«…og jeg vil likne Daniel…»

Preken i Arendal korps tredje søndag i advent, 13. desember 2015

Teksten for dagens preken heter vi fra Det gamle testamente; det er denne søndagens «fortellingstekst» i tekstrekkene. Teksten er hentet fra profeten Daniels bok, og er nok den mest kjente fortellingen fra denne boka. Vi leser i Jesu navn:

«Daniel utmerket seg framfor de andre ministrene og satrapene, for det var en usedvanlig ånd i ham, og kongen tenkte på å sette ham over hele riket. Da prøvde ministrene og satrapene å finne noe å anklage Daniel for i hans embetsførsel. Men de klarte ikke å finne noe å anklage ham for eller noe galt å si om ham. For han var pålitelig, og de fant verken forsømmelse eller feil hos ham.
Da sa mennene: «Vi finner ikke noe å anklage denne Daniel for, hvis vi da ikke finner noe hos ham som angår hans religion.»
Nå stormet ministrene og satrapene inn til kongen og sa til ham: «Lenge leve kong Dareios! Alle ministrene, guvernørene, satrapene, rådsherrene og stattholderne har holdt råd og er blitt enige om at kongen bør utstede en forordning med et strengt påbud om at enhver som i tretti dager ber en bønn til noen annen gud eller noe annet menneske enn deg, konge, skal kastes i løvehulen. Utsted nå et slikt påbud, konge, og sett opp et skriv som ikke kan tilbakekalles, etter medernes og persernes uforanderlige lov.»
I samsvar med dette satte Dareios opp et skriv med et slikt påbud.
Så snart Daniel fikk vite at skrivet var satt opp, gikk han hjem. I takkammeret hadde han åpne vinduer som vendte mot Jerusalem. Tre ganger om dagen falt han på kne for sin Gud med bønn og lovprisning, for slik hadde han alltid gjort. Da stormet mennene inn og fant Daniel mens han ba og påkalte sin Gud.
Så gikk de fram for kongen og sa: «Konge, har du ikke utstedt et påbud om at enhver som i tretti dager ber til noen annen gud eller noe annet menneske enn deg, konge, skal kastes i løvehulen?»
Kongen svarte: «Jo, det står fast etter medernes og persernes uforanderlige lov.»
Da sa de til kongen: «Daniel, en av de bortførte fra Juda, retter seg verken etter deg eller etter det påbudet du har utstedt. Tre ganger om dagen ber han sin bønn.»
Da kongen hørte det, gjorde det ham svært ondt, og han bestemte seg for å berge Daniel. Helt til solnedgang gjorde han hva han kunne for å redde ham. Igjen stormet mennene inn til kongen og sa til ham: «Konge, glem ikke at det er medisk og persisk lov at ikke noe påbud som kongen har gitt eller noen forordning som han har utstedt, kan kalles tilbake.» Så befalte kongen at de skulle hente Daniel og kaste ham i løvehulen.
Kongen sa til Daniel: «Måtte din Gud, som du fortsatt dyrker, berge deg!» De hentet en stein og la den over åpningen til hulen. Kongen forseglet den med sitt eget segl og sine stormenns segl, så ingenting skulle kunne endres når det gjaldt Daniel. Deretter gikk kongen til slottet sitt og fastet hele natten, han lot ingen kvinner komme inn til seg, og han fikk ikke sove.
Tidlig om morgenen, ved soloppgang, sto kongen opp og skyndte seg til løvehulen. Da han nærmet seg hulen, ropte han med angst i stemmen på Daniel: «Daniel, du tjener for den levende Gud, har din Gud, som du stadig dyrker, kunnet berge deg fra løvene?»
Da svarte Daniel: «Lenge leve kongen! Min Gud sendte sin engel og lukket løvenes gap så de ikke skadet meg. For jeg er funnet uskyldig for ham. Og heller ikke mot deg, konge, har jeg gjort noe galt.»
Da ble kongen svært glad og befalte at de skulle dra Daniel opp av hulen. Da de hadde dratt Daniel opp av hulen, fantes det ingen skade på ham, for han hadde stolt på sin Gud» (Daniels bok 6, 4 – 24).

Slik lyder Herrens ord!

Vi synger i et kor mange av oss husker fra søndagsskolen:
«Jeg er ei lita jente, jeg er en liten gutt.
Og jeg vil ligne Daniel/og jeg vil ligne Rut.
For Rut, hun var så god og sann/men Daniel var modig, han!
Så jeg vil ligne Daniel – og jeg vil ligne Rut.»

Daniel og Rut – den ene var en jøde som var blitt ført til et fremmed land, mens Rut kom fra et fremmed land, en ung enke som ble med sin svigermor tilbake til hennes hjemland, Israel, og der ble hun stammor for kong David og den kongeslekten som Frelseren skulle komme fra.

Men i dagens tekst er det Daniel som er i fokus.

Daniel; en av heltene fra Det gamle testamente; en av heltene fra søndagsskolen.
En dramatisk fortelling, kanskje tilmed en litt skremmende fortelling – selv om den «ender godt»; det vet vi som har hørt den fortalt mange ganger før.

Hvem var Daniel?
Han var en av fire unge menn som ble bortført fra Israel til et slags eksil i Babylon på 600-tallet før Kristi fødsel. Fortellingene om Daniel er altså 2600 år gamle. De andre tre het Sedrak, Mesak og Abed-Nego; dem er det også en dramatisk fortelling om i Daniels bok; en fortelling med mange likhetstrekk til den vi har lest i dag.
På albumet «Johnny Cash in the Holy land» er det en sang som heter «The Fourth Man», og den handler om de tre vennene til Daniel. De tre hadde nektet å tilbe et gudebilde som kongen hadde reist, enda kongen hadde sagt at de som ikke tilba gudebildet, skulle kastes i en brennende ildovn. Det er mange detaljer i denne fortellingen, som står i det tredje kapitlet av Daniels bok, men det vi husker best er nok det som skjedde etter at de var blitt kastet inn i ovnen, bundet på hender og føtter. Og kongen lente seg fram for å se dem brenne:
«Da ble kong Nebukadnesar forskrekket. Han reiste seg brått og spurte rådsherrene sine: «Var det ikke tre menn vi bandt og kastet ned i ilden?» «Jo visst, konge», svarte de. Han sa: «Men jeg ser fire menn gå fritt omkring i ilden, og det finnes ikke skade på dem. Den fjerde ser ut som en gudesønn.» Nå gikk Nebukadnesar bort til døren i ovnen med flammende ild og ropte: «Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego, dere tjenere for Gud, Den høyeste, kom ut hit!» Da kom Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego ut av ilden.
Satrapene, guvernørene, stattholderne og kongens rådsherrer stimlet sammen, og de så at ilden ikke hadde hatt makt over kroppene til disse mennene. Håret på hodene deres var ikke svidd, kappene var ikke skadet, og det luktet ikke brent av dem» (vers 24-27).

«Den fjerde ser ut som en gudesønn» - vi kjenner bildet igjen fra sangen «Løftene kan ikke svikte», når vi synger: «… med deg i ovnen går/en lik en gudesønn herlig/prøven du trygt består».

La oss vende tilbake til den teksten vi har lest: Fortellingen om Daniel i løvehulen.

Jeg sa at Daniel og de tre vennene hans var i et eksil. De var ikke fanger, men var en slags politiske gisler.
De var håndplukket til denne rollen, og de fikk den beste utdannelsen de kunne få i det babylonske riket.
Og de fikk betrodde stillinger.

Sånn sett kan fortellingen om Daniel sammenlignes med fortellingen om Josef.
Josef som ble solgt som slave, og som endte opp som den fremste i riket, nest etter kongen selv.

Hva leste vi: «Daniel utmerket seg framfor de andre ministrene og satrapene, for det var en usedvanlig ånd i ham, og kongen tenkte på å sette ham over hele riket. Da prøvde ministrene og satrapene å finne noe å anklage Daniel for i hans embetsførsel. Men de klarte ikke å finne noe å anklage ham for eller noe galt å si om ham. For han var pålitelig, og de fant verken forsømmelse eller feil hos ham».

De fant ingenting på hans embetsførsel, men de kunne jo prøve å ta ham på religionen. For Daniel hadde, som de tre vennene sine, valgt å holde fast ved troen på den ene, allmektige Gud.

Og så er intrigene i gang. Daniels fiender appellerer til kongens forfengelighet, og de oppnår det de vil.
Neste fase er at Daniel blir «avslørt» - han trosser kongens bud. Dette får kongen beskjed om. Selvfølgelig får han det! Hele hensikten med dette lovforslaget var å sette opp en felle for Daniel.
Men kongens påbud blir en felle for kongens også. For kongen ønsker ikke å ramme Daniel. Han er fornøyd med Daniel. Han har stor tillit til ham – trolig større tillit til Daniel enn til de andre medarbeiderne sine. Og vi leser at kongen «bestemte seg for å berge Daniel. Helt til solnedgang gjorde han hva han kunne for å redde ham». Men han var fanget av sin egen befaling, noe de andre passet på å minne ham om.

Daniel har tjent kongen med stor troskap – men hans troskap mot himmelens konge er større.
Og kong Dareios, bundet av sin egen befaling, kan bare appellere til en makt som er større enn den han selv rår over: «Måtte din Gud, som du fortsatt dyrker, berge deg!»

Så blir løvehulen forseglet, kongen trekker seg tilbake, og han har det ikke godt.
Scenen med Daniel i løvehulen er et kjent motiv både i bilder og sanger. Mens jeg arbeidet med denne talen, var det to ulike sanger som dukket opp for meg; den ene mens jeg kjørte bil, den andre mens jeg hørte på en gammel kassett.

«En Daniel kom ned i løvehulen./Man tenkte at nå var alt forbi.
Men eng’len bevarte ham der nede,/og han ble fri, fri, fri.»

Den samme sangen har også et vers om en annen fortelling vi har vært innom:
«De tre som ble kastet i en ildovn,/bevartes på lydighetens sti.
Og derfor var gudesønnen med dem/og de ble fri, fri, fri.»

Den andre sangen er svensk:
«När Daniel blev kastat ned ut i en lejon grop
som straff för at han ej tilbad med hedningarnas hop
slöt Herren lejongapen til, ty så var hans beslut.
Och den Gud som var Daniels tid, er likadan endnu…»

Daniel kom velberget ut av løvehulen.

Men i kirkens historie er det mange fortellinger om mennesker som ikke ble berget fra løvenes gap eller raseri.
Under kristendoms-forfølgelsene i det gamle Romerriket, var det å la sultne løver angripe de kristne en folkeforlystelse. Eller de kristne ble enten korsfestet eller bundet til høye stolper, dusjet med brennbar væske og satt fyr på – et apropos til de tre i ildovnen.

Og da er spørsmålet: I hvor stor grad kan vi bruke fortellingen om Daniel – eller om de tre vennene hans – som tekster som er aktuelle for de kristne som lever i dag?

Hvis vi skal bruke dem som tekster som sier noe om at Gud berger sine ut av krevende situasjoner; at han lar dem overleve i ildovnen; at han tar dem ut av løvehuler, så er jeg redd svaret må bli at vi kan ikke bruke dem. Kirken har for mange martyrer, det være seg gjennom hele sin historie som den dag i dag, til at vi kan lene oss tilbake på Daniel og vennene hans og si: «Det går nok bra!» eller «Gud vil passe på dem».

En far som for et drøyt år siden opplevde at datteren hans ble påkjørt av en bil og drept, sammen med sin venninne, ga etterpå ut en bok om sine tanker og følelser rundt dette. Boka heter «Pass på liten og på stor».
Vi kjenner den linjen, de fleste av oss.
Den er hentet fra en kveldsbønn mange av oss ba som barn og som vi kanskje har bedt med våre egne barn?

Den er skrevet av Margete Munthe og lyder slik:
«Kjære Gud jeg har det godt
Takk for alt som jeg har fått
Du er god, Du holder av meg
Kjære Gud går aldri fra meg
Passer på liten og på stor
Gud bevarer far og mor
(Og alle barn på jord)».

Når et barn dør, når vi mister den vi er glad i, er det lett å tenke at Gud ikke har hørt en slik bønn.
Og vi skal ikke ta lett på den følelsen.

Hva var det kong Dareios regnet med å finne da han gikk til løvehulen igjen etter det som sikkert hadde vært hans livs lengste natt?

Jeg tror han regnet med å finne en ihjelrevet, oppspist menneskekropp. Vi leser at han hadde angst i stemmen da han spurte: «Daniel, du tjener for den levende Gud, har din Gud, som du stadig dyrker, kunnet berge deg fra løvene?»

Men hva med de mange gangene da Gud ikke lukket løvens munn?
Det var de gangene da han ikke berget sine tjenere ut av prøvelsen, men gjennom den.

La oss avslutte med noen vers fra «Troskapitlet» i Hebreerbrevet:
«Og hva skal jeg ellers nevne?
Tiden strekker ikke til hvis jeg skal fortelle om Gideon, Barak, Samson og Jefta, om David, Samuel og profetene.
Ved tro vant de over kongeriker, holdt retten oppe, fikk løfter oppfylt, lukket gapet på løver, slukket voldsom ild, slapp unna bitende sverd, gikk fra svakhet til styrke, ble sterke i krig og slo fiendtlige hærer på flukt. Kvinner fikk tilbake sine døde; de hadde stått opp.»

Det er den ene siden av trosfortellingen.

Så kommer den andre:
«Noen ble torturert og avslo å bli kjøpt fri, for de ville heller nå fram til en bedre oppstandelse. Andre måtte tåle spott og piskeslag, ja, til og med lenker og fengsel. Noen ble steinet, saget i stykker eller drept med sverd. Andre måtte gå omkring i saueskinn og geiteskinn, nødlidende, forfulgt og mishandlet. Verden var dem ikke verdig, og de måtte flakke omkring i øde trakter og på fjell og holde til i grotter og huler.»

Så er det oppsummeringen:
«Alle disse fikk godt vitnesbyrd for sin tro, men de oppnådde ikke å få det som var lovet. Gud så for seg noe som er bedre for oss: at de ikke skulle nå fram til fullendelsen uten oss» (Hebr 11, 32 – 40).


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen