Arbeiderne i vingården

Preken i Arendal korps søndag 30. august 2026 – «Vingårdssøndagen - «samlingssøndag»

Prekenteksten for denne søndagen er hentet fra Matteus-evangeliet, kapittel 20, versene 1 til 16, i Jesu navn:

«For himmelriket er likt en jordeier som gikk ut tidlig en morgen for å leie folk til å arbeide i vingården sin. Han ble enig med arbeiderne om en denar for dagen og sendte dem av sted til vingården. Ved den tredje time gikk han igjen ut, og han fikk se noen andre stå ledige på torget. Han sa til dem: ‘Gå bort i vingården, dere også! Jeg vil gi dere det som er rett.’ Og de gikk.
Ved den sjette time og ved den niende time gikk han ut og gjorde det samme. Da han gikk ut ved den ellevte time, fant han enda noen som sto der, og han spurte dem: ‘Hvorfor står dere her hele dagen uten å arbeide?’ ‘Fordi ingen har leid oss’, svarte de. Han sa til dem: ‘Gå bort i vingården, dere også.’
Da kvelden kom, sa eieren av vingården til forvalteren: ‘Rop inn arbeiderne og la dem få lønnen sin! Begynn med de siste og gå videre til de første.’
De som var leid ved den ellevte time, kom da og fikk en denar hver.
Da de første kom fram, ventet de å få mer; men de fikk også en denar. De tok imot den, men murret mot jordeieren og sa: ‘De som kom sist, har arbeidet bare én time, og du stiller dem likt med oss, vi som har båret dagens byrde og hete.’
Han vendte seg til en av dem og sa: ‘Venn, jeg gjør deg ikke urett. Ble du ikke enig med meg om en denar? Ta ditt og gå! Men jeg vil gi ham som kom sist, det samme som deg. Har jeg ikke lov til å gjøre som jeg vil med det som er mitt? Eller ser du med onde øyne på at jeg er god?’ Slik skal de siste bli de første og de første de siste.»

Slik lyder Herrens ord!

Denne søndagen kalles «Vingårdssøndagen». Derfor passer det godt at vi her i Arendal korps markerer begynnelsen på et nytt arbeidsår akkurat denne søndagen og med akkurat denne lignelsen fra Jesus.
En av salmene for denne søndagen er «Arbeid før natten kommer».
For vingårdsfortellingen, slik vi leser den her, er en fortelling om arbeid og om arbeidere.
Sjangermessig er fortellingen en lignelse – en form Jesus brukte mange ganger.

Vi finner mange av Jesu lignelser hos tre av de fire evangelistene.
Lukas har flest og Matteus nest flest; begge med mer enn 20 lignelser.
Markus har om lag ti liknelser, men det ikke er noen i Johannes-evangeliet.

Ser vi på Jesu lignelser under ett, ser vi flere ganger hvordan han brukte det samme motivet for å illustrere litt ulike poenger.
Han brukte såmannsmotivet på den måten, og han brukte vingårdsmotivet på den måten.

Liknelsen om vintreet går inn i denne «kretsen», som vi godt kan kalle det. I den sier Jesus om seg selv at han er stammen, disiplene er grenene «og min far er vingårdsmannen».

Denne liknelsen, dagens tekst, er mer konkret i sin tilnærming; mer hverdagslig.
Den handler om det daglige brød – om det å ha et arbeid å gå til, og det å få lønn for det arbeidet man gjør.

La oss starte der!
Sammenhengen mellom arbeid og lønn, mellom innsats og lønn, ligger solid festet i oss alle.
Det gjenspeiler seg i språket vårt.
«En arbeider er sin lønn verd» - «Lik lønn for likt arbeid» - «Det skal lønne seg å jobbe».
Hvordan kommer denne fortellingen ut i møtet med den typen erklæringer?

Vi leser om flere «skift» eller arbeidslag.
Det første skiftet jobbet hele dagen – 12 timer.
De hadde sagt ja til å jobbe for den lønnen de ble tilbudt.
Det var slik arbeidsformidling foregikk på Jesu tid.

Så var det et skift som jobbet i ni timer – ett som jobbet i seks timer – ett som jobbet i tre og ett som bare jobbet i én time.

Det kan virke som om denne jordeieren hadde et ubegrenset behov for arbeidskraft.
Han spurte ikke etter kompetanse; han spurte ikke etter fagbrev.
Han spurte etter hender; han spurte etter armer og bein.
«Hvorfor står dere her?» spurte han den siste gruppen han leide inn.
- Fordi ingen har leid oss, svarte de. – Ingen har spurt etter oss.

Vi leser ikke om noen «lønnsforhandlinger» der jordeieren gikk og hentet inn stadig nye medarbeidere.
Med den første gruppen avtalte han en lønn – de skulle få én denar.
Det var en vanlig dagslønn.
Til de neste skiftene sa han bare at de skulle få det som rett var.
Til de siste sa han ikke det engang.

Så skulle lønningene utbetales, og Jesus forteller at de som hadde kommet sist, fikk lønn først.

Det er et dramaturgisk grep i denne fortellingen; det er med på å bygge opp en forventning.
Når de som har arbeidet i 12 timer ser at de som har jobbet én time får det samme som de var lovet, tenker de at de kommer nok til å få mer.
«Kanskje var det ikke dagslønn han hadde snakket om – én denar? Kanskje det var timelønn?»

Men da de første fikk det samme som de siste, ble de misfornøyde.
«De som kom sist, har arbeidet bare én time, og du stiller dem likt med oss, vi som har båret dagens byrde og hete.»

Er det ikke som å høre et ekko fra en annen lignelse?
Er det ikke en tone av det samme i den fortellingen vi kjenner som «Den fortapte sønn»?
Der sa den hjemmeværende broren noe av det samme: «Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot ditt bud; men meg har du ikke engang gitt et kje så jeg kunne holde fest med vennene mine. Men straks denne sønnen din kommer hjem, han som har sløst bort pengene dine sammen med horer, da slakter du gjøkalven for ham!»

Ikke la oss gjøre oss bedre enn vi er: Vi forstår den eldste broren!
Og vi forstår de skuffede arbeidsmennene.

Men da må vi se hva disse liknelsene egentlig handler om. Dagens tekst åpner med ordene: «For himmelriket er likt en jordeier som...».
Vi leste ikke: «For arbeidslivet er likt en jordeier som…».

Det samme gjelder liknelsen om den fortapte sønn.
Dette er liknelser om Guds rike; liknelser som sier noe om hvordan Gud er.

Så dersom dagens tekst skal bli noe annet enn en litt teit fortelling om en jordeier som gjør som han vil – det sier han jo rett ut han gjør; må vi løfte den opp på den planet der fortellingen hører hjemme.

Dette er ikke en fortelling om arbeidslivet – det er en fortelling om Guds rike.
Vingården er et bilde på Guds rike – jordeieren et bilde på Gud og arbeiderne, det er oss.

Hva sier så denne fortellingen om Gud?

Den sier at han holder det han lover. Gud holder det han lover – den som arbeider for ham, får den lønn som er lovet.
Ikke «en denar», men en evighet.
Guds nåde og Guds tilgivelse.
Det er det vi er lovet.

Lønn?
Ikke i den vanlige betydningen av lønn, nemlig den at en arbeidsgiver har kjøpt min tid og mine krefter, og betaler meg for det.

Paulus skriver til de kristne i Rom: «Hva skal vi da si om Abraham, vår stamfar? Hva oppnådde han? Dersom han ble rettferdig ved sine gjerninger, da hadde han jo noe å være stolt av. Men overfor Gud har han ikke det. For hva sier Skriften? Abraham trodde Gud, og derfor regnet Gud ham som rettferdig. Den som har gjerninger å vise til, får lønn etter fortjeneste, ikke av nåde. Men den som ikke har det, men som tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, blir regnet som rettferdig fordi han tror» (Rom 4, 1 – 5).

Gud blir ikke noen noe skyldig.
Den setningen har vi hørt mange ganger.
Har vi fått arbeide i hans vingård, er det nåde.
Jo lenger vi har arbeidet, jo større er nåden.
«Mer nåde han gir når vår byrde blir større – når arbeidet vokser, mer kraft han da gir».
Vi kjenner sangen – kanskje har vi også gjort et snev av erfaringen?

Hvem er de så, disse ulike arbeidslagene som hentes inn utover dagen?
Er det fortellingen om kirkens utbredelse vi har lest?
Er dette fortellingen om det Jesus beskrev slik: «…dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ender» (Apg 1,8)?

De som ble leid inn ved daggry – er det ur-menigheten; de jødekristne; de første menighetene i Midtøsten – landet der kirken er eldre enn Bibelen?

De som ble leid inn på formiddagen – er det de første menighetene i Europa, i Roma, i Hellas, i Nord-Afrika?

De som kom midt på dagen, de som kom tidlig på kvelden – er det de Jesus snakker om som «helt til jordens ender»?
De som kom om kvelden; innhøstingen i de siste tider?

Skal lignelsen leses slik?

Den kan nok leses slik også – jeg synes tilmed at det er en vakker måte å lese den på, og den ivaretar at Herren holder det han lover; han blir ikke noen skyldig noe.
Ved oppgjørets dag får vi alle den samme – la oss kalle det «lønn», da; den samme gave, den samme nåde og den samme frelse.

Vi har vel alle sett reklamen der budskapet er «fordi jeg fortjener det»; en god sjampo, en god såpe eller hva det kan være.
Men i den opprinnelige versjonen av det slagordet heter det ikke «fordi jeg fortjener det», men «because I’m worth it» – fordi jeg er verd det.

Det har vi evangeliet!
Ikke fordi vi fortjener det, men fordi vi er verd det.
For hva sier Guds ord om et menneskes verdi?
Guds ord sier at ett enkelt menneske, en enkelt sjel, «er mer verd enn himmel og jord».
Frelsen er ikke noe vi har fortjent – den er noe vi får fordi vi er verd det.
Verd det, fordi vi er skapt i Guds bilde.
Verd det, ikke fordi vi er ansatt, men fordi vi er arvinger.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd;
én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen

DET DU HAR TRO FOR

Preken for 18. søndag etter pinse
Frelsesarmeen, Askim, søndag 4. oktober 2009

Prekenteksten for denne søndagen finner vi i apostelen Paulus sitt brev til menigheten i Roma, kapittel 14, versene 1 til 8; i Jesu navn:
Ta imot den som er svak i troen, uten å gjøre dere til dommere over hans tanker. Én har en tro som tillater ham å spise alt, den svake spiser bare grønnsaker. Den som spiser, skal ikke se ned på den som ikke gjør det. Og den som ikke spiser, skal ikke dømme den som spiser. Gud har jo tatt imot ham. Hvem er du som dømmer en annens tjener? Om han står eller faller, er hans herres sak. Og han skal bli stående, for Herren har makt til å holde ham oppe.
Én gjør forskjell på dager, en annen holder alle dager for like. La enhver være fullt overbevist om sitt syn. Den som legger vekt på bestemte dager, gjør det for Herren, og den som spiser, gjør det for Herren, for han takker Gud. Og den som ikke spiser, gjør det for Herren og takker Gud. For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til.
Slik lyder Herrens ord!

- Du skal gjøre det du har tro for!
Jeg husker situasjonen meget godt. Den unge frelsesoffiseren sto ved et veikryss i livet, og hadde vel også gjort et valg. I kongressens offisersmøter la jeg merke til at den ene etter den andre snakket med henne, argumenterte med henne, prøvde å overbevise henne.
Jeg tror ikke om meg selv at jeg har som gave eller kall å skulle gå bort til alle og enhver og meddele dem hva som er Guds vilje. Men akkurat der og da kom det veldig sterkt for meg: Du skal gi henne en hilsen fra meg. Du skal gi henne et ord fra Herren.
Jeg kan ikke si jeg kjente henne, og hun kjente vel ikke meg heller, men begge visste hvem den andre var. Og jeg gjorde som jeg hadde kjent meg minnet om. Jeg gikk bort til henne og sa: - Kan jeg få gi deg et ord fra Herren?
Og ordet jeg ga henne var dette: Du skal gjøre det du har tro for!
Og jeg kunne se at den hilsenen sank inn i henne. Den gjorde at hun senket skjoldet. Jeg tror den setningen løste noe i henne. Til sjuende og sist er det deg og ditt forhold til Gud det handler om. – Du skal gjøre det du har tro for!

Det er mange år siden dette hendte, men denne opplevelsen dukket opp i minnet mitt da jeg satte meg ned og begynte å arbeide med denne prekenen. På en eller annen måte føler jeg den opplevelsen oppsummerer prekenteksten; ja, alle tekstene som er satt opp for denne søndagen.

Jesaia-teksten: Krass, streng, formanende. Kom ikke til meg med de fromme øvelsene deres, sier Herren til folket. Kom til meg med hjertene deres. Kom til meg med syndene deres, og la meg få rense dere.

Markus-teksten: Mennesket ble ikke til for sabbatens skyld, men sabbaten ble til for menneskets skyld.

Og nå prekenteksten: Ta imot den som er svak i troen, uten å gjøre dere til dommere over hans tanker. Én har en tro som tillater ham å spise alt, den svake spiser bare grønnsaker. Den som spiser, skal ikke se ned på den som ikke gjør det. Og den som ikke spiser, skal ikke dømme den som spiser. Gud har jo tatt imot ham.

Hva har de felles, disse tekstene?
Den fellesnevneren jeg ser, er det som Herren sa til profeten Samuel da han skulle salve en av Isais sønner til ny konge over Israel. Vi husker historien: Isai hadde åtte sønner; her var det nok å ta av, for å si det slik. Vi kan lese fortellingen om dette i 1 Sam 16. Vi skal bare ta med hva som skjedde da den eldste av disse åtte sønnene trådte fram for profeten: Da de kom, og han(Samuel) fikk se Eliab, tenkte han: «Her står den Herren vil salve, foran Herren.» Men Herren sa til Samuel: «Se ikke på hans utseende og høye vekst, for jeg har forkastet ham. Gud ser ikke på det som menneskene ser på. Menneskene ser på det ytre, men Herren ser på hjertet» (v. 6-7).
Fortellingen fortsetter, og til slutt måtte Isai hente den yngste av alle sønnene sine, gjetergutten David, fra markene der han gjette sauene sine. Han var den utvalgte. Han var den Herren ville sette til konge over Israel. Menneskene ser på det ytre, men Herren ser på hjertet.

Vi har lagt bak oss en valgkamp. Ett av de innslagene i den valgkampen som jeg synes det var vanskelig å forholde seg til, uaktet om man var enig i sak eller ikke, var det som ei gruppe som kalte ”Kristenfolket.no” sto for. De ønsket å kartlegge hva kandidater fra ulike partier sto for – det er en naturlig prosess i en valgkamp. Men de forlangte svar som ikke ga noe rom for den fleksibiliteten som også er en del av politisk arbeid, og de stemplet som ikke troverdige politikere som prøvde å ha to tanker i hodet samtidig.
Og man opplevde også at noen på bakgrunn av disse svarene gikk ut og erklærte at den-og-den eller de-og-de politikerne var ikke skikkelig kristne, for de ga ikke nøyaktig det svaret som de selv ville ha gitt, eller som de ønsket å høre.

Og dermed er vi tilbake i prekenteksten og den historiske bakgrunnen for at Paulus skrev som han gjorde.
Bare så det er sagt: Paulus skrev ikke om den norske valgkampen i 2009. Derimot skrev han om en debatt som gikk blant de kristne i Roma rundt år 60.
Bakgrunnen var at det hadde vokst fram en praksis blant en del av de troende med en asketisk livsførsel. Blant annet spiste de ikke kjøtt, og de drakk ikke vin. De var vegetarianere, og de drakk kun vann.
Det er ikke noe galt i å være vegetarianer. Det er ikke noe galt i at man bare drikker vann. Det er heller ikke noe galt i en asketisk livsførsel. Alt dette kan argumenteres for, og argumenteres godt for. Men dette askesepartiet i menigheten gikk lenger enn bare å leve slik selv. De gjorde disse spørsmålene til salighetssak. De ble gjort til troens lakmustester. De som ikke levde som dem, ble stemplet som mindreverdige kristne. Askesen var ikke begrunnet med hygiene eller med sunnhet. Den ble gjort til salighetssak. En kristen som spiste kjøtt, var ikke rett kristen. En kristen som drakk vin, var ikke rett kristen. De var ”svake” – det var ordet som ble brukt om dem, og denne beskrivelsen var det Paulus tok fatt i. Men han snur den på hodet, i forhold til hvordan den ble brukt innad i menigheten: ”Én har en tro som tillater ham å spise alt, den svake spiser bare grønnsaker. Den som spiser, skal ikke se ned på den som ikke gjør det. Og den som ikke spiser, skal ikke dømme den som spiser. Gud har jo tatt imot ham”, skriver han.

Som jøde og skriftlærd var Paulus godt kjent med de jødiske spisereglene: Ikke spise svin, ikke spise blod, ikke spise noe som er kvalt. Dette er regler som millioner av jøder praktiserer den dag i dag. De er en del av den gamle loven. Men nå er lovens tidsalder forbi. Vi lever i nådens tidsalder. Vi lever i nådens husholdning; et uttrykk som passer særlig godt til dagens tekst.

Hva er det så dagens tekst dypest sett handler om?
Den handler ikke å føre renslige debatter. Den handler heller ikke om kosthold. Den handler om dette dyrebare: Den kristne frihet!
Da jeg arbeidet med denne teksten, fant jeg fram en bok jeg har stående i hylla mi: Øyvind Andersens kommentar til Romerbrevet fra en bokserie som heter ”Bibelverket”. Han skriver: ”Formaningen i dette verset rammer en farlig tendens hos oss kristne. Det er å kreve at andre kristne skal ha det samme syn på tingene som vi selv har. Og hvis de ikke har det, er fristelsen der, enten til å ringakte dem, eller til å dømme dem.” Og så kommer det: ”Men i alle spørsmål der Guds ord verken påbyr eller for noe, kan det være kristen frihet.”
Men, skriver Øyvind Andersen videre: Paulus nøyer seg ikke med å konstatere dette. Han understreker at både de som er sterke og de som har svake, har et gjensidig ansvar for hverandre, og i dette ansvaret er det den kristne kjærligheten skal praktiseres.
Ikke den kristne kritikken!
Ikke den kristne fordømmelsen!
Heller ikke det kristne hovmodet!
Men den kristne kjærligheten.
”Gud har jo tatt imot ham. Hvem er du som dømmer en annens tjener? Om han står eller faller, er hans herres sak. Og han skal bli stående, for Herren har makt til å holde ham oppe”, skriver apostelen.

Vi har kanskje hørt det bli sagt i denne typen diskusjonen kristne imellom: ”Men problemet er ikke at du er uenig med meg. Problemet er at du er uenig med Gud!”
Jeg tror Gud vil ha seg frabedt slike støtteerklæringer!

Den kristne frihet, praktisert innenfor rammen av den kristne kjærligheten.
Den kristne kjærlighet, praktisert innenfor rammen av kristen frihet.
Der hvor Guds ord verken påbyr noe eller forbyr noe, der skal den kristne friheten råde.

”Én gjør forskjell på dager, en annen holder alle dager for like. La enhver være fullt overbevist om sitt syn. Den som legger vekt på bestemte dager, gjør det for Herren, og den som spiser, gjør det for Herren, for han takker Gud. Og den som ikke spiser, gjør det for Herren og takker Gud. For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til.”

Du skal gjøre det du har tro for!
Jo, jeg tror faktisk det var et ord fra Herren jeg fikk nåde til å gi den gangen for mange år siden.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud fra evighet og til evighet.

Amen

PÅ DEN HØYRE OG VENSTRE SIDE

Preken i Sandvika korps søndag 22. november 2009

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, i det 25. kapittel, fra vers 31 til 46, i Jesu navn: "Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet, og alle folkeslag skal samles foran ham. Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene, og stille sauene på sin høyre side og geitene på sin venstre.
Så skal kongen si til dem på sin høyre side: 'Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det rike som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.' Da skal de rettferdige svare: 'Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?' Og kongen skal svare dem: 'Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.'
Så skal han si til dem på venstre side: 'Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og hans engler. For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat; jeg var tørst, og dere ga meg ikke drikke; jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg.' Da skal de svare: 'Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel uten å komme deg til hjelp?' Da skal han svare dem: 'Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.' Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv.»
Slik lyder Herrens ord!


For kort tid siden satt jeg i en rettssal. Jeg var ikke tiltalt, jeg var verken forsvarer eller anklager. Jeg var dommer. Vi var tre dommere, og vi skulle vurdere den tiltalte, lytte til ham, lytte til vitnene. Vi var en domsstol.
Var tiltalte nervøs? Jeg tror det. Han visste selv at han var skyldig i de fleste av anklagepunktene. Vår oppgave som dommere var ikke så mye å vurdere om han var skyldig eller ikke, som å vurdere hva den riktige reaksjonen ville være. Det var et ansvar for oss, og det var spenning for ham: Hvordan ville vi som dommere vurdere forklaringen hans? Hvordan ville vi vurdere de andre vitnene.
Det er en annen domstol vi leser om i prekenteksten denne søndagen. Den siste søndag i kirkeåret. Den som kalles for ”domssøndagen”. Prekenteksten er en tekst om dommens dag. Men lesetekstene, som vi også har hørt, peker ut over dommen. De taler om alle tings gjenopprettelse – en ny himmel og en ny jord.
Domssøndagen. Den store dom ved verdens ende. Troen på at det skal komme en slik dom, har stått sentralt i den kristne tro så lenge det har eksistert en kristen kirke. I Frelsesarmeens trossetninger heter det i den 11. og siste artikkel: ”Vi tror sjelen er udødelig, at legemet skal stå opp igjen, at det blir holdt en alminnelig dom ved verdens ende, at de rettferdige blir evig salige, og at de ugudelige får evig straff.”
Dommens dag – den dagen da menneskeslekten definitiv deles inn i to grupper. Jesus sammenlikner dem med sauer og geiter. Jeg skal ikke begi meg ut på noen analyse av denne bildebruken. Vi har geitebønder og vi har sauebønder; det er to typer bufe som begge er greie til sitt bruk. Kanskje har ikke Jesus ment å si noe annet enn at det blir en forskjell – den ene gruppen går ett sted, den andre går et annet sted. Slik blir også menneskeslekten skilt. Det er de som får høre de refsende ordene og det er de som får høre de anerkjennende ordene.

Hva er det som utløser enten refsen eller anerkjennelsen?
Det er nesten så Jesus har en sjekkliste der han krysser av hva man har gjort og hva man ikke har gjort.
Jeg var sulten.., gav du meg mat?
Jeg var tørst.., gav du meg drikke?
Jeg var fremmed.., tok du i mot meg?
Jeg var uten klær..., kledde du meg?
Jeg var syk...så du til meg?
Jeg var i fengsel..., besøkte du meg?
Og så oppsummeres det i dette: Det dere gjorde mot en av disse mine minste, gjorde dere også mot meg.

Hva handler dette om?
Det handler ikke om Kardemommeloven, for å si det slik: ”Du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill – og for øvrig kan du gjøre hva du vil.”
Det handler heller ikke om være et greit og omgjengelig menneske. Det handler om å se Jesus i våre medmennesker. Om å se Jesus i vår neste.
Jeg tror vi alle har lest eller hørt Leo Tolstojs novelle om den gamle skomakeren. Den har vært filmet og har vært gitt som barnebok i mange utgaver. Men egentlig er det ikke en fortelling for barn. Det er en dypt alvorlig kristen lignelse.
Den begynner slik: Det var en gang en fattig, gammel skomaker som bodde helt alene i et kjellerrom. Det var bare ett vindu i rommet, og det satt så høyt oppe på veggen at skomakeren bare kunne se føttene på folk som gikk forbi. Kone og barn var dødd fra ham. Han måtte arbeide hardt for å tjene nok til leien for rommet, til mat og litt brensel. Hele dagen lappet han sko, men om kvelden likte han å sitte foran den velse ovnen og lese i den eneste boken han eide. Boken var en bibel etter hans kone. I den leste han om Jesus om gikk rundt og snakke med folk i Galilea. En kveld sa han til seg selv: - Om jeg bare kunne få se ham, da ble det lettere for meg å gjøre det som er rett.
Da den gamle mannen hadde lagt seg den kvelden, hørte han en mild røst si navnet sitt. - Jeg skal komme til deg i morgen, Adjevitj.
Skomakeren styrtet opp og svarte: - Herre, kommer du til meg?
Men det hørtes ikke en lyd i det vesle rommet, så Adjevitj trodde han hadde drømt.
Vi kjenner den videre fortellingen. Om de som kom i løpet av dagen. En gammel mann som måkte snø. En gutt som kunne kommet galt av sted. En gammel kone. En fattig enke og barnet hennes. Han delte det vesle han hadde med dem alle sammen. Da kvelden kom, satt han igjen og leste i Bibelen sin om ”Jesus som gikk rundt og snakke med folk i Galilea. Og igjen tenkte han: - Om han bare ville snakke med meg, så ville det være lettere for meg å gjøre det som er rett.
Da skinte et lysskjær i det vesle rommet, og Adjevitj hørte en røst som sa: - Jeg har vært hos det i dag, Adjevitj.
Adjevitj reiste seg fort og sa: - Herre, når var du hos meg? Jeg var så opptatt med mitt ringe arbeid at jeg ikke merket det.
- Jeg var hos deg i morges med den gamle mannen som skuffet snø. Jeg var hos deg ved middagstid med moren og barnet. Jeg var hos deg i kveld med kvinnen og gutten. Jeg var sulten, og du delte det lille du hadde med meg. Jeg frøs, og du lunet meg med klær, varmet av din kjærlighet. Det du gjorde for disse, Adjevitj, det gjorde du også for meg.

Bibelen beskriver dommens dag som dagen da Guds rettferdighet skal åpenbare seg for hele verden. Det er da Gud skal gjøre slutt på all ondskap, på all urettferdighet på alle kriger og all nød. Det er da den onde og hele hans hær skal overvinnes og tilintetgjøres for all evighet.
Det er denne dagen Bjørn Eidsvåg synger om i en av sine sanger, der det heter i omkvedet:
En dag skal rettferdigheten seire,
en dag skal vi danse, skal vi feire
at freden er vunnet, gleden er vunnet.
En dag.

Eller H.A. Tandberg:
”Ned de gyllne tempelhaller lyder Seierherrens trinn,
Herrens dag, den store, nå skal ringes inn.
Og som brus av mange vann et mektig ekko toner hit,
det er tonene fra Seierherrens trinn.
Se, han kommer – Jesus kommer…”

Eller Jesus selv: Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet, og alle folkeslag skal samles foran ham. Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene, og stille sauene på sin høyre side og geitene på sin venstre.

Han skal foreta det store skillet. Skillet mellom dem som kjente ham, og de som ikke kjente ham. De som fulgte ham, og de som ikke gjorde det. De som gjorde hans himmelske Fars vilje, og de som ikke gjorde det.
For Dommen har en dobbelt utgang. Den handler om frelse eller fortapelse. Begge sider kommer til syne gjennom dagens tekster. Evangelieteksten om dommen ved Menneskesønnens gjenkomst har denne delingen mellom sauene og geitene. Leseteksten fra Johannes Åpenbaring taler om Jesu gjenkomst til dom. Teksten fra GT taler om jubel og glede, når Gud skaper en ny himmel og en ny jord.
Jesus bruker bilder i denne teksten, men den er ikke en liknelse. Jesus sier ikke, som i de andre liknelsene om Guds rike, at det er ”å likne med”. Dette er mer en beskrivelse. Kanskje ikke er referat, at det er sånn det vil skje, det er slik ordene vil falle, det er på denne måten det vil bli reagert. Men summen av det vil bli slik Jesus sier. Derfor framstår teksten som en realistisk skildring av domsscenen.
Jeg har brukt ordet ”dom” mange ganger i denne talen. Det begynte med min egen opplevelse som dommer i tingretten på Mysen, og det har fortsatt gjennom tankene fra Guds ord. Dom er et dystert ord. Det er ingen god attest om man sier om noen at han eller hun er ”dømmende”. Men budskapet på domssøndagen er ikke et fordømmende budskap. Det er et budskap om frelse. Det er et evangelium.
For ikke så lenge siden leste jeg en bok som det har vært sagt og skrevet en del om: ”Mors bok” av forfatteren Margaret Skjelbred. Hun skriver om sin oppvekst i et vestfoldsk haugianerhjem i etterkrigstiden. Der fikk hun med seg mange av de bibelske fortellingene. Men det var fortellinger fra Det gamle testamente – om da Abraham ofret Isak, om konflikten mellom Isak og Ismael, om Davids kamp mot Goliat.
Jeg vokste også opp med de bibelske fortellingene, men det var fortellingene om Jesus. Ikke med fortellingene om helvete, men om himmelen. Det er et evangelium også i budskapet om dommen. Kom det klarere fram, ble det kanskje lettere å snakke også om dommen. For det er ikke populært å snakke om Dommens dag er i Norge. Men akkurat som noen må være dommere i rettssalen, er det nødvendig med en dom over historien. For et regime som ikke dømmer urett er et forferdelig regime. En gud som ikke dømmer urett, er ingen god gud.
Det er siste søndag i kirkeåret. Neste søndag er første søndag i advent. Et nytt kirkeår begynner. Et nytt nådens år fra Herren.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet til evighet.
Amen

JESU PROGRAMERKLÆRING

Andakt for første søndag i advent
”(Jesus) kom også til Nasaret, hvor han var vokst opp, og på sabbaten gikk han inn i synagogen slik han pleide. Da han reiste seg for å lese, rakte de ham profeten Jesajas bok. Han åpnet bokrullen og fant stedet der det står skrevet: Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne godt budskap for fattige. Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren.
Så rullet han bokrullen sammen, rakte den til synagogetjeneren og satte seg. Alle i synagogen stirret spent på ham. Han begynte da med å si: «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på.» Alle roste ham og undret seg over de nådens ord som kom fra hans munn (Luk 4, 16 – 22a).

La oss begynne med begynnelsen. Det er et råd man ofte får, og som er klokt å følge. Det er første søndag i advent – det kirkelige nyttår. Og prekenteksten handler om Jesu første offentlige framtreden. Det vi leser om her var begynnelsen til Jesu offentlige virke.
Alle de tre synoptiske evangeliene forteller om det som vår tekst forteller, men det er Lukas som har den mest detaljerte fortellingen om Jesu besøk i Nasaret. Matteus og Markus forteller helt kort, i notisform, om hendelsen.
Teksten Jesus leste var fra profeten Jesaia, og deretter sier han: "I dag har dette gått i oppfyllelse mens dere hørte på". Jesaia-teksten var en profeti om Messias. Når Jesus sier at teksten er oppfylt, sier han også at det er han som er Messias.
Han kommer rett og slett med en programerklæring. Og Jesu program er å forkynne et gledesbudskap, å forkynne evangeliet, å sette syndens fanger fri og gjøre menneskene seende igjen. Og han avrunder med å proklamere ”et nådens år” for Herren. Det er en messiansk proklamasjon. Nå er Messias kommet til verden og Guds nåde skal utøses over menneskene.
Spenningen må ha vært til å ta og føle på, der i synagogen. Teksten var kjent, men Jesu erklæring må ha kommet som et sjokk. Jesus sa om seg selv at han var oppfyllelsen av de gamle løftene Gud hadde gitt folket. En slik erklæring kan bare leses på to måter: Enten som galskap eller rett og slett sannhet.
Vi har lagt bak oss en høst med mange programerklæringer. Når politikere blir valgt, når en regjering tiltrer, når et nytt styre overtar, da er det aktuelt med programerklæringer. Jesu program, ved innledningen til kirkeåret, er dette, fordelt på tre ”prioriterte områder” som en politiker ville si.
Det første er dette: Å rope ut at fanger skal settes fri! Ordet ”fanger” får oss til å tenke på fengsler. Jeg har holdt andakt i fengsler noen ganger. Jeg er kanskje litt forsiktig med å bruke uttrykk som ”sette i frihet” og slikt når jeg er der. Det kan kanskje oppleves som at man gnir salt i såret. Men fangenskap er så mange ting. Det kan være frykt for ting – fobier. Mørkredd. Redd for hunder. Redd for torden og uvær. Man kan være fanget av sitt eget humør, sitt temperament. Man kan være fanget av sykdom, man kan være fanget av sorg, man kan være fanget av synd. Det er disse Jesus taler til når han sier at fanger skal få frihet!
Det andre punktet i Jesu programerklæring er: Å rope ut at blinde skal få syn. Mange av oss kjenner organisasjonen Kristent Arbeid Blant Blinde – den holder til i vårt eget nærmiljø. ”Blinde skal få syn,” sier Jesus. Da snakker han ikke om helbredelse fra fysisk blindhet. Han snakker om å kunne se Gud, se Guds lys, se Guds vilje.
Det tredje punktet er at undertrykte skal settes fri. Er det noen forskjell mellom det å være fange, og det å være undertrykt? Jeg tror vi skjønner at det er en forskjell. Et fangenskap kan være noe vi har ført oss selv inn i, men undertrykkelse er noe andre påfører oss. Andre mennesker. Andre strukturer. Andre maktforhold. Jesus har et ord til de undertrykte. De skal settes fri! Gud er ingen undertrykkende Gud, han er en frigjørende Gud. Evangeliet er ikke et budskap om undertrykkelse, det er et budskap om frigjøring.
Dette kan skje fordi Jesus roper ut et nådens år fra Herren! Et nytt kirkeår – ja. Et nytt kaldenderår om noen uker – ja til det også. Men først og sist dette: Et nådens år fra Herren! Det er her sprengkraften og dynamikken i evangeliet ligger.
Evangeliet er et ord om nåde. Det er sprengkraften! Den sprengkraft som kan bryte opp fengselsmurer. Den sprengkraft som kan fjerne mørke og blindhet. Den sprengkraft som fjerne undertrykkende strukturer. Den sprengkraften heter nåde.
Jesus roper ut et nådens år fra Herren.
Jesus legger fram sitt program og han oppfyller det.
Han leverer! Nådeåret er her!

(Avisandakt i Smaalenenes Avis lørdag 28. november 2009)

En sangtekst basert på denne bibelteksten finnes på bloggen "Nye dikt" her på dette området.

FADEREN, SØNNEN OG DEN HEMMELIGE ÅND

Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud. Og jeg vil be Far, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal være hos dere for alltid: sannhetens Ånd, som verden ikke kan ta imot. For verden ser ham ikke og kjenner ham ikke. Men dere kjenner ham, for han blir hos dere og skal være i dere. Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldreløse barn. Jeg kommer til dere. Snart ser ikke verden meg lenger. Men dere skal se meg, for jeg lever, og dere skal også leve. Den dagen skal dere skjønne at jeg er i min Far, og at dere er i meg og jeg i dere. Den som kjenner mine bud og holder dem, han er det som elsker meg. Og den som elsker meg, skal min Far elske. Ja, også jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham» (Joh 14, 15 – 21).

Han skulle svare på hvem de tre personene i guddommen er, en gutt på åtte-ni år. Han visste svaret: Det er Faderen, Sønnen og Den Hemmelige Ånd, kunne han fortelle.
Som så ofte ligger det også her en dyp sannhet og en spennende erkjennelse i det som i første omgang virker som en forsnakkelse eller en misforståelse. Det er mange som har problemer med å forklare hvem og hva Den hellige Ånd, den tredje personen i guddommen eller i treenigheten, er eller hva hans oppgave er. ”Det med Faderen og Sønnen er greit, men det med Ånden får jeg ikke tak på.” Jeg er neppe den eneste som har dels tenkt slik selv, dels hørt andre dele slike tanker med seg. Uttrykket ”Den hemmelige ånd” treffer kanskje bedre enn vi tenker i øyeblikkets litt skjeve smil over en liten gutts fonetiske misforståelse.
Den Hellige Ånd og pinsefestens dag er uløselig knyttet sammen. I julen fokuserer vi på Jesus i barnets skikkelse, i påsken på hans lidelse og død. Pinsen er Den Hellige Ånds høytid og hans fest. Da Den Hellige Ånd kom, ble det fellesskapet disiplene utgjorde til en kristen kirke. Fram til da hadde det vært bare ett av flere liknende fellesskap rundt en rabbi eller lærer. Når rabbien døde, gikk fellesskapene i oppløsning. Men med fellesskapet rundt Jesus ble det annerledes. For Jesus ikke bare døde, men han sto opp igjen, og han fór opp til himmelen. Og før han forlot disiplene, ga han dem et løfte: De skulle få ”en annen talsmann, som skal være hos dere for alltid: sannhetens Ånd, som verden ikke kan ta imot. For verden ser ham ikke og kjenner ham ikke. Men dere kjenner ham, for han blir hos dere og skal være i dere. Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldreløse barn”. Og litt lenger ut i den samme talen sier han: ” Men Talsmannen, Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere” (v 26).
Den Hellige Ånd er en hjelper og veileder. Han hjelper den kristne til kjenne det rette og leve rett. Han minner oss om de ord Jesus hadde sagt, han underviser og han gir kraft til å være vitner. Han gir utrustning gjennom sine gaver – nådegavene; Åndens gaver, som de også kalles. Den Hellige Ånd er kjennetegnet på de kristne. Han er den kristnes identitetsbevis. Ånden er gitt alle kristne, ikke som noe mystisk og ubegripelig for alle andre enn spesielt «åndelige» mennesker, men som Guds praktiske handslag til menneskene, hans hjelp til alle som ønsker å være en kristen. Han ville ikke etterlate disiplene farløse og hjelpeløse.
Den Hellige Ånd kan ikke ”bevises”, men han kan erfares, gjennom bønnen, gjennom bibellesningen, gjennom fellesskapet med andre kristne. En hemmelig ånd? Kanskje, men først og fremst en kraft og en ressurs til alle som tror på Jesus som sin frelser.

Søndagsbetraktning i lokalavisa 22. mai 2010

Va det du, Jesus?

Betraktning for fjerde søndag i advent
”Dette er vitneutsagnet fra Johannes da jødene sendte noen prester og levitter til ham fra Jerusalem for å spørre: «Hvem er du?» Da bekjente han og fornektet ikke – han bekjente: «Jeg er ikke Messias.» «Hvem er du da,» spurte de, «er du Elia?» «Nei, det er jeg ikke,» svarte han. De spurte: «Er du profeten?» «Nei,» sa han. «Hvem er du da?» sa de. «Vi må ha et svar å gi dem som har sendt oss. Hva sier du om deg selv?» Han sa: «Jeg er en røst som roper i ødemarken: Gjør Herrens vei rett, som profeten Jesaja har sagt.» Noen av de utsendte var fariseere. De spurte ham: «Hvorfor døper du da, når du ikke er Messias og heller ikke Elia eller profeten?» Johannes svarte: «Jeg døper med vann. Men midt iblant dere står en dere ikke kjenner, han som kommer etter meg, han som jeg ikke er verdig til å løse sandalremmen for» (Joh 1, 19-27)

”Å, va det du Jesus? Va det dæ vi mista igjen? Å, va det sjansen te livet vi lemlesta no igjen?”
Det er Åge Aleksandersen som stiller dette spørsmålet i en av sine sanger. Spørsmålet går rett i det som døperen Johannes sier i denne søndagens prekentekst: ”Midt iblant dere står en dere ikke kjenner.”
Å kjenne Gud, eller å kjenne Jesus er en viktig del av kristentroen. Slik er det også i mellommenneskelige forhold. Det er viktig å kjenne hverandre, enten man er foreldre/barn, mann/kone eller rett og slett venner. Å kjenne hverandre, er noe annet og mer enn å kjenne til hverandre. Det er noe mer enn å ha hørt om hverandre. Det er noe mer enn å vite om hverandre. Å kjenne noen, er langt mer enn å vite hvem vedkommende er.
Jeg har i det jeg skriver dette 421 venner på Facebook. Det er en forholdsvis eksklusiv gjeng – det er de som har tusenvis av slike venner. Noen av dem er svært nære venner. Noen er slike som jeg kjente for mange år siden, og var venn med da, og så har ”boka” gjenopprettet kontakten. Det har for det meste vært hyggelig. Men kjenner vi hverandre, selv om vi er venner på Facebook? Eller om vi arbeider sammen? Eller om vi vet om hverandre?
”Midt iblant dere står en dere ikke kjenner”, sa døperen Johannes til fariseerne. Mannen han snakket om, er kjent i historien som Jesus fra Nasaret. Det er et navn de fleste av oss har et forhold til – på godt og vondt, kan man kanskje si iblant. Vi forbinder stort sett bare én person med navnet Jesus. Men faktum er at det er ett av de mest brukte mannsnavn i verden. Selv her i Norge er det 52 menn som heter Jesus til fornavn; 15 av dem har bare det ene navnet som fornavn, ifølge Statistisk Sentralbyrå. På Facebook finner jeg ikke mindre enn to som heter Jesus Hansen – jeg er riktignok ikke venn med noen av dem.
”Midt iblant dere står en dere ikke kjenner.”
Hva vil det si å kjenne Gud? Hva vil det si å kjenne Jesus? Profeten Hoesa i Det gamle testamente var opptatt av det: ”La oss lære å kjenne Herren, la oss jage etter å kjenne ham! Han kommer like visst som lyset om morgenen. Han kommer til oss som regnet, lik vårregn som væter jorden”(Hos 6,3).
Så er det én måte å kjenne Gud på: Kjenne ham gjennom skaperverket – ”det klassiske gudsbevis”, som det ofte kalles.
Andre synes de kjenner ham – eller aner noe om ham – gjennom gode gjerninger. ”De gode gjerninger frelser verden” – det var tittelen på et dikt Bjørnstjerne Bjørnson begynte å skrive på i Paris våren 1910. Han kom aldri lenger enn til tittelen. Kjenne Gud gjennom de gode gjerninger? Det er en krevende tanke. Luther sa det slik: ”Gode gjerninger gjør ikke en mann god, men en god mann gjør gode gjerninger.”
Å kjenne Jesus er først og fremst å vite om å tro på det som er kjernen i all kristen tro: At han er menneskenes frelser. At han ved sitt liv, sin lidelse, død og oppstandelse åpnet veien til Gud for alle som tror på ham.
Frelsesoffiseren H.A. Tandberg skrev en lang rekke sanger som synges i kristne kirker og forsamlinger over hele landet: ”Jeg er en seiler på livets hav”, ”I den stille, klare morgen”, ”Jesus har bedt oss å komme”, ”Å, Herre, til hvem skulle vi dog gå hen”.
Han ble en gammel mann, og alderen for hardt fram med ham. Mot slutten av sitt liv kjente han ikke noen.
Men da en spurte ham om han kjente Jesus, lyste han opp: - Skulle jeg ikke kjenne Jesus? Han er jo min beste venn!
Va det du, Jesus?
”Midt iblant dere står en dere ikke kjenner.” Men han ønsker å bli kjent med oss.

Planer om å drepe Jesus

Mange av jødene som var kommet til Maria og hadde sett det Jesus gjorde, kom til tro på ham. Men noen gikk til fariseerne og fortalte hva han hadde gjort. Da kalte overprestene og fariseerne sammen Rådet, og de sa: «Hva skal vi gjøre? Dette mennesket gjør mange tegn. Lar vi ham holde på slik, vil snart alle tro på ham. Så kommer romerne og tar både det hellige sted og folket vårt.» En av dem, Kaifas, som var øversteprest det året, sa da: «Dere skjønner ingenting. Dere tenker ikke på at det er bedre for dere at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne.» Dette sa han ikke av seg selv, men fordi han var øversteprest det året, talte han profetisk om at Jesus skulle dø for folket. Ja, han skulle ikke bare dø for folket, han skulle også samle til ett de Guds barn som er spredt omkring. Fra denne dagen la de planer om å drepe ham (Joh 11, 45 – 53).

Prekenteksten denne søndagen står i forlengelsen av fortellingen om da Jesus vekket sin venn Lasarus fra de døde. Det er en dramatisk fortelling. Ikke bare hadde Lasarus vært død, han var også lagt i graven, og hadde ligget der i tre dager. Som hans søster Marta sa da Jesus ba dem rulle steinen foran graven til side: Det lukter allerede av ham!

En så dramatisk hendelse bare måtte bli en ”snakkis”, og mange av de som hadde vært vitner til den, begynte å tro på Jesus. Så kom det fariseerne for øret, og de likte ikke det de hørte. De innkalte til det man må kunne beskrive som et ”krisemøte”.
Diskusjonen i dette møtet handlet imidlertid ikke om de religiøse eller teologiske utfordringene knyttet til det Jesus hadde gjort. Det handlet om politikk. Det handlet om ikke å irritere fienden, eller i dette tilfellet: okkupasjonsmakten.
- Får han ture fram slik, risikerer vi at romerne kommer ”og tar både det hellige sted og folket vårt”, sa de til hverandre. Dette hadde Israels folk historiske erfaringer med. Både var Jerusalem og de hellige stedene blitt lagt øde, og folket ført bort i fangenskap.
Da er det ypperstepresten Kaifas taler. Som politisk analyse er det han sier kynisk inntil det hjerterå. ”Det er bedre at ett menneske dør, enn at hele folket skal gå til grunn,” sier han. Det er mange eksempler på slik kynisme i verdenshistorien. Dreyfuss-saken fra 1890-tallets Frankrike er kanskje den mest kjente. Såpass oppsiktsvekkende var denne uttalelsen at evangelisten føler behov for å gå inn i fortellingen og forklare sammenhengen for den som leser eller hører dette: ”Dette sa han ikke av seg selv, men fordi han var øversteprest det året, talte han profetisk om at Jesus skulle dø for folket. Ja, han skulle ikke bare dø for folket, han skulle også samle til ett de Guds barn som er spredt omkring,” skriver han.
Kaifas var ikke klar over det selv, men utsagnet hans pekte både bakover, mot syndefallet, og framover, mot forsoningen. Fordi mennesket hadde syndet mot Gud, måtte Gud selv sende den som kunne forsone ham og menneskeslekten. Den som fikk det oppdraget, var Jesus fra Nasaret. Og i det oppdraget lå det at han måtte lide og dø for menneskenes skyld – og deretter stå opp igjen fra de døde. ”Fra den dagen la de planer om å drepe Jesus,” skriver Johannes. Det de betraktet som en kynisk, politisk vurdering, var i virkeligheten et ledd i Guds plan for å frelse menneskene. Alternativet til Jesu død ville vært at hele menneskelekten gikk fortapt.
”Det er bedre at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne,” sa Kaifas. Fortellingen om Jesus fra Nasaret, og hans lidelse, død og oppstandelse er det eneste eksemplet i historien der vi kan våge å si at det stemmer. Ikke fordi en kynisk politiker har sagt det, men fordi Gud selv ville det slik – som den eneste redningen for en fortapt og syndig menneskeslekt.
”Fra den dagen la de planer om å drepe Jesus,” skriver Johannes. Men den setningen åpner han døra inn til påskens fortellinger, med all sin gru og lidelse, men også med den kjærlighet, nåde og seier som den fortellingen rommer.

Søndagsbetraktning for 5. søndag i faste, 10. april 2010 - publisert i Smaalenenes Avis