søndag 29. januar 2017

«Hva vil du jeg skal gjøre for deg?»


Preken for fjerde søndag i åpenbaringstiden,
29. januar 2017, i Arendal korps

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas, det 18. kapittel, og teksten er fra vers 35 til 43; i Jesu navn:

«Da Jesus nærmet seg Jeriko, satt en blind mann ved veien og tigget. Mannen hørte at det var mye folk på veien, og spurte hva som sto på. De svarte ham: «Jesus fra Nasaret kommer forbi.» Da ropte han: «Jesus, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!» De som gikk foran, snakket strengt til ham og ba ham tie, men han ropte bare enda høyere: «Du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!» Jesus stanset og ba om at den blinde skulle føres til ham. Da han kom nærmere, spurte Jesus ham: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» Han svarte: «Herre, la meg få synet igjen!» Jesus sa til ham: «Bli seende! Din tro har frelst deg.» Straks kunne han se, og han ga seg i følge med Jesus og lovet Gud. Og hele folkemengden som så dette, lovpriste Gud».

Slik lyder Herrens ord!


I mer enn 30 år bodde jeg i en by som heter Askim.
Den ligger i Østfold, og svært mange ganger har jeg hørt, når jeg fortalte hvor jeg bodde: «Askim, ja! Den har jeg kjørt gjennom på vei til Sverige!»
Da jeg skulle begynne å arbeide med dagens tekst, var det et annet bynavn som meldte seg.
Det var Jeriko.
Slik jeg leser evangeliene var Jeriko en by som Jesus bare besøkte én gang, men samtidig var det et besøk som har satt flere spor etter seg i evangeliene. Ja, det var nesten ikke et besøk en gang; det var en gjennomreise. En av Jeriko-fortellingene i evangeliene begynner slik: «Han (Jesus) kom inn i Jeriko og dro gjennom byen».
Han var på gjennomreise.

Jeg skal ikke ta noen håndsopprekning på hvor mange her som har vært i Jeriko, men jeg har vært der engang.
Jeg var ansatt i Det norske bibelselskap, og vi var på en studietur i det som ble kalt «de bibelske land» - Egypt, Jordan og Israel.
I Jeriko stanste vi ved et morbærtre, og jeg hadde fornøyelsen av å lære – eller i hvert fall gjenoppfriske - for en busslast med prester og andre kirkelige ansatte en kjent sang fra søndagskolen:
«Sakkeus var en liten mann, en bitte-liten mann;
han klatret opp i et morbærtre;
for han ville gjerne Jesus se.
Han ville gjerne Jesus se!»


Sakkeus!
Det er en av Jeriko-fortellingene fra evangeliene; en av dem Jesus møtte der han var på gjennomreise denne dagen.

Jeriko er kanskje verdens eldste by, i hvert fall en av de eldste.
Det har vært gjort utgravninger som tyder på den var bebodd allerede for 15 tusen år siden.
Den har vært ødelagt flere ganger, men er blitt bygget opp igjen.
Utgravninger har avdekket lag på lag som vitner som svært gamle sivilisasjoner som har vært her.

En av de mest dramatiske fortellingene fra Det gamle testamente er lagt til Jeriko: Fortellingen fra Josva 6 om at Herren ga Jeriko i israelittenes hender. Marsjen rundt murene; dag etter dag, og så den siste dagen: Da de blåste i hornene de hadde laget, og murene falt.

I hebreerbrevet 11, «troskapitlet», er denne hendelsen omtalt som en av de store troshandlingene og trosbekreftelsene i den gamle pakt: «Ved tro falt Jerikos murer da folket hadde gått omkring dem i sju dager» (v. 30).

Jeriko er også en av de få byene som er nevnt i en av Jesu lignelser.
Disse lignelsene har nesten aldri navn eller stedsangivelser.
Den eneste gangen Jesus gir en av sine skikkelser et navn, er i lignelsen om den rike mann og Lasarus; da brukte Jesus navnet til sin venn fra Betania.
Og den eneste som har en stedsangivelse, er den om den barmhjertige samaritan: «En mann var på vei fra Jerusalem ned til Jeriko…».

Jesus kom altså til Jeriko én gang.
Her møtte han Sakkeus, og tok inn hos ham, og så leser vi om to ulike hendler der han helbredet blinde.

I Matteus 20 leser vi om hva som skjedde da han var på vei ut av byen. Mange fulgte ham, leser vi, og videre: «Ved veien satt to blinde, og da de fikk høre at Jesus gikk forbi, ropte de: «Ha barmhjertighet med oss, Herre, du Davids sønn!» Folk snakket strengt til dem og ba dem tie stille, men de ropte bare enda høyere: «Ha barmhjertighet med oss, Herre, du Davids sønn!» Da stanset Jesus, ba dem komme og spurte dem: «Hva vil dere jeg skal gjøre for dere?» De svarte: «Herre, la øynene våre bli åpnet!» Jesus fikk inderlig medfølelse med dem, og han rørte ved øynene deres. Straks kunne de se, og de fulgte ham» (v. 30-34).

Dagens tekst – dagens Jeriko-fortelling – er lagt til begynnelsen av dagen, mens Jesus var på vei inn i byen. Men det som skjedde i denne teksten, er svært likt det som skjedde i den fortellingen Matteus gir oss. Den blinde ropte etter Jesus her også, og Jesus stilte det samme spørsmålet: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?»

Det spørsmålet fikk ikke Sakkeus.
Kanskje fordi det var så tydelig hva han ønsket, og hva Jesus kunne gjøre for ham?
Sakkeus var en rik mann; de andre var tiggere.
Kanskje ville Jesus utfordre dem til å sette ord på det som var deres egentlige og dypeste behov: Ikke bare en gave til en tigger, men å bli helbredet fra sin blindhet.
Vi kan møte den samme utfordringen i sjelesorgen av og til.
Hva er det man dypest sett trenger hjelp til?

Ofte er det dette: Å erkjenne sin synd! Sette ord på sin blindhet. Be om at Guds herlighet skal åpenbare seg.
Det heter i en sang: «Sløret dro han fra mitt øye – viste meg sin skjønnhets glans. Dette nådens store under overgår all jordisk sans».

Hva vil du jeg skal gjøre for deg?
Jesus stilte dette spørsmålet, ikke bare én, men to ganger i løpet av denne dagen i Jeriko. Og begge gangene stilte han det til personer som ropte etter ham. De ropte på Jesus!
Og der er vi også ved noe som er interessant når det gjelder denne Jesu dag i Jeriko: Jesus må jo ha vært en snakkis der i byen.

Sakkeus hadde hørt om ham; denne blinde, som ifølge Markus het Bartimeus, hadde hørt om ham; de to som Jesus helbredet da han var på vei ut av byen; de hadde også hørt om ham.
Hva hadde de hørt?

De måtte ha hørt at han helbredet syke, men Sakkeus feilte det jo ikke noe? De måtte ha hørt at Jesus var noe mer enn en som helbredet syke.
Og så kan vi lese at han som det fortelles om i dagens tekst, ba: «Herre, la meg få synet igjen!»
Med andre ord: La meg få synet tilbake. Det synet jeg en gang hadde. La meg få det igjen!
De andre to, som også ble helbredet fra blindhet denne dagen, og som vi kan lese om i Matteus-evangeliet, ba litt annerledes. De ba slik: «Herre, la øynene våre bli åpnet!»
Kanskje hadde de aldri kunnet se.

Og så skal jeg ikke jeg gjøre noe stort poeng av denne forskjellen, men kan likevel ikke la være å nevne den: Noen har en gang sett lyset; sett Jesus, men mistet det synet. De ser ham ikke lenger.
Andre har aldri sett ham.

Men Jesu spørsmål er det samme: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?»

Neste år er det 70 år siden en 25 år gammel amerikansk countryartist skrev en sang som fremdeles synges og huskes over hele verden. Sangeren het Hank Williams og sangen han skrev, heter «I saw the Light».
Jeg fikk se lyset.

Sangen er formet som et personlig vitnesbyrd, ikke ulikt de man kan høre det avlagt på Frelsesarmeen, Evangeliesenteret eller på bedehuset:
«Jeg hadde ikke noe mål med livet, det var fylt av synd, og jeg ville ikke ha noe med Frelseren å gjøre.
Men Jesus kom som en fremmed om natten, og pris skje Gud, jeg fikk se lyset».

I det andre verset sammenlikner han seg selv med nettopp den blinde Bartimeus, han som måtte klare seg alene da han levde i mørket, men så ga Jesus ham synet. – «I saw the light»!

I det siste verset tar han et oppgjør med seg selv fordi han levde borte fra Gud, men nå er den tiden forbi, for han har sett lyset.

«I saw the Light!»

Både Sondre Bratland og Veronica Akselsen har sunget den inn på norsk:
«No ser eg ljos, no ser eg ljos
sola steig opp og månen gjekk ned.
No kan eg smile, no kan eg le,
Gud væra lova; no kan eg se.»


En av lesetekstene for denne søndagen er en lovsang – Salme 146, alle ti versene. Den begynner slik: «Halleluja! - Lovsyng Herren, min sjel!
Jeg vil lovsynge Herren hele mitt liv, synge og spille for min Gud så lenge jeg er til».


Og etter å ha beskrevet menneskers tilkortkommenhet, lovpriser salmisten Gud.
Jeg hørte en gang lovsang bli definert som «å skryte av Gud».
Å synge lovsang, er å skryte av Gud! Og det gjør salmisten!

Hør bare: «Han skapte himmel og jord, havet og alt som er i dem, han er trofast til evig tid. Han hjelper de undertrykte til deres rett, han gir mat til dem som sulter. Herren setter fri dem som er bundet».
Og det er mer: «Herren gir de blinde syn. Herren reiser de nedbøyde opp. Herren elsker de rettferdige. Herren verner innflyttere. Han holder enker og farløse oppe, men gjør veien kroket for dem som gjør urett».

«Herren gir de blinde syn»! – «I saw the Light».

Jesus spør: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?»
Noen vil svare: «Herre, la øynene våre bli åpnet!»
Andre vil svare: «Herre! La meg få synet igjen!»

Alle kan vi be:
«Gi meg troens klare blikk på Jesus,
så jeg ser det blødende Guds Lam.
For jeg vet at alt i denne verden
blekner når jeg får et blikk på ham.
Ja, jeg vet fra dine dype sår
Livets rike strømmer går»
(674 i FAs sangbok).



Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd – én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen