15. søndag i treenighetstiden, 1. september 2024
Prekenteksten for denne 15. søndag i treenighetstiden, finner vi i Lukas-evangeliet, i det 10. kapittel, fra vers 38 til 42; vi leser i Jesu navn:
Da de dro videre, kom (Jesus) til en landsby der en kvinne som het Marta, tok imot ham. Hun hadde en søster som het Maria, og Maria satte seg ned ved Herrens føtter og lyttet til hans ord. Men Marta var travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand. Hun kom bort til dem og sa: «Herre, bryr du deg ikke om at min søster lar meg gjøre alt arbeidet alene? Si til henne at hun skal hjelpe meg.» Men Herren svarte henne: «Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne.»
Slik lyder Herrens ord!
I dag, 1. september 2024, får kirken på Island ny biskop.
Den lutherske kirken på Island har bare én biskop. Den nye biskopen heter Guðrún Karls Helgudóttir, hun er 55 år gammel og har fram til nå vært sokneprest i en av menighetene i Reykjavik. Hun overtar etter Agnes M. Sigurðardóttur, som har vært biskop siden 2012, og som var Islands første, kvinnelige biskop.
Hvorfor nevner jeg dette – og hva har det med dagens prekentekst å gjøre?
Denne høsten er det 50 år siden jeg kom til Island som frelsesoffiser.
Der hadde vi – to unge løytnanter – fått ordre til en by på Vest-Island som heter Ísafjörður, og der skulle vi lede både Frelsesarmeens menighet og bestyre Frelsesarmeens sjømannshjem i byen.
Det var sjømannshjemmet som krevde timene våre. Arbeidet i menigheten er det ikke så mye å si om, bortsett fra dette: Det var en stor søndagsskole der.
Hver søndag formiddag ble lokalet fylt opp av barn, og et av disse barna var nettopp hun som i dag settes inn som biskop.
Min sønn Martin traff nemlig henne på et nordisk prestemøte, og da hun fikk høre at han hadde tilbragt sitt første leveår på Island, kunne hun fortelle om sin bakgrunn som søndagsskolejente på Frelsesarmeen i Ísafjörður, der de – vi - hadde sunget:
«Hann Davíð var lítill drengur,
á Drottins vegum hann gekk.
Hann fór til að fella risann
og fimm litla steina hann fékk…».
Jeg vil tro at jeg ikke er den eneste her i frikirken i formiddagen som har vært søndagsskolelærer, men tanken på – påminningen om – dette å ha vært med og sådd noe i et barnehjerte har faktisk ligger i mitt hjerte og min tanke, både siden Martin fortalte om møtet med denne islandske presten, og etter meldingen om at hun nå blir biskop.
Hva er så «broen» fra dette nokså private minnet til dagens prekentekst?
Jeg har satt som overskrift på denne prekenen: «Ordets og bordets tjeneste».
Vi har lest om Marta og Maria.
Det er laget mange bilder der disse to opptrer, gjerne sammen med Jesus.
Rollene er klare: Marta som strever med det huslige; Maria som sitter ved Jesu føtter.
En kjær salme for mange har nettopp dette som motiv: «Ved Jesu føter ei stille stund, når ordi kjem frå hans eigen munn..».
Det å sitte ved noens føtter er et gammelt bilde på det å være i en undervisningssituasjon.
Den som sitter slik plassert, er elev, student eller disippel, og den man sitter ved føttene til, er lærer, formidler eller veileder.
Om Maria leser vi at hun «satte seg ned ved Herrens føtter og lyttet til hans ord» (Luk 10, 39).
Apostelen Paulus sa om seg selv: «Ved Gamaliels føtter har jeg fått grundig opplæring i fedrenes lov» (Apg 22, 3).
Men hva med Marta?
«Ordets og bordets tjeneste».
La oss lese fra Apg 6; der finner vi noe om dette:
«På denne tiden, da tallet på disipler stadig steg, kom de gresktalende jødene med klager mot de hebraisktalende fordi deres egne enker ble tilsidesatt ved den daglige utdelingen. De tolv kalte da sammen alle disiplene og sa: «Det ville være galt om vi forsømte Guds ord for å gjøre tjeneste ved bordene. Velg nå ut blant dere, brødre, sju menn som har godt ord på seg og er fylt av Ånd og visdom; dem vil vi sette til denne oppgaven. Så skal vi vie oss til bønnen og tjenesten med Ordet.» Dette forslaget ble tatt godt imot av hele forsamlingen. Og de valgte Stefanus, en mann fylt av tro og Hellig Ånd, og Filip, Prokoros, Nikanor, Timon, Parmenas og Nikolaus, en proselytt fra Antiokia. Disse ble ført fram for apostlene, som ba og la hendene på dem. Guds ord nådde stadig flere, og tallet på disipler i Jerusalem økte sterkt. Også en stor flokk av prestene ble lydige mot troen».
I min lokalmenighet – Frelsesarmeen i Arendal – har både ordets og bordets tjeneste prioritet.
Vi har en pastor (korpsleder) og vi har et gudstjenesteutvalg, men vi har også diakonimedarbeidere og frivillige rundt dem.
Vi tenker vel litt som den hellige Frans av Assisi: Vi forkynner evangeliet, og vi bruker ord der det er nødvendig.
Marta og Maria var søstre, men de hadde også en bror.
Han het Lasarus.
Det kan virke som om hjemmet i Betania, der denne søskenflokken bodde, var et av de få – kanskje det eneste? – fristedene Jesus hadde.
At det var et nært vennskap mellom dem, ser vi blant annet av ordlyden i den meldingen Jesus fikk, og som vi finner i Joh 10, 3: «Herre, han som du er så glad i er blitt syk». Som evangelisten Johannes skriver i den forbindelse: «Jesus var glad i Marta og hennes søster, og Lasarus».
De bodde i den vesle byen Betania, omtrent 15 stadier fra Jerusalem.
Det var nok gangavstand, den gangen; strekningen tilsvarte drøyt tre kilometer.
På wikipedia leste jeg at fordi Jesus besøkte disse vennene sine i Betania såpass ofte, er Betania blitt et navn som ofte brukes på bedehus og kristne forsamlingssteder.
Betania – stedet der Jesus og hans venner kunne møtes.
Men også et sted der ordets og bordets tjeneste møtte hverandre.
Noen har tolket Jesu ord til Marta som en form for refs; dette er kanskje den vanligste forståelsen av det han sier til henne.
Jeg er ikke sikker på om det er helt rettferdig, verken mot Jesus eller Marta.
Formaning? Ja vel, men ikke refs.
En vennlig henstilling? «Slapp litt av, Marta! Ta deg tid til å lytte, du også!»
Noen betrakter Marta og Maria som eksempler på to typer kristne: Marta som den aktive, praktiske og handlende, med Maria som den reflekterte, meditative og kontemplative.
Og det er behov for begge deler i Guds rike og i den kristne kirke.
Det er rett og slett snakk om ulike tjenester; ulike nådegaver.
Ordets og bordets tjenere.
Marta og Maria.
Det er flere kvinner i Det nye testamente som heter «Maria».
Maria, Jesu mor, Maria Magdalena, Maria, mor til Jakob og Joses, Maria, Klopas’ hustru og Maria fra menigheten i Roma.
Men vi lesere bare om én Marta.
Marta – hun framstår som «propellen» i søskenflokken.
Hun var aktiv; hun tok initiativ.
Det var hun som eide huset der de tre bodde.
Det var hun som sendte bud på Jesus da Lasarus ble syk, og som møtte ham da han omsider kom: «Hadde du vært her, var min bror ikke død!»
I en bok om Bibelens kvinner leste jeg at mange kvinnelige helse- og sosialarbeidere har, helt siden middelalderen, betraktet Marta som sin vernehelgen. Kanskje kunne hun være en vernehelgen for de travle husmødrene også?
Maria – det var hun som satte seg ved Jesu føtter.
Men det var også hun som salvet Jesu føtter etter at Lasarus var vekket opp fra de døde. Vi leser i Johannes 12, vers 2 og 3: «Der gjorde de et måltid for ham, og Marta gikk til hånde; men Lasarus var en av dem som satt til bords med ham. Maria tok da et pund ekte, såre kostelig nardus-salve og salvet Jesu føtter, og tørket hans føtter med sitt hår; og huset ble fylt av salvens duft».
For også Maria visste å ta grep når situasjonen krevde det. Vi har alt nevnt salvingen av Jesu føtter, der hun brøt inn i selskapet og foretok en handling som nok fikk noen til å reagere.
Og da Jesus lå i graven var hun en av de kvinnene som gikk ut til graven for å salve Jesu legeme.
Hun var en del av den flokken med kvinner som fikk meldingen: «Han er ikke her! Han er stått opp!» «Ved Jesu føter» - for å lytte, men også for å tilbe. Og for å reise seg opp for å gå ut og handle, gå ut og tjene.
Marta og Maria – to av Jesu kvinnelige disipler.
To av Jesu medarbeidere.
To av dem Jesus hadde – og har – bruk for.
De hadde ulike gaver og derfor også litt ulike tjenester.
Men de tjente den samme herre; de trodde på den samme Frelser.
Ordets og bordets tjeneste – ikke to ulike tjenester, men sider av den samme tjeneste.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen!
