Veilederen

Preken i Arendal korps søndag før pinse, 1. juni 2025

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, i det 16. kapittel, fra vers 12 til 15; i Jesu navn:

«Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hører, og gjøre kjent for dere det som skal komme. Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere. Alt det som min Far har, er mitt. Derfor sa jeg at han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere».

Slik lyder Herrens ord!

Om noen måneder nå, 31, desember 2025, er det 40 år siden jeg hadde min siste arbeidsdag som offiser i Frelsesarmeen. Det ble innledningen til en litt rastløs periode i mitt yrkesliv, der jeg skiftet jobb hvert år. Blant annet var jeg forlagsredaktør i det kristne forlaget Ansgar en kort tid.
Det var på dette forlaget bøkene til den hollandsk-amerikanske evangelisten og forfatteren Corrie ten Boom kom ut. Den første, og mest kjente, er den som heter «Skjulestedet»; den ble det også laget en film av. Boka kom i 1971, filmen i 1975.
I denne boka forteller Corrie om en opplevelse fra barndommen:
Hun kom fra en kristen familie, De var kalvinister, for øvrig slik også min hollandske mormor var, og da jødeforfølgelsene begynte å ta seg opp under krigen, åpnet hun, faren og søsteren hjemmet sitt for jøder og skjulte dem.
Dette ble oppdaget, og alle tre ble arrestert og sendt til konsentrasjonsleirer.
De to søstrene ble sendt til Ravenbrück; en stor fangeleir for kvinner.
Faren døde kort etter arrestasjonen, og søsteren Betzy døde også der i leiren.
Ved juletider i 1944 ble Corrie, nærmest ved en tilfeldighet, sluppet fri og sendt tilbake til Holland. Få uker senere ble alle kvinner på hennes alder og eldre sendt i gasskammeret. Selv var hun 52 år da dette skjedde.

Da krigen var slutt, begynte Corrie å reise som evangelist, hun flyttet til USA og hun skrev flere bøker. «Skjulestedet» er den mest kjente.
I den forteller Corrie om en opplevelse fra barndommen som dukket opp i tankene hennes mens hun var i Ravensbrück.
Som et forholdsvis lite barn hadde hun spurt sin far om noe som barn ikke har – eller ikke bør ha – greie på.
«Hva er det?» spurte hun.
I stedet for å svare, ba faren henne hente kofferten hans; han var akkurat kommet fra en reise og kofferten sto i entreen.
Hun gikk for å hente den, men klarte ikke å rikke den. Den var altfor tung.
– Du skjønner det, jenta mi, sa faren: - Akkurat som denne kofferten er for tung til at et barn kan løfte den, så finnes det kunnskaper som et barn ikke kan bære. Det du spør om, er en slik kunnskap. Men når du blir eldre, da kan du bære det.

Jesus sier i dagens tekst: «Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå».
Denne søndagen kalles «søndag før pinse».
Påsketiden er over.
Vi har markert Kristi Himmelfartsdag.
Pinsen står for døren.
I dag markerer vi søndag før pinse; søndag før det vi kaller «kirkens fødselsdag».

På denne søndagen er det dette som er Jesu hilsen til oss: «Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå».
Ikke nå, sier Jesus – jeg tror han mener «ikke ennå».
For hva sier han mer? «Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hører, og gjøre kjent for dere det som skal komme. Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere».
Dagens tekst er en del av Jesu avskjedstale til disiplene.
I avsnittene før har Jesus snakket om at han snart skal forlate disiplene, men at han skal sende dem Talsmannen.
Men for at Talsmannen skal kunne komme, må Jesus lide, dø, stå opp og fare opp til himmelen.
Derfor sier Jesus: «Det er det beste for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke Talsmannen til dere. Men går jeg bort, kan jeg sende ham til dere. Og når han kommer, skal han gå i rette med verden og vise den hva synd er, hva rettferdighet er, og hva dom er: Synden er at de ikke tror på meg. Rettferdigheten er at jeg går til Far, og dere ser meg ikke lenger. Dommen er at denne verdens fyrste er dømt» (v. 5 – 11).

Og så er vi over i dagens tekst, og da er det nesten som om Jesus vil komme disiplene i forkjøpet; og før de får spurt hva han mener, sier han dette: «Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten» (v. 12-13).
Det er som om Jesus vil si: Enkelte ting må på plass. Når de er på plass, da vil dere forstå. Da vil dere være i stand til å bære det.

Talsmannen!
Jesus kunne også brukt et annet ord: Veilederen!
Skal man levere et akademisk arbeid – en masteroppgave, en doktoravhandling – får man en veileder som skal være en ressurs for studenten eller kandidaten.
Hva betyr det så, når Jesus sier at Talsmannen skal veilede disiplene – apostlene; kirken – til «hele sannheten»?
Betyr det at Den Hellige Ånd skal åpenbare for de troende noe mer og noe annet enn det Jesus allerede hadde sagt?

Det er ikke det Jesus selv sier.
Han sier om Ånden at «han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere», og han sier: «For han (Ånden) skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hører, og gjøre kjent for dere det som skal komme». Hva er det altså Talsmannen skal vise og åpenbare?
Jo, dette: «Og når han kommer, skal han gå i rette med verden og vise den hva synd er, hva rettferdighet er, og hva dom er: Synden er at de ikke tror på meg. Rettferdigheten er at jeg går til Far, og dere ser meg ikke lenger. Dommen er at denne verdens fyrste er dømt».

«Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå».

Lyrikeren Olav H. Hauge skriver i ett av sine dikt:
«Kom ikkje med heile sanningi
Kom ikkje med havet for min tørste
Kom ikkje med himmelen når eg bed om ljos,
men kom med ein glimt, ei dogg, eit fjon
slik fuglane ber med seg vassdropar frå lauget
Og vinden eit korn av salt».

«Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå».

Apostelen Peter skriver det slik, i sitt andre brev:
«Dere skal vokse i nåden og i kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus. Ham være ære, nå og til evighetens dag! Amen» (3, 18)!

Jeg begynte med Corrie ten Boom og vil slutte med Corrie ten Boom.
Da krigen var over, ga hun Gud et løfte: «Jeg vil reise overalt hvor du sender meg».
Men i sitt hjerte tok hun et forbehold: «Bare ikke til Tyskland!»
Hun begynte å reise som forkynner, og besøkte flere land, men hørte hele tiden en stemme som sa at hun også skulle besøke Tyskland.
Men dette avviste hun.

Så ble hun oppsøkt av en mann et sted hvor hun hadde vært.
Hun kjente ham igjen: Han hadde vært en av fangevokterne i Ravensbrück.
Brutal og ond, slik hun kjente ham.
Han ba om å få snakke med henne, fortalte henne om sin bakgrunn og la til at han nå var blitt en kristen.
Han ville be om tilgivelse.

Det ble en prosess og det ble en kamp, men så kunne hun rekke ham hånden og si at hun hadde tilgitt ham, og ønsket ham Guds velsignelse.
Etter det kunne hun også besøke Tyskland.
«Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå», sa Jesus.

Herren lar oss ikke møte mer enn det vi kan bære.
Han har gitt oss en veileder – Talsmannen – Den Hellige Ånd.
Han åpenbarer det for oss, alt det vi trenger å vite; alt det vi kan makte å bære.
Han åpenbarer det steg for steg; trinn for trinn.

«Der du går skal din vei
åpnes for deg
steg for steg, steg for steg»

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen

Pilatus' dilemma

Preken i Arendal korps, langfredag,18. april 2025

Vi skal lese fra Johannes-evangeliet, det 19. kapittel og versene fra 16 til 24, og vi leser i Jesu navn:
«Da overga (Pilatus) Jesus til (overprestene) for at han skulle korsfestes.
Så tok de Jesus med seg. Han bar selv korset sitt og gikk ut til det stedet som heter Hodeskallen, på hebraisk Golgata. Der korsfestet de ham, og sammen med ham to andre, en på hver side og Jesus mellom dem. Pilatus hadde laget en innskrift og festet til korset. Den lød: «Jesus fra Nasaret, jødenes konge.»
Siden stedet der Jesus ble korsfestet, lå nær byen, og innskriften var på hebraisk, latin og gresk, leste mange av jødene denne innskriften. Jødenes overprester sa da til Pilatus: «Skriv ikke: «Jødenes konge», men skriv: «Dette er han som sa: Jeg er jødenes konge».»
Pilatus svarte: «Det jeg skrev, det skrev jeg.»
Da soldatene hadde korsfestet Jesus, tok de klærne hans og fordelte dem på fire, én del til hver soldat. De tok også kjortelen. Men den var uten sømmer, vevd i ett stykke ovenfra og helt ned. Da sa de til hverandre: «La oss ikke rive den i stykker, men kaste lodd om hvem som skal ha den.» Slik skulle dette ordet i Skriften bli oppfylt: «De delte mine klær mellom seg og kastet lodd om kappen». Dette gjorde soldatene».

Slik lyder Herrens ord!

Pilatus likte ikke den situasjonen han var kommet opp i.
Jødenes påske var krevende nok for landshøvdingen som den var. Mange folk, mange følelser. Og nå kom de slepende med denne Jesus fra Nasaret for å få ham henrettet før helligdagene satte inn.
Joda, han hadde skapt litt turbulens på tempelplassen for noen dager siden. «Mitt hus skal være et bønnens hus, men dere har gjort det til en røverhule», hadde han sagt. Pilatus syntes sant å si at han hadde et poeng. Det var mye kommers rundt pengeveksling og duesalg.

At overprestene hisset seg opp over at Jesus ble kalt «jødenes konge» tok han med ro. Han visste godt at det ikke var der den egentlige årsaken lå. Men ville de absolutt ha noen henrettet, skulle han gi dem det. De kunne få tre stykker, for godt mål. Både Barabbas og de to karene hans; de var dessuten skyldige og skulle dø uansett.
De kunne jo få velge: Tradisjonen tilsa at en dødsdømt fange skulle frigis i høytiden.
Nå kunne de velge mellom Jesus fra Nasaret og Barabbas.
Det var der regnestykket ikke gikk opp: Overprestene ville ha Barabbas fri

Og samtidig kom det en melding til Pilatus fra hans kone: «Ha ikke noe med denne rettferdige mannen å gjøre! Jeg har drømt så vondt i natt for hans skyld.»
Hvem var så hun, denne kona til Pilatus? Hun er bare nevnt denne ene gangen – i Matt 27. Tradisjonen sier hun var jødisk, og i de østlige, ortodokse kirkene æres hun som en helgen. Tradisjonen har gitt henne navnet Procula.

Nei, Pilatus likte seg ikke.
Han forsøkte å skyve hele problemet over til Herodes; Herodes Antipas, sønn av den Herodes vi møter i juleevangeliet.
Men Herodes sendte ham bare tilbake til Pilatus, selv om det står en litt underlig opplysning om dette i Lukas 23, 12: «Den dagen ble Herodes og Pilatus venner; tidligere hadde de ligget i fiendskap med hverandre».
Det endte med at Pilatus lot overprestene få det som de ville.
Men før han sendte de tre fangene avgårde, fikk han laget et skilt til Jesu kors: «Jesus fra Nasaret, jødenes konge».
På bilder av korsfestelsen er dette ofte forkortet slik: «I.N.R.I» - Iesus Nazarenus Rex Iudaeorum, som det heter på latin.
Men teksten sto også på gresk og hebraisk, og mange leste den.
De irriterte overprestene. Men da de ville at Pilatus skulle endre den, gikk han litt i vranglås.
«Det jeg skrev, det skrev jeg», sa han.

Det er ikke noe særlig gloriøst over Pilatus sin opptreden denne dagen. Heller litt feigt og stakkarslig.
Han lot seg drive fra skanse til skanse. Han prøvde å skape sympati for denne merkverdige skikkelsen som han nok verken likte eller hadde sans for, men kanskje respekt for, tross alt.

«Se dette menneske», sa han ifølge Johannes-evangeliet etter at Jesus var blitt pisket og hadde fått en tornekrone presset ned over panna si.
«Ecce homo», heter det på latin. «Se dette menneske! Har han ikke lidd nok nå?»

Når han til slutt ga etter for overprestenes krav, gjorde han det med en gest som senere er blitt et ordtak: Han toet sine hender. «Da Pilatus så at ingenting nyttet, men at uroen bare økte, tok han vann, vasket hendene mens mengden så på, og sa: «Jeg er uskyldig i denne mannens blod. Dette blir deres sak» (Matt 27, 24).
Det var en politikers handling; en politiker som vet med seg selv at dette er feil, men som ikke vil sloss for en sak han uansett har tapt.

Pilatus har ingen stor plass, verken i påskelitteraturen eller i salmelitteraturen.
Og likevel er han, ved siden av Jomfru Maria, den eneste personen som er nevnt i trosbekjennelsen. Der sier vi om Jesus at han er «født av jomfru Maria – pint under Pontius Pilatus». Noen har ment at det kom med i trosbekjennelsen for å plassere hendelsene historisk. Pontius Pilatus var landshøvding i Judea i 11 år - fra år 25 til 36.
Det er litt som når det i juleevangeliet pekes på det året da Kvirinius var landshødving i Syria.

Jakob Sande nevner Pilatus i den teksten han selv bare kalte «Salme», og som vi kjenner som «Du som låg i natti seine».
Det første verset handler om Getsemane.
Det andre verset handler om det vi her har snakket om:
«Du som spotta vart og banna,
kront med klungerkrans om panna
medan augo brann i sorg.
Du som stod i namnlaus pine,
skild frå dei du kalla dine,
einsam i Pilati borg».

Så overlot han Jesus til overprestene, leste vi, men det var jo ikke overprestene som gjennomførte korsfestelsen. Det hadde de ikke mandat til. Korsfestelse var en romersk straffemåte; den måtte romerske soldater gjennomføre. Og de gjorde som de fikk beskjed om.
Så nå sto de tre korsene der.
Soldatene som var på jobb måtte få tida til å gå. Klærne til de dødsdømte tilfalt etter tradisjonen soldatene på vakt. Det delte de seg imellom. Det kan se ut som Jesus var den eneste som hadde noe som det var bryet verd å fordele. Det ble ett plagg til hver. Men så var det kappen, da. Den var vevd i ett stykke. Å dele den på fire var det samme som å ødelegge den. Så den spilte de terning om.
For snart 80 år siden romanen «The Robe» - «Kappen» - kom ut.
På norsk heter den «…men jeg så ham dø», skrevet av den amerikanske presten og forfatteren Lloyd C. Douglas.
Det er en av de mest kjente og leste «kristne» romanene som er gitt ut.
Hovedpersonen i denne fortellingen er den romerske offiseren Marcellus Gallio. Det er han som vinner loddtrekningen om Jesu kappe.
Det er bare motvillig han har deltatt ved korsfestelsen, ikke fordi han tror på Jesu budskap, men fordi han mener Jesus ikke er skyldig i noe som fortjener døden.
Alle begivenhetene i kjølvannet av korsfestelsen gjør at Marcellus får et psykisk sammenbrudd. Når han kommer hjem igjen, ser han at kappen han vant ligger framme, til tross for at han har gitt beskjed om at den skal ødelegges. Først blir han rasende, men når han tar i kappen, merker han at det skjer noe med ham. Nervene roer seg og han må innse at Jesus var noe mer enn et vanlig menneske. Her er det nok fortellingen om kvinnen som rørte ved Jesu kappe, som vi leser om i Markus 5, som ligger bak: «Om jeg så bare får røre ved klærne hans, blir jeg frisk».
Da romanen ble film i 1953, spilte Richard Burton hovedrollen, og ble nominert til Oscar for sin tolkning.

Så er det er de fremmede som vært i fokus for de tankene vi har delt denne langfredagen.
Pilatus og hans soldater.
Evangeliet om Jesu død er også for dem.
Det er også for oss.
Men evangeliet slutter ikke med døden.
Fortsettelse følger!
Derfor feirer vi påske.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen

Herrens heltinner

Preken i Arendal korps for Maria budskapsdag, 23. mars 2025

Prekenteksten for Maria Budskapsdag finner vi hos evangelisten Lukas, i det første kapittel, fra vers 39 til 45; vi leser i Jesu navn:
«Noen dager senere dro Maria av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda hvor Sakarja bodde. Der gikk hun inn til Elisabet og hilste på henne. Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt av Den hellige ånd og ropte høyt: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv. Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg? For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd. Og salig er hun som trodde, for det som Herren har sagt henne, skal gå i oppfyllelse.»

Slik lyder Herrens ord!

Det er Maria budskapsdag i dag.
Nedtellingen til jul er på en måte i gang.
Rent tilfeldig oppdaget jeg i bibelleseplanen som vi bruker hjemme at denne dagen også dagen for den jødiske festen Purim, som markeres til minne om den jødiske dronningen i Persia, Ester, som skal ha levd mellom 400 og 500 år før Jesu fødsel.

Det finnes et bibelsk skrift om henne: «Esters bok».
Det er den ene av de to bibelske skriftene som har navn etter en kvinneskikkelse.
Den andre kvinnen var Rut, og skriftet heter «Ruts bok».
Mange av oss har kanskje stående et antall bind fra serien «Bibelverket» i bokhyllene våre?
Jeg tror jeg kanskje har de aller fleste, samlet opp gjennom mange år, blant annet som gaver til jul og bursdager.
Jeg fikk de første da jeg var kadett på krigsskolen 1971-73, og senere kom de jevnt og trutt, 33 bind i alt.
De første bøkene kom i 1969, de siste i 1989.

Og da alle bøkene var kommet, oppdaget utgiverne at det var et bibelsk skrift som ikke hadde fått «sin» bok, nemlig «Ruts bok». Så den kom som et lite hefte etter alle de andre.
Ester og Rut – den ene dronning i et fremmed land; den andre kom til et fremmed land og ble stammor, både til kong David og hans slekt, og gjennom det også stammor til vår Frelser Jesus Kristus.

Og da er vi på sett vis tilbake ved Maria Budskapsdag.
To kvinner – to av Herrens heltinner.

I det selskapet hører i hvert fall to andre kvinner også med.
Dem leser vi også om i Det gamle testamente: Sara og Hanna.

Nå har jeg kastet fram mange navn; la oss prøve å rydde litt opp i dem.
Ester først!

Esters bok er det eneste skriftet i Bibelen der Guds navn ikke nevnes i det hele tatt.
Hun var en jødisk kvinne som var en del av perserkongens harem, men hadde en særlig høy stjerne hos ham.
Rent teksthistorisk tenker mange bibelforskere at Esters bok er et skjønnlitterært verk, en roman, med en spennende handling, med en skurk og med en helt, eller i dette tilfellet: Heltinne.
I kristen forkynnelse har vel ikke Ester hatt på langt nær så stor betydning som eksempelvis Rut, men i jødedommen er «purim» en fest det er knyttet mye glede, moro og lek til.

Fortellingen om Rut kjenner vi bedre.
Hun var den unge enken fra Moabs land som fulgte med sin svigermor No’omi, som også var blitt enke, tilbake til svigermorens hjemland. No’omi ville ikke at den unge kvinnen skulle forlate sitt hjemland, men som Rut svarte: - Dit du går, vil jeg gå. Ditt folk skal være mitt folk og din Gud skal være min Gud.

Ruts bok er jo også som en roman, kjærlighetshistorien mellom Rut og Boas, som igjen, gjennom flere slektsledd, førte til gjetergutten David, som ble konge i landet Gud hadde lovet sitt folk.
Ester, Rut, Elisabeth og Maria – men det er to bibelske kvinneskikkelser til som jeg vil ta fram og plassere i dette selskapet «Herrens heltinner»: Det er Hanna og Sara.

Sara var Abrahams kone.
Hun fulgte med ham da han, på Guds befaling, brøt opp fra Ur i Kaldea for å dra til «det landet jeg vil vise deg».
Abraham er stamfar både til jøder og arabere.
Og Sara?
Lenge så det ikke ut til at hun skulle kunne bli stammor til noe som helst.
Hun og Abraham hadde ingen barn, og når vi blir kjent med dem i de bibelske fortellingene, er de begge blitt «godt voksne».
Og så skjer det likevel!
Sara blir gravid!
Hun får en sønn!
Og sønnen får navnet Isak.

Den siste jeg vil nevne er Hanna.
Hun levde mer enn tusen år før Jesu fødsel.
Hun og mannen Elkana hadde vært gift i mange år, men noen barn hadde de ikke fått.
Det var en stor sorg i Hannas liv, og når vi blir kjent med henne, står hun i Templet og ber Gud om et barn.
Vi kjenner den fortellingen, de fleste av oss, og vi kjenner fortellingen om barnet hun fikk året etter; en sønn som fikk navnet Samuel; gutten som senere vokste opp i templet og som fikk i oppgave å salve en konge over Israel; først Saul, så David.

Fem kvinner – fem av Herrens heltinner; fem av Herrens venninner.

For fire av dem er fortellingen om dem knyttet til barnet de fikk, hver enkelt av dem.
Fire sønner: Isak, Samuel, Johannes og Jesus.

To av dem ble født på et tidspunkt da mødrene deres, Sara og Elisabeth, var i en alder da de etter vanlig, menneskelig målestokk ikke lenger ville være i stand til å få barn.
En av dem, Hanna, fikk sin sønn som svar på bønn, mens Marias sønn ble til på en måte som brøt alle lover for hvordan barn blir til: «Unnfanget ved Den Hellige Ånd» heter det i trosbekjennelsen.
De andre guttebarna, Isak, Samuel og Johannes, ble til slik vi alle er blitt til, men ikke Jesus.
I teologien har Maria derfor fått en egen betegnelse. Hun er «Theotokos» - «gudefødersken»; hun som fødte Guds sønn.

Og så er vi tilbake ved denne søndagens tekst.
Vi markerer Maria Budskaps dag, vi har delt fortellingen om Maria og Elisabeth.

Dette er en tekst jeg både har talt over og skrevet om tidligere.
Jeg har da gitt det overskriften «Sparket i magen».
For, som Elisabeth sa det: «For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd».

To kvinner som møttes – slektninger, om enn langt fra hverandre i alder.
Men i samme situasjon; begge ventet barn.
Men teksten forteller også om et annet møte – om møtet mellom de to ufødte.
«Da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd», sier Elisabeth til Maria.

Det har både vært forsket og spekulert rundt hva et barn kan få med seg mens det ligger i mors mage – kan det høre; kan det oppfatte?
Kanskje var det bare tilfeldig at den ufødte Johannes «sparket av fryd» da han forsto at den ufødte Jesus var i nærheten?
Eller det var det ikke.

Vi leser bare to ganger om at Jesus og Johannes møtte hverandre.
Dagens tekst forteller om det første.
Neste gang var begge voksne menn.
Johannes sto midt i arbeidet med å forberede at Messias skulle komme.
Så møttes de.

Det var Jesus som oppsøkte Johannes, men Johannes kjente ham igjen med det samme.
Var det fordi de hadde lekt sammen som gutter?
Eller skjedde det samme nå som da mødrene deres møttes den gangen for mange år siden, da Johannes «sparket av fryd» fordi han kjente igjen Jesus?
Da Johannes så ham, utbrøt han: «Der er Guds lam. Det er ham jeg har fortalt dere om.»

Denne søndagens tekst er en tekst om to mødre som møtes.
Det er en tekst om to av Herrens heltinner; to av Herrens venninner.
Det er, sammen med de andre fortellingene om Herrens heltinner som jeg har nevnt, fortellinger om kvinner som hadde dette til felles med hun som kanskje var den yngste av dem; Maria fra Nasaret, at Herren hadde bruk for dem; at Gud hadde oppgaver til dem.
Etter å ha fått besøk av engelen som fortalte henne om oppdraget hun var sett ut til, svarte Maria: «Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje med meg som du har sagt».
Slik taler og tenker Herrens heltinner!

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd; én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen!

Tro på lyset

Andakt i Rykene bedehus 16. oktober 2024

Kommende søndag er 22. søndag i treenighetstiden.
Prekenteksten for denne søndagen er kort, men innholdsrik, må man vel kunne si. Det er en tekst om lyset, og på en tid av året da vi faktisk går mot mørkere tider – dagene blir kortere og kortere på denne tida av året - er et ord om lys både kjærkomment og etterlengtet.
Så la oss dele med hverandre evangelieteksten for 22. søndag i treenighetstiden; vi finner den hos evangelisten Johannes, i det 12. kapittel, versene 35 og 36; og vi leser i Jesu navn:
«Jesus svarte: «Ennå en liten stund er lyset hos dere. Dere må vandre mens dere har lyset, så ikke mørket faller over dere. Den som vandrer i mørket, vet ikke hvor han går hen. Tro på lyset mens dere ennå har lyset, så dere kan bli lysets barn.» Da Jesus hadde sagt dette, gikk han fra dem og skjulte seg for dem».
Slik lyder Herrens ord!

For mer enn 50 år siden satt ei ung jente på rommet sitt med en gitar og skulle forberede et møte i det kristne skolelaget hun var leder for. Jenta het Ellen Marie og hun var leder for skolelaget ved Kristelig Gymnasium i Oslo – også kjent som «KG».
Sangen som kom ut av denne forberedelsen står i dag i Norsk Salmebok:
«La oss vandre i lyset, slik som han er lys, vandre i Guds lys».
Sangen har flere vers, men det er dette som går igjen:
«Vandre i hans lys; vandre i Guds kjærlighets lys».

Det som gjorde at jeg kom på denne lille fortellingen akkurat i forbindelse med dette møtet er selvfølgelig bibelteksten, og Jesu ord om å tro på lyset.

Hva kan vi si om lyset?
Lyset er det som sprer mørket! De fleste av oss setter pris på lyset. Det hjelper oss til å se, til å skjelne, til å orientere oss.
Men lyset kan også være utfordrende og krevende, kanskje tilmed truende. For lyset avslører.
Når sola skinner rett på vinduet, kommer det fram både støv og fingermerker.

Men det er ikke denne «kritiske» funksjonen som er lysets hovedoppgave.
Vi tenner ikke lyset først og fremst for å avsløre urenhet eller støv.
Vi tenner lyset for at vi skal kunne se, kunne lese, kunne arbeide. Se hverandre, se omgivelsene våre, se naturen.
Jesus bruker uttrykket «verdens lys» både om seg selv og om disiplene og de – vi! – som tror på ham.
Han brukte det om kirken, der vi både vitner om lyset og synger om lyset.
Og gjennom det vitnesbyrdet og den sangen skal vi som kirke og kristne formidle lyset.

Det finnes mange sanger om lyset. Fra min egen bakgrunn, i Frelsesarmeen, husker jeg for eksempel denne:
«Se, fra Golgata kors skinner lyset for deg
og fra synden kan du nå bli fri.
Når i mørket du står og du lyset attrår,
se på korset, det lyser for deg!»

Eller denne:
«Da Jesus satte sjelen fri
brøt lyset fram på livets sti…».

For 75 år siden skrev countryartisten Hank Williams en sang som fremdeles synges og huskes over hele verden: «I saw the Light».
Sangen er formet som et personlig vitnesbyrd, ikke ulikt de man har hørt folk avlegge i mange sammenhenger.
Sangen har i hvert fall fått én norsk versjon; jeg tror det er Sondre Bratland som har laget en nynorsk oversettelse:
«Eg vandra omkring som ein fredlaus på jord
Nåde og frelse var berre ord
Men så kom Jesus og lyste for meg
Gud være lova no veit eg visst
No ser eg ljos, no har eg fred…»

Slik sang Hank Williams og slik har mange sunget etter ham.

Jesus sa det slik: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys» (Joh 8, 12).

Om døperen Johannes skrev evangelisten Johannes: «Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset. Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden» (1, 5-9).

«Tro på lyset» sier Jesus i dagens tekst.
For lyset er tent og det brenner.
Jesus er det lyset.

Om kort tid begynner adventstiden.
Den markerer vi med å tenne lys.
Første ett, så ett til, så et tredje og til slutt det fjerde lyset.
«Lys i mørketiden» er et uttrykk man kan møte i flere ulike sammenhenger.
Vi vet at mørke, både fysisk mørke og psykisk eller åndelig mørke, kan ha negative effekter på et menneske.
Kanskje er det derfor «Lysets fest» framfor noen – advent og jul – kommer i den mørkeste tida på året?

Det er ikke bare i kristendommen man peker på lyset eller snakker om lyset på denne tida; det har man gjort i mange religioner gjennom mange tidsaldre.
Tidligere tiders «vinterblot» hadde som målsetting å blidgjøre gudene; få dem til å vende seg mot menneskene igjen, og ikke fra dem, er det en annen undertone i vår kristne markering av denne tiden.
Vi handler ikke ut fra frykt, men ut fra håp; ja, mer enn håp: En sterk tro; en visshet om at det sanne lyset – Jesus Kristus! – er kommet til verden og er i verden, arbeider i verden, sammen med oss og med oss.
Vi tror på lyset – vi ønsker å være lysets barn!

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd; én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen.

Jesus og undringen

Preken i Arendal korps 19. søndag i treenighetstiden, 29. september 2024

Dagens prekentekst finner vi hos evangelisten Johannes, det sjuende kapittel og versene fra 14 til 17; i Jesu navn:

«Det var alt midt i høytiden da Jesus gikk opp på tempelplassen og begynte å undervise. Jødene undret seg og sa: «Hvordan kan han ha slik kunnskap, han som ikke har fått noen opplæring?» Jesus svarte: «Min lære er ikke min, men kommer fra ham som har sendt meg. Den som vil gjøre hans vilje, skal skjønne om læren er av Gud, eller om jeg taler ut fra meg selv».

Slik lyder Herrens ord!

«Vi går på skolen for å lære å lese og skrive og regne, men hvem skal lære oss å leve?»
Slik skrev den åtte år gamle Göteborg-jenta Barbro Karlén i en skolestil for snart 65 år siden.

Noen husker kanskje navnet hennes ennå?
Hun ga ut sin første bok da hun var 12 år gammel, og ble en kjent forfatter, selv om hun sluttet å skrive på et tidspunkt da de fleste andre bare så vidt har begynt med den slags.
De/vi som husker henne og forfatterskapet hennes, spør oss slik vi gjorde også den gang og gjør fremdeles: Hvor fikk hun disse tankene fra? Hvor hadde hun lært dette?
Det var denne søndagsteksten som fikk meg til å tenke på Barbro Karlén – enda en gang. Den bråmodne, reflekterte og spørrende holdningen ble et kjennetegn på den unge Göteborg-jenta. Bildene av henne fra den gang viser en vakker jente med mørkt hår og store, klare øyne. Et alvorlig blikk.

Hun ble født i 1954 og døde i 2022.
Det betyr at hun og jeg var på samme alder.
Jeg husker godt hvor sterkt inntrykk det gjorde på meg da jeg første gang leste om Barbro Karlén, om hennes forfatterskap og hva hun skrev om.
Ikke minst skrev hun om Gud.
Og jeg husker jeg tenkte at her var det en jente på min egen alder som formulerte kloke spørsmål om ting også jeg kunne kjenne meg igjen i - bare spørsmålet var formulert først.

Et sitat fra bøkene hennes som jeg ofte tar fram for meg selv, er dette: «Man spør hvordan Gud ser ut. Gud ser ikke ut. Han bare ser».

La meg si litt om en annen 12-åring.
I Lukasevangeliet kan vi nemlig lese om en 12-åring som også skapte stor undring: Gutten Jesus fra Nasaret.
Han var blitt igjen i templet etter å ha vært med til Jerusalem for å feire påske for første gang. Han satt mellom de skriftlærde da foreldrene fant ham igjen. «Der satt han blant lærerne, lyttet til dem og stilte spørsmål. Alle som hørte ham, undret seg over hvor forstandig han var og hvor godt han svarte» (Luk 2, 46-47).

Men det er ikke 12-åringen Jesus vi møter i dagens tekst; det er den voksne Jesus.
Den voksne Jesus skapte også undring.
Tro om noen av dem som hørte ham nå, husket en gutt fra Nasaret som også hadde hatt så mange kloke spørsmål og kloke svar?
Det måtte vel være for om lag 20 år siden?
Men hvor hadde han fått den kunnskapen fra?
Han hadde da ikke fått noen opplæring?

Leser vi prekenteksten i sammenheng, ser vi at det er Løvhyttefesten som er rammen rundt dagens tekst.
Løvhyttefesten var en av de store hendelsene i den jødiske kalenderen.
Leser vi det sjuende kapittel fra begynnelsen, ser vi at Jesus befinner seg i Galilea og der hadde han egentlig tenkt å være. «Han ville ikke være i Judea, for jødene sto ham etter livet», står det i vers 1.
Videre forteller teksten at Jesu brødre nærmest maste på ham og ba ham bli med til Jerusalem og Løvhyttefesten. Der ville han kunne undervise og helbrede. «For ingen som vil bli kjent, gjør noe i hemmelighet. Når du gjør slike gjerninger, så stå fram for all verden!» Men det lå en liten felle i dette, for Jesu brødre trodde heller ikke på Jesus.
Så da brødrene dro til festen, ble Jesus tilsynelatende igjen i Galilea. Men rett etter dro han også til Judea i hemmelighet.
Her var Jesus fra Nasaret det store samtaleemnet. «Jødene lette etter ham under festen og spurte: «Hvor er han?» Og det var mye snakk om ham blant folk. Noen sa: «Han er et godt menneske.» «Nei, han fører folket vill!» sa andre».

Så er vi i dagens tekst.
Jesus står fram. «Det var alt midt i høytiden da Jesus gikk opp på tempelplassen og begynte å undervise», leste vi.
Og spørsmålene kommer.
Det blir satt ord på undringen.
Men det blir også satt ord på motstanden, på kritikken. «Hvor har han denne kunnskapen fra? Han har da ikke fått noen opplæring?»
Det er et gammelt ordtak som heldigvis ikke brukes lenger: «Dette går over min forstand og langt inn i prestens!»
Det er jo ikke slik lenger at vi tenker at kunnskap er ensbetydende med forstand, at utdannelse er ensbetydende med visdom.

På Jesu tid var det nok slik. Skulle man regnes som en lærer i Israel, måtte man først ha fått opplæring fra en annen, anerkjent lærer.
Lærdom som var «sugd av eget bryst», hadde ingen status.
Men Jesu kunnskaper hadde en kilde og de hadde en opprinnelse.
Jesus går ikke inn på noen diskusjon om kompetanse eller utdanning. Det han sier kommer ikke fra ham selv, men «fra ham som har sendt meg», understreker han, og legger til: «Den som vil gjøre hans vilje, skal skjønne om læren er av Gud, eller om jeg taler ut fra meg selv».
I Johannes-evangeliet betyr å gjøre Guds vilje det samme som å tro på Jesus.

Jesus skaper fortsatt både undring og tro.
Paulus skrev til de kristne i Korint: «Jøder spør etter tegn og grekerne søker visdom», skriver Paulus, «men vi forkynner en korsfestet Kristus» (1 Kor 1,22-23).

Jeg begynte med å henvise til Barbro Karlén og det inntrykket hun gjorde både på meg og på mange andre den gang for snart 60 år siden.
Hun skrev om Gud, men etter hvert ble det klart for mange at det ikke var det bibelske bildet av Gud hun forkynte, men mer en panteistisk forståelse av hvem og hva Gud er.
Hun sluttet tidlig å skrive.
Hun ble gift som 18-åring, mor som 19-åring og skilt som 20-åring.
Jeg har et par av bøkene hennes ennå.
I den første av dem – «I begynnelsen skapte Gud» - skriver hun: «Jeg kan ikke si «Tro på Gud, tro også på meg». Det sa Jesus. Han kunne si det. Han og Gud var jo ett. Jeg er jo bare et menneske, men jeg kan likevel si: «Tro på Gud». Jeg vet hva det betyr for et lite, jordisk menneske å ha noen som alltid er hjemme når man banker på. Gud er den eneste som alltid er hjemme. Han bebreider deg ikke hvis det er sent på natten. Han er alltid våken.»

I dag er nok Barbro Karlén det vi kaller en «glemt» forfatter. Men noen av de kloke tankene og spørsmålene hennes lever videre. Som spørsmålet om hvem som skal lære oss å leve.
Som tanken om at Gud ikke «ser ut»; han bare ser. Som det at han alltid er hjemme, at han alltid er våken.

Å gjøre Guds vilje er å tro på Jesus Kristus, han som alltid er våken, alltid er hjemme!

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd; én sann Gud, fra evighet til evighet.
Amen

«De skal komme fra øst, de skal komme fra vest»

Preken i Arendal korps 18. søndag i treenighetstiden, 22. september, 2024

Dette hellige evangelium finner vi hos evangelisten Matteus, i det åttende kapittel, fra vers fem til 13, i Jesu navn:

«Da Jesus gikk inn i Kapernaum, kom en offiser til ham og ba om hjelp. «Herre», sa han, «tjenestegutten min ligger lam hjemme og har store smerter.» Jesus sa: «Jeg skal komme og helbrede ham.» Offiseren svarte: «Herre, jeg er ikke verdig til at du kommer inn under mitt tak. Men si bare et ord, så vil tjenestegutten min bli helbredet. For jeg står selv under kommando og har soldater under meg. Sier jeg til én: «Gå!», så går han, og til en annen: «Kom!», så kommer han, og til min tjener: «Gjør dette!» så gjør han det.» Jesus undret seg da han hørte dette, og han sa til dem som fulgte ham: «Sannelig, jeg sier dere: En slik tro har jeg ikke funnet hos noen i Israel. Det sier jeg dere: Mange skal komme fra øst og fra vest og sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i himmelriket. Men rikets barn skal kastes ut i mørket utenfor, der de gråter og skjærer tenner.» Til offiseren sa Jesus: «Gå! Det skal skje, slik du trodde.» Og tjenestegutten ble frisk i samme stund».

Slik lyder Herrens ord!

Jesus og disiplene hans befant seg i Kapernaum.
Prekenteksten for forrige søndag var fortellingen om enkens sønn i Nain. Nain var en liten by som lå like ved Kapernaum. I dagens tekst er vi altså kommet til Kapernaum.
Kapernaum er egentlig en viktig by i evangeliene. Vi hører om flere ting som skjedde i Kapernaum enn vi hører for eksempel om Betlehem eller om Nasaret. Som voksen leser vi aldri at Jesus var i Betlehem, og om Nasaret bare en gang.
Men denne dagen var han i Kapernaum.

Hva vet vi om denne byen?
Navnet skal bety «Trøstens landsby».
Det var hjembyen til flere av Jesu disipler: Peter, Andreas, Jakob og Johannes. Og det var hjembyen til evangelisten Matteus.
Vi som har vært turister i Israel har kanskje også blitt vist det som skal ha vært hjemmet til apostelen Peter i ruinene av den gamle byen Kapernaum. Det ligger også en kirke her.
Det var også i denne byen de bodde, de fire vennene som hentet sin lamme venn og bar ham på en båre for at Jesus skulle helbrede ham. Og når de ikke kom fram for folkemengden, gikk de opp på taket, laget et hull der og firte vennen ned.
Kapernaum! «Trøstens landsby» - kanskje også kreativitetens landsby? Landsbyen for kreativ trøst?

I Matt 4 leser vi om Jesu forhold til denne byen: «Da Jesus fikk høre at Johannes var blitt fengslet, dro han tilbake til Galilea. Han forlot Nasaret og bosatte seg i Kapernaum, ved sjøen, i Sebulons og Naftalis land» (vers 11 og 12).
Så Jesus var altså «hjemom» denne dagen, og det ble en travel dag.
Han møtte mange mennesker og han helbredet mange syke.
Blant dem som oppsøkte ham, var altså også en romersk offiser, og dermed er vi i dagens tekst.

En romersk offiser.
Ingen general, direkte, mer en sersjant eller kanskje en kaptein, men like fullt en romersk offiser.

I forkant av dagens tekst kan vi lese at Jesus helbredet en spedalsk.
Først en spedalsk, så en romer.
To menn med det til felles at de sto utenfor det jødiske fellesskapet.
Den ene på grunn av sin sykdom, den andre på grunn av sin opprinnelse.
Romeren tilhørte riktignok en okkupasjonsmakt, men som menneske var han i en sårbar situasjon.
Den la han fram slik: «Herre, tjenestegutten min ligger lam hjemme og har store smerter».
Jesus svarte straks at han ville komme og helbrede ham. Men så skjedde det noe uventet: Den romerske offiseren ble tydeligvis brydd ved tanken på at Jesus skulle komme inn under hans tak. Han var ikke verdig til det. «Men si bare et ord, så vil tjenestegutten min bli helbredet», sa han.
Han var vant til å befale, men var også vant med å bli befalt over. Han visste at Jesus hadde autoritet nok til å helbrede gutten bare ved å si et ord.
Det er flere fortellinger i kapittel 8 og 9 hos Matteus som kan minne om denne: Jeg har nevnt den spedalske mannen; vi leser også om en kvinne som hadde vært syk i 12 år, og nå om denne fremmede.
Dette var tre personer som alle var gjenstand for utenforskap. Både den spedalske mannen og kvinnen med de store plagene hadde sykdommer som det var knyttet myter og fordommer til; de var betraktet som urene.
Den romerske offiseren var kanskje ikke «uren» i religiøs forstand, men hallo! En romersk offiser! En fiende! En okkupasjonssoldat!

Men Jesus så ikke representanten for okkupasjonsmakten; han så en mann med tro.
Og ikke bare så han og anerkjente offiserens tro, han holdt den fram som et eksempel.
«En slik tro har jeg ikke funnet hos noen i Israel», utbrøt han.
Ikke en tro som forventet nærvær eller berøring; ikke en tro som var avhengig av et ytre middel, men en tro som baserte seg på tillit til ham som bønnen om hjelp var rettet mot.

Stikkord: Bønn!
For mer enn 50 år siden lyttet jeg til en engelsk frelsesoffiser – jeg har glemt navnet hans – som brakte en hilsen til et antall unge, norske frelsessoldater. Hilsenen var denne: «God is only a prayer away!»
Setningen ble som et minnevers som har fulgt meg siden.

Tror du at Gud befinner seg langt borte?
Nei, han befinner seg på bare en bønnelengdes avstand.
Aldri lenger unna enn det.
«A prayer away» - en bønnelengdes avstand.

Han måtte ha forstått dette, den romerske offiseren i Kapernaum som teksten vår forteller om.
Han tilhørte den romerske okkupasjonsmakten. Ingen ville blitt forbauset om han hadde nærmest kommandert Jesus til å komme og helbrede tjeneren hans. Men i møtet med det guddommelige var han en ydmyk mann. I Lukas-versjonen av denne fortellingen leser vi tilmed at han var en avholdt mann som hadde gitt gaver til synagogen. Både møtet med jødenes tro, og det han måtte han hørt om Jesus, hadde skapt en lengsel hos ham.
Men det var en lengsel kombinert med ydmykhet.
Det var en ydmykhet som fortalte ham at Gud kan svare bønner på lang avstand.
At Gud kan svare på bønner også fra sånne som ham – en som sto utenfor det alminnelige fellesskapet.
Han var selv en mann med autoritet, han både kunne gi ordrer og bli adlydt, men også få ordrer, og adlyde dem.
Men hvor mye større autoritet har ikke da Guds utsending; ja, Guds sønn?

Slik må han ha tenkt.
«Si bare et ord, så vil tjenestegutten min bli helbredet», sa han.
Det var en erklæring som fikk Jesus til å undre seg. En så sterk tro hadde han ikke møtt til nå.
Men så er det ikke bare sterk tro som når fram til Herren.
Det gjør også den svake troen. Det gjør også den nølende troen.
Den når fram til Guds øre, bare den retter seg mot Jesus.

Man trenger ikke å rope for at Gud skal høre ens bønn.
Det holder lenge å hviske. Det holder lenge med et sukk.
Det behøver ikke en gang være et sukk som kledd i ord. Derfor skriver Paulus om at Ånden går i forbønn for oss «med sukk uten ord» (Rom 8, 26).

Jeg har nevnt tre eksempler på mennesker Jesus møtte og som alle var gjenstand for utenforskap.
Fellesnevneren for disse fortellingene er ikke bare Jesus, men den inkluderende Jesus!
Han sier det selv i dagens tekst: «Mange skal komme fra øst og fra vest og sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i himmelriket».
Da Salomos tempel ble innviet, ba kongen at «alle folk på jorden [skal] lære navnet ditt å kjenne» (1 Kong 8,43).

Alle folk!
Ikke bare Israels folk, eller bare det norske folk, for den del.
Menn og kvinner fra alle verdenshjørner, fra alle folkeslag, er innbudt til å sitte til bords i Guds rike.

«De skal komme fra øst, de skal komme fra vest, de skal sitte til bords i Guds rike...» (nr. 27 i Frelsesarmeens sangbok)

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen!

Jesus - dødens overmann

Preken i Arendal korps 17. søndag i treenighetstiden 15. september 2024

Dette hellige evangelium finner vi hos evangelisten Lukas, i det sjuende kapittel, fra vers 11 til 17; vi leser i Jesu navn:

«Kort tid etter ga Jesus seg på vei til en by som heter Nain. Disiplene og en stor folkemengde dro sammen med ham. Da han nærmet seg byporten, ble en død båret ut til graven. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Sammen med henne kom et stort følge fra byen. Da Herren fikk se enken, fikk han inderlig medfølelse med henne og sa: «Gråt ikke!» Så gikk han bort og la hånden på båren. De som bar den, stanset, og han sa: «Du unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus ga ham til moren. Alle ble grepet av ærefrykt, og de lovpriste Gud. «En stor profet er oppreist blant oss», sa de, «Gud har gjestet sitt folk.» Dette ordet om ham spredte seg i hele Judea og området omkring.»

Slik lyder Herrens ord!

Fortellingen i dagens tekst er den eneste gangen vi hører om byen Nain i evangeliene.
Det var en liten by, nærmest en landsby, om lag 30 km utenfor Kapernaum, på et høydedrag.
Den lå pent til og med vakker utsikt.

Det står ingenting i teksten om hvorfor Jesus og disiplene kom akkurat til Nain denne dagen; det mest nærliggende er kanskje å tenke at de bare var på gjennomreise. Men i teksten leser at Jesus «ga seg på vei» til denne byen.
Han må ha hatt et formål med å legge veien om Nain.
Og i Nain møtte Jesus og disiplene et gravfølge.
En ung mann var død, og i den store sørgeskaren var også en kvinne, den unge mannens mor, en enke som fulgte sin eneste sønn til graven.
En tragisk fortelling, men ikke enestående, verken på Jesu tid eller i vår tid.
Hver eneste dag oppstår nye, liknende fortellinger. Vi konfronteres med dem i nyhetene hver eneste dag.
Når akkurat denne fortellingen lever videre, er det fordi det skjedde noe: Enken fikk sønnen sin tilbake.
Den unge mannen ble ikke ført til graven – han ble ført hjem igjen til sin mor. Han fikk leve videre.

Tre ganger leser vi i evangeliene at Jesus vekket opp noen fra de døde.
Tidligere denne uka var dagens tekst i bibelleseplanen fra Markus 5, fortellingen om synagogeforstanderen Jairus og hans datter.
Hun var blitt syk og før Jesus rakk å komme hjem til Jairus, var jenta død. Vi husker fortellingen fra søndagsskolen: Jesus vakte henne opp igjen.
Den neste vi leser om at Jesus vekte opp, var han vi leser om i dagens tekst, og den tredje gangen vi leser at Jesus vakte noen opp fra de døde, handlet det om Lasarus, Jesu venn fra Betania.

Tre ulike fortellinger, men de har en slags progresjon i seg:
Jairus’ datter lå ennå i sin seng, mens enkens sønn i Nain lå på en båre, på vei mot graven.
Lasarus lå allerede i graven, og hadde gjort det i flere dager.
Alle tre ble vekket tilbake til livet. Og neste gang man leser om en som står opp fra de døde, er det Jesus selv det handler om.

Det er noen forskjeller ved de tre fortellingene.
For eksempel var både Jairus’ datter og enkens sønn i Nain helt ukjente personer for Jesus og disiplene, mens Lasarus var en nær venn.
De er også annerledes gjennom geografien.
Jairus bodde i Jeriko. Dagens Jeriko er en del av det palestinske selvstyreområdet; det er ikke en by som ligger i dagens Israel.
Nain lå utenfor Kapernaum; et stykke nord i landet.
Men Betania, der Lasarus bodde, lå rett utenfor Jerusalem.

Behøver det å bety noe?
Behøver det å bety noe at disse tingene skjedde stadig nærmere Jerusalem?
Behøver tidspunktet for Jesu inngripen å bety noe?
Kanskje ikke.
Men vi som kjenner vår bibel, kan ikke unngå å trekke tråden enda et stykke videre: For som alt nevnt: Neste gang vi leser om en som ble vekket opp fra de døde, var det Jesus selv som sto opp.

Jeg har lest at det finnes en gammel tradisjon der denne søndagen – 17. søndag i treenighetstiden - omtales som «høstsemesterets påskedag».
Alle tekstene i alle tekstrekkene peker fremover mot Jesu egen oppstandelse fra de døde.
Da vant han seier over død og grav. Og i kraft av den seieren skal alle troende døde også stå opp på Herrens dag.
Fortellingen om enkens sønn i Nain henger med andre ord sammen med det kristne oppstandelsesbudskapet.

Teksten fra Det gamle testamente denne søndagen er på mange måter en parallell til dagens tekst. Det er fortellingen i 1. Kongebok 17, vers 17 til 24. Der leser vi om profeten Elia, som hadde fått losji hos en enke med en sønn. Så ble sønnen syk og døde, men da profeten ba, ble han vakt til live igjen.
Epistel-teksten for denne søndagen er fra 1 Kor 15, versene 35 til 45, der Paulus skriver om nettopp oppstandelsen fra de døde, og at dette ikke bare er snakk om en slags leve-videre-tilstand, men om en ny og herliggjort tilstand.
Vi kan ta med litt av den teksten: «Slik er det også med de dødes oppstandelse. Det blir sådd i forgjengelighet, det reises opp i uforgjengelighet. Det blir sådd i vanære, det reises opp i herlig glans. Det blir sådd i svakhet, det reises opp i kraft. Det blir sådd en kropp som hadde sjel, det reises opp en åndelig kropp» (vers 42-44).

Tidligere i år var det 80 år siden den danske presten og dramatikeren Kaj Munk ble bortført av en SS-patrulje og skutt. Han hadde da lenge vært en kritisk røst mot de tyske okkupasjonsmyndighetene i Danmark.
Nesten 20 år tidligere, i 1925, hadde han gitt ut skuespillet «Ordet».
I 1991 ble det satt opp på Det Norske Teater i Oslo. Jeg var og så det skuespillet.
Det er et sterkt drama.
Det er et underlig drama.
Kaj Munk var 27 år gammel da han skrev det, og han skrev det som et slags svar på et skuespill Bjørnstjerne Bjørnsson hadde skrevet i 1883: «Over Ævne».
Bjørnssons budskap var at det skjer ikke mirakler. Men i Kaj Munks drama skjer det et mirakel.

Den unge kvinnen Inger er død, men Johannes, en ung mann som omgivelsene oppfatter som ikke så lite «rar», går inn til den døde – og hun står opp igjen.
Slik slutter stykket.
Det slutter med at en ung kvinne vender tilbake fra døden.
Ingen forsøk på å forklare.
Ingen forsøk på å rasjonalisere – noen har prøvd på det i ettertid: Kanskje var hun ikke helt død likevel?
Jo, hun var død.

Det eneste som står igjen er – miraklet.
For Kaj Munk ønsket å tro på mirakler.
Jeg tror også på mirakler.
Store mirakler – og små mirakler.
Bønnesvar.

Det forhindrer ikke at en tekst som den vi har delt nå og de andre tekstene om at Jesus vakte opp død også konfronterer oss med spørsmål.
Hva med de som ikke blir helbredet?
Hva med de som ikke vender tilbake fra de døde?
Jeg kommer ikke til rette med de spørsmålene dagens tekst reiser bare ved å si at jeg tror på mirakler.

Så hvorfor har vi disse fortellingene i evangeliene?
Hvorfor er de med blant kirkeårets prekentekster?
Hvorfor gjorde Jesus disse tingene?

Jeg tror disse tekstene er gitt oss for å peke fram mot en helt bestemt begivenhet: Jesu oppstandelse fra de døde.

Jairus´ datter, den unge mannen i Nain, Lasarus fra Betania – alle disse døde senere.
Ikke så med Jesus.
Han sto opp, og han lever fortsatt.
Han ble ikke vekket opp, men brøt selv dødens segl.
Peter sier om dette i sin store pinsepreken: «Det var ikke mulig for døden å holde ham (Jesus) fast».
Det lot seg ikke gjøre.
Livskreftene i Jesus var for sterke.
«Helvete bever» - slik beskriver salmedikteren Johan Nordahl Brun det i salmen «Påskemorgen slukker sorgen» - vi kan minne hverandre om den strofen på «høstsemesterets påskemorgen».

Når vi som kristne tror på, bekjenner og gleder oss over at Jesus har overvunnet døden, er det altså ikke fortellingene om disse tre – verken han vi leste om i dag eller noen av de andre - som vi setter vår lit til.
De peker framover, mot Jesu egen oppstandelse.
Derfor er det Jesus vi setter vår lit til.
Det er hans død og oppstandelse som ikke bare var dødsrikets store utfordring, men dødsrikets endelige nederlag.
Fortellingene fra Jesu liv peker framover – i den kristne kirke kan vi peke bakover, mot ham som overvant døden, men også oppover: Mot han som skal komme igjen.
Det evige liv er ikke først og fremst å skulle være sammen med våre kjære her nede.
Det evige liv er å være sammen med Jesus i Guds rike.
I himmelen.
I herligheten.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen