«…og jeg vil likne Daniel…»

Preken i Arendal korps tredje søndag i advent, 13. desember 2015

Teksten for dagens preken heter vi fra Det gamle testamente; det er denne søndagens «fortellingstekst» i tekstrekkene. Teksten er hentet fra profeten Daniels bok, og er nok den mest kjente fortellingen fra denne boka. Vi leser i Jesu navn:

«Daniel utmerket seg framfor de andre ministrene og satrapene, for det var en usedvanlig ånd i ham, og kongen tenkte på å sette ham over hele riket. Da prøvde ministrene og satrapene å finne noe å anklage Daniel for i hans embetsførsel. Men de klarte ikke å finne noe å anklage ham for eller noe galt å si om ham. For han var pålitelig, og de fant verken forsømmelse eller feil hos ham.
Da sa mennene: «Vi finner ikke noe å anklage denne Daniel for, hvis vi da ikke finner noe hos ham som angår hans religion.»
Nå stormet ministrene og satrapene inn til kongen og sa til ham: «Lenge leve kong Dareios! Alle ministrene, guvernørene, satrapene, rådsherrene og stattholderne har holdt råd og er blitt enige om at kongen bør utstede en forordning med et strengt påbud om at enhver som i tretti dager ber en bønn til noen annen gud eller noe annet menneske enn deg, konge, skal kastes i løvehulen. Utsted nå et slikt påbud, konge, og sett opp et skriv som ikke kan tilbakekalles, etter medernes og persernes uforanderlige lov.»
I samsvar med dette satte Dareios opp et skriv med et slikt påbud.
Så snart Daniel fikk vite at skrivet var satt opp, gikk han hjem. I takkammeret hadde han åpne vinduer som vendte mot Jerusalem. Tre ganger om dagen falt han på kne for sin Gud med bønn og lovprisning, for slik hadde han alltid gjort. Da stormet mennene inn og fant Daniel mens han ba og påkalte sin Gud.
Så gikk de fram for kongen og sa: «Konge, har du ikke utstedt et påbud om at enhver som i tretti dager ber til noen annen gud eller noe annet menneske enn deg, konge, skal kastes i løvehulen?»
Kongen svarte: «Jo, det står fast etter medernes og persernes uforanderlige lov.»
Da sa de til kongen: «Daniel, en av de bortførte fra Juda, retter seg verken etter deg eller etter det påbudet du har utstedt. Tre ganger om dagen ber han sin bønn.»
Da kongen hørte det, gjorde det ham svært ondt, og han bestemte seg for å berge Daniel. Helt til solnedgang gjorde han hva han kunne for å redde ham. Igjen stormet mennene inn til kongen og sa til ham: «Konge, glem ikke at det er medisk og persisk lov at ikke noe påbud som kongen har gitt eller noen forordning som han har utstedt, kan kalles tilbake.» Så befalte kongen at de skulle hente Daniel og kaste ham i løvehulen.
Kongen sa til Daniel: «Måtte din Gud, som du fortsatt dyrker, berge deg!» De hentet en stein og la den over åpningen til hulen. Kongen forseglet den med sitt eget segl og sine stormenns segl, så ingenting skulle kunne endres når det gjaldt Daniel. Deretter gikk kongen til slottet sitt og fastet hele natten, han lot ingen kvinner komme inn til seg, og han fikk ikke sove.
Tidlig om morgenen, ved soloppgang, sto kongen opp og skyndte seg til løvehulen. Da han nærmet seg hulen, ropte han med angst i stemmen på Daniel: «Daniel, du tjener for den levende Gud, har din Gud, som du stadig dyrker, kunnet berge deg fra løvene?»
Da svarte Daniel: «Lenge leve kongen! Min Gud sendte sin engel og lukket løvenes gap så de ikke skadet meg. For jeg er funnet uskyldig for ham. Og heller ikke mot deg, konge, har jeg gjort noe galt.»
Da ble kongen svært glad og befalte at de skulle dra Daniel opp av hulen. Da de hadde dratt Daniel opp av hulen, fantes det ingen skade på ham, for han hadde stolt på sin Gud» (Daniels bok 6, 4 – 24).

Slik lyder Herrens ord!

Vi synger i et kor mange av oss husker fra søndagsskolen:
«Jeg er ei lita jente, jeg er en liten gutt.
Og jeg vil ligne Daniel/og jeg vil ligne Rut.
For Rut, hun var så god og sann/men Daniel var modig, han!
Så jeg vil ligne Daniel – og jeg vil ligne Rut.»

Daniel og Rut – den ene var en jøde som var blitt ført til et fremmed land, mens Rut kom fra et fremmed land, en ung enke som ble med sin svigermor tilbake til hennes hjemland, Israel, og der ble hun stammor for kong David og den kongeslekten som Frelseren skulle komme fra.

Men i dagens tekst er det Daniel som er i fokus.

Daniel; en av heltene fra Det gamle testamente; en av heltene fra søndagsskolen.
En dramatisk fortelling, kanskje tilmed en litt skremmende fortelling – selv om den «ender godt»; det vet vi som har hørt den fortalt mange ganger før.

Hvem var Daniel?
Han var en av fire unge menn som ble bortført fra Israel til et slags eksil i Babylon på 600-tallet før Kristi fødsel. Fortellingene om Daniel er altså 2600 år gamle. De andre tre het Sedrak, Mesak og Abed-Nego; dem er det også en dramatisk fortelling om i Daniels bok; en fortelling med mange likhetstrekk til den vi har lest i dag.
På albumet «Johnny Cash in the Holy land» er det en sang som heter «The Fourth Man», og den handler om de tre vennene til Daniel. De tre hadde nektet å tilbe et gudebilde som kongen hadde reist, enda kongen hadde sagt at de som ikke tilba gudebildet, skulle kastes i en brennende ildovn. Det er mange detaljer i denne fortellingen, som står i det tredje kapitlet av Daniels bok, men det vi husker best er nok det som skjedde etter at de var blitt kastet inn i ovnen, bundet på hender og føtter. Og kongen lente seg fram for å se dem brenne:
«Da ble kong Nebukadnesar forskrekket. Han reiste seg brått og spurte rådsherrene sine: «Var det ikke tre menn vi bandt og kastet ned i ilden?» «Jo visst, konge», svarte de. Han sa: «Men jeg ser fire menn gå fritt omkring i ilden, og det finnes ikke skade på dem. Den fjerde ser ut som en gudesønn.» Nå gikk Nebukadnesar bort til døren i ovnen med flammende ild og ropte: «Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego, dere tjenere for Gud, Den høyeste, kom ut hit!» Da kom Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego ut av ilden.
Satrapene, guvernørene, stattholderne og kongens rådsherrer stimlet sammen, og de så at ilden ikke hadde hatt makt over kroppene til disse mennene. Håret på hodene deres var ikke svidd, kappene var ikke skadet, og det luktet ikke brent av dem» (vers 24-27).

«Den fjerde ser ut som en gudesønn» - vi kjenner bildet igjen fra sangen «Løftene kan ikke svikte», når vi synger: «… med deg i ovnen går/en lik en gudesønn herlig/prøven du trygt består».

La oss vende tilbake til den teksten vi har lest: Fortellingen om Daniel i løvehulen.

Jeg sa at Daniel og de tre vennene hans var i et eksil. De var ikke fanger, men var en slags politiske gisler.
De var håndplukket til denne rollen, og de fikk den beste utdannelsen de kunne få i det babylonske riket.
Og de fikk betrodde stillinger.

Sånn sett kan fortellingen om Daniel sammenlignes med fortellingen om Josef.
Josef som ble solgt som slave, og som endte opp som den fremste i riket, nest etter kongen selv.

Hva leste vi: «Daniel utmerket seg framfor de andre ministrene og satrapene, for det var en usedvanlig ånd i ham, og kongen tenkte på å sette ham over hele riket. Da prøvde ministrene og satrapene å finne noe å anklage Daniel for i hans embetsførsel. Men de klarte ikke å finne noe å anklage ham for eller noe galt å si om ham. For han var pålitelig, og de fant verken forsømmelse eller feil hos ham».

De fant ingenting på hans embetsførsel, men de kunne jo prøve å ta ham på religionen. For Daniel hadde, som de tre vennene sine, valgt å holde fast ved troen på den ene, allmektige Gud.

Og så er intrigene i gang. Daniels fiender appellerer til kongens forfengelighet, og de oppnår det de vil.
Neste fase er at Daniel blir «avslørt» - han trosser kongens bud. Dette får kongen beskjed om. Selvfølgelig får han det! Hele hensikten med dette lovforslaget var å sette opp en felle for Daniel.
Men kongens påbud blir en felle for kongens også. For kongen ønsker ikke å ramme Daniel. Han er fornøyd med Daniel. Han har stor tillit til ham – trolig større tillit til Daniel enn til de andre medarbeiderne sine. Og vi leser at kongen «bestemte seg for å berge Daniel. Helt til solnedgang gjorde han hva han kunne for å redde ham». Men han var fanget av sin egen befaling, noe de andre passet på å minne ham om.

Daniel har tjent kongen med stor troskap – men hans troskap mot himmelens konge er større.
Og kong Dareios, bundet av sin egen befaling, kan bare appellere til en makt som er større enn den han selv rår over: «Måtte din Gud, som du fortsatt dyrker, berge deg!»

Så blir løvehulen forseglet, kongen trekker seg tilbake, og han har det ikke godt.
Scenen med Daniel i løvehulen er et kjent motiv både i bilder og sanger. Mens jeg arbeidet med denne talen, var det to ulike sanger som dukket opp for meg; den ene mens jeg kjørte bil, den andre mens jeg hørte på en gammel kassett.

«En Daniel kom ned i løvehulen./Man tenkte at nå var alt forbi.
Men eng’len bevarte ham der nede,/og han ble fri, fri, fri.»

Den samme sangen har også et vers om en annen fortelling vi har vært innom:
«De tre som ble kastet i en ildovn,/bevartes på lydighetens sti.
Og derfor var gudesønnen med dem/og de ble fri, fri, fri.»

Den andre sangen er svensk:
«När Daniel blev kastat ned ut i en lejon grop
som straff för at han ej tilbad med hedningarnas hop
slöt Herren lejongapen til, ty så var hans beslut.
Och den Gud som var Daniels tid, er likadan endnu…»

Daniel kom velberget ut av løvehulen.

Men i kirkens historie er det mange fortellinger om mennesker som ikke ble berget fra løvenes gap eller raseri.
Under kristendoms-forfølgelsene i det gamle Romerriket, var det å la sultne løver angripe de kristne en folkeforlystelse. Eller de kristne ble enten korsfestet eller bundet til høye stolper, dusjet med brennbar væske og satt fyr på – et apropos til de tre i ildovnen.

