KVELDSMAT I EMMAUS

Preken i Askim korps 2. påskedag, mandag 5. april 2010

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas, kapittel 24, fra vers 28 til vers 31; i Jesu navn:
”De nærmet seg nå den landsbyen de skulle til, og han lot som han ville dra videre. Men de ba ham inntrengende: «Bli hos oss! Det lir mot kveld, og dagen heller.» Da gikk han med inn og ble hos dem. Og mens han satt til bords med dem, tok han brødet, ba takkebønnen, brøt det og ga dem. Da ble øynene deres åpnet, så de kjente ham igjen”.
Slik lyder Herrens ord!

Det må være en av verdens mest kjente spaserturer, den 12 kilometer lange strekningen mellom Jerusalem og Emmaus som det fortelles om i denne teksten.
To venner – vi kjenner bare navnet på den ene – la ut på denne turen et par dager etter de dramatiske begivenhetene i Jerusalem. Og det var det dette de snakket om: Det som hadde skjedd med Jesus fra Nasaret!
Vi vet ikke hvorfor de skulle til Emmaus – kanskje de rett og slett bodde der?
Og akkurat som vi korter reisetiden med å høre på musikk eller radio, gikk disse og pratet sammen.
I den bibelske kronologien er vi kommet til kvelden første påskedag.
Det er Lukas som forteller om denne vandringen.
Det har skjedd så mye denne dagen: Først var det kvinnene som hadde gått ut tidlig om morgenen for å salve Jesu legeme.
De var kommet løpende tilbake og hadde fortalt en underlig historie om en engel som hadde sagt dem at Jesus var ikke lenger i graven.
Så hadde noen av disiplene gått ut for å sjekke. Dette kunne da ikke stemme?
Men de var kommet tilbake med samme historie.
Graven var tom.
Faktum sto fast.
Det eneste som lå igjen var linklærne.
Og nå var det blitt kveld, og ”to disipler (var) på vei til en landsby som heter Emmaus, seksti stadier fra Jerusalem” – slik innledes denne fortellingen, ”og de samtalte om alt det som var skjedd”.
Mens de gikk slik og snakket ble de – trodde de i hvert fall – innhentet av en tredje vandringsmann.
Han innledet slik vi også gjør det dersom vi kommer inn fra sidelinja i en samtale: ”Hva er det dere snakker om?”
De stanset og så bedrøvet opp, og den ene, han som het Kleopas, svarte: «Du må være den eneste tilreisende i Jerusalem som ikke vet hva som er hendt der i disse dager.»
«Hva da?» spurte han.
«Det med Jesus fra Nasaret,» svarte de. «Han var en profet, mektig i ord og gjerning for Gud og hele folket. Men våre overprester og rådsherrer utleverte ham og fikk ham dømt til døden og korsfestet ham. Og vi som hadde håpet at det var han som skulle befri Israel! Dessuten: I dag er det alt tredje dagen siden dette hendte. Og nå har også noen kvinner blant oss gjort oss forvirret. De gikk ut til graven tidlig i dag morges, men de fant ikke hans kropp. De kom tilbake og fortalte at de hadde sett et syn av engler som sa at han lever. Noen av våre gikk da til graven, og de fant det slik som kvinnene hadde sagt, men ham selv så de ikke.»

De ikke bare sørget – de var forvirret!
Så må de ha begynt å gå igjen, og mens de gikk var det Jesus som førte ordet. Men de visste ikke at det var Jesus. Men de lyttet. Og etterpå gikk det opp for dem i hvor sterk grad de hadde lyttet, og hvor sterkt inntrykk det hadde gjort på den, den undervisningen de fikk der de gikk.
Det er spennende å lese om disse samtalene på tomannshånd, eller som her: tremannshånd, som Jesus hadde. Tenk bare på samtalen med Nikodemus! Den samtalen har vi et langt referat fra. Her får vi bare åpningen: «Så uforstandige dere er, og så trege til å tro alt det profetene har sagt! Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?» Og så står det at han ”begynte å utlegge for dem det som står om ham i alle skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene”. Det var kanskje greit at strekningen var såpass lang som den var? Jesus måtte ha mye på hjertet! Mange henvisninger, mange forklaringer.
Det finnes talere og det finne foredragsholdere som er så fascinerende, enten det nå er dem selv eller emnet deres, at man ikke blir trett av å høre på dem. At man aldri får nok. Jesus må ha vært en slik lærer. For da de var kommet fram, og Jesus ga inntrykk av å ville gå videre, ba dem ham stanse: «Bli hos oss! Det lir mot kveld, og dagen heller.»
Så ble han med dem inn.
Så satte han seg til bords med dem.
Så tok han brødet, brøt det og ba takkebønnen…
Da skjedde det noe!
Da kjente de ham igjen!

Det må ha vært noe med den situasjonen som gjorde at de kjente ham igjen!
Det er mange måter å kjenne igjen et menneske på. Mange kanaler for gjenkjennelse. Det kan være utseendet. Det kan være stemmen. Eller det kan være en bestemt bevegelse. Et kast med hodet, for eksempel.
Da Jesus brøt brødet og bad takkebønnen – ”da ble øynene deres åpnet, så de kjente ham igjen”. Ikke som en plutselig åpenbaring, men som en gjenkjennelse. Dette hadde de sett før! De hadde sett Jesus bryte brødet før!
Det står ingenting i Bibelen om at disse to var på den øvre sal på skjærtorsdag. Det var ikke derfra de kjente igjen bevegelsen. Men de var disipler. De hadde fulgt Jesus. De hadde vært sammen med ham. De hadde hørt ham be takkebønnen og sett ham bryte brødet før.
Hvor?
Kanskje ute i ørkenen, de gangene han mettet de store folkemengdene med noen få brød og litt fisk?
Kanskje var det noe spesielt ved måten Jesus brøt brødet på – et grep som gjorde at de kjente ham igjen? Det er bare én som bryter brødet på den måten!
Og i det de kjente ham igjen, ble han borte for dem. De så ham ikke lenger.
Stolen han hadde sittet på – den var der.
Asjetten han hadde brukt – de sto der på bordet.
Brødet han hadde brutt – det lå der.
Han hadde vært der!
De hadde sett ham!
De hadde snakket med ham – og han hadde snakket med dem.
De hadde hørt stemmen hans – sett blikket hans – sett ham bryte brødet. «Brant ikke hjertet i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?»

Kveldsmat i Emmaus!
Kanskje det mest omtalte måltid i historien er dette som det aldri ble noe av? For de kunne jo ikke bare sette seg ned etter en slik opplevelse. ”Så hyggelig at Jesus stakk innom, da!” Nei, dette måtte de dele med flere. De måtte dele det med de andre disiplene. Hadde de gått strekningen mellom Jerusalem og Emmaus én gang, kunne de vel gå den en gang til? Og de brøt opp med en gang og vendte tilbake til Jerusalem. De fant der de elleve og vennene deres samlet, og disse sa: «Herren er virkelig stått opp og har vist seg for Simon.» Så fortalte de to om det som hadde hendt på veien, og hvordan de hadde kjent ham igjen - da han brøt brødet.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud fra evighet til evighet.
Amen

Møte mellom syndere

Preken i Arendal korps 2. søndag i fastetiden, 25. februar 2024

Prekenteksten denne søndagen henter vi hos evangelisten Lukas, i det sjuende kapittel, fra vers 36 til vers 50, og vi leser i Jesu navn:
En av fariseerne innbød Jesus til å spise hos seg, og han gikk inn i fariseerens hus og tok plass ved bordet. Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv. Da hun fikk vite at Jesus lå til bords i fariseerens hus, kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve. Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt. Så begynte hun å fukte føttene hans med tårene og tørket dem med håret sitt. Hun kysset føttene hans og smurte dem med salven. Da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, tenkte han med seg selv: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.»
Da tok Jesus til orde. «Simon», sa han til fariseeren, «jeg har noe å si deg.» «Si det, mester», svarte han. Jesus sa: «To menn hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. Men da de ikke hadde noe å betale med, etterga han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da holde mest av ham?»
Simon svarte: «Den han etterga mest, tenker jeg.»
«Du har rett», sa Jesus. Så vendte han seg mot kvinnen og sa til Simon: «Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus; du ga meg ikke vann til føttene mine, men hun fuktet dem med tårer og tørket dem med håret sitt. Du ga meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse føttene mine. Du salvet ikke hodet mitt med olje, men hun smurte føttene mine med den fineste salve. Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.» Så sa han til kvinnen: «Syndene dine er tilgitt.»
Da begynte de andre gjestene å spørre seg selv: «Hvem er han, som til og med tilgir synder?»
Men Jesus sa til kvinnen: «Din tro har frelst deg. Gå i fred!»

Slik lyder Herrens ord!

Fariseeren Simon hadde innbudt Jesus hjem til seg.
Det står ikke noe om hvem som ellers var bedt eller hvor mange, men ut fra det vi vet om kulturen for selskapelighet på Jesu tid, er det naturlig å tenke seg at det var flere som var bedt.
Kanskje Jesu disipler?
Kanskje noen av Simons venner og kolleger?

Det var imidlertid én som nokså sikkert verken var bedt eller velkommen.
Evangelisten beskriver henne som «en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv».
Hun var ikke bedt, men hadde hørt at Jesus var gjest hos Simon.
Hadde hun planlagt det som teksten forteller om?
Helt spontant kunne det neppe ha vært.
En alabast krukke med fin salve er ikke noe man bare har liggende.
Den måtte hun ha skaffet.
Og den tok hun med seg til Simons hus.
Den møtte hun opp med.

Det var to verdener som møttes i Simons hus denne dagen.
Det var den vellyktes verden og den mislyktes verden.
Den vellykte Simon – den mislykte kvinnen.
Aksen i møtet mellom disse to var Jesus fra Nasaret, som Simon hadde invitert hjem til seg.

Jesus var gjest hos den vellykte, men følte han seg velkommen?
I samtalens løp gjorde Jesus verten oppmerksom på at han faktisk ikke hadde ivaretatt noen av de vanlige uttrykkene for høflighet og gjestfrihet som var en del kulturen.
Etter hvert som Jesus nevner det ene bruddet på god folkeskikk etter den andre, er det nesten som Simon hadde misbrukt gjestetradisjonene overfor Jesus.
I stedet for å hedre ham, hadde han ydmyket ham.

Den ubudne gjesten ble på alle måter en kontrast til han som var vert.
Den mislykte blir gjerne en kontrast til den vellykte.
Den lastefulle blir gjerne en kontrast til den plettfrie.
Og samtidig ble hennes omsorg en kontrast til vertens mangel på oppmerksomhet.
Jesus nærmest gned det inn når han minte Simon om hva han som vert burde ha sørget for, men som denne ubudne gjesten utførte.

«En kvinne som levde et syndefullt liv.»
Noen har tenkt at hun var en prostituert, andre at hun «bare» var en livet hadde tuklet seg til for.
Hun var tydeligvis kjent – kanskje tilmed beryktet? - i byen, så man skal kanskje ikke gjøre seg altfor prektig over at Simon undret seg, eller at han irriterte seg, for den del.

Den vellykte og den mislykte.
Den prektige mot taperen.

Han som hadde forårsaket at de nå befant seg i samme rom, at de nærmest ble stående ansikt til ansikt, fortalte en liknelse som gjaldt dem begge to, selv om det var Simon som var adressaten.
«Hvem vil sette størst pris på den som ettergir skyld: Den som blir ettergitt 50 denarer, eller den som blir ettergitt 500?»
Simon var godt kjent med lignelsenes pedagogikk, og han visste svaret: - Den han ettergav mest, svarte han.
-Den som blir lite tilgitt, elsker lite, sa Jesus.

Merket Simon brodden i de ordene?
Ante han at de gjaldt ham?
Den som ikke forstår at han trenger nåde og tilgivelse, er heller ikke i stand til å ta imot det.
Det var kanskje den største kontrasten i dette møtet mellom syndere i Simons hus denne dagen.

Simon ble neppe regnet blant dem i byen som levde «et syndefullt liv».
Han levde et pent og skikkelig liv.
Han var, om ikke elsket, så respektert der i byen.
Om noen hadde sagt til ham: -Du er også en synder, ville han nok ha blitt provosert.
I den kristelige språkbruken hender det vi snakker om «store» og «små» syndere.
Evangeliet er ikke slik.
Paulus skriver til de kristne i Roma: «Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uavhengig av loven. Dette er Guds rettferdighet som gis ved troen på Jesus Kristus til alle som tror. Her er det ingen forskjell, for alle har syndet og mangler Guds herlighet» (3, 22-23).

De syndige handlingene er forskjellige og har ulike konsekvenser.
Men å bli frelst handler ikke først og fremst om å legge fra seg syndige handlinger, men å bli frelst fra en syndig natur.

Natten før Henry Rinnan skulle henrettes, hadde han en lang samtale med presten.
-Finnes det tilgivelse for en som har gjort så mye vondt som meg? spurte han.
- Det er ingenting i Bibelen og kristentroen som sier at det finnes en øvre grense for hva Gud vil tilgi, svarte presten.

Ingen synd er for «stor» til at Gud ikke vil og kan tilgi den dersom det blir bedt om det fra et oppriktig hjerte, og ingen synd er – menneskelig sett – for «liten» og bagatellmessig til at ikke den også krever et oppgjør og en oppriktig bønn om tilgivelse.

La oss vende tilbake til fariseeren Simons hus og hans gjester.
La oss vende tilbake til kontrastene – den vellykte verten og den mislykte, ubudne gjesten.
Og la oss la blikket stanse ved ham som var årsak til at disse to befant seg under samme tak og i hverandres nærhet: Frelseren Jesus fra Nasaret.
Vi er i fastetiden – i den tiden da sinn og tanker skal forberede oss på enda en gang å høre om han som led og døde for at alle typer syndere skal kunne bli frelst, og skal kunne samles hjemme hos Herren, i et selskap der alle er like velkomne.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen

Å salve en konge

Preken for Palmesøndag, 24. mars 2024, Frelsesarmeen, Arendal

Dagens evangelium finner vi i Matteus-evangeliets 26. kapittel, versene fra 6 til 13; og vi leser i Jesu navn:
«Mens Jesus var i Betania, hjemme hos Simon den spedalske, kom det en kvinne bort til ham med en alabastkrukke med kostbar salve. Den helte hun ut over hodet hans mens han lå til bords.
Disiplene så det og ble forarget. «Hva skal denne sløsingen være godt for?» sa de. «Salven kunne vært solgt for en stor sum og pengene gitt til hjelp for de fattige.»
Men Jesus merket det og sa til dem: «Hvorfor plager dere henne? Hun har gjort en god gjerning mot meg. De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid. Da hun helte denne salven ut over kroppen min, salvet hun meg til min gravferd. Sannelig, jeg sier dere: Overalt i verden hvor dette evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne.»
Slik lyder Herrens ord!

For en drøy uke siden ble en ny utgave av Bibelen lansert i kristen-Norge.
Jeg fikk min første bibel for mer enn 60 år siden, en gave til min 10-årsdag, og det var oversettelsen fra 1930 – den med «I» og «eder»; et gammelmodig språk, men samtidig spennende.
Siden den gang har jeg både fått og kjøpt flere ulike utgaver av Bibelen; ulike oversettelser på norsk og ulike utgaver på andre språk: Engelsk, svensk, dansk, islandsk.

Da jeg avsluttet lesingen nå for noen øyeblikk siden, gjorde jeg det med en formulering jeg har brukt en del år nå, og som jeg er blitt glad i: «Slik lyder Herrens ord!»
Da jeg holdt mine første prekener og andakter for drøyt 50 år siden, nøyde jeg meg nok med å si «Amen».
Det er et ord som kommer fra hebraisk og kan bety «sannelig» eller «det skje» eller «det skjer».
I forbindelse med lanseringen av den nye bibelutgaven, har noen problematisert dette med formuleringen «slik lyder Herrens ord».
Det er liksom for bastant, er det noen som mener. Noen har derfor foreslått at bibellesningen heretter skal avsluttes med «slik lyder denne lesningen».
Jeg kommer nok til å fortsette å si «slik lyder Herrens ord», akkurat som jeg kommer til å avslutte også denne prekenen med ordene «Ære være Faderen og Sønnen»; også et liturgisk ledd som jeg er blitt glad i.
***
Så til dagens evangelium.
Det er palmesøndag og vi har delt dagens evangelium; delt Herrens ord, for denne palmesøndagen.
Når man hører ordet «palmesøndag», tenker man automatisk på Jesu inntog i Jerusalem; eselfolen, palmegreiner og kapper på veien.
Så også den som skal preke denne søndagen.
Men slår man opp dagens tekst -palmesøndag 2024 - i kirkeårets tekstrekke, ser man at den handler om noe annet som også skjedde palmesøndag.
Teksten om eselfolen og inntoget i Jerusalem er fortellingsteksten denne palmesøndagen, og den hørte vi lest tidligere i gudstjenesten.

Det skjedde i det hele mye denne palmesøndagen.
Det var også denne dagen at Jesus ryddet tempel-plassen.
I Mark 11,11 oppsummeres dagen slik: «(Jesus) dro inn i Jerusalem og gikk opp på tempelplassen. Etter å ha sett seg omkring overalt, gikk han ut til Betania igjen sammen med de tolv, for det var alt blitt sent på dagen».

Og så er vi inne i dagens tekst.
Jesus er i Betania.
Her får han en invitasjon, eller kanskje hadde han en avtale: Han befant seg, sammen med disiplene, i Simon den spedalskes hus.

Hos alle de fire evangelistene finner vi fortellinger om at Jesus er gjest hos noen, og at der skjer det noe som er litt spektakulært ved disse anledningene.
Det er snakk om to ulike hendelser.
I Lukas-evangeliet leser vi om at Jesus var gjest hos fariseeren Simon; det var prekenteksten for et par søndager siden.
Her dukket hun så opp, en kvinne som hadde levd et klanderverdig liv, og som ble stående og gråte der Jesus satt, før hun bøyde seg ned, vasket Jesu føtter med tårene sine, kysset dem og tørket dem med sitt eget hår.
Dette skjedde i Gallilea, og det er en alminnelig oppfatning at kvinnen det er snakk om, var Maria Magdalena.
Men det er ikke denne fortellingen som er dagens tekst.

Hendelsen som refereres i dagens tekst skjedde i Betania; denne lille byen like ved Jerusalem der Jesu venner bodde, Lasarus og de to søstrene hans: Marta og Maria.
Lukas har ikke med denne fortellingen, men det har de tre andre evangelistene.
Johannes gir oss den mest detaljerte versjonen. Ikke så rart, kanskje; han må ha vært til stede da dette skjedde.

Igjen er Jesus gjest hos en som heter Simon.
Evangelistene Markus og Matteus kaller ham begge for «Simon den spedalske».
Det betyr mest sannsynlig at Simon har hatt en hudsykdom – han kan ha vært spedalsk, det kan ha vært noe annet – og at Jesus hadde helbredet ham fra denne lidelsen.
Nå var Jesus hans gjest.

Og igjen skjedde noe uventet.
En kvinne dukket opp og hun gikk «bort til (Jesus) med en alabastkrukke med kostbar salve. Den helte hun ut over hodet hans mens han lå til bords».
Jeg sa at vi finner denne samme fortellingen hos tre av evangelistene: Matteus, Markus og Johannes.
Hos Matteus og Markus er de så å si identiske, men Johannes har en del detaljer de andre ikke har.

Vi skal ikke bruke tid på disse detaljene her, eller på forskjellene mellom dem.
Tre ulike referenter gir gjerne tre ulike referat.

Men referatene er felles om hvordan omgivelsene reagerte: De blir forarget, kanskje tilmed sinte: «Hva skal denne sløsingen være godt for?» sa de. «Salven kunne vært solgt for en stor sum og pengene gitt til hjelp for de fattige.»

Hos Matteus er det disiplene som gruppe som blir forarget, hos Markus «noen som var der», men hos Johannes får kritikken et navn: Det var Judas Iskariot som satte ord på irritasjonen. «Hvorfor ble ikke denne salven solgt for tre hundre denarer og pengene gitt til de fattige?» Og så føyer evangelisten til: «Dette sa han ikke fordi han hadde omsorg for de fattige, men fordi han var en tyv. Det var han som hadde pengekassen, og han pleide å ta av det som ble lagt i den».

Tre hundre denarer.
Var det mye penger?
Én denar tilsvarte en dagslønn.
Salven Maria brukte var med andre ord verd en hel årslønn.

Så har Markus en detalj de to andre ikke har. Han skriver at kvinnen, som han ikke gir noe navn, «brøt krukken» - hun knuste den, med andre ord.

En alabastkrukke var også en kostbar gjenstand.
Kvinnen – la oss kalle henne Maria, da – brukte altså ikke bare salve for en formue i sin gest overfor Jesus, men hun knuste samtidig en kostbar krukke da hun gjorde dette.
Hva slags handling var det denne kvinnen gjorde?

I den gamle pakt var det å salve noen en handling man gjorde mot konger, mot prester og profeter.
Profeten Samuel salvet først Saul og siden David til konger i Israel.
I 2 Mos kan vi lese at Moses salvet Aron til yppersteprest.
I Jakobs brev brukes salve som en del av ritualet rundt forbønn for syke.

I sum kan vi si det slik: I Bibelen er salve et symbol på Guds velsignelse og på Den Hellige Ånd.
Når en avdød skulle begraves, salvet man både kroppen og likklærne rundt den døde.
Den praktiske hensikten med dette handlet nok dette om å nøytralisere lukten fra den døde, men det var også en kjærlighetshandling, slik som det er når man vasker en som er gått bort også i vår tid.

Jesus kommenterte at denne handlingen blir kritisert: «Hvorfor plager dere henne? Hun har gjort en god gjerning mot meg. De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid. Da hun helte denne salven ut over kroppen min, salvet hun meg til min gravferd», sa han.
Han gjennomskuet motivet som lå bak kritikken.
Det var en smålig kritikk, det de kom med.

Det er – og vil alltid være – nok av anledninger til å stille opp for de fattige.
Det handler bare om vilje.
Det handler bare om kjærlighet.

Johannes skriver om denne hendelsen at duften fra nardus-salven fylte hele huset.
Slik kan også kjærlighets-handlinger oppleves.
De fyller et helt rom.
De fyller et helt hus.
De fyller et helt liv.

«Hun har gjort en god gjerning mot meg», sa Jesus, og så legger han til: «Overalt i verden hvor dette evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne».

Vi er tilbake i dagens tekst.
Vi er tilbake i Betania.
Jesus har blitt hyllet av menneskemengden, men han visste hva som lå foran ham.
Joda, folkemengden hadde hyllet ham, men Jesus visste at om få dager skal det være helt andre rop som skulle lyde.
Ikke «Hosianna», men «Korsfest».
Ikke «Velsignet være han som kommer i Herrens navn», men «Gi oss Barabbas fri».
Ikke hyllest, men svik: «Vi har ingen annen konge enn keiseren».

Jesus visste hva som lå foran, og i denne situasjonen var det Maria dukket opp.
I hendene hadde hun en kostbar krukke med en enda mer kostbar salve i. Den helte hun over Jesus.
Det de andre så på som en litt bisarr handling, så Jesus på som en kjærlighetshandling.
En omsorgshandling.
Men også en profetisk handling.
Ennå kunne død og grav virke langt borte.
Ennå var den der, duften av nardus, ekkoet fra jubelropene og palmesuset.

Men Jesus visste, og kanskje Maria ante, at det var noe mer enn jubel som ventet.
Jesus ble ikke bare salvet til konge, han ble salvet til sin gravferd.

Maria kjente Jesus.
Hun hadde sittet ved Jesu føtter og tatt imot hans undervisning.
Hun hadde møtt ham ansikt til ansikt da Lasarus var død.
Han hadde gitt henne verdighet og trøst.
Nå trengte han hennes styrke. Han fikk den gjennom det mest dyrebare hun eide.

Dette var ikke sløseri.
Dette var profetisk omsorg som styrket ham da han trengte det mest, slik at duften av nardus skulle kunne fornemmes selv gjennom det som skulle komme; piskeslag, blod og hånsord.
Til fortellingen om Jesu død hører også fortellingen om hans oppstandelse. Det er den som samler oss om en uke, på påskedagen.

Og igjen er salve en del for fortellingen.
Fordi Jesus døde rett før sabbaten satte inn, kunne man ikke rekke å salve ham før han ble gravlagt.
Det var derfor kvinnene hadde det så travelt på påskemorgen – de ville ut til graven og salve ham slik han skulle salves.
Men da de kom dit, var han ikke lenger.
Det var ikke lenger behov for å salve den døde Jesus.
I stedet var han blitt salvet som konge og Messias av Maria.

Og Jesus fikk rett: Historien om Marias narduskrukke blir fortsatt fortalt overalt hvor evangeliet forkynnes, og den vil bli det – så lenge evangeliet fremdeles blir forkynt.

Dette er Palmesøndagens evangelium i år:
Ikke først og fremst hylingsrop og suset av palmegreiner, men duften av nardus og av Herrens velsignelse.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen

På tomannshånd med Jesus

Preken for 3. søndag i åpenbaringstiden,
21. januar 2024, i Arendal korps

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, i det fjerde kapittel, versene fra 4 til 26; i Jesu navn:

«(Jesus) måtte reise gjennom Samaria, og der kom han til en by som het Sykar, like ved det jordstykket Jakob ga sin sønn Josef. Der var Jakobskilden. Jesus var sliten etter vandringen, og han satte seg ned ved kilden. Det var omkring den sjette time.
Da kommer en samaritansk kvinne for å hente vann. Jesus sier til henne: «La meg få drikke.» Disiplene hans var nå gått inn i byen for å kjøpe mat. Hun sier: «Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?» For jødene omgås ikke samaritanene. Jesus svarte: «Om du hadde kjent Guds gave og visst hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann.»
«Herre», sa kvinnen, «du har ikke noe å dra opp vann med, og brønnen er dyp. Hvor får du da det levende vannet fra? Du er vel ikke større enn vår stamfar Jakob? Han ga oss brønnen, og både han selv, sønnene hans og buskapen drakk av den.» Jesus svarte: «Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.»
Kvinnen sier til ham: «Herre, gi meg dette vannet så jeg ikke blir tørst igjen og slipper å gå hit og hente opp vann.»
Da sa Jesus til henne: «Gå og hent mannen din og kom så hit.»
«Jeg har ingen mann», svarte kvinnen.
«Du har rett når du sier at du ikke har noen mann», sa Jesus. «For du har hatt fem menn, og han du nå har, er ikke din mann. Det du sier, er sant.»
«Herre, jeg ser at du er en profet», sa kvinnen. «Våre fedre tilba Gud på dette fjellet, men dere sier at Jerusalem er stedet der en skal tilbe.»
Jesus sier til henne: «Tro meg, kvinne, den time kommer da det verken er på dette fjellet eller i Jerusalem dere skal tilbe Far. Dere tilber det dere ikke kjenner, men vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene. Men den time kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Far ha. Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.»
«Jeg vet at Messias kommer», sier kvinnen – Messias er det samme som Kristus – «og når han kommer, skal han fortelle oss alt.»
Jesus sier til henne: «Det er jeg, jeg som snakker med deg.»

Slik lyder Herrens ord!

På tomannshånd med Jesus!

Vi synger i en kjent sang:
«Ved Jesu føter ei stille stund
når ordi kjem frå hans eigen munn.
Når eg med Jesus åleine er,
då er det hugnad å leva her.

Kvar fins ein fagrare stad på jord?
Kvar høyrest visare sannings-ord?
Når eg med Jesus åleine er,
då ynskjer eg ikkje meire her».

Mattias Orheim skrev denne sangen i 1908, og det var den bibelske fortellingen om Maria i Betania, hun som satt ved Jesu føtter og lyttet til ham, som ga ham inspirasjon til denne teksten. Det er en sang som har vært mye brukt og som mange av oss kjenner vi kan identifisere oss med.

På tomannshånd med Jesus!

Dagens tekst er om en annen kvinne som også var på tomannshånd med Jesus.
Henne kjenner vi ikke navnet på. Derfor omtaler vi henne gjerne som «Kvinnen ved Sykars brønn».
Hun har kanskje ikke gitt inspirasjon til så mange salmer og sanger, men er likevel blitt et slags ikon for mange. Ikke minst har møtet mellom henne og Jesus satt sine spor i den kristne bildekunsten.

Jeg gjorde et søk i google på bilder av denne scenen og fikk opp mengder med treff. Tegninger, malerier, fotografier fra teateroppsetninger og filmer. Det er en scene som har inspirert mange.

Noen har kanskje sett oppsetningen «Kvinnen ved brønnen» som Inger Lise Rypdal hadde i sin tid, både i kirker og på andre scener.
Jeg så den i Askim kirke en gang; det er nærmere 15 år siden.
Selve forestillingen ble satt opp første gang i 2001 og i 1010 fikk Inger Lise Rypdal, som vokste opp i en pinsemenighet på Lena, «Bibelprisen» for denne forestillingen.

Jeg husker det som en vakker forestilling. Den handler om en rekke forskjellige kvinneskikkelser i Bibelen, sett fra et kvinneperspektiv, om møter mellom Jesus og mennesker.
Det er tøffe kvinneskjebner vi møter:
* Den utstøtte kvinnen med det frynsete ryktet - vår tekst i dag.
* Den urene kvinnen som har hatt blødninger i 12 år.
* Den handikappete kvinnen som har gått tvekroket i 18 år.
* Den unge jenta som blir gravid etter et besøk av en engel – hvem vil vel tro på en slik forklaring?
* Den gamle ufruktbare konen som etter et langt ekteskap plutselig venter sitt første barn.
* Den dødsdømte, hun som ble tatt på fersk gjerning i utroskap.
* Den grenseløse «synderinnen» - «offentlig fruentimmer», sa man tidligere - som gråter og kysser Jesu føtter, som vasker dem med sine tårer og tørker dem med sitt hår.
* De stigmatiserte, de som har mistet fasadene, de som lever på kanten av det aksepterte, de som lider under folkemeningen, de som ikke har holdt mål.

Kvinnen ved brønnen, hun fra vår tekst, er kanskje ikke den som kom aller dårligst ut, alt sett under alt?
Knut Hamsun forteller i romanen «Konene ved vannposten» om et lite lokalsamfunn der sladder og smålighet får vokse og utvikle seg. Byens brønn, og kvinnene som samler seg rundt den, blir et symbol på denne småligheten.
Kanskje var det slik i Sykar på Jesu tid også?
Kanskje var det derfor denne kvinnen kom til brønnen midt på dagen, og ikke på ettmiddagen/kvelden, slik man gjerne gjorde, når det ikke var så varmt?
Uansett motiv: Hun fikk et møte med Jesus på den måten. Hun fikk komme på tomannshånd med ham.

I kapitlet foran, Johannes 3, leser vi om en annen som også fikk et møte med Jesus på tomannshånd.
Han het Nikodemus.
Tidlig i Johannes-evangeliet kan vi altså lese to forholdsvis lange referater av samtaler som Jesus hadde på tomannshånd med personer han møtte: Nikodemus er den ene, den samaritanske kvinnen den andre.
La oss se på de to.
* Nikodemus var en skriftlærd. Samtalen mellom ham og Jesus fulgte kjente, formelle lover. Han kom om kvelden, mens det var kjølig. Det var regnet som et velegnet tidspunkt for seriøse samtaler.
* Kvinnen ved brønnen var en helt vanlig kvinne, ikke spesielt skolert. Hun kom til brønnen ved høylys dag; trolig for å slippe og møte noen andre.
* Nikodemus nærmet seg Jesus med ærbødighet; kvinnen ved brønnen svarte ham egentlig litt nebbete da han ba om vann.
En jøde som ba en samaritansk kvinne om vann? Jødene betraktet jo samaritaner som urene – pr. definisjon.
* Nikodemus visste en del om Jesus. «Vi vet at du er en lærer, sendt av Gud» - det var åpningsreplikken hans.
* Kvinnen ved brønnen visste ikke noe om Jesus eller hvem han var. Hun visste bare at han var en jøde som ba henne om vann, og hun reagerte med å gå i forsvarsposisjon. Var han ute etter å ydmyke henne? «Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?»

To samtaler på tomannshånd.
Jesus og Nikodemus; Jesus og den samaritanske kvinnen.
Ingen tilhørere, ingen referenter.
Trolig er det Nikodemus selv som har vært evangelistens kilde da han skrev sitt evangelium; kanskje også kvinnen selv.
Vi leser om henne, i fortsettelsen av der vår tekst slutter, at hun lot vannkrukken stå igjen og skyndte seg inn til byen.
-Kom og se en som har fortalt meg alt jeg har gjort, sa hun. -Han skulle vel ikke være Messias?

Og vi leser videre at Jesus og disiplene ble to dager der i byen.
Et to dagers intenst bibelkurs. Et seminar som samlet stadig flere deltakere.
En møteserie der folk kom til tro, der folk ble frelst.
«Mange flere kom til tro da de fikk høre hans eget ord, og de sa til kvinnen: «Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.»

Kanskje er det kirkehistoriens aller første vekkelse vi her var vitne til?
Vekkelsen i Sykar?
En vekkelse der mange kom til tro på Jesus fra Nasaret som Guds Messias?
En vekkelse som begynte med at én kvinne fikk øynene åpnet for hvem Jesus var, og som ikke beholdt denne erkjennelsen for seg selv, men som sprang inn til byen og sa til folket der: «Kom og se en som har fortalt meg alt jeg har gjort!»
En vekkelse som spredte seg videre fordi folk først ble nysgjerrige, så interesserte og så overbeviste: «Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.»

Legg merke til språkbruken her.
De snakker ikke lenger om «Messias», som både jøder og samaritaner ventet på, men om «verdens frelser».
Hva kan Jesus ha sagt i sin undervisning som gjorde at de forsto dette?
Kanskje hadde han gjentatt for dem det han også hadde sagt til Nikodemus: «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv»?
Kanskje hadde han foregrepet det Paulus skulle skrive noen år senere, til de kristne i Rom: «For her er det ikke forskjell på jøde og greker. Alle har samme Herre, og han er rik nok for alle som påkaller ham» (Rom 10,12).

Ikke forskjell på jøde og greker, men heller ikke på samaritan og jøde. «For Gud gjør ikke forskjell på folk», som Paulus også skulle skrive til i det samme brevet (2, 10).

«Kom og se!»
Disse tre ordene møter vi flere ganger i evangeliefortellingene.
Det er ikke mye som kan utkonkurrere det personlige vitnesbyrdet om den personlige erfaringen eller opplevelsen.

«Kom og se!»
I det første kapitlet hos evangelisten Johannes, leser vi om da Jesus kalte sine disipler.
En av dem var Filip, og han gikk straks til sin venn Natanael og fortalte at han hadde møtt Messias.
Og da Natanael var skeptisk, sa Filip bare: «Kom og se!»
Da jeg var gutt, hadde vi et blad hjemme som het nettopp «Kom og se!»; det var Misjonsselskapets barneblad.
Dette «kom og se» er på mange måter nøkkelen til effektiv evangelisering.

Hvem er Jesus? - «Kom og se!»
Hva er det Jesus vil si? «Kom og hør!»
Hva er det Jesus kan gi? Hva kan han gjøre? «Kom og erfar!»

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd – én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen!

«Mesteren er her og kaller på deg»

Preken i Arendal korps 17. søndag i treenighetstiden,
24. september, 2023

Prekenteksten denne søndagen er fra Johannes-evangeliets 11. kapittel. Selve teksten er nokså lang, fra vers 17 til 46, men vi skal bare lese den første delen av teksten, fra vers 17 til 29, og konsentrere oss om den; vi leser i Jesu navn:

«Da Jesus kom fram, fikk han vite at Lasarus alt hadde ligget fire dager i graven. Betania ligger like ved Jerusalem, omtrent femten stadier fra byen, og mange av jødene var kommet til Marta og Maria for å trøste dem i sorgen over broren. Da Marta hørte at Jesus kom, gikk hun for å møte ham. Maria ble sittende hjemme. Marta sa til Jesus: «Herre, hadde du vært her, var ikke broren min død. Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil han gi deg.» «Din bror skal stå opp», sier Jesus. «Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag», sier Marta. Jesus sier til henne: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» «Ja, Herre», sier hun, «jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden.» Da hun hadde sagt dette, gikk hun og kalte i all stillhet på sin søster Maria og sa til henne: «Mesteren er her og spør etter deg.» Da Maria hørte det, sto hun straks opp og gikk ut til ham.»

Slik lyder Herrens ord!

Tema for denne prekenen blir det som nok er et forholdsvis kjent utsagn for mange av oss: «Mesteren er her og kaller på deg».
Jeg bruker den formuleringen, selv om den formuleringen som står i den bibelutgaven jeg bruker er litt annerledes: «Mesteren er her og spør etter deg».
Innholdsmessig handler det om det samme.

«Kaller på deg» - «spør etter deg».
Det handler om det samme.

«Mesteren er her og kaller på deg!» I det som var min barndoms gudshus, Templet korps i Pilestredet 22 i Oslo, sto disse ordene malt over hele bredden på plattformveggen: «Mesteren er her og kaller på deg».
Det var en tekst som henvendte seg til alle som satt i den forholdsvis store salen.
Jeg husker teksten som noe midt mellom en formaning og en trøst: Jesus er her og vil ha deg i tale.
I noen korps var det en annen tekst som møtte de/oss som satt på plattformen: «Dere er mine vitner».
Ett budskap til forsamlingen og ett til de som satt på plattformen.
Sånn tror jeg nok det var tenkt da disse gudshusene ble planlagt.
Man finner den samme veggteksten i mange andre gudshus og i andre korps.

Men altså denne hilsenen: «Mesteren er her og kaller på deg».
Jeg tror det først var mye senere jeg oppdaget at sitatet var en del av en annen fortelling, nemlig den om da Jesus vekket opp Lasarus fra de døde.
Det er tre fortellinger i evangeliene om at Jesus vekket opp personer fra de døde: Ei lita jente – Jairus` datter; en ung mann – enkens sønn i Nain, og altså Lasarus; Jesu venn fra Betania.
Hvert år er det en av disse fortellingene som er prekentekst på denne søndagen i kirkeåret: 17. søndag i treenighetstiden.
De peker alle fram mot det som er kjernen i påskebudskapet: Jesu egen oppstandelse fra de døde.
De av oss som bruker bibelleseplanen til vår daglige andakt oppdaget kanskje at teksten om enkens sønn i Nain var leseplanens tekst tidligere i denne uka; det var vel på tirsdag.
Fortellingen står i Lukas 7.

Dette skal ikke være en preken om oppstandelsen fra de døde, men vi kan jo spørre oss i forbifarten: Blir noen vekket opp fra de døde i dag?
Vi hører nok slike fortellinger, men av en eller annen grunn skjer det alltid langt unna oss. Uansett: Ingen av de tre som Jesus vakte opp fra de døde, unnslapp døden «for bestandig». Alle tre døde senere.
Lasarus skal ifølge legenden ha blitt biskop på Kypros og døde der. I byen Larnaca står det fremdeles en kirke som er vigslet til hans minne.
De andre to hører vi ikke mer om, så vidt jeg har fått med meg.

De av oss som leste Vårt Land i går, på lørdag, leste kanskje også om den svenske predikanten Erik Janson, som grunnla et kristen-kommunistisk kollektiv i USA på 1820-tallet. Han ble oppfattet som en profet; etterhvert også som en Messias. Så døde han; han ble skutt og drept av et sektmedlem som var skuffet og sint. Sekten finnes ennå, men Erik Janson vurderes ikke lenger som noen Messias av de som tilhører dem.
På spørsmål om hvorfor ikke, svarer en talsperson for bevegelsen: -Han sto jo ikke opp på den tredje dag!

Men skal vi stanse et øyeblikk for fortellingen om Lasarus?

Det er i denne fortellingen vi finner det som er Bibelens korteste vers; to ord: «Jesus gråt» (v. 35).
Vi leser to ganger i evangeliene at Jesus gråt.
I Lukas 19 leser vi at han gråt over Jerusalem; i denne sammenheng står det bare at han gråt.
Hvorfor gråt han?
I teksten leser vi: «Da Jesus så at både hun og alle jødene som fulgte henne, gråt, ble han opprørt og rystet i sitt innerste» (v. 33).
Han var i affekt.

Fra Frelsesarmeens første dager fortelles det om en offiser som skrev til generalen og sa at i den byen der han var stasjonert kunne man bare legge ned. «Intet nytter», skrev han.
Generalen sendte et telegram tilbake: «Try tears!» Prøv med tårer.

Tårer kan være uttrykk både for sorg og glede. De kan felles i kjærlighet eller sinne, medynk eller fortvilelse. Da Jesus så hvordan mange sørget over Lasarus, står det at han også gråt.
Mange forkynnere har grått av sorg over synden i det samfunnet der de skulle tjenestegjøre.
Viktigere enn å refse synderen, er det å føle sorg over vedkommende.
Det må ha vært slik Frelsesarmeens general tenkte da han sendte sitt telegram. Og det fortelles at snart brøt en vekkelse løs. Tårer er sjelden forgjeves eller bortkastet.
Derfor sier salmisten: «Mine tårer har du samlet i din flaske» (Salme 56,9).
Og som Lina Sandell skrev i sin salme: «Våre hodehår han teller – hver en tåre som vi feller.»

Jesus gråt.
Jeg tror ikke det var i sorg over Lasarus, men kanskje fordi han kunne dele og forstå den sorg som omgivelsene bar på?
Paulus skrev til menigheten i Filippi: «Å leve er for meg Kristus, og å dø er en vinning».
Og til menigheten i Roma skrev han: «Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til».

Tilbake til dagens tema: Mesteren er her og kaller på deg.
For et par uker siden talte majoren her i korpset om Guds spørsmål til de første menneskene: Hvor er du? Og: Hva har du gjort?

Noen av oss husker også fortellingen om gutten Samuel som sov i Templet, og hørte en stemme som kalte på ham.
Han trodde det var den gamle presten, og først tredje gangen forsto presten hvem det var som ropte.
Da fikk gutten beskjed om å svare: -Tal, Herre, din tjener hører!

Mesteren er her og kaller på deg – Mesteren er her og spør etter deg!
Å bli spurt etter er som regel en god erfaring; en god opplevelse.
Maria, søsteren til Lasarus, var i sorg da hun fikk beskjeden om at Jesus var i området og spurte etter henne.
Han ønsket kontakt; han ville si henne noe.
Jesus spør etter oss også, ikke bare i sorg, men i alle livssituasjoner.

Hva synger vi ikke i Tandbergs vakre sang:
«Komme med smil som med tårer; komme i lyst og i nød.
Komme med alt det som sårer, komme i liv og i død.»

Jesus har bedt oss å komme!
Mesteren er her og spør etter deg! Mesteren er her og kaller på deg.

Fra en lang bibeltekst er det altså dette som står i fokus nå i formiddag.
Kanskje kan det være minneverset vårt, slik vi hadde på søndagsskolen: Mesteren er her og kaller på deg!

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd;
én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen!

Korset er Guds adresse

Preken i Arendal korps langfredag 7. april 2023

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, i det 19. kapittel og versene fra 16 til 19; i Jesu navn:
Så tok de Jesus med seg. Han bar selv korset sitt og gikk ut til det stedet som heter Hodeskallen, på hebraisk Golgata. Der korsfestet de ham, og sammen med ham to andre, en på hver side og Jesus mellom dem. Pilatus hadde laget en innskrift og festet til korset. Den lød: «Jesus fra Nasaret, jødenes konge».

Slik lyder Herrens ord!

Det er langfredag i dag.
Det er kanskje den mest symboltunge dagen i hele kirkeåret.
Den er begivenhetsrik.
De dramatiske scenene avløser hverandre i så tett rekkefølge at det nesten er umulig å skille dem fra hverandre.
Skulle vi få med oss hele langfredagsbudskapet her i kveld ville det blitt en lang bibellesning og en enda lenger – kanskje uendelig – preken. For de mange begivenhetene innbyr til minst én preken hver.

Derfor har jeg valgt en litt annen tilnærming her i kveld.
Jeg forutsetter at grunnfortellingen er kjent.
Jeg forutsetter at i hvert fall kjernen i langfredagens budskap er kjent.

Vi vet hvorfor vi markerer langfredag, vi som er samlet til gudstjeneste på Frelsesarmeen i kveld.
Noen ganger blir denne typen samlinger annonsert som «pasjonsmøte» eller «pasjonsgudstjeneste».
Ordet er kanskje litt uvant.
Pasjon kan bety lidenskap. Men det kan også bety lidelse.

Neste år er det 350 år siden den islandske presten og salmedikteren Hallgrimur Péturson døde.
Han hadde et omskiftelig liv, blant annet som smed og huslærer.
Etter mange år på kontinentet, kom han hjem til Island igjen og ble etter hvert prest.
Etter at han hadde blitt syk av spedalskhet skrev han 50 såkalte pasjonssalmer der han reflekterte over Jesu lidelser.
Salmene er fremdeles ett av de mest kjente verk i islandsk litteratur, og hvert år blir disse tekstene lest i radio av noen av Islands mest kjente skuespillere.

Pasjonsmøte. Pasjonssalmer. Hallgrimur Péterson.
Men også vår egen Hjalmar Hansen. Frelsesoffiseren som ble kalt «Korsets sanger».
Korset.
Lidelsen.
Langfredag.
Hadde det ikke vært for langfredagen, hadde det ikke eksistert noen kristen kirke.
Nå kan nok dette sies om flere av dagene i kirkeåret.
Det kan sies om juledagen.
Det kan sies om påskedagen.
Det kan sies om pinsedagen.
Og det vil være riktig og sant om hver eneste av dem.
Derfor er det også riktig og sant om langfredagen.

Jeg har valgt å bruke en kort bibeltekst som prekentekst i dag.
En kort tekst, men den sier det vesentligste.
Den sier hva som skjedde: At Jesus ble korsfestet på Golgata.
Og jeg har valgt denne teksten som et utgangspunkt for de tanker jeg vil dele med dere i kveld; tanker som jeg vil forsøke å samle under overskriften: «Korset – Guds adresse».

Overskriften er egentlig ikke min.
Jeg har lånt den fra biskop Per Lønning, og fra en langfredagspreken han holdt i en radiogudstjeneste for mange år siden – jeg tror det var i 1971. Den prekenen munnet ut i følgende konklusjon: Korset er Guds eneste adresse på jorden.
Den konklusjonen har levd i meg siden.
Jeg har tatt den fram flere ganger i forbindelse med langfredag. Og nå tar jeg den fram igjen: Korset – Guds adresse.

En adresse er en nøkkelinformasjon dersom man vil bli kjent med et menneske.
«Navn og adresse», sier vi – både hver for seg og sammen er det viktige opplysninger.
Adressen er en del av identiteten vår. Jeg er ikke bare mitt navn – jeg er også min adresse.
Da jeg flyttet hit til Arendal for snart ti år siden, måtte jeg melde flytting til både offentlige kontorer og private kontakter. Jeg måtte lage nye visittkort og et nytt stempel.
Navn og adresse henger sammen.

Korset!
Korset er Guds adresse.
Korset er Jesu adresse.

Hva vet vi om Jesu adresser?
Den første adressen er godt kjent.
Det var en stall i Betlehem.
Ikke et slott. Ikke et hus en gang. En stall. Kanskje bare en hule, gjort i stand med tanke på at dyrene skulle ha et sted å trekke inn.
Stallen var Jesus-barnets adresse.

Jeg har vært i Betlehem.
Jeg har vært i fødselskirken.
Jeg har vært i kapellet som er bygget der man mener stallen sto.
Jeg har sett alteret som er bygget over steinen der Jesus-barnet ifølge tradisjonen lå og sov etter fødselen.
Jeg har kjent på den steinen; kjent på den og kjent hvor glatt den er etter at millioner av troende gjennom hundrevis av år har gjort det samme som jeg gjorde: Kjent på den.
Den er blitt glatt som den glatteste marmor.
Jeg har kjent på den og blitt grepet.
Grepet av å vite at jeg står i en lang rekke av troende mennesker som har møtt det lille barnet som skal ha blitt født og lagt akkurat her.
Stallen var den nyfødte Jesus sin adresse.

Vi som kjenner fortellingen, vi vet at det tok ikke lang tid før det nyfødte barnet var på flukt.
Herodes ville drepe barnet.
Det klarte han ikke, men mange andre barn ble drept.
2. juledag kalles martyrdagen i kirkeåret, til minne om de mange barna som ble drept i Betlehem av en konge som fryktet for sin egen makt.
Men barnet som han ønsket å drepe, var på vei til Egypt.

Eksilet var gutten Jesus sin adresse.
Jeg har vært i Egypt også.
Jeg har vært i den kirken i Kairo som ifølge tradisjonen er bygget der den hellige familie bodde under landflyktigheten. Det regnes for verdens eldste kirke.
Igjen et sted der kristne mennesker har samlet seg i hundrevis av år – tett opp mot to tusen år.
Samlet seg - undret seg.
Bedt og takket.
De var i huset der man tror Jesus hadde noen av sine første oppvekstår.
Eksilet var gutten Jesus sin adresse.

Da Herodes var død, vendte Josef og Maria tilbake til hjembyen sin.
De vendte tilbake til Nasaret. Nasaret var Jesu hjemby.
I dag er Nasaret en stor by, det er en moderne by.
Det er ikke en jødisk by, men arabisk, og det var helt til for noen tiår siden den største kristne byen i Midtøsten.
Her er Bebudelseskirken, den største kirken i Midtøsten, bygget over huset der Maria skal ha bodd da hun fikk englebesøket.
Jeg har vært der også.
I denne byen vokste Jesus opp.
Her gikk han på skole.
Her lekte han med kameratene sine.
Her bodde han, studerte han, levde han til han var 30 år.
Nasaret var den unge Jesus sin adresse.
Han kalles fremdeles «Jesus fra Nasaret».

Vi er kommet til den voksne Jesus.
Vandringsmannen Jesus.
Den Jesus som sa om seg selv: «Revene har hi, og himmelens fugler har rede, men Menneske-sønnen har ikke noe han kan hvile hodet på» (Matt 8, 20).

Var det bare en talemåte?
Vi har ingen grunn til å tro det.
Selvfølgelig hadde også Jesus behov for å spise, drikke og sove, men vi leser ingen steder at han hadde et hjem, et sted han eide eller leide.
Vi har kanskje hørt at Kapernaum var byen der den voksne Jesus bodde.
Vi vet at flere av disiplene hans bodde der, og det var trolig hos dem Jesus tok inn.
Dette var vandringenes år for Jesus. Det var hans adresse.

Så er vi kommet fram til langfredag.
Så er vi kommet fram til korset.
Korset på Golgata.
Korset der Jesus hang. Korset der Jesus døde.
Golgata. En høyde utenfor Jerusalem.
Man er faktisk litt usikker på hvor det egentlig lå.
Den eldste tradisjonen går ut på at det lå der Gravkirken ligger i dag.
Men det finnes også et sted som kalles «Gordons Golgata», der en engelsk general på 1800-tallet fant en høyde og omgivelser som han mente stemmer med den beskrivelsen som gis i evangeliet.

Jeg har vært begge steder, og jeg har takket Gud begge steder.
Takket Gud for Golgata.
Takket Gud for frelsesverket.
Takket Gud for det som skjedde på Golgata.
Takket Gud for korset.

Korset er det mest symboltunge, religiøse symbol som finnes.
I vår kultur betyr det bare én ting. Korset = Kristus.
Derfor skriver Paulus til de kristne i Korint: «For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft» (1 Kor 1, 16), og fortsetter: «… men vi forkynner en korsfestet Kristus» (v. 22).

Jeg er ikke noen tilhenger av å dele opp Jesus-fortellingen og si at det ene er viktigere enn det andre.
Hadde det ikke vært for ditt, hadde vi hatt noe evangelium; hadde det ikke vært for datt, hadde vi ikke hatt noe evangelium.

Men vi må gjøre et unntak når det gjelder korset.
Hadde det ikke vært for korset, hadde vi ikke hatt noe evangelium.
Korset er evangeliets kjennetegn.
Korset er evangeliets adelsmerke.

Det kan ikke tas lett på korset.
Korset kan ikke sidestilles med noe annet.
Det er Jesu lidelse, død og oppstandelse som gjør evangeliet til et frelsesbudskap. Og i den fortellingen er korset det sentrale.

Aldri var Jesus mer til stede i den menneskelige nød og lidelse enn da han hang på korset.
For datidens mennesker var korset et skrekkens symbol.
Et torturinstrument.
Den verste og mest ydmykende død et menneske kunne utsettes for.
En slik død var det Jesus tok på seg å lide for å frelse oss fra våre synder.

Den som vil lære Jesus å kjenne, må derfor se på korset.
Den som vil vite hva syndefallets følger er, må se på korset.
Den som vil vite noe om Guds kjærlighet, må se på korset.
Den som vil bli frelst, må se på korset.
Korset kommer vi ikke utenom.

For 110 år siden satt en amerikansk frelsesoffiser og kjempet sitt livs troskamp.
Han het George Bennard.
Korset hadde alltid stått sentralt i hans forkynnelse.
Han skrev også sanger, og en dag fikk han inspirasjon til enda en sang:
«On a Hill far away
stood an old, rugged Cross
And I love that old cross where the Dearest and Best
For a world of lost sinners was slain».

Teksten har to norske oversettelser.
Vi kjenner best den som begynner slik:
«I det fjerne jeg skuer et underfullt syn
som griper mitt hjerte med makt…»

Men det finnes også en norsk oversettelse som er mer i pakt med det som George Bennard følte:
«På en høyde langt borte stod en gang et kors,
symbolet på smerte og skam.
Hvor all verdens misgjerning og skjensel og dom
ble lagt på Guds hellige Lam».

Korset er Guds eneste adresse på jorden.
Det er der – og bare der – vi kan lære ham å kjenne.
Det er der – og bare der – vi ser ham som han virkelig er.

Og flere dager etter at disse tankene var ferdig nedskrevet, var det et ord som kom til meg, fra Bibelens aller siste bok, og jeg følte de bekreftet de tankene jeg har forsøkt å dele med dere.
Vi leser i Åpenbaringen 21, 3: «Fra tronen hørte jeg en høy røst som sa: Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem og være deres Gud».

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd – én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen

Et Guds ord kan ham binde

Preken i Arendal korps 1. søndag i fastetiden; 26. februar 2023

Dette hellige evangelium står i Matteus’ evangelium, det fjerde kapittel, de 11 første vers; i Jesu navn:
Jesus ble så av Ånden ført ut i ødemarken for å bli fristet av djevelen. Han fastet i førti dager og førti netter og ble til sist sulten. Da kom fristeren til ham og sa: «Er du Guds Sønn, så si at disse steinene skal bli til brød!» Jesus svarte: «Det står skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som kommer fra Guds munn.» Da tok djevelen ham med til den hellige by, stilte ham ytterst på tempelmuren og sa: «Er du Guds Sønn, så kast deg ned herfra! For det står skrevet: Han skal gi sine engler befaling om deg. Og de skal bære deg på hendene, så du ikke støter foten mot noen stein.» Men Jesus sa til ham: «Det står også skrevet: Du skal ikke sette Herren din Gud på prøve.» Så tok djevelen ham med seg opp på et meget høyt fjell og viste ham alle verdens riker og deres herlighet og sa: «Alt dette vil jeg gi deg dersom du faller ned og tilber meg.» Da sa Jesus til ham: «Bort fra meg, Satan! For det står skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene.» Da forlot djevelen ham, og se, engler kom og tjente ham.

Slik lyder Herrens ord!

Vi er kommet inn i fastetiden.
Den begynte sist onsdag, som var onsdag i den syvende uken før første påskedag.
Fastetiden er da de kommende 40 dagene, med unntak av søndagene.

Tallet 40 hørte vi i bibelteksten, og fastetiden skal da også minne oss om de 40 dagene og 40 nettene som Jesus fastet i ørkenen.
Tallet 40 møter vi også i andre sammenhenger, for eksempel når vi leser om Israels vandring i ørkenen etter utgangen fra Egypt. Den varte, som vi husker, i 40 år.
Moses levde et liv i tre 40-årsbolker: 40 år ved Faraos hoff, 40 år som gjeter for sin svigerfar Jetro og 40 år som leder for folket.
Da han ga folket de ti bud var han først på Sinai-fjellet i 40 dager og netter.
Profeten Jona ga folket i Ninive en frist på 40 dager før byen skulle ødelegges, og Jesus var sammen med disiplene sine i 40 dager etter sin oppstandelse og fram til hans himmelfart.

«Jesus ble så ført ut i ødemarken».
Slik innledes prekenteksten vår.
Hva gikk forut for dette «så»?
Det var Jesu dåp.
Møtet mellom Jesus og døperen Johannes der ved Jordans bredd.
Forvirringen Johannes følte da Jesus kom og ville døpes han også.
Her hadde Johannes sagt til folket at han bare kunne døpe med vann, men etter ham selv skulle han komme som døpte i Den hellige ånd og ild.
Og så står han foran ham og vil bli døpt han også!

Jeg kan ikke lese den fortellingen om Jesu dåp annerledes enn at dette var Jesu anerkjennelse av Johannes – Døperen Johannes var forløperen, han som gikk foran og beredte veien for Messias.
Men nå var Messias kommet. Dette ble bekreftet av stemmen som lød fra himmelen: «Dette er min sønn, den elskede, som jeg har behag i.»

Messias var kommet!
Det får meg til å tenke på en fortelling fra Det gamle testamente; fra Josvas bok, det femte kapittel: «En gang Josva var ved Jeriko, så han opp og fikk øye på en mann som sto framfor ham med løftet sverd i hånden. Josva gikk bort til ham og sa: «Er du med oss eller med fiendene våre?» Mannen sa: «Nei, jeg er føreren for Herrens hær. Nå er jeg kommet.» (vers 13 og 14).
Høvdingen over Herrens hær var på plass!
Messias var kommet!

Og dermed er vi over i dagens tekst: Jesus ble så ført ut i ødemarken.
Med røsten fra himmelen ennå i hodet, i tanken og i øret ble han ført i ødemarken.
Ja, mer enn det: Han ble ført av Ånden ut i ødemarken, og han ble ført dit av en eneste grunn: Han skulle møte fristelser.
Han skulle møte fristeren.
«Jesus ble så av Ånden ført ut i ødemarken for å bli fristet av djevelen», leste vi.

Jesus hadde ennå ikke begynt sitt offentlige virke.
Det er som om det er noen brikker som må på plass først.
Møtet med Johannes.
Dåpshandlingen.
Røsten fra himmelen – bekreftelsen, kan vi godt kalle det; salvelsen.
Og nå: Fristelsen.
«Jesus ble så av Ånden ført ut i ødemarken for å bli fristet av djevelen.»
La oss se på hvem det er Jesus møter først.
«Djevelen» kaller Matteus ham. Ordet som brukes kan enten bety anklager eller mostander.
La oss velge det siste her.
Jesu motstander.
Jesu fiende.
Han som skal sette Jesus på prøve.

Skulle vi lest denne teksten helt bokstavelig, som er referat av et hendelsesforløp, ser jeg nesten for meg en scene fra den første Star Wars-filmen, der Jesus og djevelen farter rundt i ørkenen og djevelen peker på den ene fristelsen etter den andre.
Jeg tror kanskje ikke det var akkurat slik det foregikk.
Jeg tror fristelsene – og samtalen – foregikk på det indre planet.

Jesus hadde fastet i 40 dager og 40 netter.
Han var sulten.
Han var tørst og han var alene.
«Da kom fristeren til ham», leste vi.
Han visste at Jesus var sulten. Derfor satte han støtet inn der: «Er du Guds Sønn, så si at disse steinene skal bli til brød!» Jesus svarte: «Det står skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som kommer fra Guds munn.»

Når vi leser denne fortellingen, ser vi hvordan møtet mellom Jesus og djevelen, mellom Frelseren og fristeren, forløper.
Det som er interessant, er at begge bruker skriftsteder.
Etter at Jesus hadde avvist den første fristelsen med et bibelord, kommer Fristeren med et nytt forslag – og denne gangen gir han det en bibelsk begrunnelse.
Men Jesus svarer med et annet skriftsted.
«Det står skrevet» - men «det står også skrevet».

Vi har hørt uttrykket «som fanden leser Bibelen».
Det er et gammelt uttrykk.
Første gang det dukker opp, eller i hvert fall betydningen av det, er i Shakespeares skuespill: «Kjøpmannen i Venedig». «The devil can cite scripture for his purpose», skrev Shakespeare, eller «Djevelen kan sitere Bibelen som det passer ham» – slik Fanden leser Bibelen.
Shakespeare kjente sin bibel.
Han kjente også denne fortellingen.

La oss se på hvordan djevelen argumenterte overfor Jesus.
To av de tre framstøtene hans begynner slik: «Er du Guds Sønn…».
Det var ikke bare Jesus som hadde hørt røsten fra himmelen da han ble døpt.
Johannes hadde hørt den.
Folket hadde hørt den.
Djevelen hadde hørt den.
Alle hadde hørt stemmen som sa: «Dette er min sønn, den elskede, som jeg har behag i.»


Ingen var i tvil om hvem det var som hadde talt.
Men kanskje det kunne skapes litt tvil om hva som var blitt sagt? Eller hvem det ble sagt til eller om?
Det var dette djevelen prøvde på. «Er du Guds Sønn så si at disse stenene skal bli til brød.»
Det var en strategi han hadde lyktes med før.
Går vi helt tilbake til syndefallsberetningen, ser vi hvordan slangen argumenterte der. «Har Gud virkelig sagt?»
Nå prøvde han seg igjen: «Er du Guds Sønn…».

Dette spørsmålet skulle Jesus møte flere ganger.
Da han sto for Rådet i påsken leser vi: «Øverstepresten sa da: «Jeg tar deg i ed ved den levende Gud. Si oss: Er du Messias, Guds Sønn?» Jesus svarte: «Du har sagt det. Men jeg sier dere: Fra nå av skal dere få se Menneskesønnen sitte ved Kraftens høyre hånd og komme på himmelens skyer» (Matt 26, 63-64).
Og da han hang på korset: «Er ikke du Messias? Frels da deg selv og oss!»

Men legg merke til at Jesus svarer aldri på dette spørsmålet.
Han behøver ikke det. For det var erklært en gang for alle – gjennom røsten fra Himmelen! – at «Dette er min sønn, den elskede, som jeg har behag i.»

Vi husker den fortellingen som gjerne kalles «Peter konfirmasjon».
Når Jesus spurte disiplene hvem folk sa han var, fikk han forskjellige svar.
Døperen Johannes; profeten Elia; en av profetene.
–Men dere? spurte Jesus. – Hvem sier dere at jeg er?
Da svarte Peter: «Du er Messias – den levende Guds Sønn».

Han stilte ikke noe spørsmål ved det – han erklærte det; slo det fast; bekjente det. «Du er Messias – den levende Guds Sønn».

I dagens tekst har vi lest om tre forsøk på å friste Jesus.
Det første gikk på de basale behovene: Mat.
Det neste gikk på, skal vi kalle det «de strategiske behovene»?
Hvordan skulle Jesus klare å sette dagsorden?
Hvordan skulle folket bli oppmerksom på ham?
Å kaste seg ut fra toppen av templet og bli berget av engler; det måtte være en vekker? En øyeåpner?
I den siste prøven kastet djevelen masken.
Nå var det ikke spørsmål om Jesus var Guds Sønn; nå handlet det om hvem som skulle være herre. «Gå over på min side! Da skal jeg gi deg alt dette!»

Skal vi ta en liten snartur innom Star Wars igjen?
Der er det også to krefter som kjemper.
Det er «The Force» – «Kraften».
Og det er «The Dark Side» – den mørke siden.
Den spede Luke Skywalker mot den store Lord Vader.
David mot Goliat?
Igjen avviste Jesus fristelsen, og igjen brukte han Skriftens ord. «Bort fra meg, Satan! For det står skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene.»

Dette «Bort fra meg, Satan!» er sterke ord i Jesu munn.
Vi leser bare en gang til at han bruker et slikt uttrykk, og da er det Peter han sier det til. Det kan vi lese i Matteus 16; det samme kapitlet der Peter har stått til konfirmasjon, ja, faktisk i det neste avsnittet: Fra da av begynte Jesus Kristus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han reises opp.
Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham: «Gud fri deg, Herre! Dette må ikke hende deg.»
Men Jesus snudde seg og sa til Peter: «Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som menneskene vil.»

Hørte Jesus et ekko fra opplevelsen i ødemarken gjennom Peters ord?
Den gang hadde han møtt denne fristelsen etter sin dåp og den erklæring som Gud hadde gitt gjennom røsten fra ørkenen.
Nå hadde han nettopp hørt – og frydet seg over! – Peters bekjennelse.
Men i neste øyeblikk sier Peter noe som vil være ødeleggende for hele den tjeneste han har stått i: Å være verdens Frelser.
«Vik bak meg, Satan!»

I bibelleseplanen for den uka vi har lagt bak oss var dette med fristelser tema i bibelteksten for fredag.
Jakobs brev, noen vers i det første kapitlet: «Salig er det mennesket som holder ut i fristelser. For når han har stått sin prøve, skal han få livets seierskrans, som Gud har lovet dem som elsker ham. Ingen som blir fristet, må si: «Det er Gud som frister meg.» For Gud fristes ikke av det onde, og selv frister han ingen» (v. 12-13).

Fristelsene kommer aldri fra Gud.
Tvilstanker kommer aldri fra Gud.
Det er ikke Gud som vil sette oss på prøve dersom vi fristes eller tviler.
Også den kampen har Jesus tatt på våre vegne.
I Jakobs brev finner vi derfor også den formaningen som – etter hva jeg har lest og forstått – skal være den eneste «kuren» mot fristelser: «Men stå djevelen imot, så skal han flykte fra dere» (4, 7).

Det fører oss over til det vi straks skal synge: Martin Luthers kjente salme: «Vår Gud, han er så fast en borg».
«Reformasjonens kampsalme» er den blitt kalt.
Luther skrev den i 1529, og den er inspirert av Salme 46 i Bibelen. Her heter det i vers 2: «Gud er vår tilflukt og vår styrke, i alle trengsler var det han som hjalp oss», og senere: «Herren, Allhærs Gud, er med oss, Jakobs Gud er vår faste borg.»

I det tredje verset av denne salmen synger vi, i tråd med apostelen Jakobs råd:
«Om verden full av djevler var
som ville oss oppsluke,
vi frykter ei, vi med oss har
den som Guds sverd kan bruke.
Er verdens fyrste vred;
og vil oss støte ned,
han ingen ting formår
fordi alt dømt han går.
Et Guds ord kan ham binde».

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd; én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen