24. september, 2023
Prekenteksten denne søndagen er fra Johannes-evangeliets 11. kapittel. Selve teksten er nokså lang, fra vers 17 til 46, men vi skal bare lese den første delen av teksten, fra vers 17 til 29, og konsentrere oss om den; vi leser i Jesu navn:
«Da Jesus kom fram, fikk han vite at Lasarus alt hadde ligget fire dager i graven. Betania ligger like ved Jerusalem, omtrent femten stadier fra byen, og mange av jødene var kommet til Marta og Maria for å trøste dem i sorgen over broren. Da Marta hørte at Jesus kom, gikk hun for å møte ham. Maria ble sittende hjemme. Marta sa til Jesus: «Herre, hadde du vært her, var ikke broren min død. Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil han gi deg.» «Din bror skal stå opp», sier Jesus. «Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag», sier Marta. Jesus sier til henne: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» «Ja, Herre», sier hun, «jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden.» Da hun hadde sagt dette, gikk hun og kalte i all stillhet på sin søster Maria og sa til henne: «Mesteren er her og spør etter deg.» Da Maria hørte det, sto hun straks opp og gikk ut til ham.»
Slik lyder Herrens ord!
Tema for denne prekenen blir det som nok er et forholdsvis kjent utsagn for mange av oss: «Mesteren er her og kaller på deg».
Jeg bruker den formuleringen, selv om den formuleringen som står i den bibelutgaven jeg bruker er litt annerledes: «Mesteren er her og spør etter deg».
Innholdsmessig handler det om det samme.
«Kaller på deg» - «spør etter deg».
Det handler om det samme.
«Mesteren er her og kaller på deg!» I det som var min barndoms gudshus, Templet korps i Pilestredet 22 i Oslo, sto disse ordene malt over hele bredden på plattformveggen: «Mesteren er her og kaller på deg».
Det var en tekst som henvendte seg til alle som satt i den forholdsvis store salen.
Jeg husker teksten som noe midt mellom en formaning og en trøst: Jesus er her og vil ha deg i tale.
I noen korps var det en annen tekst som møtte de/oss som satt på plattformen: «Dere er mine vitner».
Ett budskap til forsamlingen og ett til de som satt på plattformen.
Sånn tror jeg nok det var tenkt da disse gudshusene ble planlagt.
Man finner den samme veggteksten i mange andre gudshus og i andre korps.
Men altså denne hilsenen: «Mesteren er her og kaller på deg».
Jeg tror det først var mye senere jeg oppdaget at sitatet var en del av en annen fortelling, nemlig den om da Jesus vekket opp Lasarus fra de døde.
Det er tre fortellinger i evangeliene om at Jesus vekket opp personer fra de døde: Ei lita jente – Jairus` datter; en ung mann – enkens sønn i Nain, og altså Lasarus; Jesu venn fra Betania.
Hvert år er det en av disse fortellingene som er prekentekst på denne søndagen i kirkeåret: 17. søndag i treenighetstiden.
De peker alle fram mot det som er kjernen i påskebudskapet: Jesu egen oppstandelse fra de døde.
De av oss som bruker bibelleseplanen til vår daglige andakt oppdaget kanskje at teksten om enkens sønn i Nain var leseplanens tekst tidligere i denne uka; det var vel på tirsdag.
Fortellingen står i Lukas 7.
Dette skal ikke være en preken om oppstandelsen fra de døde, men vi kan jo spørre oss i forbifarten: Blir noen vekket opp fra de døde i dag?
Vi hører nok slike fortellinger, men av en eller annen grunn skjer det alltid langt unna oss. Uansett: Ingen av de tre som Jesus vakte opp fra de døde, unnslapp døden «for bestandig». Alle tre døde senere.
Lasarus skal ifølge legenden ha blitt biskop på Kypros og døde der. I byen Larnaca står det fremdeles en kirke som er vigslet til hans minne.
De andre to hører vi ikke mer om, så vidt jeg har fått med meg.
De av oss som leste Vårt Land i går, på lørdag, leste kanskje også om den svenske predikanten Erik Janson, som grunnla et kristen-kommunistisk kollektiv i USA på 1820-tallet. Han ble oppfattet som en profet; etterhvert også som en Messias. Så døde han; han ble skutt og drept av et sektmedlem som var skuffet og sint. Sekten finnes ennå, men Erik Janson vurderes ikke lenger som noen Messias av de som tilhører dem.
På spørsmål om hvorfor ikke, svarer en talsperson for bevegelsen: -Han sto jo ikke opp på den tredje dag!
Men skal vi stanse et øyeblikk for fortellingen om Lasarus?
Det er i denne fortellingen vi finner det som er Bibelens korteste vers; to ord: «Jesus gråt» (v. 35).
Vi leser to ganger i evangeliene at Jesus gråt.
I Lukas 19 leser vi at han gråt over Jerusalem; i denne sammenheng står det bare at han gråt.
Hvorfor gråt han?
I teksten leser vi: «Da Jesus så at både hun og alle jødene som fulgte henne, gråt, ble han opprørt og rystet i sitt innerste» (v. 33).
Han var i affekt.
Fra Frelsesarmeens første dager fortelles det om en offiser som skrev til generalen og sa at i den byen der han var stasjonert kunne man bare legge ned. «Intet nytter», skrev han.
Generalen sendte et telegram tilbake: «Try tears!» Prøv med tårer.
Tårer kan være uttrykk både for sorg og glede. De kan felles i kjærlighet eller sinne, medynk eller fortvilelse. Da Jesus så hvordan mange sørget over Lasarus, står det at han også gråt.
Mange forkynnere har grått av sorg over synden i det samfunnet der de skulle tjenestegjøre.
Viktigere enn å refse synderen, er det å føle sorg over vedkommende.
Det må ha vært slik Frelsesarmeens general tenkte da han sendte sitt telegram. Og det fortelles at snart brøt en vekkelse løs. Tårer er sjelden forgjeves eller bortkastet.
Derfor sier salmisten: «Mine tårer har du samlet i din flaske» (Salme 56,9).
Og som Lina Sandell skrev i sin salme: «Våre hodehår han teller – hver en tåre som vi feller.»
Jesus gråt.
Jeg tror ikke det var i sorg over Lasarus, men kanskje fordi han kunne dele og forstå den sorg som omgivelsene bar på?
Paulus skrev til menigheten i Filippi: «Å leve er for meg Kristus, og å dø er en vinning».
Og til menigheten i Roma skrev han: «Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til».
Tilbake til dagens tema: Mesteren er her og kaller på deg.
For et par uker siden talte majoren her i korpset om Guds spørsmål til de første menneskene: Hvor er du? Og: Hva har du gjort?
Noen av oss husker også fortellingen om gutten Samuel som sov i Templet, og hørte en stemme som kalte på ham.
Han trodde det var den gamle presten, og først tredje gangen forsto presten hvem det var som ropte.
Da fikk gutten beskjed om å svare: -Tal, Herre, din tjener hører!
Mesteren er her og kaller på deg – Mesteren er her og spør etter deg!
Å bli spurt etter er som regel en god erfaring; en god opplevelse.
Maria, søsteren til Lasarus, var i sorg da hun fikk beskjeden om at Jesus var i området og spurte etter henne.
Han ønsket kontakt; han ville si henne noe.
Jesus spør etter oss også, ikke bare i sorg, men i alle livssituasjoner.
Hva synger vi ikke i Tandbergs vakre sang:
«Komme med smil som med tårer; komme i lyst og i nød.
Komme med alt det som sårer, komme i liv og i død.»
Jesus har bedt oss å komme!
Mesteren er her og spør etter deg! Mesteren er her og kaller på deg.
Fra en lang bibeltekst er det altså dette som står i fokus nå i formiddag.
Kanskje kan det være minneverset vårt, slik vi hadde på søndagsskolen: Mesteren er her og kaller på deg!
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd;
én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen!