Og da er spørsmålet: I hvor stor grad kan vi bruke fortellingen om Daniel – eller om de tre vennene hans – som tekster som er aktuelle for de kristne som lever i dag?

Hvis vi skal bruke dem som tekster som sier noe om at Gud berger sine ut av krevende situasjoner; at han lar dem overleve i ildovnen; at han tar dem ut av løvehuler, så er jeg redd svaret må bli at vi kan ikke bruke dem. Kirken har for mange martyrer, det være seg gjennom hele sin historie som den dag i dag, til at vi kan lene oss tilbake på Daniel og vennene hans og si: «Det går nok bra!» eller «Gud vil passe på dem».

En far som for et drøyt år siden opplevde at datteren hans ble påkjørt av en bil og drept, sammen med sin venninne, ga etterpå ut en bok om sine tanker og følelser rundt dette. Boka heter «Pass på liten og på stor».
Vi kjenner den linjen, de fleste av oss.
Den er hentet fra en kveldsbønn mange av oss ba som barn og som vi kanskje har bedt med våre egne barn?

Den er skrevet av Margete Munthe og lyder slik:
«Kjære Gud jeg har det godt
Takk for alt som jeg har fått
Du er god, Du holder av meg
Kjære Gud går aldri fra meg
Passer på liten og på stor
Gud bevarer far og mor
(Og alle barn på jord)».

Når et barn dør, når vi mister den vi er glad i, er det lett å tenke at Gud ikke har hørt en slik bønn.
Og vi skal ikke ta lett på den følelsen.

Hva var det kong Dareios regnet med å finne da han gikk til løvehulen igjen etter det som sikkert hadde vært hans livs lengste natt?

Jeg tror han regnet med å finne en ihjelrevet, oppspist menneskekropp. Vi leser at han hadde angst i stemmen da han spurte: «Daniel, du tjener for den levende Gud, har din Gud, som du stadig dyrker, kunnet berge deg fra løvene?»

Men hva med de mange gangene da Gud ikke lukket løvens munn?
Det var de gangene da han ikke berget sine tjenere ut av prøvelsen, men gjennom den.

La oss avslutte med noen vers fra «Troskapitlet» i Hebreerbrevet:
«Og hva skal jeg ellers nevne?
Tiden strekker ikke til hvis jeg skal fortelle om Gideon, Barak, Samson og Jefta, om David, Samuel og profetene.
Ved tro vant de over kongeriker, holdt retten oppe, fikk løfter oppfylt, lukket gapet på løver, slukket voldsom ild, slapp unna bitende sverd, gikk fra svakhet til styrke, ble sterke i krig og slo fiendtlige hærer på flukt. Kvinner fikk tilbake sine døde; de hadde stått opp.»

Det er den ene siden av trosfortellingen.

Så kommer den andre:
«Noen ble torturert og avslo å bli kjøpt fri, for de ville heller nå fram til en bedre oppstandelse. Andre måtte tåle spott og piskeslag, ja, til og med lenker og fengsel. Noen ble steinet, saget i stykker eller drept med sverd. Andre måtte gå omkring i saueskinn og geiteskinn, nødlidende, forfulgt og mishandlet. Verden var dem ikke verdig, og de måtte flakke omkring i øde trakter og på fjell og holde til i grotter og huler.»

Så er det oppsummeringen:
«Alle disse fikk godt vitnesbyrd for sin tro, men de oppnådde ikke å få det som var lovet. Gud så for seg noe som er bedre for oss: at de ikke skulle nå fram til fullendelsen uten oss» (Hebr 11, 32 – 40).


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen

Lys og salt

Preken for Alle Helgens Dag, søndag 1. november 2015,
Frelsesarmeen, Arendal

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, i det femte kapittel og fra vers 13 til 16; og vi leser i Jesu navn:
«Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli gjort til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene.
Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset. Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen» (Matt 5, 13 – 16).

Slik lyder Herrens ord!

Det er en kort, men innholdsmettet tekst som møter oss på denne Alle Helgens Dag.

Dagens tekst gir oss to korte lignelser som begge, hver for seg, kan gi stoff til mange og lange prekener. Jeg skal bare holde én preken, og den skal ikke være altfor lang heller. Det krever et nesten brutalt valg.
Hva skal man gi videre og hva skal man legge til side?

Jeg skal si litt om salt og litt om lys, men først litt om bakgrunnen for denne teksten.
Den er en del av de kapitlene som kalles «Bergprekenen» - tre kapitler i Matteus-evangeliet. Kapitlene fem, seks og sju. I denne prekenen er Jesus innom mange temaer. I de ulike bibelutgavene er det laget «overskrifter» - det heter egentlig «mellomtitler» - for hvert enkelt tema.
Det begynner med saligprisningene.
Fra dem går Jesus rett over til det som er dagens tekst. Tema: Lys og salt.

Men hvem er adressat for det Jesus sier?
Vi har lett for å tenke oss at Jesus holdt denne talen for en stor menneskemengde. Men leser vi teksten nøye, ser vi at det var disiplene Jesus ga denne undervisningen. Og disiplene, det er de 12 som vi kjenner fra evangeliene.
Vi leser de to første versene i Matt 5: «Da Jesus så folkemengden, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og disiplene samlet seg om ham. Han tok til orde og lærte dem…».
«Dem» vil si disiplene. Og da gir eksempelvis ordene om salt og lys mening. De retter seg mot disiplene – mot menigheten – mot de kristne; mot oss kristne.

Så til dagens tekst.
Saltet først!

På vårt frokostbord står saltkaret så å si alltid framme. Ofte på middagsbordet også. Likevel har nok mange av oss - på ett eller annet tidspunkt i vår kjøkkenkarriere - tatt feil av to ting som har en overfladisk likhet med hverandre, men har to helt ulike oppgaver. Vi har tatt feil av salt og sukker.

Resultatet er alltid ille. Enten du har tatt sukker der du skulle hatt salt, eller salt der du skulle hatt sukker, er konsekvensen den samme: Retten er ødelagt.
Moderne mennesker kan nok ikke forstå den betydningen saltet hadde på Jesu tid, da han brukte det som et bilde på kirken og de kristne. Det var ett av de få konserveringsmidlene man kjente – det hindret forråtnelse. Derfor var det også et verdifullt stoff. Det var rett og slett et betalingsmiddel.

Fra vår egen historie kjenner vi til hvordan Hans Nielsen Hauge fikk slippe midlertidig ut av fengslet for å lære folk å utvinne salt av sjøvann under den engelske blokaden av Danmark-Norge tidlig på 1800-tallet.

Derfor er det er et sterkt bilde Jesus bruker her. Og utfordrende! Både for oss som enkeltkristne og menighet er lignelsen nesten ubehagelig nærgående. Er vi salt i dagens verden? Som kirke? Som troende? Har vi den kraften i oss som motvirker forråtnelse i samfunnet? I kulturen? Er vi – salt eller sukker?

Jesus forsterker da også dette når han sier: «Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli gjort til salt igjen?»
I bibeloversettelsen fra 1930, den som var den første mange av oss møtte, heter det: «… men når saltet mister sin kraft, hva skal det så saltes med?»
Hva er alternativet til salt?
Det er definitivt ikke sukker.

Hvis saltet mister sin kraft…
Jeg ble litt nysgjerrig på hvordan dette er oversatt i andre bibeloversettelser, og jeg sjekket det i de utgavene jeg har hjemme: Dansk, svensk, ulike engelske, islandsk, ulike norske. Jeg har tilmed en indonesisk oversettelse, men den leser jeg nok ikke særlig mye i…

Hvis saltet mister sin kraft…
Hvordan skjer det?

I en dansk oversettelse leser jeg: «Men hvis salt bliver udvandet, hvordan får man det så salt igjen?» Det er fremdeles salt, men det fungerer ikke lenger som salt. Det har mistet sin kraft. I den nyeste islandske utgaven står det omtrent på samme måte: «Ef saltið dofnar, með hverju á að salta það?» Det betyr nærmest: «Hvis saltet mister sin kraft, hvordan kan det da være salt?»

I en gammel bibelkommentar av professor Daniel Frøvig på Menighetsfakultetet heter det at det saltet man brukte i husholdningen på Jesu tid kunne være blandet opp med andre ting, eller det kunne vaskes ut slik at saltsmaken ble borte og saltet ble ubrukelig.

Men saltet ble ikke bare brukt som smakstilsetning eller som bevaringsmiddel. Det ble også brukt for å rense, for eksempel offeret. Mark 9, 49: «For hvert menneske skal saltes med ild, og ethvert offer skal saltes med salt»
I 2 Kong 2 leser vi at den første profetiske handlingen Elisja gjorde, etter at han hadde overtatt profetkappen fra Elia, var å rense vannkilden i Jeriko med salt: «Mennene i Jeriko sa til Elisja: «Som du ser, herre, ligger byen fint til. Men vannet er dårlig, og jorden bærer ikke grøde.» Da sa han: «Hent et nytt fat til meg og ha salt opp i det!» De gjorde det. Og så gikk han ut til stedet hvor vannet vellet fram, kastet salt nedi og sa: «Så sier Herren: Nå gjør jeg dette vannet friskt. Det skal aldri mer volde død eller ødelegge avlingen.» Siden har vannet vært friskt, helt til denne dag. Det gikk som Elisja hadde sagt» (v. 19-22).
Saltet som bevaringsmiddel.
Saltet som rensningsmiddel.

Men ved å bruke dette bildet som han gjør, peker Jesus også på noe annet: At saltet kan «miste sin kraft» - kanskje ikke som en kjemisk prosess, men fordi det blir blandet opp med andre ting, at det utvannes. Mer enn en oppfordring til å være salt, er denne lignelsen en advarsel mot frafall; en advarsel mot å svikte. Jesus slår fast et faktum: Dere er jordens salt!
Deretter kommer advarselen, og det er det han snakker om når det gjelder dette bildet. Derfor er lignelsen om saltet en tekst for Alle Helgens Dag. For hva er det ikke Alle Helgens Dag handler om, om ikke dette: Å bli bevart! Å holde ut! Å fullføre løpet! «Guds kriger, hold ut inntil kronen du får…».

Men Jesus har en lignelse til: Han snakker ikke bare om saltet, men også om lyset.
«Dere er verdens lys!»
Lyset er noe positivt. Lyset er det som sprer mørket!
Men også lyset bærer i seg noe utfordrende og krevende. For lyset avslører. Når sola skinner rett på vinduet, kommer det fram, både støv og fingermerker. Likevel er det ikke denne «kritiske» funksjonen som er lysets hovedoppgave.
Vi tenner ikke lyset først og fremst for å avsløre urenhet eller støv. Vi tenner lyset for at vi skal kunne se, kunne lese, kunne arbeide. Se hverandre, se omgivelsene våre, se naturen. På samme måte når Jesus kaller disiplene «verdens lys». Lyset skal vise vei – lyse skal – ja, nettopp: Lyse!

I Jes 42, 6 sier Herren til sin tjener: «Jeg har formet deg og gjort deg til en pakt for folket, til et lys for folkeslagene» og i 49, 6: «Jeg gjør deg til lys for folkeslag så min frelse kan nå til jordens ende».

Dere er verdens lys!
I det hele tatt er «lys» et mye mer sentralt, bibelsk bilde enn «salt». Jesus brukte det også om seg selv: «Igjen talte Jesus til folket og sa: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys» (Joh 8, 12). Og fra Johannes-prologen: «Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det. Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes. Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset. Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden» (Joh 1, 5-9).
Dere er verdens lys! Og så løfter Jesus dette bildet fram som for å si noe om at lyset må være synlig: «En by som ligger på et fjell kan ikke skjules».

I mange år var Frelsesarmeens uniform mitt arbeidsantrekk. Jeg hadde på meg den hver eneste dag, enten jeg var i byen, satt på toget eller sto på plattformen. Det er vel litt pompøst å si at man dermed var «en by på et fjell», men uansett innebar antrekket at alle så hvem man representerte og hva man sto for – sånn noenlunde, da. Det førte til mange kontakter og samtaler – noen gode og verdifulle, og noen man godt kunne vært foruten.

Mer på det hverdagslige planet er det Jesus sier videre: «Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset».

I en kjent sang av Mattias Orheim brukes ordet «kvardagskristen».
Hva er det?

Det beskriver han slik:
«Som den djupe fjord kan greia/spegla himlen høg og blå,
Skal ein kvardagskristen spreia/festglans kring det kvardagsgrå»

Ett av versene er slik:
Kvardagskristen, døypt til yrke,/Fødd til kjærleik, skapt av Gud,
Vigslar heim og hall til kyrkje,/Kjøkenkrå og handelsbu.
Mynt og vara for Guds stempel/Fals og fusk på døri må.
Altarljoset i Guds tempel/Festglans gjev det kvardagsgrå».

En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules.
Tenn et lys og sett det i staken.

La lyset skinne!

I vår protestantiske verden er Alle Helgens Dag den dagen da vi minnes de som er døde; de som «gikk foran oss». Man fokuserer ofte på himmelen på en slik dag.
Denne teksten fokuserer på livet her nede – på det kall og den utfordring vi har som kirke og som troende mennesker.
Salt og lys i verden!

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

Salig eller velsignet?

Andakt ved «Ukens fest» på Frelsesarmeen i Arendal 28. oktober 2015

Andaktsteksten vår i dag er en av de mest kjente bibeltekstene som finnes. Det er saligprisningene fra Matteus 5; innledningen til det vi gjerne kaller «Bergprekenen». Vi leser i Jesu navn:

«Da Jesus så folkemengden, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og disiplene samlet seg om ham. Han tok til orde og lærte dem: «Salige er de som er fattige i ånden, for himmelriket er deres.
Salige er de som sørger, for de skal trøstes.
Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden.
Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes.
Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet.
Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud.
Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn.
Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres.
Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere» (Matt 5, 1-12).

Amen

Ordet «salig» går igjen i denne teksten.
Det er et ord vi ikke bruker i det daglige – i hvert fall ikke i den betydningen det brukes her. Vi snakker kanskje om «en salig blanding» eller «et salig rot», men «salig» i religiøs sammenheng?

Da jeg flyttet til Askim i 1985 var det ennå noen som husket et felleskristelig kor de hadde hatt der i byen. Det het «Salig blanding» og besto av medlemmer fra alle kirkesamfunn og kristne organisasjoner i Askim og omegn.

I Norsk Synonymordbok står det mange ord som regnes som synonym til ordet «salig», jeg kom fram til 25: Det er ord som animert, begeistret, blid, ellevill, fornøyd, frydefull, glad, gledesstrålende, henrykt, i godlag/godlyne, i godt humør, lett om hjertet, lett til sinns, lykkelig, lykksalig, lystig, munter, oppstemt, positiv, sjeleglad, smilende, sorgfri, sorgløs, tilfreds, ubekymret.

Vi kjenner ordet fra salmeskatten.
Jeg har akkurat sendt fra meg et bokmanus om en salme der ordet «salig» er sentralt: «Å, salige stund uten like».

Vi kjenner også ordet fra Salmenes bok i Bibelen. Salme 112, 1: «Halleluja! Salig er den mann som frykter Herren, som har sin store glede i hans bud».

Det greske ordet for «salig» er makarizo. Det betyr lykkelig, velsignet.
Hadde vi lest dagens tekst fra den engelske bibelen, hadde dette vært ordet som ble brukt: «Blessed».

Jeg husker at det gjorde sterkt inntrykk på meg da vi på fjernsynet kunne se og høre den hilsen president Jimmy Carter ga til statsminister Menachim Begin og president Anwar Sadat etter undertegnelsen av den såkalte «Camp David»-avtalen mellom Israel og Egypt.
En kristen president hilste en muslim og en jøde med et ord av Jesus: «Blessed are the peacemakers. They shall be called The Children of God». Velsignet er de som skaper fred. De skal kalles Guds barn.
Hva kan man si om saligprisningene som ikke er blitt sagt mange ganger før?

Kanskje vi skal legge de to ordene ved siden av hverandre – «salig» og «velsignet».
Betyr de det samme? Sier de det samme?

«Salig» og «velsignet».
Noen ganger brukes de kanskje samtidig. «Det var et salig og velsignet møte» - det blir litt som å si om noe at det er «veldig-veldig» - ett eller annet. En gang var ordet «veldig» et – nåvel: veldig! – ord.

I bibeloversettelsen fra 1930 heter det i 1 Pet 5,6: «Ydmyk eder derfor under Guds veldige hånd» - i den vi bruker nå heter det «Guds mektige hånd».

Da Bernhard Fjærestrand satt noen måneder på Møllergata 19 i 1940, skrev han en tekst som heter «Guds veldige sønn».

«Salig» eller «velsignet»?

Skulle jeg si noe om forskjellen på de to ordene på norsk, ville jeg kanskje si det slik: «Salig» handler om hva jeg føler – «velsignet» handler om hva jeg er.

I litt eldre språkbruk var «salig» også et ord for det å bli frelst; det å komme til himmelen.

En scene fra Johan Falkbergets roman «Den fjerde nattevakt».
Presten Benjamin Sigesmund og klokkeren Ol’Kanelsla er i sognebud hos en ung samisk kvinne som ligger for døden. Hun får sakramentet, og før hun dør, sier hun: - Æ hørre englan som søng...
Mannen hennes, som er mye eldre enn henne, virrer litt rundt, og når han forstår at det er slutt, sier han til klokkeren: - Vart a salig?
Klokkeren svarer: -Ho hørde englan som søng…
Mannen blir nesten forskrekket:
- Hørd ‘a englan? Å jø, å jø….
Slik slutter den fortellingen.

«Vart a salig?» - Ble hun frelst?
Hun hørte englene synge…
Det var sikkert en velsignet sang.

Kanskje kan vi si det slik: Velsignet er noe vi er – salig er noe vi skal bli…

Tema for denne festen har vært en poet og noen av de sangene han ga oss.
Det er mye velsignelse å hente ut av gode sanger – sanger med et budskap, sanger med en utfordring – sanger som er skapt ved at en med sangens gave møtte Guds velsignelse.
Å være en kristen, er å ha blitt møtt med velsignelse – først og fremst den velsignelse som heter nåde og tilgivelse.
En dag skal den velsignelsen løfte oss opp på en enda høyere plan.
Det er den dagen vi skal få erfare at vi er blitt salige.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen.

De søkte samme tempel

Andakt på Hafstad bedehus, Arendal, søndag 25. oktober 2015

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas, i det 19. kapittel, fra vers ni til 14; i Jesu navn:
«Til noen som stolte på at de selv var rettferdige, og så ned på alle andre, fortalte Jesus denne lignelsen: To menn gikk opp til tempelet for å be. Den ene var fariseer og den andre toller. Fariseeren stilte seg opp for seg selv og ba slik: ‘Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.’ Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: ‘Gud, vær meg synder nådig!’ Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt».

Slik lyder Herrens ord!

I alle Frelsesarmé-lokaler vil du finne en benk foran plattformen. Den kalles for «botsbenken», og er det nærmeste man kommer et alter i Frelsesarmeen. På engelsk kalles den ofte «the mercy seat» - nådestolen. Her kan de som ønsker det komme fram og knele. Her kan de be om frelse, men også om ny kraft og nytt mot.

Fra Frelsesarmeens første tid i England fortelles det om et møte i et slikt lokale der en av byens virkelig fine fruer kom fram til botsbenken og knelte. Hun ville ta imot Jesus. Men samtidig var det en annen som også kom fram – byens drukkenbolt; Jimmy. Og han knelte like ved siden av den andre. En av frelsessoldatene gikk bort til ham og sa: -Kan du flytte deg litt, Jimmy?
Da skal «den fine fruen» ha sett opp og sagt med tårer i øynene: - Hvorfor skal han det? Vi søker jo den samme Frelser…

I Frelsesarmeen har dette blitt en sang, og omkvedet er slik:
«We’re all seeking the same Saviour,
we’re all seeking the self same Lord.
We’re all cleaming the same cleansing,
we’re all finding our peace restored».

De søkte samme Frelser.

Teksten i dag handler om to som søker det samme tempel.
Fortellingen om fariseeren og tolleren er en av Jesu mest kjente liknelser.

Den står som et litterært fyrtårn i klasse med liknelsen om Den barmhjertige samaritan og liknelsen om Den fortapte sønn.
Den er blant de mest kjente, bibelske fortellinger.

Den har satt spor etter seg blant ordtakene. Vi snakker om å opptre «fariseisk» – det spørs om ikke uttrykket er en arv fra denne fortellingen, selv om den arven kanskje ikke er helt rettferdig. For hva tenker vi på når vi snakker om å være fariseisk? Har ikke det lett for å være et annet ord for «hyklersk»?

Og hva man ellers kan si om fariseeren i Jesu liknelse: Noen hykler var han ikke. Han var ærlig – ja, så ærlig at det nærmet seg dumhet.
Han begynte sin bønn med å takke Gud for at han ikke var som andre mennesker. Og i særdeleshet ikke som «den tolleren der».
Så fortalte han Gud om alt det gode han gjorde – Gud har jo så mye å passe på; kanskje hadde han ikke fått det med seg?

Faktisk forteller han nokså mye om seg selv ved hjelp av det han sier.

Slik vi har sett denne scenen for oss både i kunsten og gjennom søndagsskolens flanellograf, har fariseeren gjerne stått langt framme i templet, og han har bedt høyt og tydelig.
En parallell fra litteraturen:
Bjørnsons drama «Sigurd Slembe», med stoff fra Norgeshistorien, åpner med at den unge Sigurd kommer inn i kirken, kaster seg ned ved alteret og sier: - Nå skal du høre, hellig Olav! I dag vant jeg på Beintein. Beintein var den sterkeste i landet. Nå er jeg!

Jeg takker deg at jeg ikke er som andre mennesker…

Om tolleren får vi ikke vite annet enn at han var en toller. Han var – bokstavelig talt – «en toller og synder».

Det erkjente han. Bønnen hans var den kanskje mest grunnleggende frelsesbønn noen kan be: - Gud, vær meg synder nådig!

Vi ser to menn som er på vei inn i templet. De søker det samme tempel. De søker den samme Gud. La oss holde fast ved det. De gikk opp i templet for å be. De gikk dit – og søkte Gud.

To menn.
To typer.
Egentlig innbyr de begge – men særlig fariseeren – til en slags karikatur.
Det pompøse blir fort komisk.
Men det kan det stakkarslige også bli. I hvert fall hvis det ikke er oppriktig. Men her er det oppriktig.

La oss likevel prøve å legge fra oss den måten å betrakte dem på.
La oss prøve å se på fortellingen en gang til, helt forfra.

Hva ser vi da?
Vi ser to menn som er på vei inn i templet.
De søker det samme tempel. De søker den samme Gud.
La oss holde fast ved det. De gikk opp i templet for å be. De gikk dit – og søkte Gud.

Vi får også vite hvordan de bad.

Fariseeren bad: Jeg takker deg at jeg ikke er som andre mennesker!
La oss stanse litt der. «Jeg takker deg, Gud, at jeg ikke er som andre mennesker!»
Det var for så vidt en grei erkjennelse. Ingen av oss er «som andre mennesker».
Det er noe av det som er så spennende med Guds skaperverk.
En Gud som har fantasi nok til å gjøre hvert eneste snøfnugg forskjellig fra andre, skulle han ikke ha fantasi nok til å gjøre oss mennesker like forskjellige – vi som er det ypperste han har skapt?

Tolleren kunne for så vidt også ha sagt det: Jeg er ikke som andre mennesker.

Men fariseeren gjorde et poeng av dette, og brukte det poenget til å framheve seg selv:
Jeg er ikke som andre mennesker – for jeg er så from!
Jeg er ikke som andre mennesker – for jeg gjør så mye godt!

Tolleren ba ikke slik.
Han var ikke opptatt av andre mennesker.
Han var opptatt av Gud.
Og han var opptatt av sin egen situasjon i forhold til Gud: - Gud, vær meg synder nådig!

Vi kan si at begge ba en bønn om seg selv, for seg selv. Men det hvor fariseeren ba en bønn for å fortelle Gud hvor storartet han – fariseeren – var, ba tolleren en bønn som tok utgangspunkt i hvor syndig han var.

Eller: «Hvor syndig».
Jeg tror ikke det har noe for seg å gradere folks syndighet; at noen er så mye større syndere enn andre; er så mye verre enn andre. Vi kan kanskje tenke på den måten, rent menneskelig, men Gud tenker ikke slik.
Dette med «store» og «små» syndere, er et språk Gud ikke skjønner.
I Guds øyne er vi syndere – punktum.

Foran Guds trone blir det bare stillet ett eneste spørsmål: Søkte du tilgivelse for din synd. Ikke «dine synder», men «din synd» – ikke de ulike handlingene, men din syndige natur; den vi må frelses fra.

De søkte det samme tempel.
De søkte den samme Gud.
Men den ene søkte både templet og Gud for å vise seg fram. Den andre søkte templet og Gud for å få nåde. Derfor konkluderte Jesus så kategorisk som han gjorde: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke.

Begge hadde bruk for Guds nåde. Den ene visste det – de andre viste det.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd – én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen

Noe nytt...

Preken i Arendal korps for fjerde søndag etter påske, 26. april 2015:

Prekenteksten for denne fjerde søndag etter påske henter vi fra profeten Jesaja, det 43. kapittel og versene fra 16 til 21, og vi leser i Jesu navn:

«Så sier Herren,
han som gjorde vei gjennom sjøen,
en sti i det veldige vannet,

som førte vogner og hester,
hær og høvdinger uti.
Der ble de liggende og reiste seg aldri,
de sluknet som når en veke slukkes.

Dere skal ikke minnes de første ting,
ikke tenke på det som hendte før.

Se, jeg gjør noe nytt.
Nå spirer det fram.
Merker dere det ikke?
Ja, jeg legger vei i ørkenen,
elver i ødemarken.

Ville dyr skal ære meg,
sjakaler og strutser.
For jeg gir vann i ørkenen
og elver i ødemarken
så mitt utvalgte folk kan få drikke.

Mitt folk, som jeg har formet,
skal forkynne min pris.»

Slik lyder Herrens ord!

Den svenske dikterpresten Olov Hartman har skrevet en novelle som heter «Rynkorna». Den handler, kort fortalt, om en middelaldrende mann som bråvåkner etter en drøm. Drømmen har skaket ham opp. For han hadde drømt at han sto ved siden av sengen og sa ned på sin hustru, som la og sov. Men da han sa på henne, oppdaget han at huden i ansiktet hennes var like glatt som den aller første gang de møttes. Dette er det som har skaket ham opp, og Olov Hartman for teller at ektemannen engstelig slo på lyset og studerte sin sovende kone. Etterpå kunne han legge seg rolig ned og sove: De var der, hver eneste av de rynkene som årene hadde fatt prege inn i ansiktet hennes.

Det er mer enn en novelle; det er en lignelse: De erfaringer som er gjort i et menneskeliv og de spor som erfaringene har satt, er i seg selv ressurser og rikdom mer som man må ta vare på.

«Det gamle er borte, se, alt er blitt nytt!» Omtrent slik er det jeg husker at jeg lærte dette bibelverset, som ofte ble og blir sitert i vitnesbyrd og andakter i vekkelsesmiljøer som det jeg vokste opp i. Det var også slik det sto i den bibelutgaven jeg vokste opp med, oversettelsen fra 1930. Det er Paulus som skriver det i sitt andre brev til de kristne i Korint: «Derfor, dersom nogen er i Kristus, da er han en ny skapning; det gamle er forganget, se, alt er blitt nytt!» (5, 17).

Å si at «alt er blitt nytt», er et dramatisk bilde, og verset er oversatt litt annerledes i nyere bibeloversettelser. I den Bibelen vi bruker i dag, heter det: «Nei, den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til!»

Hva er det profeten sier i dagens prekentekst: «Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke? Ja, jeg legger vei i ørkenen, elver i ødemarken.»

Noe nytt! Det nye er blitt til.
Ikke «alt er blitt nytt».

For mange år siden skrev jeg en artikkel i et blad som het «Tidsskrift for sjelesorg» om nettopp dette. Spørsmålet jeg drøftet, var dette: «Blir alt virkelig nytt?»
Min konklusjon, både den gang og nå, var og er dette: «Alt» blir ikke nytt. Og jeg ønsker heller ikke at «alt» skal bli nytt. Ikke hvis «alt» skal bety – «alt».

Og dette er bakgrunnen for at jeg begynte med å nevne Olov Hartmans novelle når jeg skulle preke over denne teksten.
Kanskje virker novellen litt malplassert i møtet med dagens tekst?
Det er da forskjell på de rynkene som er resultatet av et samlivs gleder og sorger, og de som er skapt på andre og mer negative måter?
Det er bare tilsynelatende.
Det er ikke tilfeldig at vielsesritualet snakker om «gode og onde dager» når to mennesker gifter seg.
De rynkene som «de onde dagene» setter, er annerledes enn de man får i de gode dagene. Men begge hører med. Mangler en av dem, er ikke bildet fullstendig.

Dersom det skal være slik at noe av den fortiden man har skal «slettes» og noe av den skal bevares, vil man lett vikles inn i identitetsproblemer i forholdet til seg selv: Hvilken del av meg er mitt «sanne» jeg? Brands gamle utfordring om å være den man er «fullt og helt, og ikke stykkevis og delt» har mange klangbunner. En av tragediene – og utfordringene – knyttet til demenslidelser, er nettopp dette: Den syke mister seg selv. Mister hukommelsen, mister minnene, mister referansene.

Det er fjerde søndag etter påske i dag. For disiplene var dette enda en dag i tida mellom Jesu oppstandelse og Jesu himmelfart. Enda en dag i denne underlige tiden som det ikke er fortalt noe om i evangeliene, men hvor vi gjerne tenker oss at Jesus og disiplene møttes; at de snakket sammen, at Jesus forklarte dem saker og ting. Vi leser flere steder i evangeliene at Jesus sa ting som disiplene ikke forsto – «ennå», som det står, og dette blir forklart med at Jesus var jo ennå ikke blitt herliggjort for disiplene. Men etter påske, hadde det skjedd.

Så sent som ved det siste påskemåltidet, og det er en av lesetekstene for denne søndagen, sier Jesus til disiplene: «Nå ble Menneskesønnen herliggjort, og Gud ble herliggjort gjennom ham. Og er Gud blitt herliggjort gjennom ham, skal Gud også herliggjøre ham, og gjøre det snart. Mine barn! Ennå en liten stund er jeg hos dere. Dere skal søke meg, men det jeg sa til jødene, sier jeg nå til dere også: Dit jeg går, kan dere ikke komme. Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.»

Der hadde vi dette n-ordet igjen: «Et nytt bud gir jeg dere!»

La oss vende tilbake til dagens prekentekst.
Profeten Jesaia er en av de tre «store» profetene i Det gamle testamente. De andre to er profeten Jeremia og profeten Esekiel.

Jesaia-boka kan deles opp i to hoveddeler: En domsdel og en trøstedel. I de 39 første kapitelene refser profeten folket for dets synd, og advarer dem mot det som skal komme. Men det er også i denne delen vi finner de bibelversene som mange av oss er så glad i: «Da hørte jeg Herrens røst: Hvem skal jeg sende? Hvem vil gå for oss? Da svarte jeg: Her er jeg! Send meg!», eller det som kalles «evangeliet i Det gamle testamente»: «Han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen ble lagt på ham for at vi skulle få fred, og ved hans sår har vi fått legedom.»

Men fra kapittel 40 og ut – boka har i alt 66 kapitler – er det et annet budskap som lyder. Det er trøstens budskap. Kapittel 40 åpner med dette: «Trøst, trøst, mitt folk, sier Herren».
Og dagens tekst er hentet fra denne trøstedelen av profetboka.
Og folket kunne trenge trøst.
De befant seg i det som gjerne kalles «det babylonske fangenskap».
De var ført bort.
Jerusalem var rasert.
Templet var revet ned.

I denne situasjonen er det profeten får et budskap fra Herren: «Dere skal ikke minnes de første ting, ikke tenke på det som hendte før. Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke? Ja, jeg legger vei i ørkenen, elver i ødemarken.»

Vi har sunget salmen «No livnar det i lundar» her i denne gudstjenesten.
Det er en salme om våren, tenker vi gjerne.
Om blomstene som dukker opp, om trærne som blir grønne.
Det går bra å tenke slik i de to første versene, og i de to siste.
Men salmen har 12 vers.
Og de åtte versene som ligger mellom de to første og de to siste, handler ikke om våren som årstid.
De handler om den kristne kirke. De handler om Guds rike.

Guds kyrkje lysa skulle
som høgt på berg ein stad,
med sumar utan kulde
og utan solarglad.

Guds ord vel alltid lyser,
den sol gjeng aldri ned.
Det hus som Anden hyser,
ligg støtt i ljos og fred.

Men stundom kom det kulde
på Herrens kyrkjemark.
Det var Gud seg dulde,
og borte var Guds ark.

Det var dei mørke dagar,
Guds ord var fåhøyrd segn.
Og hjarta frys og klagar,
det saknar sol og regn.

Så sende Gud sin Ande
som dogg på turre jord.
Då vakna liv i lande,
då grøddest vent Guds ord.

Då er det sæle tider
for Kristi kyrkjegrunn.
Då lauvast det i lier,
då livnar det i lund.

Då ljosnar det i landet
frå fjell og ned i fjord.
Då losnar tungebandet,
då kved Guds folk i kor.

Då skin det over strender
som sol ein sumarkveld.
Då gløder kring i grender
ein heilag altareld.

«Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke? Ja, jeg legger vei i ørkenen, elver i ødemarken!»

Det er dette ene verset – midt i den teksten vi har lest – som jeg har valgt å fokusere på i dag.
Men teksten peker også bakover. Den peker faktisk langt bakover: «Så sier Herren, han som gjorde vei gjennom sjøen, en sti i det veldige vannet, som førte vogner og hester, hær og høvdinger uti. Der ble de liggende og reiste seg aldri, de sluknet som når en veke slukkes».

Det er innledningen til dagens tekst; en henvisning til da Herren førte folket gjennom det røde hav, etter utgangen fra Egypt.

Situasjonen er ikke så veldig annerledes når profeten kommer med dette budskapet. Folket er igjen i fangenskap. Og det er som om Herren vil si: Ikke trøst dere med at jeg har handlet før; stol heller på at jeg vil handle igjen. «Dere skal ikke minnes de første ting, ikke tenke på det som hendte før.»
Det er nå Herren vil handle.

På samme måte som naturen våkner til nytt liv hver vår, slik vil Gud også føre sitt folk ut av trengsel. Som det heter i en glad, kristen vise av Eyvind Skeie fra 1980-tallet:

«Visst skal våren komme, visst skal jorden bli ny,
visst skal solen flomme fra en himmel uten sky,
visst skal noen danse, visst skal noen le,
visst skal barna klatre høyt i livets tre!»

Jo, Herren vil føre sitt folk ut av trengsel, ut av fangenskap. Men veien ut av trengsel og fangenskap kan gå gjennom så vel ørken som sterke strømmer. Derfor er det ikke slik at Herren pisker sitt folk fram, men han går foran det. Han fører det.

«Ildstøtte vær meg i ørkenens mørke
skystøtte vær meg når dagen er het»,
som vi synger i en sang.

Noe nytt. En vei ut av ørkenen. En vei inn i det lovede landet. Et land av velsignelse. Et land av nåde. Et land med vann i ørkenen og med elver i ødemarken – «så mitt utvalgte folk skal få drikke».

Har du lagt merke til hvor ofte det snakkes om vann og drikke og tørst i Det gamle testamente?
Bibelen ble til i en verden med mye ørken, mye tørke, mye tørst.

I Salme 42 heter det: «Likesom hjorten stunder etter bekker med rennende vann, slik stunder også min sjel etter deg, min Gud. Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud.»

Eller i Salme 1: «Salig er den som ikke følger ugudelige menneskers råd og ikke slår inn på synderes vei eller sitter sammen med spottere, men har sin glede i Herrens lov og grunner på den dag og natt.
Han er lik et tre, plantet ved bekker med rennende vann: det gir sin frukt i rette tid, og løvet visner ikke på det. Alt det han gjør, skal lykkes for ham».

Mange av oss husker en sang vi sang i kristne ungdomssamlinger på 60- og 70-tallet; kanskje synges det ennå:
«On our way to Heaven,
we shalL not be moved.
Just like a tree that’s standing by the waterside,
we shall not be moved.»


Han er lik et tre, plantet ved bekker med rennende vann: det gir sin frukt i rette tid, og løvet visner ikke på det.

Kan vi snakke om vår i Guds rike akkurat nå?
Her i Norge?
Her i Arendal?
Kanskje ser vi oss rundt – kanskje tenker vi: Ikke vår, akkurat.

Men det er alltid vår i Guds rike.

Som han skrev, salmedikteren Elias Blix:
Guds ord vel alltid lyser,
den sol gjeng aldri ned.
Det hus som Anden hyser,
ligg støtt i ljos og fred.

Det var ikke under blomstringen profeten talte til folket. Det var under trengselen. Det er da profetordet trengs. Det er da profetordet lyder:
«Se, jeg gjør noe nytt.
Nå spirer det fram.
Merker dere det ikke?
Ja, jeg legger vei i ørkenen,elver i ødemarken.»


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen.

«Redde, men glade…»

Preken i Risør Frikirke 1. påskedag 2015:

Dette glade evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, i det 28. kapittel og de ti første vers; i Jesu navn:
«Da sabbaten var over og det begynte å lysne den første dagen i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven. Med ett ble det et kraftig jordskjelv, for en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den. Han var som et lyn å se til, og drakten var hvit som snø. Vaktene skalv av redsel da de så ham, og de ble liggende som døde. Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: «Frykt ikke! Jeg vet at dere leter etter Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå! Skynd dere av sted og si til disiplene hans: «Han er stått opp fra de døde, og han går i forveien for dere til Galilea; der skal dere få se ham.» – Nå har jeg sagt dere det.»
Da skyndte de seg bort fra graven, redde, men jublende glade, og de løp for å fortelle det til disiplene. Og se, Jesus kom mot dem og sa: «Vær hilset!» De gikk fram og omfavnet føttene hans og tilba ham. Jesus sa til dem: «Frykt ikke! Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea. Der skal de se meg» (Matt 28, 1 – 10).

Slik lyder påskedagens evangelium!

Hva skjedde egentlig denne første påskemorgen?
De fire evangelistene forteller om det på hver sin måte.
Ifølge Markus var det tre kvinner som kom ut til graven, og mens de var på vei dit, begynte de å snakke om hvordan de skulle få rullet vekk steinen foran graven. Men da de kom fram, var steinen allerede rullet vekk, og «en ung mann» som var «kledd i en hvit, lang kjortel» satt på høyre side av graven. En engel.

Lukas forteller noe av det samme. Kvinnene kom til graven, og steinen var veltet bort og graven var tom. De gikk inn, men fant ikke Herren Jesu legeme, kan vi lese hos Lukas. Men med ett sto det to menn i skinnende hvite klær, og de fortalte dem: Han er ikke her, han er oppstått.

I Johannes-evangeliet kommer Maria Magdalena alene til graven, finner den tom, henter Peter, men blir selv stående utenfor graven å gråte. Og så møter hun Jesus. Han nevner navnet hennes. Det er denne fortellingen som Johan Halmrast ble inspirert av da han skrev «Maria Magdalenas jubel» - påskesalmen som vi har sunget sammen tidligere i denne gudstjenesten. For mange av oss er det denne fortellingen som nesten definerer påskemorgenen – dens under; den budskap.

Fire evangelister.
Men ikke fire fortellinger. Den samme fortellingen, men med litt ulike innfallsvinkler, litt ulike nyanser. Slik blir det alltid når fire personer skal gjenfortelle den samme hendelsen, referere den samme samtalen eller den samme talen. Det er nyansene som gir fortellingen troverdighet. Få ting er så mistenkelig i en etterforsking som at alle forklarer seg helt likt i alle detaljer.

Vår tekst i dag er hentet fra Matteus; den fjerde av evangelistene.

Matteus er den eneste av evangelistene som forteller om vaktpostene. De var øyenvitner til at en Herrens engel «steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den. Han var som et lyn å se til, og drakten var hvit som snø». Men dette må ha skjedd omtrent samtidig med at kvinnene kom fram til graven. Om vaktene leser vi at de «skalv av redsel da de så (engelen), og de ble liggende som døde», men det var kvinnene engelen henvendte seg til.
Det var de som fikk de beroligende ordene; det var de som fikk beskjed om det som hadde skjedd.

Da jeg skulle forberede meg til denne gudstjenesten og denne prekenen, leste jeg et sted: «Det buldrer gjennom de siste kapitlene i Matteus-evangeliet». Og det gjør det!

Når jeg kjører bil, særlig hvis jeg er alene, spiller jeg gjerne musikk. Og jeg spiller gjerne gospelmusikk. Elvis. Johnny Cash. Og Johnny Cash har en sang som heter «Matthew twentyfour» - Matteus 24.

Det er i dette kapitlet Jesus snakker om de siste tider og sin gjenkomst.
I omkvedet heter det:
«Matthew twenty-four is knocking at the door,
And there can't be too much more to come to pass.
Matthew twenty-four is knocking at the door,
And a day or one more could be the last.»

Matteus 24 banker på døra…
Det kan ikke være så mye mer som skal skje.
Matteus 24 banker på døra,
og neste dag kan være den siste.
Jordskjelv skal det være – krig, og rykter om krig.
Jo, det buldrer av Matteus 24.

Og det buldret på Golgata. Jordskjelv. Mørke midt på dagen.
Men i dag er det påskedag. Påskemorgen.

Vi er kommet til «Matthew twenty-eight» - Matteus 28.
Det buldrer også av Matteus 28: «Med ett ble det et kraftig jordskjelv, for en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den».

Men det er ikke bare bulder.
Det er også sang.
Det er også lovsang.
Og da er det at en annen gospelsang dukker opp i tanken,

For drøyt 100 år siden satt en amerikansk farmasøyt i en kjeller; han drev med fotografering, og denne kjelleren brukte han som mørkerom. Men han brukte det også som «tenkekammer» - det var hit han trakk seg tilbake når han hadde behov for stillhet rundt seg; behov for å tenke; behov for å be.

Denne dagen i 1912 var det som han fikk en åpenbaring, der han satt i mørkerommet, og han måtte gripe penn og papir og begynne å notere:
«I come to the garden alone,
While the dew is still on the roses,
And the voice I hear falling on my ear
The Son of God discloses.»

Så kommer omkvedet:
«And He walks with me, and He talks with me,
And He tells me I am His own;
And the joy we share as we tarry there,
None other has ever known».

Det er oppstandelsens hage denne sangen handler om – «In the Garden»; en klassiker innen gospelsang, spilt inn av Elvis, Jim Reeves og mange andre. «Jeg kom til hagen alene, mens duggen ennå var på rosene. Og røsten jeg hører åpenbarer Guds sønn for meg.»

Marias møte med Jesus i hagen. Som Halmrast, så også C. Austin Miles, som han het, mannen bak «In the Garden».

I norsk versjon heter den «Jeg vandrer i skyggenes lund». Og omkvedet:
«Å, han vandrer med meg, han trøster meg
Og han hvisker ømt du er min.
Og den fryd jeg får når han med meg går
helt fyller sjel og sinn».

Tilbake til Matteus.
Hva leste vi i teksten: «Da skyndte de seg bort fra graven, redde, men jublende glade, og de løp for å fortelle det til disiplene. Og se, Jesus kom mot dem og sa: «Vær hilset!»
«Redde, men glade» har jeg satt som overskrift for disse tankene som jeg prøver å dele med dere denne påskedagen.

Kvinnene som fikk budskapet om at Jesus var oppstått var «redde, men glade», ja faktisk: «jublende glade»! Og nå var de på vei til disiplene for å fortelle dem det de hadde hørt.
Og så møter de Jesus. Han kommer dem i møte – der i hagen.
Denne hagen som er den ene av de tre hagene som kristentroen ofte knytter an til: Edens hage; Getsemane hage og Oppstandelsens hage. Uskyldens hage – kampens hage – Seierens hage.
Det er i Seierens hage han møter de som tror på ham.
Hvorfor kom disse kvinnene til hagen? Hva slags ærend hadde de? De ville «se til graven», leste vi.

De fleste av oss har en grav eller flere som vi «ser til» av og til. Foreldre. Venner og slektninger. Kanskje en ektefelle. Kanskje et barn.

Da jeg var i Oslo for et par uker siden, var det en grav jeg også ville se til. Egentlig var det to. Mine foreldre ligger begravd i Oslo, på et felt på Vestre Gravlund som vi i Frelsesarmeen kaller "krigergravene". Her ligger mange av dem som har vært offiserer i Frelsesarmeen begravd, og der ligger også mine foreldre. Og dem var jeg innom og hilste på.

Men det var en annen grav jeg var mer opptatt av. For det første var jeg opptatt av om den ennå fantes. Det var graven til Johan Halmrast, han som satte kanskje de sterkeste ordene vi har i salmeboka om det å møte den oppstandne. Jeg regnet vel med at den var slettet.
Men den var ikke det. Den er der på Østre gravlund fremdeles.
Jeg fikk et kart, og jeg fant graven.
Der står navnet hans – fødselsdato og dødsdato. Og et vers:
«Han lever, og jeg skal få bringe
hans venner det salige ord.
Tenk, jeg! Som er ringest blant ringe!
Den minste han kjenner på jord!
Tenk, jeg skal hans hilsen frembære!
Å, kunne jeg synge det ut!
Mer kunne ei engler begjære
enn gå med så salig et bud.»

Det er over 100 år siden Johan Halmrast døde. Lenge var graven umerket, og man trodde den var slettet. Men så ble den funnet, og en stein kom opp. Der skal salmedikteren hvile til oppstandelsens morgen, den som påskemorgen bærer bud om.

Kvinnene regnet med å komme til en lukket grav; en forseglet grav.
De kom til en åpen grav. De kom til en tom grav.
«Du søkte din trøst i den døde
og dvelte ved gravnatten kun.
Så fikk du den levende møte!
Å, salige, salige stund.»

Jesu grav er ikke slettet. Den er tom. Han trengte den ikke lenger.

Trenger vi Jesu grav?

Vi trenger den ikke for å ha et sted å komme med blomster, for å minnes og for å savne.
I stedet kan vi komme til Jesu grav med bønn.
Og vi kan gå videre, fra Jesu grav, med takk og med lovsang i våre hjerter og på våre lepper.
«Dine øyne er fulle av glede!
Si, hva har de sett for å få slik glans?»
«De har sett Herren Jesus!
Han lever! Han gir livet mening og lys hver dag.»

Og i den samme sangen:
«Nei, det trengs ingen blomster til graven!
Jesus, du stod opp og du bor blant oss!
Våre øyne er til for å se deg.
Hendene er til for å tjene deg.»

Halleluja!

Da kvinnene hadde fått budskapet fra engelen, gikk de fra graven «redde, men jublende glade».

Så møtte de Jesus.
Og hans budskap var dette: «Frykt ikke!»

«…så fikk du den levende møte!
Å, salige, salige stund!»


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd;én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

Forlatt av Gud

Betraktning i Den stille uke i en møteserie om Jesu sju ord på korset
– Arendal korps onsdag 1. april 2015


«Fra den sjette time falt det et mørke over hele landet helt til den niende time. Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst: « Elí, Elí, lemá sabaktáni?» Det betyr: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Noen av dem som sto der, hørte det og sa: «Han roper på Elia.» Og en av dem løp straks fram, tok en svamp og fylte den med vineddik, satte den på en stang og ville gi ham å drikke. Men de andre sa: «Vent, la oss se om Elia kommer for å redde ham.» Men Jesus ropte igjen med høy røst og oppga ånden» (Matt 27, 45 – 50).
For drøyt 35 år siden kom det ei bok som het «Barnet Gud glemte», og med undertittelen «Tidsbilde fra virkeligheten». Det var Dagfinn Grønoset som hadde skrevet boka; en fortelling om oppveksten og livet til ei jente som ble satt bort i barndommen, og måten hun ble behandlet på. Hun var født i 1892 og var 84 år da boka kom. Den første setningen i boka er hennes egne ord: «Jeg er barnet Gud glemte!»

I språket har vi et uttrykk som brukes i blant. Vi snakker om enkelte steder som «stedet Gud glemte» eller vi snakker om «et gudsforlatt sted». Stort sett er det bare en talemåte, men det er en talemåte som åpner opp for et stort og vanskelig alvor: Finnes det noen mennesker som Gud har glemt? Finnes det noen steder som Gud har forlatt?

«Hvorfor har du forlatt meg?» ropte Jesus ut der han hang på korset.
Ropet står også i Det gamle testamente. I Salme 22 er det David som sier dette:
«Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?
Hvorfor er du så langt borte når jeg trenger hjelp og skriker ut min nød?
Min Gud, jeg roper om dagen, men du svarer ikke,
jeg roper om natten og får ikke ro.»

Teksten vi har lest, refererer også en replikkveksling som finner sted blant tilskuerne til korsfestelsen. «Han roper på Elia!» - «La oss se om Elia kommer for å redde ham!»
En pussig replikkveksling. Det fonetiske har spilt dem et puss. Kanskje fikk de ikke med seg hele utsagnet til Jesus; bare navnet. «Elí, Elí!»
I jødedommen har de to ord for Gud. Det ene er «Jahve»; det er vel det mest kjente. Lenge mente man det skulle uttales «Jehova». «Mens jeg nå kjemper for Jehova», het det i en gammel Frelsesarmé-sang. Men det var et ord til for Gud. Det var «Eloim» eller «Eloi». Og det var dette ordet Jesus brukte. Som kristne bruker vi også litt ulike betegnelser på Gud. Vi sier «Gud» og vi sier «Herren» og vi sier «Den allmektige».
«Elí, Elí; hvorfor har du forlatt meg!»
I Jes 54 sier profeten om Herren: «Sannelig, du er en Gud som skjuler seg, Israels Gud og frelser». Det profeten da snakker om, er at den sanne Gud ikke finnes i bilder og trær og stein, men i det skjulte; i hjertene, i troen.
I kapittel 59, i den samme profetboka, heter det: «Se, Herrens hånd er ikke for kort til å frelse, og hans øre er ikke for tungt til å høre». Det er første vers i det kapitlet, og en tekst vi kjenner og er glad i. Det verset blir ofte sitert. Men det står ikke alene.
For så fortsetter profeten: «Nei, det er skylden som skiller dere fra deres Gud. Syndene deres skjuler ansiktet hans så han ikke hører dere».

Hva er det som skaper avstand mellom Gud og menneskene?
Det er synden.
Det er menneskenes skyld. Det er alt det mennesket har gjort seg skyldig i. Og da snakker vi ikke først og fremst om de enkelte handlingene, men om den syndige natur. Den vi er født med. Den vi må bli frelst fra.

Men dette gjaldt jo ikke Jesus!
Jesus var uten synd.
Jesus var uten skyld.
Hvorfor skulle han da bli forlatt av Gud?

Og nå er vi på vei inn det som er noe av det mest krevende å ta inn over seg i hele forsoningsverket: Menneskets synd og Jesu lidelse og død – for vår skyld.
Jesu stedfortredende død; at han døde i vårt sted.

Tre-enighetslæren er forankret i all evangelisk kristendom. I Frelsesarmeens trosartikler bekjenner vi troen på at «det er tre personer i guddommen; Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. De er ett i vesen, like i makt og ære.»
Så forlot Sønnen himmelen og ble født som et menneske. Han var et menneske på alle måter, men var uten synd, leser vi i Bibelen.

Det var bare en som er uten synd som kunne sone for menneskeslektens synd. Og «synd» i denne sammenheng, er ikke de enkelte syndige handlingene vi har gjort, eller summen av disse, men den syndige natur som vi har som en følge av syndefallet.
Men Jesus ble født uten en slik natur. I brevet til hebreerne heter det: «For vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd» (4,15).

Han er prøvd i alt – også i det å være forlatt av Gud. Det var ikke slik at Jesus «følte» seg ikke forlatt av Gud – han VAR forlatt av Gud. Og Gud forlot ham, slik at han ikke skulle behøve å forlate oss.
Vi skal ta med noen linjer til fra Salme 22: «Alle som ser meg, håner meg, vrenger leppene og rister på hodet: «Han har overgitt seg til Herren, la ham fri ham ut og redde ham, siden han har glede i ham!»

Slike hånlige tilrop fikk Jesus også. Vi leser fra Matt 27, 42-43: «Andre har han frelst, men seg selv kan han ikke frelse. Han er jo Israels konge; nå kan han stige ned av korset, så skal vi tro på ham! Han har satt sin lit til Gud; la Gud redde ham nå, om han har ham kjær. Han har jo sagt: ‘Jeg er Guds Sønn.’»

La meg lese fra Jes 53 til slutt – «evangeliet i Det gamle testamente», som denne teksten er blitt kalt: «Han var foraktet, forlatt av mennesker, en mann av smerte, kjent med sykdom, en de skjuler ansiktet for. Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe.
Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han. Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget.»
Hvorfor var det slik? Jo: «Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle få fred, og ved hans sår har vi fått legedom.»
Straffen lå på ham – også den delen av straffen som innebar at han ble forlatt av Gud.

Amen

«Vi vil gjerne se Jesus»

Preken i Frikirken Akland (Risør) fastelavnssøndag 15. februar 2015

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, i det 12. kapittel, fra vers 20 til 33; i Jesu navn:

«Det var noen grekere blant dem som var kommet for å tilbe under høytiden. De gikk til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og sa: «Herre, vi vil gjerne se Jesus.» Filip gikk og fortalte det til Andreas, og sammen gikk de og sa det til Jesus. Jesus svarte: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv. Den som vil tjene meg, må følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være. Den som tjener meg, skal min Far gi ære.
Nå er min sjel fylt av angst. Men skal jeg så si: Far, frels meg fra denne timen? Nei, til denne timen skulle jeg komme. Far, la ditt navn bli herliggjort!» Da lød det en røst fra himmelen: «Jeg har herliggjort det og skal herliggjøre det igjen.»
Mengden som sto omkring og hørte dette, sa at det hadde tordnet. Andre sa: «Det var en engel som talte til ham.» Da sa Jesus: «Denne røsten lød ikke for min skyld, men for deres. Nå felles dommen over denne verden, nå skal denne verdens fyrste kastes ut. Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg.» Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle lide» (Joh 12, 20 – 33).

Slik lyder Herrens ord!


Det er ikke ofte en prekentekst rommer så mange prekener, eller tema for prekener, som den vi nettopp har lest.
Her er det materiale til minst tre ulike prekener. Jeg skal ikke holde alle tre, men heller holde én preken der jeg sier litt om hvert av de emnene som ligger i denne teksten.
For det første: De som ville se Jesus.
For det andre: Lignelsen om hvetekornet.
For det tredje: Røsten fra himmelen.
Og så begynner vi med slutten: Røsten fra himmelen.
Det er et motiv som har opptatt meg lenge.
Vi leser om røsten fra himmelen både i Det gamle og det nye testamente.
Skapelsesfortellingen: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Jorden var øde og tom, og mørke lå over havdypet. Men Guds Ånd svevet over vannet. Da sa Gud: «Det bli lys!» Og det ble lys. Gud så at lyset var godt, og han skilte lyset fra mørket. Gud kalte lyset dag, og mørket kalte han natt. Og det ble kveld, og det ble morgen, første dag» (1 Mos 1, 1-5).

Profeten Jesaia: «Da hørte jeg Herrens røst: Hvem skal jeg sende og hvem vil gå for oss?»

Ved Jesu dåp: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede» (Joh 3, 17).

Under forklarelsen på fjellet, forrige søndags prekentekst: «Dette er min Sønn, den elskede. Hør ham!» (Mark 9, 7).

Og nå i teksten som vi har lest.

I Henrik Ibsens drama «Brand» lyder også en stemme fra himmelen. I rollelisten heter denne rollen bare «En røst», og den opptrer i sluttminuttet av skuespillet. Det går et ras som fyller en hel dal, og begraver også den strenge og kompromissløse presten Brand, han som ikke har klart å vinne noen med sin strenghet og med sitt nær sagt «viljens evangelium», men bare støtt dem fra seg: Moren, konen, menigheten.
Idet raset går, roper Brand ut: «Svar meg Gud, i dødens Slug;- gjelder ei et frelsens fnug/manneviljens qvantum satis?» (Det betyr «tilstrekkelig mengde»).
Men idet snøen fyller dalen og begraver den strenge presten, lyder en røst fra himmelen: Han er deus caritatis! Han er nådens Gud!

Det er skrevet bøker om denne replikken. Hva betyr den? Hvordan skal den forstås? Den står der for seg selv, helt alene i dramaet: Han er nådens Gud.
«Herliggjør ditt navn!» ropte Jesus. Og Gud svarer: «Jeg har herliggjort det og skal herliggjøre det igjen!»

Lignelsen om hvetekornet.
Det var såmannssøndag for tre uker siden. Lignelsene om såkornet kjenner vi. Ordet og vitnesbyrdet som sås ut og starter en prosess. Lignelsen om hvetekornet sier noe av det samme: «Om ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det bare med det ene kornet.» Dette gjelder alt såmannsarbeid; all utplanting. Settepoteten som gir liv til mange nye poteter, men selv dør den.
Jesus vet hva som venter ham. Det har skjedd mange ting i de kapitlene som fører fram til denne teksten. Jesus har vakt opp Lasarus fra de døde. Han er blitt salvet av Maria. Han har hatt sitt inntog i Jerusalem. Så er det en gruppe grekere som oppsøker Jesus, og han taler med dem og til dem. Det er som om noe går opp for mennesket Jesus. Han skal lide og dø for frelse verden. Ikke bare jødene, men hele verden. Grekere, romere, «barbarer» - alle folkeslag.
«Vi vil gjerne se Jesus!»

Nå er vi tilbake ved utgangspunktet. Nå er vi der som denne prekenen henter sitt tema. Hva er det å se Jesus? Hvordan kan vi klare å se Jesus?

Det ble lest fra profeten Jesaia tidligere i denne gudstjenesten. Det var en tekst om å se Jesus. Om å se Guds utsending:
«Hvem trodde budskapet vi fikk?
Hvem ble Herrens arm åpenbart for?
Han skjøt opp som en spire for hans ansikt,
som et rotskudd av tørr jord.
Han hadde ingen herlig skikkelse vi kunne se på,
ikke et utseende vi kunne glede oss over.

Han var foraktet, forlatt av mennesker,
en mann av smerte, kjent med sykdom,
en de skjuler ansiktet for.
Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe.»

Vi så ham, sier profeten, men han var da ikke noe å se på? En man skjuler ansiktet for. Ingen herlig skikkelse. Ikke et utseende å glede seg over. Foraktet, forlatt. En mann av smerte; en mann av sykdom.
Og likevel…

«Evangeliet i Det gamle testamente» kalles dette siste verset fra Jesaia-teksten, og jeg siterer det slik jeg lærte det en gang: «For han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.»
Da jeg var ung frelsesoffiser på 1970-tallet sang vi dette verset.

«Vi vil gjerne se Jesus!»

Vi har lagt åpenbaringstiden i kirkeåret bak oss. Nå går vi inn i fastetiden.
De som fikk åpenbaringer av Jesus i de tekstene som er for åpenbaringstiden, var Jesu eget folk: Simeon og Anna i Templet, bryllupsgjestene i Kana, disiplene, fariseerne og de skriftlærde.
Fastetiden åpner med at noen grekere kommer til disiplene. De vil også se Jesus. Evangeliets perspektiv utvides. Frelsen er for alle folkeslag. Alle skal kunne se Jesus.
Se ham – kjenne ham – vite hvem han er.

Dette 12. kapitlet hos evangelisten Johannes begynner med at Jesus blir salvet i Betania av Maria. Maria kjenner vi fra før, enda så mange Maria-er det er i evangeliet. Dette er søsteren til Marta og Lasarus. Hun kom med en dyr krukke som inneholdt dyr salve, og duften av den salven fylte hele huset.
Hva lå det i denne handlingen? Jesus selv sa det slik: «Hun har spart salven til den dagen jeg skal begraves» (v. 7) – en sterk, symbolmettet handling. Maria kjente Jesus – hun visste hvem han var.

Inntoget i Jerusalem. Hosianna-ropene. Folkets hyllest. Men visste de hvem han var?
Flere arenaer på kort tid der det på ulike måter har vært fokusert på hvem Jesus er. Så kommer disse grekerne og spør om å få se ham. De går ikke rett på Jesus, de går via en mellommann: Filip fra Betsaida. Om ikke Filip var greker selv, bar han i hvert fall et gresk navn. Kanskje kjente de ham fra før? Det var et gresk miljø i Filips hjemby. Og Filip går også via en mellommann: Andreas.

Andreas – la oss stanse for ham et øyeblikk.
Det er ikke ofte vi leser om Andreas i evangeliene. Men de gangene vi gjør det, leser vi at han førte noen til Jesus. Sin bror Simon. Noen grekere. Andreas og Filip tok grekerne med seg og presenterte dem for Jesus.
Og hvordan reagerer så Jesus?
«Timen er kommet da Menneskesønnen skal herliggjøres!»

Frelsestilbudet gjelder ikke bare de som står innenfor det jødiske fellesskapet, det være seg religiøst, etnisk eller nasjonalt: Det gjelder alle! Alle folkeslag! Alle mennesker! Jo, timen er kommet da Jesus Kristus skal bli herliggjort. Men før det kan skje, må mannen fra Nasaret, mennesket Jesus, gå gjennom en prøve. Han skal oppleve å bli forrådt, bli sveket, bli tatt til fange, bli pint, bli fornedret og bli drept.

«Hvem trodde vel det budskap vi hørte?» spurte profeten i den gamle pakt. Og apostelen Paulus skrev til menigheten i Korint, i den andre teksten vi har hørt lest her i gudstjenesten: «For jøder spør etter tegn, og grekere søker visdom, men vi forkynner en korsfestet Kristus».

Er det å bli herliggjort?
Hva var det Jesus hadde sagt til Nikodemus, under den samtalen de to hadde hatt en stund før? «Og slik Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli løftet opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv» (Joh 3, 14-15).

Den Kristus som er løftet opp, er den Jesus som ble korsfestet. Derfor er det vi forkynner en korsfestet Kristus.
Biskop Per Lønning sa det slik, i en langfredagstale som vakte mye debatt i ettertid, men dette bør bli stående uimotsagt: «Korset er Guds eneste adresse på jorden»!

Jesus sier det slik i dagens tekst: «Om ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det med det ene kornet...».
Dette er den herliggjørelse Jesus blir gjenstand for: At han ikke bare blir stående som en slags historiens soloartist, men som det hvetekornet som bærer rik høst. Fordi det er villig til å dø.

Og dette er det som bekreftes gjennom røsten fra himmelen, når den svarer på Jesu bønn om at Fars navn skal bli herliggjort gjennom ham: «Jeg har herliggjort det, og jeg skal herliggjøre det igjen!»

Når skjedde det? Når skjer det?
Det skjedde da Jesus sto opp igjen fra de døde.
Det skjedde da han fór opp til himmelen.
Det skjedde da han sendte sin Hellige Ånd.

Det skjer hver gang noen blir født på nytt ved troen på Jesus Kristus; det skjer hver gang de troende samles til bønn og fellesskap.

Det skjer hver gang noen folder sine hender og sier: «I Jesu navn!»


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen

En kilde med levende vann

Preken i Arendal korps tredje søndag i åpenbaringstiden, 18. januar 2015

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, i det fjerde kapittel, fra vers 5 til 26; i Jesu navn:
«(Jesus kom) til en by som het Sykar, like ved det jordstykket Jakob ga sin sønn Josef. Der var Jakobskilden. Jesus var sliten etter vandringen, og han satte seg ned ved kilden. Det var omkring den sjette time.
Da kommer en samaritansk kvinne for å hente vann. Jesus sier til henne: «La meg få drikke.» Disiplene hans var nå gått inn i byen for å kjøpe mat. Hun sier: «Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?» For jødene omgås ikke samaritanene. Jesus svarte: «Om du hadde kjent Guds gave og visst hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann.» «Herre,» sa kvinnen, «du har ikke noe å dra opp vann med, og brønnen er dyp. Hvor får du så det levende vannet fra? Du er vel ikke større enn vår stamfar Jakob? Han ga oss brønnen, og både han selv, sønnene hans og buskapen drakk av den.» Jesus svarte: «Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.» Kvinnen sier til ham: «Herre, gi meg dette vannet, så jeg ikke blir tørst igjen, og slipper å gå hit og hente opp vann.»
Da sa Jesus til henne: «Gå og hent mannen din, og kom så hit.» «Jeg har ingen mann,» svarte kvinnen. «Du har rett når du sier at du ikke har noen mann,» sa Jesus, «For du har hatt fem menn, og han du nå har, er ikke din mann. Det du sier, er sant.» «Herre, jeg ser at du er en profet,» sa kvinnen. «Våre fedre tilba Gud på dette fjellet, men dere sier at Jerusalem er stedet der en skal tilbe.» Jesus sier til henne: «Tro meg, kvinne, den time kommer da det verken er på dette fjellet eller i Jerusalem dere skal tilbe Far. Dere tilber det dere ikke kjenner, men vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene. Men den time kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Far ha. Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.» «Jeg vet at Messias kommer,» sier kvinnen – Messias er det samme som Kristus – «og når han kommer, skal han fortelle oss alt.» Jesus sier til henne: «Det er jeg, jeg som snakker med deg».

Slik lyder Herrens ord!


Vi er i den tiden av kirkeåret som kalles «åpenbaringstiden».
Åpenbaringstiden begynner med det som ofte kalles Jesu navnedag, og vi leser om de som lærte å forstå – fikk åpenbart – hvem Jesus var; hvem Jesus er.
Vi har lest om de to gamle menneskene i templet – gamle Simeon og Anna Fanuelsdatter.

Vi har lest om Døperen Johannes. Forrige søndag handlet prekenteksten om det som skjedde da Jesus ble døpt av ham, og hva som skjedde rundt det: «Straks han steg opp av vannet, så han himmelen dele seg, og han så Ånden komme ned over seg som en due. Og det lød en røst fra himmelen: «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede».
Det var en del av forrige søndags tekst.

Jeg nevner dette, for i disse dager framføres Ibsens drama «Brand» på Det norske teater i Oslo. Dette skuespillet har en slutt som aldri slutter å fascinere meg.

Denne kompromissløse presten som ikke klarte å vinne noen med sin strenghet og med sitt nær sagt «viljens evangelium». «Det er viljen som det gjelder; viljen frigjør eller feller», er et kjent sitat som er hentet fra dette dramaet.

I sluttscenen går det et ras som begraver både presten og bygda, og i det raset går, roper Brand ut: «Svar meg Gud, i dødens Slug; - gjelder ei et frelsens fnug manneviljens qvantum satis?» (Det betyr «tilstrekkelig mengde» - jeg vet ikke hvor mange av oss som vil snakke latin i dødsøyeblikket…).

Men idet snøen fyller dalen og begraver den strenge presten, lyder en røst fra himmelen: «Han er deus caritatis!» Han er nådens Gud!

Det er skrevet bøker om denne replikken. Hva betyr den? Hvordan skal den forstås? Er den en dom over Brand? Er den et løfte om frelse? Eller er det en litterær bekreftelse på den evangeliske sannhet: Mennesket kan ikke frelse seg selv! Han er nådens Gud! Gud er nådens Gud.

Men denne søndagen er det ikke en kompromissløs prest som er i fokus.
I stedet leser vi om en kvinne som kanskje inngikk altfor mange kompromisser i sitt liv?

Vår tekst er fortellingen om «kvinnen ved Sykars brønn».

Noen av oss har kanskje sett den forestillingen Inger Lise Rypdal laget i sin tid: «Kvinnen ved brønnen»? Jeg så den i Askim kirke for en del år siden. En vakker forestilling om forskjellige kvinneskikkelser i Bibelen. Også om kvinnen ved Sykars brønn, en av i hvert fall tre fortellinger om kvinner ved brønnen. Hagar er den første, Rebekka den andre, og kvinnen ved Sykars brønn den tredje.

Fortellingen om henne er fortellingen om en kvinne med et dårlig rykte og et litt rufsete privatliv; det er fortellingen om en kvinne som gikk og hentet vann på en tid av dagen da hun kunne regne med at hun slapp å møte andre.

For brønnen var et viktig, sosialt møtested. Fra vår egen skjønnlitterære historie kjenner vi en boktittel som spiller på dette, nemlig Knut Hamsuns roman «Konerne ved Vandposten» fra 1920.

Johannesevangeliet refererer flere av de samtalene Jesus hadde med enkeltmennesker. Samtalen med Nikodemus er kanskje best kjent, med denne som en god nummer to.
Det er store forskjeller på de to samtalene.

Nikodemus kom om natten – kvinnen ved Sykars brønn kom ved høylys dag.

Nikodemus var en respektert mann i samfunnet – kvinnen ved Sykars brønn var, om ikke utstøtt, så isolert i samfunnet. Hun ble sett skjevt til på grunn av et privatliv som hun ikke helt hadde fått til.

Men samtalen mellom henne og Jesus og Jesus og Nikodemus har noen felles trekk.
Begge hadde de noen innvendinger til det Jesus sa.

Men der hvor Nikodemus svarte som den lærde mannen han var, svarte hun som den praktiske kvinnen hun var.

Nikodemus beveget seg i de teologiske sfærer – kvinnen i de huslige: Herre, gi meg dette vannet, så slipper jeg å gå hit hver gang jeg er tørst.

Først når Jesus sier noe om henne som han – en fremmed – umulig kunne vite på forhånd, forstår hun at det er ingen hvem som helst som har satt seg ved brønnen denne dagen. Det er en Guds mann. «Herre, jeg ser at du er en profet!»
Og en profet må kunne svare på det spørsmålet som mer enn noe annet skilte jøder og samaritanere: Hvor er det riktig å tilbe? I Jerusalem eller på fjellet Garizim?

Men Jesus lar seg ikke lure av et slikt spørsmål. Det er ikke stedet som er avgjørende. Det er hjertet.

Troende mennesker har alltid vært flinke til å sette opp slike «problemer»: Hvor er det riktig å tilbe? Hvordan skal man stå? Hvordan skal man sitte?

Avisa Dagen har en enquête hver uke der folk blir spurt om sin menighet. Ett av spørsmålene er: «Er din menighet «hands up» eller «hands down»?
Jeg skulle ønske jeg ble spurt i den enquêten snart. Da skulle jeg svare at den er «hands clap». I hvert fall noen ganger.

Sitte eller stå; knele eller danse: Det er spørsmål som kan være fromme nok i utgangspunktet, men som i realiteten skygger for det som all fromhet skulle rette seg mot: Troen på Jesus Kristus som Frelser og Herre. Det er spørsmål som sier «ja men» i stedet for «amen».

La oss se litt til på samtalen mellom Jesus og kvinnen.
Vi leste at Jesus sa: «Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.» Kvinnen sier til ham: «Herre, gi meg dette vannet, så jeg ikke blir tørst igjen, og slipper å gå hit og hente opp vann.»

Kvinnen tenkte fortsatt praktisk. Hun så for seg en vannkilde som gjorde at hun ikke behøvde å tørste mer. En vannkilde som gjorde at hun ikke måtte hente vann på den varmeste tiden av dagen, bare for å slippe blikkene, kommentarene, forakten.

Men Jesus snakker om en annen kilde. Og litt lenger ut i Johannes-evangeliet snakker han igjen om denne kilden: «På den siste dagen i høytiden, den store festdagen, sto Jesus fram og ropte: «Den som tørster, skal komme til meg og drikke! Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann» (v. 37-38).

En kilde med levende vann!
Dette uttrykket «levende vann» finner vi også i Det gamle testamente.

Vi finner det i Høysangen. Det er brudgommen i dette diktet som sier til sin brud: «Så vakker du er, min elskede!»
Slik åpner fjerde kapittel. Og så fortsetter han å lovprise alle de gode egenskapene hos sin elskede, og all hennes skjønnhet, før han sier i vers 15: «Du er kilden i hagen, et oppkomme med levende vann».

Profeten Jeremia har et annet budskap, knyttet til det levende vannet. «For to onde ting har folket mitt gjort: De har forlatt meg, kilden med levende vann, og hugget seg brønner, sprukne brønner som ikke holder vann» (2,13).

Det er forskjell på vann, sier profeten. Det er det som kommer fra kilden med levende vann, og det er det man måtte finne i de sprukne brønnene, de som ikke holder vann; de som lar seg forurense av tilsig fra andre kilder.
Og i kapittel 17 gjentar han denne klage: «Herre, du Israels håp, alle som forlater deg, skal bli til skamme (…). For de har forlatt Herren, kilden med levende vann».

Jesus igjen: «Den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv».

Og enda en gang: «Den som tørster, skal komme til meg og drikke! Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann».

Vi hørte det bli sunget før prekenen:
Det fins en kilde,
fra Gud den veller fram.
Det levende vannet,
en kjærlighet fra ham!
Drikk av det vannet,
og evig liv du får.
Det fins en kilde,
fra Golgata den går!

Så kunne jeg sagt «amen», men denne fortellingen har en epilog som ikke er med i søndagens prekentekst:

Da det gikk opp for kvinnen hvem hun hadde snakket med, løp hun tilbake til byen.

Teksten forteller tilmed uttrykkelig at hun lot vannkrukka stå. Hun som hadde gått til brønnen ved høylys dag for å unngå andre mennesker, løp nå inn i byen og fortalte de som bodde der hvem hun hadde møtt: «Han skulle vel ikke være Messias?»
Han som Gud skulle sende, og som skulle fortelle hele sannheten: Han satt ved brønnen utenfor byen, og hadde snakket med henne.

Det er åpenbaringstiden i kirkeåret.
Jesus viser hvem han er.

Det finnes en kilde med levende vann.
La oss drikke av den.
La oss bade i den.
La oss leve ved den.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen