og dramatikeren Kaj Munk ble bortført av en SS-patrulje og skutt. Han hadde da lenge vært en kritisk røst mot de tyske okkupasjonsmyndighetene i Danmark.
Nesten 20 år tidligere, i 1925, hadde han gitt ut skuespillet «Ordet».
I 1991 ble det satt opp på Det Norske Teater i Oslo. Jeg var og så det skuespillet.
Det er et sterkt drama.
Det er et underlig drama.
Kaj Munk var 27 år gammel da han skrev det, og han skrev det som et slags svar på et skuespill Bjørnstjerne Bjørnsson hadde skrevet i 1883: «Over Ævne».
Bjørnssons budskap var at det skjer ikke mirakler. Men i Kaj Munks drama skjer det et mirakel.

Den unge kvinnen Inger er død, men Johannes, en ung mann som omgivelsene oppfatter som ikke så lite «rar», går inn til den døde – og hun står opp igjen.
Slik slutter stykket.
Det slutter med at en ung kvinne vender tilbake fra døden.
Ingen forsøk på å forklare.
Ingen forsøk på å rasjonalisere – noen har prøvd på det i ettertid: Kanskje var hun ikke helt død likevel?
Jo, hun var død.

Det eneste som står igjen er – miraklet.
For Kaj Munk ønsket å tro på mirakler.
Jeg tror også på mirakler.
Store mirakler – og små mirakler.
Bønnesvar.

Det forhindrer ikke at en tekst som den vi har delt nå og de andre tekstene om at Jesus vakte opp død også konfronterer oss med spørsmål.
Hva med de som ikke blir helbredet?
Hva med de som ikke vender tilbake fra de døde?
Jeg kommer ikke til rette med de spørsmålene dagens tekst reiser bare ved å si at jeg tror på mirakler.

Så hvorfor har vi disse fortellingene i evangeliene?
Hvorfor er de med blant kirkeårets prekentekster?
Hvorfor gjorde Jesus disse tingene?

Jeg tror disse tekstene er gitt oss for å peke fram mot en helt bestemt begivenhet: Jesu oppstandelse fra de døde.

Jairus´ datter, den unge mannen i Nain, Lasarus fra Betania – alle disse døde senere.
Ikke så med Jesus.
Han sto opp, og han lever fortsatt.
Han ble ikke vekket opp, men brøt selv dødens segl.
Peter sier om dette i sin store pinsepreken: «Det var ikke mulig for døden å holde ham (Jesus) fast».
Det lot seg ikke gjøre.
Livskreftene i Jesus var for sterke.
«Helvete bever» - slik beskriver salmedikteren Johan Nordahl Brun det i salmen «Påskemorgen slukker sorgen» - vi kan minne hverandre om den strofen på «høstsemesterets påskemorgen».

Når vi som kristne tror på, bekjenner og gleder oss over at Jesus har overvunnet døden, er det altså ikke fortellingene om disse tre – verken han vi leste om i dag eller noen av de andre - som vi setter vår lit til.
De peker framover, mot Jesu egen oppstandelse.
Derfor er det Jesus vi setter vår lit til.
Det er hans død og oppstandelse som ikke bare var dødsrikets store utfordring, men dødsrikets endelige nederlag.
Fortellingene fra Jesu liv peker framover – i den kristne kirke kan vi peke bakover, mot ham som overvant døden, men også oppover: Mot han som skal komme igjen.
Det evige liv er ikke først og fremst å skulle være sammen med våre kjære her nede.
Det evige liv er å være sammen med Jesus i Guds rike.
I himmelen.
I herligheten.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen