JESU SJU ORD PÅ KORSET

Preken ved Golgata-møte i Askim korps - Langfredag 21. mars 2008

Det er Golgata som står i fokus på langfredag.
Golgata.
Korset.
Og han som hang på korset.
Jesus fra Nasaret. Vi kjenner fortellingen om hans liv, fra krybben i stallen i Betlehem og fram til denne dagen. Korsdagen. Smertens dag. Lidelsens dag.

La oss stille oss rundt korset der han henger.
La oss betrakte hans lidelse.
La oss lytte til hans ord.
For han har noe på hjertet også i denne situasjonen. Det er ting han ønsker å formidle til oss. Sju ganger kommer han til å tale mens han henger på korset.
De sju ordene skal vi lytte til.
Jesu sju ord på korset.

Og vi skal høre den første teksten – det første Jesus har på hjertet:

Luk 23, 32 – 35:
Også to andre forbrytere ble ført bort for å bli henrettet sammen med ham. Og da de kom til det stedet som heter Hodeskallen, korsfestet de både ham og forbryterne der, den ene på høyre side av ham og den andre på venstre. Men Jesus sa: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.» Så kastet de lodd om klærne hans og delte dem mellom seg. Folket sto og så på, men rådsherrene hånte ham. «Andre har han frelst,» sa de, «la ham nå frelse seg selv dersom han er Guds Messias, den utvalgte!»

”Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør!”
Det er Jesu første ord på korset. En bønn for sine mordere. En bønn for de som håner og plager ham. ”De vet ikke hva de gjør!”
Som regel hører vi argumentet brukt den motsatte veien. ”Bevisstløs i gjerningsøyeblikket” er et uttrykk fra strafferettspleien. Kan din forsvarer argumentere med at du er eller var ”bevisstløs i gjerningsøyeblikket”, og få gehør for det, kan du regne med redusert straff og kanskje tilmed frifinnelse.
- Jeg visste ikke hva jeg gjorde!
- Jeg forsto ikke hva jeg var med på!
- Vi fattet ikke konsekvensene av det vi holdt på med.

Alt dette er unnskyldninger og forklaringer vi har hørt, enten det var for å avdramatisere noe som kanskje ikke var så stort og viktig, eller det gjaldt noe som var alvorlig – skremmende – truende.

Men her er det ikke den eller de skyldige som sier det. Det er den som er gjenstand for volden – maktbruken – terroren. Tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.
Jesus hadde vært gjennom timer med hån, smerte og tortur.
Han hadde ikke sagt et ord under hele denne tiden. Ikke svart. Ikke hånt tilbake. Ikke rast mot sine plageånder. Nå åpner han munnen. Nå taler han. Og det han sier, er en bønn for de mishandler ham.
En bønn om tilgivelse.
Vi kan ikke dekke oss bak at vi ikke vet hva vi gjør. Vi må tvert om konfronteres med det og ta ansvaret for det. Ja; slik er min skyld. Slik er mitt nederlag. Denne uretten har jeg begått, både mot Gud og mennesker. Vår vei til frelse er ikke å unngå ansvaret, men å be om tilgivelse. Tilgi oss, enda vi visste hva vi gjorde.

La oss så lytte til det neste Jesus har på hjertet:

Luk 23, 39 – 43:
En av forbryterne som hang der, spottet ham også og sa: «Er ikke du Messias? Frels da deg selv og oss!» Men den andre irettesatte ham og sa: «Frykter du ikke Gud, enda du har samme dom over deg? For oss er dommen rettferdig, vi får bare igjen for det vi har gjort. Men han har ikke gjort noe galt.» Så sa han: «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!» Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i Paradis.»

Hvem var de, disse to som ble korsfestet sammen med Jesus?
Noen småkjeltringer kan de ikke ha vært. Og forbrytelsene de hadde gjort seg skyldige i, måtte ha vært rettet mot romerne, for ellers ville de ikke blitt korsfestet. Det var en romersk henrettelsesmåte – grusom og blodig.
Per Lønning har sagt om disse to: ”Den ene visste at han var en kjeltring – den andre viste at han var det.”
Kanskje er det litt billig å si det slik. Smertene var ikke noe mindre for de to forbryterne enn for Jesus. Dødsangsten var ikke annerledes for dem enn for ham. At man reagerer med aggresjon overfor smerter og frykt, er noe de fleste av oss vet.
De kom med hvert sitt ønske, disse to – kall det gjerne hver sin bønn.
I bunn og grunn ba de om det samme: De ba om å bli befridd. De ba om å bli frelst.
De visste at foran dem lå timer med de frykteligste smerter, og deretter døden.
”Frels deg selv og oss!” Han hadde hørt hva som var sagt av de som sto rundt. ”Andre har han frelst; seg selv kan han ikke frelse”! Og han utfordret Jesus: Vis dem nå! Vi hvem du er! Frels deg selv og oss!
Jesus svarte ikke på dette. Kanskje lød det som et ekko av noe han hadde hørt tidligere: ”Er du Guds sønn, så si at disse steinene skal bli til brød!” ”Er du Guds sønn, så kast deg utfor templet, og la englene berge deg!”
Men til den andre bønnen hadde han et svar: ”Husk på meg når du kommer i ditt rike!” Og svaret: I dag skal du være med meg i Paradis.
Det er Jesus slik vi kjenner ham. På sine vandringer. Fra sin himmel. På korset. Selv der. Ja, særlig der! Frelseren. Frelseren. Frelseren.

Vi skal synge et vers sammen nå fra Hjalmar Hansens salme "Se, mengden til Golgata iler"

La oss lytte til det tredje Jesus har på hjertet:

Joh 19, 26 – 27
Ved Jesu kors sto hans mor, morens søster Maria som var gift med Klopas, og Maria Magdalena. Da Jesus så sin mor og ved siden av henne disippelen han elsket, sa han til sin mor: «Kvinne, dette er din sønn.» Deretter sa han til disippelen: «Dette er din mor.» Fra da av tok disippelen henne hjem til seg.

Mens guttene våre ennå var små skulle Mona til en undersøkelse for noe som hadde plaget henne. Det kunne være noe alvorlig (noe det viste seg ikke å være!), og Mona ga sine instruksjoner. En av dem var at når jeg giftet meg igjen, måtte det være med en som var snill med guttene.
Fordi det ikke var noe alvorlig kan vi snakke om det og fleipe litt med det, men tanken hun ga uttrykk for ligger dypt rotfestet i mange av oss: Hva med dem jeg har ansvaret for når jeg er borte? Hva med dem jeg er glad i når jeg er borte?
For de fleste av oss er det slik at ikke noe bånd til andre mennesker er så sterkt som båndet mellom foreldre og barn. Livet har lært meg at det å være far, er noe jeg aldri blir ferdig med. Det er et ansvar og en forpliktelse og et kall jeg aldri kan legge fra meg.
Når noen går bort, er det ikke bare de etterlatte som lider et tap.
Den som dør mister også kontakten med de som er rundt en og som en er glad i. Det er et tap, selv om man tror på og er forvisset om en bedre tilværelse og et bedre liv etter dette.
Dette tok Jesus på alvor.
Han som hadde sagt til disiplene at han ikke ville etterlate dem farløse, han etterlot ikke sin mor sønnløs.
Som Jesu venner, som Jesu etterfølgere er vi satt inn i et fellesskap. Vi tilhører noe mer enn oss selv. Vi er satt inn i en familie – inn i en menighet – inn i Herrens kropp her på jorden.

La oss lytte til det fjerde Jesus har på hjertet:
Joh 19, 28 – 29:
Jesus visste nå at alt var fullbrakt, og for at Skriften skulle bli oppfylt, sa han: «Jeg tørster.» Det sto et kar der med eddikvin. De fylte en svamp med den, satte svampen på en isopstilk og holdt den opp til munnen hans.

Vi sang: ”Det var ved den niende time/et rop fra Golgata ble hørt; det kom fra en døendes lepper som nesten vansmektet av tørst…”.
En av de reaksjonene som oppstår i en kropp som er hengt opp slik en korsfestet kropp er, er sterk tørste.
Når det henvises til at ”Skriften skulle bli oppfylt”, er det med referanse til Salme 22, 16: ”Min strupe er tørr som et potteskår, og tungen klistrer seg til ganen”.
Hadde vi lest langfredagberetningen fra Matteus, ville vi sett at Jesus var blitt tilbudt drikke tidligere: Da de kom til et sted som heter Golgata – det betyr Hodeskallen – ga de ham vin blandet med galle, men da han smakte på den, ville han ikke drikke (Matt 27, 33b-34).
Dette var noe de ga fanger før de ble korsfestet, og som virket sløvende på dem. Det ga en form for rus. Det Jesus fikk drikke mens han hang på korset, var egentlig beregnet på soldatene, som en form for leskedrikk.
I sangen som vi synger, gjør Hjalmar Hansen denne tørsten til en form for liknelse: ”Åja, dette bristende hjerte – det tørstet for sjeler å få!”
I trosbekjennelsen sier vi om Jesus at han var ”virkelig og sant menneske”, samtidig som han er ”virkelig og sann Gud”.
Som et virkelig og sant menneske kunne Jesus føle smerte, føle sult og føle tørst. Når Jesus roper ”Jeg tørster!” fra korset, sier han samtidig: Jeg er et menneske! Jeg er et menneske som lider!
En av de som sto der – vi aner ikke hvem – oppfattet det ropet. Og han lot den døende Jesus om ikke annet, så få fukte leppene sine.
Jeg tørster!
Til oss som tror på ham, sier dette ropet: Et menneske som lider – men også Guds Sønn. Og som menneske lider jeg for din skyld. Jeg lider for at du skal kunne bli frelst.
Han glemte seg selv midt i døden
Han glemte sin tornfulle vei
Han så kun på menneskenøden.
Å, tenk – det var allting for meg.

Vi synger det tredje verset i Hjalmar Hansens sang.
La oss lytte til det femte Jesus har på hjertet:

Matt 27, 46 – 49:
Ved den niende time ropte Jesus med høy røst: « Elí, Elí, lemá sabaktáni?» Det betyr: « Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Noen av dem som sto der, hørte det og sa: «Han roper på Elia.» Og en av dem løp straks fram, tok en svamp og fylte den med eddikvin, satte den på en stang og ville gi ham å drikke. Men de andre sa: «Vent, la oss se om Elia kommer for å redde ham.»

Det er en stigning i dramaet på Golgata nå. Vi har lyttet til fem av de sju utsagnene Jesus kom med på korset. De tre første handlet om menneskene rundt Jesus. Han begynte med å be for soldatene og de som korsfestet ham. De som han menneskelig sett minst av alt hadde noen grunn til å be for. Han begynte med å be for dem.
Så oppmuntret og velsignet han røveren på korset ved siden av ham. Han som selv sa at han ikke fikk annet enn det han hadde fortjent. Men Jesus velsignet ham.
Så velsignet han de som hadde stått ham nær i livet. Sin mor. Den disippel han hadde hatt et særlig nært forhold til. Ba dem ta vare på hverandre.
Først da tenkte han et øyeblikk på seg selv. Jeg tørster!
Ved den sjette timen falt et stort mørke over landet, leser vi i bibelteksten. Og ved den niende timen er det Jesu rop lyder: ”Min Gud, min Gud! Hvorfor har du forlatt meg!”
Evangelisten har gjengitt ropet slik det lød fra Jesu munn, på Jesu språk, som var arameisk. Og oversettelsen har beholdt den arameiske versjonen for å forklare oss den merkelige replikkveksklingen som kommer etterpå.
- Han roper på Elia, sa de til hverandre. Profeten Elia fra Det gamle testamente. Han spilte en sentral rolle i folkefromheten. Døperen Johannes var blitt sett på som en Elia-skikkelse. Og igjen leser vi at en ville fukte en svamp og gi Jesus å drikke. Kanskje ikke for å hjelpe denne gangen, men for å høre om han hadde mer å si. Og de som sto rundt, sa foraktlig: Nei, la oss se om Elia kommer for å redde ham!
Hva slags rop var det Jesus kom med?
Det var et rop fra den ytterste nød og den ytterste pine.
Vi som noen ganger kanskje snakker lettvint om ”et gudsforlatt sted”; la oss huske at det har bare vært ett gudsforlatt sted i historien, og det var korset på Golgata. Der ble Jesus forlatt av Gud. Forlatt av Gud!
Det har lenge vært diskutert om ordet ”helvete” skal tas ut av den norske bibeloversettelsen. Jeg kan saktens se gode grunner for det. Jeg er ikke sikker på at det er noe godt ord. Jeg er ikke sikker på om det kommuniserer den realiteten det er snakk om: Fortapelsen. For hva er fortapelse? Det er å være forlatt av Gud! Fortapelse er å være forlatt av Gud!
Da kan man ha både svovel og andre effekter for meg. Fortapelsen er å være forlatt av Gud.
Også dét måtte Jesus gjennomgå. Han gjorde det, for at du og jeg ikke skal behøve det. For at vi aldri skal behøve å si til Gud: Hvorfor har du forlatt meg?

La oss se på det sjette utsagnet fra Jesus der han henger på korset:

Luk 23, 44 – 46:
Det var allerede omkring den sjette time. Da falt det et mørke over hele landet helt til den niende time, for solen ble formørket. Forhenget i tempelet revnet etter midten, og Jesus ropte med høy røst: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd!» Da han hadde sagt det, utåndet han.

Vi nærmer oss slutten på dramaet.
Men det har skjedd noe.
Gudsforlattheten er opphevet. Gud har igjen vendt sitt ansikt som Sønnen.
Jeg tror ikke det kan ha gått mange minuttene mellom Jesu fortvilte utrop der han spør hvorfor Gud har forlatt ham, og den tillitsfulle erklæringen han kommer med her.
Hva har skjedd?
Teksten forteller hva som skjedde i mellomtiden.
Forhenget i templet revnet etter midten.
Forhenget som skilte folket fra guddommen – det hadde revnet. Det var ikke noe hinder lenger.
I det samme øyeblikket visste Jesus at gudsforlattheten var opphevet, og han kunne si til Faderen: I dine hender overlater jeg min ånd.
Bare et øyeblikk senere var han død, men han rakk å si én ting til, og vi skal nå stanse for det sjuende og siste av de ord Jesus sa på korset:

Joh 19, 30:
Da Jesus hadde fått eddikvinen, sa han: «Det er fullbrakt!» Så bøyde han hodet og utåndet.

Det er over!
Den kampen Jesus stred – alle smertene han led.
Nå er det over.
Han er død.
Han som skriver akkurat denne teksten – evangelisten Johannes – var både øyne- og ørevitne til det som skjedde. De andre evangelistene var ikke det. De har fått det referert. Om du leser alle evangelistenes beskrivelse av korsfestelsen og føler at her er det noen kronologiske uoverensstemmelser: Ja, det er det. Som det alltid er når fire personer skal fortelle fra den samme hendelsen, og bare en av dem faktisk var til stede. Selv ikke han som var til stede får med seg alle detaljene.
Men helheten stemmer. Og sluttsummen stemmer.
”Det er fullbrakt!”
Det er sluttsummen.
Det er svaret med to streker under til slutt: Det er fullbrakt. Det er fullbrakt! Det er fullbrakt!!
Knapt noe ord fra Jesu munn er sitert så ofte. Mange av oss har sterke minner om hvordan disse ordene var malt på frontveggen, for eksempel i det gamle Templet i Pilestredet 22.
Før et nytt bygg kan tas i bruk, må det ha en ferdigstillelsesattest.
Frelsesverket har fått en slik attest.
Det var de siste ordene Jesus sa på korset, og hele langfredagens evangelium kan oppsummeres i disse tre ordene: Det er fullbrakt!

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen

EN PREKEN FOR LANGFREDAG

GUDS ADRESSE
Preken i Golgatamøte på Frelsesarmeen i Askim
Fredag 14. april 2006

Vi er samlet til Golgata-møte på Frelsesarmeen i formiddag. Golgata har vært i fokus både for sanger og tekster. Vi synger mye om Golgata i Frelsesarmeen. ”Se fra Golgata kors skinner lyset for deg, og fra synden kan du nå bli fri. Når i mørket du står og du lyset attrår, se på korset, det lyser for deg!” Slik heter det i Herberth Booths sang fra 1884.
De fleste av oss har vært med og sunget omkvedet ”Herlige Golgata! Der synden ble sonet og gjelden betalt – herlige Golgata!”
For mange år siden - før jeg ble frelsesoffiser - var jeg elev ved en bibelskole, og der ble dette koret nærmest brukt til skrekk og advarsel. Slik kunne man ikke synge! Golgata var jo ikke noe herlig sted, ble det sagt. Og kanskje er det rett – fra én side sett.

Hva er nå dette Golgata?
Det var en høyde utenfor Jerusalem.
Man er faktisk litt usikker på hvor den egentlig lå. Den eldste tradisjonen går ut på at det lå der Gravkirken ligger i dag. Men det finnes også et sted som kalles ”Gordons Golgata”, der en engelsk general på 1800-tallet fant en høyde og omgivelser som han mente stemmer med den beskrivelsen som gis i evangeliet.
Jeg har vært begge steder, og jeg har takket Gud begge steder. Takket Gud for Golgata. Takket Gud for frelsesverket. Takket Gud for det som skjedde på Golgata.

Og det som skjedde på Golgata, det skal vi lese om nå, i en tekst fra Det gamle testamente. Vi leser i Jesu navn fra profeten Jesaia, kapittel 53, de ti første versene:

Hvem trodde det budskap vi hørte, for hvem ble Herrens kraft åpenbart? Han skjøt opp som en kvist for Guds åsyn, som et rotskudd av tørr jord. Han hadde ingen herlig skikkelse, vi gledet oss ikke ved synet av ham. Han var ringeaktet, forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom, en foraktet mann som ingen ville se på, vi regnet ham ikke for noe.
Sannelig, våre sykdommer tok han på seg, og våre smerter bar han. Vi trodde han var blitt rammet, slått av Gud og plaget.
Men han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, ved hans sår har vi fått legedom.
Vi fór alle vill som sauer, vi vendte oss hver sin vei. Men skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham. Han ble mishandlet, men bar det ydmykt; han åpnet ikke sin munn, lik lammet som føres bort for å slaktes, lik sauen som tier når den klippes. Han åpnet ikke sin munn. Gjennom trengsel og dom ble han revet bort. Men hvem i hans samtid aktet på det? Han ble utryddet av de levendes land, måtte dø for sitt folks overtredelse. De gav ham en grav blant ugudelige, hos en rik mann, da han var død, enda han ikke hadde gjort noen urett, og det ikke fantes svik i hans munn. Det var Herrens vilje å knuse ham med sykdom. Men fordi han gav sitt liv til soning, skal han få etterkommere og leve lenge, og ved ham skal Herrens vilje ha fremgang.

Slik lyder Herrens ord!

Han er såret for våre overtredelser…
Sammen med Salme 23 er dette kanskje den kjæreste teksten fra Det gamle testamente for kristne mennesker. ”Evangeliet i Det gamle testamente” er dette verset blitt kalt. Vi kan lese denne teksten og vite at den beskriver det som skulle skje på Golgata mer enn 500 år senere. Men når vi leser den, er det nesten som å lese et referat av det som skjedde. Han er såret for våre overtredelser. Han er knust for våre misgjerninger. Straffen ble lagt på ham for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.
Evangeliet i Det gamle testamente.
En Golgata-tekst fra profeten Jesaia.
Det er bare én annen tekst den nær sagt kan sammenliknes med – holdes opp mot – når det gjelder å gi et konsentrat av det kristne evangelium, og det er Johannes 3, 16. ”Den lille bibel!” ”For så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin sønn den eneste for at hver den som tror på ham ikke skulle gå fortapt, men ha evig liv.”
Som ung frelsessoldat fikk jeg det råd en gang å lese begge disse versene på en bestemt måte. I Jes 53,5 skulle jeg bytte ut ”vi” og ”våre” med mitt eget navn, og i den lille bibel skulle jeg gjøre det samme med ordene ”verden” og ”hver den”. Gjør det når du kommer hjem i dag. Les evangeliet i Det gamle testamente på den måten. Les den lille bibel på den måten. La begge tekstene minne deg om Golgata. La begge tekstene minne deg om korset.

For det er der vi er!
Golgata!
Korset!
”På Golgata sto det et kors – Jesus hang på det korset.”
Der er vi i dag.
”I hagen var det en grav – Jesus lå i den graven.”
Dit kommer vi i løpet av denne dagen.

Barnesangen fortsetter, den skynder seg videre til påskemorgen, men vi er ikke der ennå. Jesus henger på korset på Golgata. Når vi går til ro i kveld, ligger han i graven i hagen.
Derfor representerer langfredagen og Golgata og korset på mange måter paradoksene i troen. Det nytter ikke å ta lett på langfredagen. Det nytter ikke å ta lett på Golgata. Det nytter ikke å ta lett på korset. Det er ikke så lett å tenke ”glad-kristendom” på en langfredag.
Alle de andre dagene? Ja! I hvert fall nesten alle de andre dagene! Men på langfredag?

Langfredag er regnskapets dag.
Golgata er regnskapets sted.
Langfredag er oppgjørets dag.
Golgata er oppgjørets sted.
Langfredag er dagen da prisen ble betalt. Den prisen ble betalt på Golgata! Den prisen heter korset.

La oss ta den sentrale verset – Jes 53,5 – en gang til: Det forteller oss noe om prisen. Det sier noe om at det kostet: ”Men han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, ved hans sår har vi fått legedom”.

Såret – knust – straff – sår.
En høy pris.
En høy pris for – ”at vi skulle ha fred”.
En høy pris for at – ”ved hans sår har vi fått legedom”.
En pris han var villig til å betale.

Vil du lære Jesus å kjenne?
Da må du se på korset på Golgata. Da må du se på ham som henger der.

Vil du vite hvordan Jesus er?
Da må du lytte til det han sier mens hans henger på korset. Hvem er det han er opptatt av? Det er de andre. Det er sin mor. Den er han som henger på korset ved siden av. Det er de som ler av ham, håner og spotter: ”Tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør!”

Én enkelt gang nevner han sine egne behov: At han var tørst!
Én enkelt gang bryter angsten igjennom: ”Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?”

Men det hele munner ut i en tillitserklæring til Faderen: ”I dine hender overgir jeg min ånd.” Det kunne han si, for han visste at nå var det fullbrakt. Han hadde gjort det han kom for å gjøre. Han hadde betalt prisen. ”Straffen ble lagt på ham, for at vi skulle få fred.”

Vil du vite hvor du kan finne Jesus?
Du finner ham på korset.
Det er det eneste stedet du kan finne ham.

Korset er Guds adresse på jorden.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud fra evighet til evighet.

Amen

EN PREKEN FOR 1. PINSEDAG

FRA BABEL TIL BETEL
Preken i Askim korps søndag 27. mai 2007 (Pinsedag)

Hele verden hadde ett språk og samme tungemål. Da folk brøt opp fra øst, fant de en bred dal i Sinear-landet og slo seg ned der. De sa til hverandre: «Kom, så lager vi teglstein og brenner dem godt!» De brukte tegl til byggestein og jordbek til bindemiddel. «Kom,» sa de, «la oss bygge oss en by med et tårn som når opp til himmelen, og skape oss et navn så vi ikke blir spredt ut over hele jorden!»
Da steg Herren ned for å se på byen og tårnet som menneskene bygde. Herren sa: «Se, de er ett folk, og samme språk har de alle. Dette er det første de tar seg fore. Nå vil ingen ting være umulig for dem, hva de så finner på å gjøre. La oss stige ned og forvirre deres språk, så den ene ikke skjønner hva den andre sier!» Så spredte Herren dem derfra ut over hele jorden, og de holdt opp med å bygge på byen. Derfor kalte de den Babel. For der forvirret Herren all verdens tungemål, og derfra spredte Herren dem ut over hele jorden (1 Mos 11, 1 – 9).

Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted. Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt. Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre tungemål etter som Ånden ga dem å forkynne.
I Jerusalem bodde det fromme jøder fra alle folkeslag under himmelen. En stor folkemengde stimlet sammen da de hørte denne lyden, og det ble stor forvirring, for hver enkelt hørte sitt eget språk bli talt. Forskrekket og forundret spurte de: «Er de ikke galileere, alle disse som taler? Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål? Vi er partere og medere og elamitter, folk som har bodd i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, i Pontos og Asia, Frygia og Pamfylia, i Egypt og i Libya-området mot Kyréne, og innflyttere fra Roma, jøder og proselytter, kretere og arabere – og vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål!» (Apg 2, 1 – 11)

Slik lyder Herrens ord!

To tekster om språk. Det er utgangspunktet for prekenen denne pinsedagen her i Askim. Kanskje ikke noe unaturlig valg med tanke på hvem som er bedt om å preke? Språket har vært mitt viktigste arbeidsredskap i hele mitt voksne liv. Jeg er opptatt av språk. Språk er makt. Språk er nøkler. Språket lager broer – eller avgrunner. Språket definerer. Derfor er språket viktig. Det er viktig, for at vi skal forstå hverandre og vite hva vi snakker om.

To tekster om språk.
Den ene er en tekst om språket som avgrunn, den andre en tekst om språket som brobygger.
Men det er mer enn to tekster om språk som – skal vi si: lingvistisk øvelse? Som lingvistisk vitenskap? Det er to tekster om språk som Guds verktøy.

La oss se på de to fortellingene!
Den ene er en fortelling om menneskets hovmod.
Den andre er en fortelling om Guds verk.

Fortellingen om Babels tårn er en del av urhistorien. Urhistorien i Bibelen dekker perioden fra skapelsesberetningen og fram til syndfloden og Noas ark. Skapelsen – Edens hage – syndefallet. Det er første fase i urhistorien, mens beretningen om syndfloden er den siste. Og mellom disse to har vi noen små fortellinger. Vi har fortellingen om Enok, som vandret med Gud, og vi har fortellingen om Babels tårn.
Det går en linje fra syndefallet til syndfloden, og fortellingen om Babels tårn er en del av denne linjen.
Hva var så galt med dette Babelprosjektet?
Mennesket ønsket å bygge et tårn som rakk helt til himmelen. De ville nå fram til Gud ved hjelp av egne anstrengelser.
Mange har lest Babel-fortellingen som en advarsel mot moderne teknologi der mennesket ”leker Gud”, eller prøver å gå Gud i næringen. Det mangler ikke på aktuelle problemstillinger som gjør denne tanken relevant, men jeg skal la det ligge her og nå.
La oss heller holde fast ved dette: Mennesket som tror det kan bygge seg inn i himmelen, ”vokse seg inn i himmelen”, er et uttrykk vi kjenner.
Det var dette prosjektet Herren stanset.
Gud kunne ikke tillate – og ville ikke tillate – at mennesket gjorde seg selv til Guds like.
Og han slo menneskene med forvirring.
De ble atspredt – de forsto ikke lenger hverandre.
Det ambisiøse prosjektet ble ikke fullført. Hovmodet som prosjektet var preget av, slo tilbake på dem selv. ”Så spredte Herren dem derfra ut over hele jorden, og de holdt opp med å bygge på byen. Derfor kalte de den Babel. For der forvirret Herren all verdens tungemål, og derfra spredte Herren dem ut over hele jorden”, leste vi.

Denne teksten er egentlig en av lesetekstene for denne pinsedagen. Jeg har valgt å bruke den som prekentekst, eller som en del av prekenteksten. For jeg har også valgt å bruke kontrasten til denne fortellingen som prekentekst. Babelfortellingens antitese: Fortellingen om Åndens komme til verden. Åndens komme til disiplene. Åndens komme til kirken.

Jeg har satt en overskrift på denne prekenen: ”Fra Babel til Betel”. Ordet Betel er hebraisk og betyr "Guds hus". Første gang vi leser det, er i fortellingen om Jakob, etter at han hadde drømt om stigen som gikk opp til himmelen, og hvor engler gikk opp og ned.
Fra Babel – forvirringens sted, hovmotets sted – til Betel, Guds hus, bønnens sted, åpenbaringens sted, kraftens sted.

Jeg har vært i det huset, i det rommet der man tror disiplene var da Den Hellige Ånd falt over dem. Det var som et hvilket som helst rom i et hvilket som helst hus. Det var ikke noe særlig ved selve rommet, slik jeg opplevde det. Men det som skjedde der! ”Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted. Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt. Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre tungemål etter som Ånden ga dem å forkynne”.

Så er vi tilbake ved språket.
Ved Babel brukte Gud språket for å spre menneskene, forvirre dem, vise dem at han ikke akseptere deres hovmot.
Men nå er vi ikke lenger ved Babel – vi er i Betel, vi er i Guds hus. Og her bruker Gud språket for å binde menneskene sammen. Han bruker språket for å åpenbare seg for dem. Åpenbare sin kraft. Åpenbare sin herlighet.
Dette åpenbarte han ved at Guds storverk ble forkynt på alle tungemål. Uansett hvilket språk de snakket, de som var i Jerusalem denne dagen, så hørte de forkynnelsen om Guds storverk, om Guds herlighet, om Guds frelse – de hørte det forkynt på sitt eget tungemål.

Jeg har ikke tenkt å si noe om tungetale som nådegave her i formiddag. Denne teksten handler ikke om det. Det har vært mange diskusjoner ned gjennom kirkehistorien om det som skjedde her, om det var et taleunder eller et høreunder, det som skjedde.
Det er ikke viktig.
Det som er viktig, er dette: De hørte forkynnelsen om Guds storverk på sitt eget språk. De hørte lovprisningen på sitt eget språk. Det var Åndens språk som lød. Og han brukte et språk som alle forsto. De som lyttet, var ikke lenger skilt fra hverandre på grunn av språket – de ble ført sammen i Den Hellige Ånd.

For mange år siden leste jeg en bok som het ”Med Guds ord gjennom jernteppet”. Den var en klassiker, tror jeg – en av de mest leste, kristne bøkene på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet.
Den var skrevet av en hollender som gikk under navnet ”Broder Andreas”. Han fikk en visjon, et kall: Han skulle smugle bibler inn til landene bak jernteppet.
Fra en av disse reisene forteller han om en opplevelse fra Romania.
Han spurte resepsjonisten på hotellet etter en kirke. Resepsjonisten ville vite hva han skulle der; han kunne jo ikke språket og ville ikke forstå noe som helst av det som ble sagt. - Vet du ikke at kristne har et eget språk? spurte Broder Andreas.
Nei, det visste ikke resepsjonisten. - Jo, det heter agape, fortsatte Broder Andreas.
Et par dager senere fikk han kontakt med en kristen leder. Det var bare de to, Broder Andreas kunne ikke rumensk og rumeneren kunne verken engelsk eller tysk. Men Broder Andreas tok fram sin bibel, slo opp på 1 Kor 16, 20 og viste den andre: ”Alle brødre sender sin hilsen! Hils hverandre med et hellig kyss!”
Da lo den andre og slo opp på Ordspråkene 25, 25: ”Som friskt vann for den trette er gode tidende fra et fjernt land.”
Broder Andreas svarte med å slå opp på brevet til Filemon: ”Jeg takket alltid min Gud når jeg tenker på deg i mine bønner, for jeg hører om den kjærlighet og tro du har til Herren Jesus”.
Og rumeneren pekte på et par vers lenger ned: ”For det har vært en stor glede og trøst for meg, kjære bror, å høre hvordan du med din kjærlighet har vært til hjelp og glede for de hellige.”

Slik fortsatte de en lang stund og snakket sammen ved hjelp av bibelvers.
Da Broder Andreas kom tilbake til hotellet den kvelden, møtte han den samme resepsjonisten som han hadde snakket med før. - Jeg slo opp ordet ”agape” i leksikonet, sa han. – Det er ikke noe språk. Det er bare et gresk ord for kjærlighet.
- Jeg vet det, svarte broder Andreas. – Men det er et språk også. Jeg har snakket det i hele kveld.

Vi hører dem tale om Guds storverk på vårt eget språk!
Det finnes ingen forkynner som Den Hellige Ånd.
Det finnes ingen lærer som Den Hellige Ånd.
Det finnes ikke noe bedre språk enn det som Ånden taler.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen

EN PREKEN FOR 1. MAI

TALE FOR DAGEN - FRELSESARMEEN, SARPSBORG
Mandag 1. mai 2006

ÉN DAG…

Det er alltid spennende å skulle tale på en 1. mai. Jeg har gjort det noen ganger – mest på Frelsesarmeen, men også i mer politiske sammenhenger. Det er spennende, og det er utfordrende å si noe på en slik dag.

Som et ledd i mine forberedelser til denne dagen og denne talen, har jeg spilt en sang av min gamle klassekamerat fra Sauda, Bjørn Eidsvåg. Den heter ”En dag”, og der heter det at ”… én dag skal rettferdigheten seire, én dag skal vi danse, skal vi feire, at freden er funnet, gleden er vunnet. En dag…”. Sangen kan sikkert forstås på mange måter – jeg hører den som en sang om 1. mai. Jeg hører den som en sang om behovet for en dag da vi bruker tid på ideologisk refleksjon og bevissthet: Hva slags samfunn ønsker vi? Hva slags samfunn – som medmennesker? Hva slags samfunn – som kristne? Hva slags samfunn – som frelsessoldater, som salvasjonister?
Det er satt av en slik dag på kalenderen. Spørsmålet er: Hvordan bruker vi den?

Bakgrunnen for denne dagen tror jeg de fleste av oss kjenner. Det var den amerikanske fagbevegelsen American Federation of Labour som tok initiativet til en slik dag – det skjedde i 1888. Året etter Den Sosialistiske Arbeiderinternasjonale, eller den annen internasjonale, som den kalles, opp dette på sin stiftelseskongress i Paris, og i 1890 ble de første 1. maidemonstrasjonene holdt i en rekke byer. Én av disse var Kristiania.
I Norge vedtok Stortinget i 1947 at 1. mai skulle være offentlig høytidsdag og fridag. Det er sikkert ulike meninger om hvor lurt dette var, om ikke det gjorde noe med dagen. Fram til da hadde 1. mai-demon­strasjonene og markeringene vært henvist til å foregå etter arbeidstid. Nå ble det en ekstra fridag på våren, med de konsekvensene det har fått.
Samme år som Stortinget vedtok å gjøre 1. mai til offentlig høytidsdag og fridag, sendte biskopene i Den norske kirke et rundskriv til landets prester om gudstjenester denne dagen. I 1977 fikk dagen også egne tekster og egen kollektbønn.
De lengste tradisjonene når det gjelder gudstjenestelige markeringer av 1. mai-dagen i Norge er det trolig Frelsesarmeen som har. Eldre salvasjonister forteller at så langt tilbake som deres hukommelse går, mot slutten av 1920-årene, var "1. mai-fest" på Frelsesarmeen en selvsagt post på programmet

Så mye om historien. Vi er ved dagen i dag. ”Én dag…”, synger Bjørn Eidsvåg. ”Én dag skal rettferdigheten serie, én dag skal vi danse, skal vi feire, at freden er vunnet, at gleden er funnet – én dag…”.
Finnes denne dagen andre steder enn i drømmene og fantasiene til sangere og enkelte andre?

Vi skal lese et avsnitt fra Bibelen sammen:
"Hva skal jeg ha med når jeg trer fram for Herren og bøyer meg for Gud i det høye? Skal jeg komme til ham med brennoffer, bære fram årsgamle kalver? Bryr Herren seg om tusener av værer, titusener av oljebekker? Skal jeg ofre min førstefødte for min synd, min livsfrukt for min overtredelse? Menneske, Herren har jo sagt deg hva godhet er, og hva han krever av deg: at du skal gjøre det som er rett, vise trofast kjærlighet og vandre ydmykt med din Gud" (Mika 6, 6 - 8).

Slik lyder Herrens ord!

”Menneske, Herren har jo sagt deg hva godhet er, og hva han krever av deg: at du skal gjøre det som er rett, vise trofast kjærlighet og vandre ydmykt med din Gud”.
Én dag skal rettferdigheten seire.
Én dag skal vi danse, skal vi feire.
At freden er funnet,
At gleden er vunnet.
Én dag…

Denne dagen har det vært sagt og sunget mye om når man har vært samlet på 1. mai. Noen ganger var sangene rent politiske, andre ganger rent religiøse. Og noen ganger gled de over i hverandre.

”Det lysner nå, det gryr av dag,” heter det i en slik sang. Den ble skrevet av en frelsesoffiser som mer enn 100 år siden: Carl Hyllestad, het han. Han synger om himmelen, men mange av arbeiderbevegelsens pionerer har sunget med nesten de samme ordene om det samfunnet de drømte om og ønsket å bygge.

Én dag skal rettferdigheten seire…

Jeg tror ikke at himmelen – slik vi tenker på himmelen som kristne – er noe som kan bygges her på jorden ved hjelp av politiske beslutninger, eller ved dugnadsinnsats. Men jeg tror på at vi kan ta ut noen av de himmelske kreftene og realisere dem i møtet med andre mennesker.

William Booth sa om dette: ”Det nytter ikke å preke evangeliet for en mage som skriker av sult!”
Det var ikke noe han hadde funnet på av seg selv. Det var noe han hadde lært av Mesteren selv – han som sa til disiplene sine: ”Dere skal gi dem mat!” Det er en fortelling vi husker fra søndagsskolen: ”Men da det ble kveld, kom disiplene til ham og sa: «Stedet er øde, og det er alt blitt sent. Send folket fra deg, så de kan dra til landsbyene og kjøpe seg mat.» «De trenger ikke gå herfra,» sa Jesus; «dere skal gi dem mat!» «Men vi har bare fem brød og to fisker her,» svarte de. Da sa han: «Bring det hit til meg!» Så ba han folket sette seg ned i gresset, og han tok de fem brødene og de to fiskene, løftet blikket mot himmelen og ba takkebønnen. Deretter brøt han brødene og ga dem til disiplene, og disiplene delte ut til folket. Og alle spiste og ble mette. Etterpå samlet de opp stykkene som var til overs, tolv kurver fulle. De som hadde spist, var omkring fem tusen menn, foruten kvinner og barn” (Matt 14, 15 – 21).

Én dag…
En dag skal de sultne bli mette. En dag skal de som fryser, kjenne varme. En dag skal de som tørster få drikke seg utørste.
”Skal jeg ofre min førstefødte for min synd?” spør Israel så dramatisk i teksten vi leste sammen.
Selvfølgelig skal du ikke det. Det er ikke slike krav Herren har til oss. Men kanskje er det kravet han stiller enda vanskeligere enn det å gjøre litt dramatiske, spektakulære gester: Han sier: Gjør rett og skjell for deg. ”Menneske, Herren har jo sagt deg hva godhet er, og hva han krever av deg: at du skal gjøre det som er rett, vise trofast kjærlighet og vandre ydmykt med din Gud”. Ikke mer, men heller ikke mindre.

”Gjør din plikt og krev din rett,” var et slagord man ofte hørte i arbeiderbevegelsens pionertid – kanskje brukes det ennå. Det er et bra slagord, så langt det rekker. Men det rekker ikke langt nok. For når Gud ber oss gjøre rett og skjell for oss, ber han oss ikke bare stå skulder ved skulder med dem som står på samme rekke som oss selv. Han ber oss stille opp for dem som ingen andre stiller opp for. Ja, mer enn det: Jesus ber oss ikke bare vise nestekjærlighet – han utfordrer oss til fiendekjærlighet. Elsk dem som hater dere. Be for dem som forfølger dere.

Det å gjøre kjærlighetsgjerninger sier mer om Gud enn tegn og under. Jeg er slett ikke sikker på at det var særlig mange som tenkte over hvor maten kom fra, blant de tusener som satt rundt på bakkene og vollene og fikk mat av Jesus da han gjorde det store bespisningsunderet. De gledet seg over at de fikk mat, men jeg tror ikke de tenkte så mye på hvor maten kom fra. Det var omsorgen som gjorde dem interessert, mer enn underet som lå bak og som førte til denne omsorgen.

Slik også i vår egen tid.
Guds utfordring til oss er derfor dynamiske utfordringer, utfordringer som gjelder både kropp og ånd, mage og hjerte.

Var vi som kristne flinkere til å ”gjøre det som er rett, vise trofast kjærlighet og vandre ydmykt med vår Gud”, tror jeg summen av sult, tørst, lidelse og urett ville være mye mindre her i verden. Det gjelder summen av all slags sult, summen av all slags tørst, summen av all slags lidelse og summen av all slags urett.

Men én dag skal rettferdigheten seire,
Én dag skal vi danse, skal vi feire
At freden er vunnet,
At gleden er funnet.
Én dag…


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd
- én sann Gud, fra evighet og til evighet.

AMEN

Preken over Luk 17, 20 - 30

HERRENS DAG DEN STORE NÅ SKAL RINGES INN

Preken i Askim korps søndag 13. november 2005

En gang spurte fariseerne Jesus når Guds rike skulle komme. Han svarte: «Guds rike kommer ikke på en slik måte at en kan se det med øynene. Ingen vil kunne si: Se her er det, eller: Der er det. For Guds rike er iblant dere.»
Til disiplene sa han: Det kommer en tid da dere skal lengte etter å få se en av Menneskesønnens dager, men ikke få oppleve det. Folk skal si til dere: «Se der», eller: «Se her er han». Men gå ikke dit og følg ikke etter! For likesom lynet, når det blinker, lyser fra himmelbryn til himmelbryn, slik skal det være når Menneskesønnen kommer til syne på sin dag. Men først må han lide mye og bli forkastet av denne slekt. Og som det gikk til i Noahs dager, slik skal det gå når Menneskesønnen kommer. De spiste og drakk, giftet seg og ble giftet bort, like til den dag da Noah gikk inn i arken. Så kom flommen og gjorde ende på dem alle. Eller som det gikk i Lots dager: De spiste og drakk, de kjøpte og solgte, plantet og bygde. Men den dagen Lot gikk ut av Sodoma, regnet det ild og svovel fra himmelen og gjorde ende på dem alle. Slik skal det også gå den dagen Menneskesønnen åpenbarer seg” (Luk 17, 20 – 30).

Slik lyder Herrens ord!


Vi møter det på så mange måter. Vi møter det i nyhetene: Meldinger om mennesker som plutselig er rykket ut av tiden, som har omkommet ved ulykker, som er blitt drept ved terroraksjoner, som har dødd brått. Vi vet at det er en del av livet, men fordi livet er det vi kjenner og livet er oss kjært, så har vi en viss avstand til det.

Vi er ved slutten av et kirkeår. Dette er den nest siste søndagen i kirkeåret. Neste søndag kalles ”domssøndagen”, men mange synes nok de tekstene vi har lest i dag også har et element av dom i seg. En advarsel om at vi lever på lånt tid.
Vi går også mot slutten av et kalenderår. Vi skriver november. Vi er på det nest siste bladet i årskalenderen vår. Vi planlegger hva vi skal gjøre til jul. Noen har allerede kjøpt 7. sans for 2006 og begynt å føre inn avtaler og oppgaver for dagene og ukene etter nyttår. Vi lever i det spenningsfeltet som Martin Luther beskrev slik: ”Selv om jeg visste at Herren kom igjen i morgen, ville jeg plante et tre i dag.”

Året 2005 har vært et dramatisk år på mange måter. Det begynte med flodbølgen i Det indiske hav. Senere kom jordskjelvet i Pakistan. Og mellom disse dramatiske høydepunktene, har det vært en lang rekke av store og små begivenheter. Noen glade, andre vonde.

Jeg minnes en lek fra barndommen. To stykker sto og holdt hverandre i hendene og løftet hendene høyt. Og de andre gikk i ring under de løftede hendene. Vi husker den leken: «Bro, bro brille klokka ringer elleve. Keiseren står i sitt høyeste slott, så hvit som en mann, så sort som en brann». Dramatikken bygger seg opp. Alle som er med på leken, vet hva den går ut på. «Fare, fare krigsmann, døden skal du lide. Den som kommer aller sist skal i den sorte gryte».

Med skrekkblandet fryd ble den ene etter den andre fanget i gryta og måte ut av leken.
Eller stolleken. Den sikre gjenganger fra enhver juletrefest. Alltid en stol for lite. En plass for lite.

Det er leker, men det er leker som minner om noe av livets alvor. Leker som spiller på en urgammel erkjennelse: Livet selv, historien, kommer til et punkt der det er slutt. Kommer til et ”Game over”.

Men det er bare tilsynelatende. I hvert fall i den ene leken. For den som kommer i den sorte gryte, får et valg. ”Eple eller banan”. Deretter blir man plassert i rekke ut fra det valget man har gjort. Og så avsluttes leken med en drakamp mellom de to lagene.

Da er stolleken mer meningsløs. Den handler bare om å klamre seg til den eller de gjenværende stolene lengst mulig.

Jeg kjenner ikke den idéhistoriske bakgrunnen for en lek som ”Bro, bro brille”. Det er en gammel lek – kanskje var den ment å fungere som en påminning om de store valg vi gjør i livet. ”Eple eller banan.” Om å velge Jesus, eller velge ham bort. Om å tro på ham, eller la det være.
Jesus svarer på fariseernes spørsmål om når Guds rike skal komme, med å si at «Guds rike er iblant dere». Paulus sier, i teksten som Liv Synnøve leste, at Herrens dag skal komme som veer over en kvinne som skal føde.

Guds rike er både nåværende og fremtidig. Guds rike er allerede iblant oss, men vi merker smertelig at vi ennå ikke er i Guds rike. Det er allerede, men samtidig ennå ikke. På samme måte som med en graviditet. Mange av oss har opplevd det i egen familie, mange også i egen kropp. Livet finnes. Livet merkes. Vi kan, etter hvert i alle fall, både kjenne det og se det. Men barnet er ikke født, ikke ennå. Det finnes også en slutt på livet slik vi kjenner det. Vi kaller det døden. ”Den siste fiende.” Det store, ukjente som ingen har vendt tilbake fra for å fortelle hvordan er. Derfor bærer vi i oss en frykt for døden. Og derfor har det ned gjennom historien vært brukt enorme ressurser på nærmest å avskaffe døden. Man snakker om forskning som skal gjøre at menneskene lever i både 100 og 150 år. Men på ett eller annet tidspunkt er livet over.

Det finnes også slutt på enhver graviditet. Forskjellen er bare at med en graviditet blir vi gitt muligheten til å fastsette en termin, et ventet fødselstidspunkt. Paulus sammenlikner da også kirkens forventning til at Jesus skal komme igjen med fødselsveer (Rom 8, 22). Men det er en forskjell. Da vi skulle ha våre sønner, hadde vi fått angitt et tidspunkt for når de kunne ventes. Ingen av dem var helt presise, men det var nå innenfor det man kunne regne med.

Men vi vet ikke noe om når Menneskesønnen kommer. Vi vet ikke når Herrens dag kommer. Vi vet bare at den kommer. Og vi vet at det ikke blir noen solskinnsdag. Det blir ingen festdag. ”Herrens dag”, kalles den, og apostelen Peter skriver i sitt brev at ”Herrens dag skal komme som en tyv. Da skal himmelen forgå med et drønn, elementene skal komme i brann og oppløses, og jorden og alle gjerninger som er gjort på jorden, skal komme fram i lyset”. Paulus skriver noe av det samme i 1 Tess 5, 2 - 6: ”For dere vet godt at Herrens dag kommer som en tyv om natten. Når de sier: «Fred og ingen fare», da kommer plutselig undergangen over dem, brått som veer over en kvinne som skal føde (Der har vi det bildet igjen også!). Og de skal ikke slippe unna. Men dere, brødre, er ikke i mørket, så dagen skulle overrumple dere som en tyv. For dere er alle lysets barn og dagens barn; vi hører ikke natten eller mørket til. Så la oss da ikke sove som de andre, men våke og være edrue”.

Hva sier Paulus oss? Hva sier Jesus oss? Begge sier det samme: Herrens dag kommer uventet, men vi behøver ikke være uforberedt. Det blir som en fødsel vi vet skal skje. Den kan også komme brått, men det er ikke det samme som å være uforberedt. Det blir som en eksamen vi skal opp til. Den kan komme brått på, men det er ikke det samme som å være uforberedt.

La oss ikke romantisere hvordan det blir når Herrens dag kommer. La oss ikke romantisere, verken fødsel eller død. De bærer i seg både smerte, sorg og for mange også frykt. Men for den som er forberedt, innebærer det også glede. Gleden over det nye som begynner. Det nye som både fødsel og død er inngangsportaler til. Det nye som Herrens Dag innvarsler.

Vi skal straks synge Tandbergs mektige tekst ”I den stille, klare morgen”. Her heter det i ett av de versene som kanskje ikke synges så ofte:

”Ned de gylne tempelhaller
lyder Seierherrens skritt.
Herrens dag, den store, nå skal ringes inn.
Og som brus av mange vann
et mektig ekko toner hit.
Det er tonene av Seierherrens trinn”.

Derfor vil jeg avslutte denne prekenen med å sitere hva Jesus sier i Lukas 21, 25 – 28: ”Det skal vise seg tegn i sol og måne og stjerner, og på jorden skal folkene bli grepet av angst og fortvilelse når hav og brenning bruser. Mennesker skal forgå av redsel og gru for det som kommer over jorden. For himmelrommets krefter skal rokkes. Da skal de se Menneskesønnen komme i skyen med stor makt og herlighet. Men når dette begynner å skje, da rett dere opp og løft hodet, for da er deres forløsning nær.”


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen

Preken over 1 Kor 12, 27 - 31

PREKEN PÅ FELLESMØTE I ASKIM, SØNDAG 16. JULI 2006
APOSTELDAGEN

Denne søndagen kalles aposteldagen. Det er en dag der vi fokuserer på oppdraget, på oppdragsgiveren og på den eller de som oppdraget dis til.
Vi har allerede lest to tekster som fokuserer på dette.
Vi har hørt lest teksten fra Jeremia om Herrens kall til ham. ”Alle jeg sender deg til, skal du gå til, og alt jeg befaler deg, skal du tale.”
Og vi har hørt lest teksten om Peter bekjennelse: Jesus som spør: - Og dere? Hvem sier dere at jeg er? Og Peter som svarer: - Du er Messias, den levende Guds Sønn. Den tredje og siste teksten vår, prekenteksten, henter vi fra 1 Kor 12, 27 – 31, og vi leser den i Jesu navn:

”Dere er Kristi kropp, og hver enkelt er dere hans lemmer. I kirken har Gud for det første satt noen til apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere. Noen har fått gaven å gjøre mektige gjerninger, andre har fått nådegaver til å helbrede, til å hjelpe, til å lede og til ulike slag tungetale. Er vel alle apostler? Er alle profeter? Er alle lærere? Gjør vel alle under? Har alle nådegaver til å helbrede? Taler alle i tunger? Kan alle tyde tungetale? Men vær ivrige etter å få de største nådegavene!”

Slik lyder Herrens ord!

Kristi kropp - lemmene på Kristi kropp.

Noe av det første som slo meg da jeg skulle forberede denne prekenen, var at denne preken skal jeg holde i et fellesmøte. I en gudstjeneste der kristne fra alle kirker og menigheter i Askim kommer sammen, slik vi gjør det hver søndag, hver sommer. Det er en fin tradisjon, og jeg synes den er vel verd å bevare.
Jeg synes mangfoldet i Guds rike er en berikelse. I hvert fall så lenge mangfoldet tar utgangspunkt i det vesentlige og i det som samler. Kristi kropp. Lemmer på Kristi kropp, men det finnes bare én kropp.
Jeg har lyst til å si dette rent innledningsvis i prekenen, ikke fordi jeg leser denne teksten som en tekst til forsvar for de mange kirkesamfunn, men fordi det ligger meg på hjertet som et kristent, moderne menneske, som en som er født inn i dette mangfoldet, som har vokst opp med det og som har lært å bli glad i det.

Kristi kropp - lemmer på Kristi kropp.

Hadde vi lest tidligere i kapitlet, ville vi sett hvordan Paulus bygger opp dette bildet. Han nevner en rekke av lemmene ved navn, og hvordan de kan settes opp mot hverandre. Foten kan settes opp mot hånden, øret kan settes opp mot øyet, sanser kan settes opp mot sanser.
Slik skal det ikke være, slår Paulus fast. Det er ikke de enkelte lemmene som er viktige, sier han – det er kroppen. Det er helheten.

”Dere er Kristi kropp og hver enkelt er dere hans lemmer!”
Hvem er så adressat for disse ordene?
Den gang de ble skrevet, var det menigheten i Korint.
Når de leses i dag, er det menigheten i Askim som er adressat. Ikke menighetene (flertall), men menigheten (entall). Kristus har bare én menighet i Askim. Kristus har bare én kropp.

Jeg sa innledningsvis at jeg ser på mangfoldet i den kristne kirke som en berikelse. På samme måten er mangfoldet i tjenester og oppgaver en berikelse. Dette er det Paulus beskriver når han skriver: ”I kirken har Gud for det første satt noen til apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere. Noen har fått gaven å gjøre mektige gjerninger, andre har fått nådegaver til å helbrede, til å hjelpe, til å lede og til ulike slag tungetale”.
Men så gjør han en presisering, eller skal vi kalle det en avgrensing? Han skriver: ”Er vel alle apostler? Er alle profeter? Er alle lærere? Gjør vel alle under? Har alle nådegaver til å helbrede? Taler alle i tunger? Kan alle tyde tungetale?”
Slik jeg har lest denne teksten i sommer, sier Paulus følgende:
· Alle skal ikke gjøre alt.
· Alle har ikke alle gaver.
· Alle skal ikke gjøre alle typer tjeneste.
· Alle skal ikke gjøre alle typer tjenester – det betyr også at det ikke er én som skal gjøre alle typer tjenester. Det er ikke ett lem som skal gjøre alle tjenester, men kroppen som helhet. Summen av tjenester, summen av oppgaver, den er det kroppen som står for.

(Illustrasjon: Det elektriske opplegget i en pastors leilighet: Bare én kontakt som var strømførende. Stikkontakt på stikkontakt; blekkspruter av ledninger som alle førte til én kontakt. Forhåpentligvis ikke et bilde på hvordan man oppfattet pastorens rolle…)

I Johannes’ evangelium bruker Jesus et bilde på forholdet mellom seg og disiplene som er veldig likt det Paulus bruker. Vi leser de åtte første versene i kapittel 15:
”Jeg er det sanne vintre, og min Far er vinbonden. Hver gren på meg som ikke bærer frukt, tar han bort, og hver gren som bærer frukt, renser han så den skal bære mer. Dere er alt rene på grunn av det ordet jeg har talt til dere. Bli i meg, så blir jeg i dere. Slik som grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg. Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre. Den som ikke blir i meg, blir kastet utenfor som en gren og visner. Og grenene blir samlet sammen og kastet på ilden, og de brenner. Hvis dere blir i meg og mine ord blir i dere, da be om hva dere vil, og dere skal få det. For ved dette blir min Far æret, at dere bærer mye frukt og blir mine disipler.”

Den tjenesten det enkelte lem utfører, forutsetter at det er en del av kroppen.
Den frukt den enkelte grein bærer, forutsetter at den er festet til stammen.
Frukt utvikles ikke i et vakuum. Kristen tjeneste skjer ikke i et vakuum.
Frukten må hente sitt vekstpotensiale et sted fra: Det er stammen.
Tjenesten må hente sitt kraftpotensiale et sted fra: Det er kroppen.

Kristi kropp! - Lemmene på Kristi kropp!

Paulus ”ramser opp” en rekke tjenester og funksjoner som skal finnes i Kristi kropp. Vi leser det enda en gang: ”I kirken har Gud for det første satt noen til apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere. Noen har fått gaven å gjøre mektige gjerninger, andre har fått nådegaver til å helbrede, til å hjelpe, til å lede og til ulike slag tungetale.”
Dette er ikke en tilfeldig opplisting, ting han har kommet på i farten. Det er en presentasjon av hele bredden i tjeneste – jeg hadde nær sagt: tilbud. Hele spekteret av kroppens oppgaver og funksjoner.
Apostler, profeter og lærere – det er undervisningstjenesten i kirken.
Mektige gjerninger, nådegaver til å helbrede og hjelpe – det er diakonitjenesten i kirken.
Gaven til å lede – det å ha lederansvar i kirken, det være seg på et hvert nivå, er en åndelig tjeneste som Gud utruster spesielt til. Det gis nådegaver til å lede. Ånden gir slike gaver, ikke til alle, men til de som er pekt ut til dette av Ånden selv.
Undervisningstjenester – hjelpetjenester – styringstjenester og rådgivningstjenester: Alle de funksjoner som er nødvendige for at kropp skal være en levende organisme.

Kristi kropp – men hver enkelt er vi hans lemmer.
Kristus er vintreet – vi er grenene. Grener som bærer frukt. Grener som dokumenterer at det er liv i treet.

Jeg sa at frukt utvikles ikke i et vakuum og at kristen tjeneste skjer ikke i et vakuum. Teksten vi har lest står heller ikke i et vakuum. Det står i en sammenheng. Fire av kapitlene i 1 Kor handler om gudstjenesten og når menigheten samles. Det er kapitlene 11, 12, 13 og 14.
Det 12. kapittel, som vår tekst er hentet fra, og som avslutter dette kapitlet, begynner slik: ”Når det gjelder Åndens gaver, søsken, vil jeg ikke la være å gi dere kunnskap om dem.”
Deretter følger det såkalte kjærlighetskapitlet, 1 Kor 13, og deretter et kapittel som gir rettledning om gudstjenesten. Og alt dette henger sammen. ”Alt henger sammen med alt,” for å si med Gro.
T.B. Barratt sa det slik: ”Vi får gavene som i kapittel 12, vi dypper dem i kapittel 13 og praktiserer dem som i kapittel 14.”

Kristi kropp – men hver enkelt er vi hans lemmer.
Kristus er vintreet – men hver enkelt er vi hans grener.
Og dette skal være det siste jeg vil understreke her i kveld: Hver enkelt.
Hver enkelt!

Åndens gaver – nådegavene – er ikke bare for de spesielt utvalgte.
Ingen kan si: - Jeg har ingen nådegave, jeg.
Nådegavene er for alle. Nådegavene er for hver enkelt av oss.
Hør bare hva apostelen Peter skriver i sitt første brev: ”Tjen hverandre – hver enkelt med den nådegave han har fått, som gode forvaltere over Guds mangfoldige nåde.”

Hver enkelt!
Ordet ”enkelt” er kommet inn i dette verset med den nyeste, norske bibeloversettelsen. I den forrige sto det ”hver med den nådegave han har fått”. Meningen har vært der hele tiden. Hver enkelt – det var dét Peter ville ha fram da han skrev brevet for mer enn 1900 år siden.

”Dere er Kristi kropp, og hver enkelt er dere hans lemmer.” Slik lyder Herrens ord til oss i kveld.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen.

Preken over Mark 4, 26 - 32

SÅKORNETS LOV OG SENNEPSFRØETS MÅLESTOKK
Preken i Mysen korps fredag 10. februar 2006

”Og han sa: «Med Guds rike er det slik: Det er som når en mann har sådd korn i jorden. Han sover og står opp, det blir natt og det blir dag, og kornet spirer og vokser, men han vet ikke hvordan det skjer. Av seg selv gir jorden grøde, først strå, så aks og til sist modent korn i akset. Så snart grøden er moden, svinger han sigden, for høsten er kommet.»
Han sa: «Hva skal vi sammenligne Guds rike med? Hvilken lignelse skal vi bruke? Det er som et sennepsfrø. Når det blir sådd, er det mindre enn noe annet frø på jorden, men når det er sådd, vokser det opp og blir større enn alle hagevekster og får så store grener at himmelens fugler kan bygge rede i skyggen av det» (Mark 4, 26 – 32).

Slik lyder Herrens ord!

Jesus forteller to forskjellige liknelser i det som er denne søndagens prekentekst. Den ene er en variant av såmannsliknelsen – bonden som sår kornet i tillit til naturens og skaperverkets egne mekanismer og dynamikk. Vi skal stanse for den først.

Jesus må ha vært fascinert av dette motivet – han bruker det flere ganger. Så vidt jeg kan se, kan vi finne tre forskjellige utgaver av denne liknelsen kan i evangeliene, og hver av dem gir nye innfallsvinkler til fortellingen. De er så ulike at det ikke kan være tvil om at Jesus brukte dette motivet flere ganger og med helt forskjellige fortolkninger. Dette gjør såmannsliknelsene spennende, og det gjør hele liknelseslitteraturen mer spennende. Vi må lese Jesu liknelser med et skarpere blikk, avhengig av hvilket evangelium vi leser fra.

Det var nok ikke for ingenting at Jesus gjorde seg bruk av såmannsmotivet på slike forskjellige måter. Det var et bilde som gikk rett inn i folks hverdag den gang det ble brukt første gang, og det er et bilde vi fremdeles er fortrolige med. Det er et bilde som gir mening selv for de av oss som er vokst opp i by og som har bodd i byer gjennom det meste av vårt liv.
Motivet med såmannen gir mening og vi bruker det i vår egen dagligtale. "NN får nå høste det han har sådd”, sier vi i blant om andre mennesker – det gjelder på både godt og vondt. Har de sådd mistro, har og uvennskap, får de høste det, har de sådd glede, omsorg og kjærlighet, får de høste det. Såmenn og såkvinner – vi er det alle, om enn på forskjellige måter.

Fra vår egen kirkehistorie kjenner vi historien om Hans Nielsen Hauge, bondesønnen fra Tune i Østfold som møtte Herren mens han arbeidet ute på åkeren. Det var om våren; kanskje var det nettopp såmannsarbeid han drev han med, der han gikk og nynnet på salmen "Jesus, din søde Forening at smage". Knapt noen slagermelodi, men likevel! I hvert fall var det såmannsarbeid han drev med resten av livet - han sådde Guds ord og han sådde tanker og ideer som fremdeles preger norsk kristenhet, norsk næringsliv og det norske samfunnet.
I mange norske bedehus kan vi se kunstneriske framstillinger av en norsk bonde som går ute på åkeren og sår. Bildet har alltid den samme virkningen på meg. Jeg tenker på såmannsliknelsen og jeg tenker på Hans Nielsen Hauge.

Jeg tror Jesus har vært fascinert av såmannsmotivet. Kanskje var han fascinert av det fordi han så en parallell i det til den gjerningen han selv var satt til å gjøre. Kanskje var han blitt fascinert av det når han som gutt og ung mann hjalp Josef i snekkerverkstedet hans Nasaret. Kanskje hadde han gjennom døråpningen eller vinduet fått øye på en nabo eller en jevnaldrende kamerat ei han kjente fra skolen som gikk ut med såkornsekken sin. Kanskje var det der setningen ble født: "En mann fikk ut for å så...".

Tre ganger kan vi lese i evangeliene at Jesus fortalte en såmannsliknelse. Den vi har lest nå er den korteste av dem, og det er i denne utgaven av såmannsliknelsen det fokuseres mest på mysteriet i det som har med Guds rike og Guds ord å gjøre. ”Han sover og står opp, det blir natt og det blir dag, og kornet spirer og vokser, men han vet ikke hvordan det skjer”, sier Jesus. Såmannen har sådd kornet – det som skjer deretter har han verken kontroll på eller mulighet til å fatte. Det bare vokser fram.

Slik er det med mange ting i livet.
En mann og kvinne som kommer sammen i et kjærlighetmøte. ”De sover og står opp, det blir natt og det blir dag, og frøet spirer og vokser, men de vet ikke hvordan det skjer.”
En gartner planter et tre. ”Han sover og står opp, det blir natt og det blir dag, og treet spirer og vokser, men han vet ikke hvordan det skjer.”
Såkornets lov gjelder både på godt og vondt i livet. Et oppmuntrende eller trøstefullt ord som blir sagt – ”det blir natt og det blir dag, og ordet spirer og vokser, men man vet ikke hvordan det skjer”. En sårende eller kritisk bemerkning som blir sagt – ”det blir natt og det blir dag, og ordet spirer og vokser, men man vet ikke hvordan det skjer”.
Et enkelt vitnesbyrd blir båret fram – et ord om Jesus, et ord om Guds nåde. ”Man sover og står opp, det blir natt og det blir dag, og vitnesbyrdet spirer og vokser, men man vet ikke hvordan det skjer.”
Ofte tenker man ikke over den rekkevidden av de ord man sier eller de handlinger man gjør. Men såkornets lov tilsier at det har en rekkevidde – det får konsekvenser.

Og for riktig å understreke dette, forteller Jesus en liknelse til. Det er liknelsen om sennepsfrøet.
Det er også en liknelse Jesus brukte flere ganger, ja, faktisk enda oftere enn den om såmannen. Fem ganger bruker han sennepsfrøet som eksempel. I prekenteksten for forrige søndag – vingårdssøndagen - leste vi hvordan han brukte sennepsfrøet som en målestokk på troen. I denne liknelsen bruker Jesus sennepsfrøet som målestokk på Guds rike.

La oss holde fast på det begrepet: Sennepsfrøets målestokk!
Sennepsfrøets målestokk sier oss noe om at våre begreper om stort og lite, mye og lite, ikke gjelder i Guds rike.

Det finnes store frø i naturens verden. En potet. Ei nøtt. Dette er frø som vi ikke har problemer med å se eller kjenne igjen. Men det er ikke slike store frø som er Gudsrikets målestokk. Derfor bruker Jesus det minste av alle frø som modell. Tro som et sennepsfrø! Det er sprengkraft i et slikt bilde. Det er helt bevisst at Jesus velger dette bildet. Han avviser at tro har med volum å gjøre. Ingen skal kunne si: ”Jeg har tro som ei eikenøtt” eller ”Jeg har tro som ei kokosnøtt”. Det er sennepsfrøet som er troens målestokk. Tro er tro. Det blir meningsløst, sett i lyset av sennepsfrøet, å snakke om en stor eller liten tro. Tro er tro. Tro er ingen kraftprestasjon.

”Hva skal vi sammenligne Guds rike med? (…) Det er som et sennepsfrø. Når det blir sådd, er det mindre enn noe annet frø på jorden, men når det er sådd, vokser det opp og blir større enn alle hagevekster”.
Salmedikteren Grundtvig sier det slik:
Vidunderligst av alt på jordEr Jesu Kristi rike.Dets herlighet er og så stor, At det har ingen like.
Usynlig vel som sjel og sinn,Det nemt dog er å kjenne.Alt som en by på bergetind,Det sees til verdens ende.
Såkornets lov og sennepsfrøets målestokk. Det er stikkordene for både kirkevekst og åndelig vekst for den enkelte av oss.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
Én sann Gud fra evighet til evighet

Amen