Er du den som skal komme?

Andakt på formiddagssamling i Grimstad korps, onsdag 14. desember 2022

Andaktsordet for denne samlingen har jeg hentet fra Matteus-evangeliets 11. kapittel, fra vers 2 til 11; det er prekenteksten for 3. søndag i advent:

I fengselet fikk Johannes høre om alt Kristus gjorde. Han sendte bud med disiplene sine og spurte: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?» Jesus svarte dem: «Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde ser, og lamme går, spedalske renses, og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige. Og salig er den som ikke faller fra på grunn av meg.»
Da de gikk, begynte Jesus å tale til folket om Johannes: «Hva dro dere ut i ødemarken for å se? Et siv som svaier i vinden? Nei! Hva gikk dere ut for å se? En mann kledd i fine klær? De som går i fine klær, bor i kongenes slott. Hva gikk dere da ut for å se? En profet? Ja, jeg sier dere: mer enn en profet! Det er om ham det står skrevet: Se, jeg sender min budbærer foran deg, han skal rydde veien for deg. Sannelig, jeg sier dere: Blant dem som er født av kvinner, har det ikke stått fram noen større enn døperen Johannes. Men den minste i himmelriket er større enn han.

Slik lyder Herrens ord!

En ansatt i en misjonsorganisasjon var blitt sendt ut på flyplassen for å møte en gjest fra et annet land. Ingen kjente denne gjesten eller visste hvem han var, så de bestemte seg for å lage en plakat med navnet hans på, og så håpet de han ville se den når han kom fram bak sperringene.
Navnet hans?
Det viste seg å være Jesus.
Så sto han som skulle ta imot gjesten på flyplassen med en plakat der det sto «Jesus».
Hver gang en ny gruppe dukket opp, løftet han den og holdt den fram.
Til slutt skal en eldre dame han sagt høflig til misjonsmedarbeideren: – Det ser visst ikke ut til at han kommer i dag, du!

Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?
I sommer var det 50 år siden jeg fikk min første ordre som frelsesoffiser.
Den lød til Rjukan, der jeg skulle være assistent ved Frelsesarmeens korps.
I år er det også 50 år siden de norske velgerne skulle avgjøre om Norge skulle gå inn i det mange ennå kalte «Fellesmarkedet» eller EEC. Etter hvert ble det EF og så EU.
Jeg var akkurat ett år for ung til å avlegge stemme det året, men jeg fikk jo med meg debatten, for ikke å si debattene.
For det var flere debatter. En av dem handlet om nettopp dette: Når skal Jesus komme igjen? Hadde en slik utvidelse noe å si med tanke på Jesu gjenkomst?
Mange trodde det i 1972.
På Rjukan var det veldig mange som trodde det, og jeg merket at alt dette fokuset på Jesu gjenkomst og tidenes ende gjorde noe med meg, og det var ingen god følelse.
Tidligere i høst skrev jeg en artikkel om dette i Vårt Land: «Han kom ikke likevel».

Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?
Det var Jesus som fikk dette spørsmålet, og den som spurte var hans egen slektning: Døperen Johannes.
Det var mange som ventet på Jesus før han kom første gang. Døperens foreldre var to av dem.
Også i dag er det mange som venter på at Jesus skal komme, men de – eller vi - venter på at han skal komme for andre gang.
Mange har også ment å kunne identifisere Messias – Frelseren – Jesus, og ment de kunne bestemme tidspunktet for når han kommer. Det er oppstått hele bevegelser med et slikt formål; vi kaller dem ofte for «sekter».

Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?
Døperen Johannes mente at han kunne være trygg i sin sak den dagen han sto ved Jordans bredd og pekte: «Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd!» (Joh 1, 29).
Men nå satt han fengslet, og fengslet ble han usikker.
Derfor sendte han bud og Jesus og spurte: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?»
Teksten gir oss Jesu svar, men vi vet ikke hvordan Johannes reagerte på svaret.
Trolig ble han glad og lettet. Jo, Jesus var den lovede Messias!

Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?
For noen år siden var det en amerikansk pastor som mente han hadde fått vite når Jesus skulle komme igjen. Det skulle skje på en bestemt søndag.
Sekretæren hans ble spurt hva hun tenkte om det. «Jeg tenker at jeg kommer på jobb på mandag som vanlig», svarte hun.
Jeg liker det svaret!
Vi vet at Jesus kommer, men ikke når han kommer.
Når det skjer, vil vi kjenne ham igjen.
Han kom den gangen for to tusen år siden.
Han skal komme igjen en dag.
Men i spennvidden mellom disse to kan vi si til hverandre: Ja, han kom; jo han kommer igjen, men han er her nå.
Sammen med oss.
Sammen med alle som tror på ham.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd; én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen

Huset med de mange rom

Andakt på adventsamling i Arendal korps,
2. søndag i advent, 4. desember 2022

Denne andaktsteksten finner vi hos evangelisten Johannees, i det 14. kapittel og de fire første versene; i Jesu navn:
«La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.»

Slik lyder Herrens ord!

I
Mange rom!
For mer enn 20 år siden besøkte jeg Gravkirken i Jerusalem.
Der var det også mange rom; både små og store.
Ett av de små, kanskje det aller minste, tilhørte en liten, koptisk retning som jeg for min del aldri hadde hørt om.
De hadde fått seg tildelt dette vesle kapellet.
Her søkte vi inn, en liten gruppe norske kristne som var sammen om dette besøket.
Og mens vi sto der, begynte en av oss å synge et vers av «Navnet Jesus blekner aldri».

Det var mye lyd i den store kirken; mange folk som både snakket, bad og kanskje sang også.
Som vi gjorde.
Et lite rom i en stor kirke.
I Herrens hus er det mange rom, både små og store, på samme måte som kristne samles i store og små kirker.
Men i dem alle er det mennesker med det samme vitnesbyrdet: «Navnet Jesus må jeg elske, det har satt min sjel i brann».

II
Mange rom!
Jeg leste en gang om en mann bygde et hus med sju rom.
Seks av dem overlot han til en hjemløs familie på betingelse av at de alltid holdt det sjuende klart for huseieren, og holdt det rent og ordentlig.
Lenge holdt de denne avtalen, men så begynte de å bruke det sjuende rommet selv, og til slutt nektet de huseieren adgang dit.
Det er en legende, men som alle legender har den i seg en kjerne av sannhet.
De fleste – alle? – kulturer deler sin tid inn i tidsbolker á sju dager.
Bibelens skapelsesberetning gir sin forklaring på hvorfor det er slik; andre har kanskje andre forklaringer.
Det skal ha vært forsket på at fordelingen 6:1 faktisk er en sunn rytme for arbeid og hvile.
Presten og forfatteren Karsten Isachsen sa på 1970-tallet at mange har sluttet å helligholde hviledagen, i stedet hvileholder de helligdagen.
Nå gjør mange ingen av delene.
Hviledagen/helligdagen er blitt en dag som alle andre.
Huseieren nektes adgang til det sjuende rommet.

III
Mange rom!
Det er en barndomsopplevelse som sitter i hukommelsen: Vi hadde flyttet fra ett rom og kjøkken i Vika til fem rom og kjøkken på Frogner. Med ganger, bad og kjøkken var det i alt 12 rom i den store, men nedslitte leiligheten; god plass til en familie på fem.
Så jeg vokste opp i et hjem med mange rom!
Vi bodde der på Frogner i ti år.
Men samtidig: Jeg bor der ennå - i Fars hus, huset med de mange rom.

Jeg leser Jesu ord om de mange rom som en tekst om mangfoldet i Guds rike.
Jeg leser det som et vitnesbyrd om at det er plass til alle i Guds rike – «i min Fars hus».
Men for å finne veien dit, må man slå følge med han som sier han er veien dit.
Det er Jesus selv.
Jeg tror det er mange veier til «Fars hus» i den forstand at noen av oss vokste opp med troen på Jesus, mens andre har møtt ham på forskjellige stadier i livet og i forskjellige sammenhenger.
Men veien heter Jesus, enten man slår inn på den fra en sidevei, et veikryss eller tenker at han har vært veien hele tiden.

IV
Mange rom!
I engelske oversettelser er det ikke bare mange rom i Fars hus, men «mansions».
Det oppdaget jeg første gang da jeg som tenåring hørte Elvis synge «In my Father’s House are many Mansions».
Da snakker vi hus.
Noen norske oversettelser bruker ordet «boliger» i stedet for rom.

Jesus snakket om Fars hus og de mange rom inn i en kultur der «fars hus» rommet hele storfamilien, og hvor huset ble utvidet etter hvert som svigerbarn og barnebarn kom til.
Her er også en nøkkel til å forstå denne teksten: Jesus snakker ikke om kjernefamilien, men om hele slekten.
Ikke bare den kristelige kjernefamilien i betydningen den menigheten eller bevegelsen som akkurat jeg tilhører, men hele den kristne slekten; kall det gjerne «den universelle kirke».

Guds rike har alltid vært en mangfoldig hage.
Dette mangfoldet er en berikelse.
Hele skaperverket forteller om mangfold.
Den kristne kirke er ikke noe unntak.
Jeg ser ikke på de mange ulike kirkesamfunnene som noe problem – jeg ser på det som en ressurs.
Jeg ser på det som et uttrykk for mangfold, et uttrykk for romslighet.
Ja, i sannhet: I vår Fars hus er det mange rom!

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd; én sann Gud, fra evighet og til evighet!

Amen

Sterkere enn døden

Preken i Arendal korps 17. søndag i treenighetstiden, 2. oktober 2022

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Markus, i det femte kapittel, fra vers 35 til 43; vi leser i Jesu navn:
«Mens (Jesus) ennå talte, kom det folk fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?» Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!» Nå lot han ingen andre følge med enn Peter, Jakob og Johannes, Jakobs bror. Da de kom til synagogeforstanderens hus og han så alt oppstyret og folk som gråt og jamret seg, gikk han inn og sa til dem: «Hvorfor støyer og gråter dere? Barnet er ikke dødt; hun sover.» De bare lo av ham. Men han drev alle ut og tok med seg barnets far og mor og dem som var med ham, og gikk inn der barnet lå. Så tok han barnet i hånden og sa: «Talita kumi!» Det betyr: «Lille jente, jeg sier deg: Stå opp!» Straks reiste jenta seg og gikk omkring; hun var tolv år gammel. Og de ble helt ute av seg av undring. Men han påla dem strengt at ingen måtte få vite dette, og han sa at de skulle gi henne noe å spise.»

Slik lyder Herrens ord!

Jairus’ datter!
La oss starte der. De av oss som har denne fortellingen i bevisstheten tenker gjerne på den som «fortellingen om Jairus´ datter».
Hadde hun ikke et navn selv?
Maria?
Rebekka?
Lea?
Det er mange flotte jentenavn som fremdeles brukes og som har sin opprinnelse i det bibelske språket.
Men det er vel fremdeles slik at mange blir identifisert like mye ut fra hvem foreldrene deres er, som hvem de selv er.
I Island, der jeg bodde to viktige år i yngre dager, lærte jeg noe om dette. Om noen presenterte seg – «Jón heiter ég» - kunne responsen være: «Hvers són ertu?» Hvem er du sønn av?
Jesus selv opplevde dette: I Johannes-evangeliet kan vi lese at jødene spurte seg imellom: «Er ikke dette Jesus, Josefs sønn? Vi kjenner jo både faren og moren hans» (6, 42).

Jairus´ datter, altså.
Fortellingen om henne går inn i en serie fortellinger som alle handler om at Jesus gjør mirakler, at han helbreder og at han demonstrerer sin makt – skal vi si «allmakt»? – over destruktive krefter.
Dette kapitlet hos Markus begynner med fortellingen om mannen fra gravhulene. Han hadde en uren ånd i seg, leser vi – i dag ville vi vel sagt at han led av en psykisk sykdom. Når han fikk anfallene sine, ga det seg helt ekstreme utslag, også med tanke på fysisk styrke.
Men han ble helbredet av Jesus, leser vi – de som kjente mannen fikk rett og slett litt noia da de så ham sitte og snakke fornuftig med Jesus.

Når synagogeforstanderen Jairus har lagt fram sitt ærend for Jesus, blir Jesus rett og slett litt heftet.
For det neste som skjer, er at en kvinne som har vært syk i 12 år våger å nærme seg Jesus. Hun tør ikke kontakte ham direkte, men hun tenker: -Kan jeg bare røre ved kappen hans, vil jeg bli frisk.
Og det skjer!
Men mens Jesus snakker med henne, får Jairus denne grusomme beskjeden: Du behøver ikke hefte Jesus lenger. Datteren din døde nå nettopp.

Under arbeidet med denne prekenen leste jeg at det finnes en god, gammel tradisjon der denne søndagen omtales som «høstsemesterets påskedag». Alle tekstene for denne søndagen peker fremover mot Jesu egen oppstandelse fra de døde.
Da vant han seier over død og grav. Og i kraft av den seieren skal alle troende døde også stå opp på Herrens dag.
Fortellingen om Jairus´ datter henger med andre ord sammen med det kristne oppstandelsesbudskapet.

Tre ganger leser vi at Jesus vakte opp døde: Jairus´ datter; enkens sønn i Nain og Lasarus fra Betania. De av oss som bruker bibelleseplanen som andaktsbok fikk vel med oss at fortellingen fra Nain var gårsdagens tekst i denne.

De tre eksemplene har en slags progresjon i seg: Jairus’ datter lå ennå i sin seng, mens enkens sønn i Nain lå på en båre, på vei mot graven. Lasarus lå allerede i graven, og hadde gjort det i flere dager.
Men alle tre ble vekket tilbake til livet.
Og neste gang man leser om en som står opp fra de døde, er det Jesus selv det handler om.

Fortellingene om Jesus som vekker opp døde kan være vanskelige å høre i situasjoner der man selv er i sorg.
De skaper spørsmål som kan melde seg – og med full rett! - når vi mister noen vi er glad i.
Og vi kommer ikke til rette med disse spørsmålene bare ved å si at vi må be mer og tro mer.
Det er spørsmål vi bare må leve med.

Det er fortellingen om Jairus’ datter som er dagens tekst, men jeg kan ikke lese den fortellingen uten å tenke på de to andre fortellingene om det samme; den om enkens sønn og den om Lasarus.

Det er noen forskjeller ved de tre fortellingene.
For eksempel var både Jairus’ datter og enkens sønn i Nain helt ukjente personer for Jesus og disiplene, mens Lasarus var en nær venn.
De er også annerledes gjennom geografien.
Jairus bodde i Jeriko. Dagens Jeriko er en del av det palestinske selvstyreområdet; det er ikke en by som ligger i dagens Israel.
Nain lå utenfor Kapernaum; et stykke nord i landet.
Men Betania lå rett utenfor Jerusalem.

Behøver det å bety noe?
Behøver det å bety noe at disse tingene skjedde stadig nærmere Jerusalem?
Behøver tidspunktet for Jesu inngripen å bety noe?
Kanskje ikke.
Men vi som kjenner vår bibel, kan ikke unngå å trekke tråden enda et stykke videre: For som alt nevnt: Neste gang vi leser om en som ble vekket opp fra de døde, var det Jesus selv som sto opp.

En detalj som bare er i denne fortellingen, er når Jesus sier at jenta må få mat.
Det minner om Jesu første møte med disiplene etter hans oppstandelse: Han ba dem om mat (Luk 24, 42).
Slik ville han vise at oppvekkingen av den døde jenta, og senere hans egen oppstandelse, var realiteter, ikke illusjoner.

For om lag 25 år siden satte Det Norske Teater i Oslo opp skuespillet «Ordet» av den danske presten og dramatikeren Kaj Munk.
Jeg var og så det skuespillet.
Det er et sterkt drama.
Det er et underlig drama.
Kaj Munk skrev det i 1925, da han var 27 år gammel.
Han skrev det som et slags svar på et skuespill Bjørnstjerne Bjørnsson hadde skrevet i 1883: «Over Ævne».
Bjørnssons budskap var at det skjer ikke mirakler. Men i Kaj Munks drama skjer det et mirakel.
Den unge kvinnen Inger er død, men Johannes, en ung mann som omgivelsene oppfatter som ikke så lite «rar», går inn til den døde – og hun står opp igjen.
Slik slutter stykket.

Kaj Munk ønsket å tro på mirakler.
Jeg tror også på mirakler.
Men jeg kommer ikke til rette med de spørsmålene dagens tekst reiser bare ved å si at jeg tror på mirakler.

Så hvorfor har vi disse fortellingene i evangeliene?
Hvorfor er de med blant kirkeårets prekentekster?
Hvorfor gjorde Jesus disse tingene?

Jeg tror disse tekstene er gitt oss for å peke fram mot en helt bestemt begivenhet: Jesu oppstandelse fra de døde.

Jairus´ datter, den unge mannen i Nain, Lasarus fra Betania – alle disse døde senere. Ikke så med Jesus.
Han sto opp, og han lever fortsatt.
Han ble ikke vekket opp, men brøt selv dødens segl.

Peter sier om dette i sin store pinsepreken: «Det var ikke mulig for døden å holde ham (Jesus) fast».
Det lot seg ikke gjøre.
Livskreftene i Jesus var for sterke.
«Helvete bever» - slik beskriver salmedikteren Johan Nordahl Brun det i salmen «Påskemorgen slukker sorgen»
Vi kan minne hverandre om den strofen på «høstsemesterets påskemorgen».

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen.

Et nytt hjerte

Preken ved gudstjeneste i Arendal korps 2. søndag etter pinse 19. juni 2022

Prekenteksten for denne andre søndagen i pinse finner vi hos profeten Esekiel, i det 36. kapittel, versene fra 25 til 29, og vi leser i Jesu navn:
«Jeg stenker rent vann på dere, så dere blir rene. Jeg renser dere for all urenhet og for alle avgudene. Jeg gir dere et nytt hjerte, og en ny ånd gir jeg inni dere. Jeg tar steinhjertet ut av kroppen deres og gir dere et kjøtthjerte i stedet. Jeg gir min Ånd i dere og gjør at dere følger forskriftene mine, holder lovene mine og lever etter dem.
Da skal dere få bo i det landet jeg ga fedrene deres. Dere skal være mitt folk, og jeg skal være deres Gud. Jeg befrir dere fra all urenhet. Så kaller jeg kornet fram og gjør grøden stor; jeg gir dere ikke sult».

Slik lyder Herrens ord!

Vi skrev desember 1967.
Til min 14-årsdag et halvt år før hadde foreldrene mine kjøpt en reiseradio til meg, en Kurér, og den lyttet jeg ofte på om kvelden før jeg la meg til å sove, og om morgen, mens jeg gjorde meg i stand til å gå på skolen.

Denne morgenen, jeg vil tro datoen var 3. desember, handlet den første og viktigste nyhetsmeldingen om at det dagen før, 2.desember, var blitt foretatt en hjertetransplantasjon ved et sykehus i Johannesburg i Sør-Afrika. Sykehuset het tilmed «Den gode samaritans sykehus».
Man hadde hørt om nyretransplantasjoner, men hjerter var noe helt nytt.
Den første pasienten døde etter noen få uker, men den neste levde i over et år, og i dag er hjertetransplantasjoner blitt en forholdsvis vanlig operasjon. Den første transplantasjonen ved et norsk sykehus skjedde i 1982, og den pasienten – en ung kvinne – levde fortsatt 20 år senere, og lever for alt jeg vet den dag i dag – 40 år senere.

Et nytt hjerte!

Mange av oss vokste opp med fortellingen «Mio, min Mio», enten det var gjennom hørespill i lørdagsbarnetimen eller vi leste – eller fikk lest av andre - Astrid Lindgrens bok fra 1954.

«Mio, min Mio» er fortellingen om gutten den svenske gutten Bosse som vantrivdes så fælt i fosterhjemmet der han bodde, men som så fikk vite at egentlig var han en prins; han var sønn av kongen i Landet i det fjerne. Da han kom dit, måtte han kjempe mot den onde ridder Kato; herskeren som hadde et hjerte av stein.
Å ha «et hjerte av stein» er et uttrykk vi kjenner igjen fra ordtakenes verden. Da handler det om å ha et hardt, ufølsomt hjerte, et hardt, ufølsomt sinn.

Vi leste i bibelteksten; det er Herren som sier gjennom profeten: «Jeg gir dere et nytt hjerte, og en ny ånd gir jeg inni dere. Jeg tar steinhjertet ut av kroppen deres og gir dere et kjøtthjerte i stedet».

Fortellingen om Mio er breddfull av bibelsk symbolikk.
Om den onde ridder Kato, som bokstavelig talt hadde et hjerte av stein, heter det at det bare er en som selv er av kongelig ætt som kan overvinne ham. Det er derfor det er så viktig å hente prins Mio tilbake til Landet i det fjerne. Som kongesønn var han den eneste som kunne overvinne den onde ridderen.
Evangeliet handler også om en kongesønn som vant over ondskapens herre!

Fra litteraturen til den virkelige verden:
Min mor var sykepleier, og arbeidet blant annet ved barneklinikken på Rikshospitalet. Her hadde hun en opplevelse hun ofte kom tilbake til:
En av pasientene hennes var en lite gutt.
Han hadde gjennomgått en alvorlig hjerteoperasjon, og da han under legevisitten fikk vite at her sto mannen som hadde operert ham, var det én ting han måtte få rede på: Om legen hadde sett Jesus i hjertet hans.
De andre i legevisittfølget holdt kanskje pusten noen øyeblikk. Hva svarer en medisiner på et slikt spørsmål?

Men legen var en klok lege som forsto at et barnehjerte er langt mer enn bare en muskel.
Om han hadde sett Jesus i guttens hjerte? -Ja, det gjorde jeg, sa han.

Teksten enda en gang: «Jeg gir dere et nytt hjerte, og en ny ånd gir jeg inni dere. Jeg tar steinhjertet ut av kroppen deres og gir dere et kjøtthjerte i stedet. Jeg gir min Ånd i dere og gjør at dere følger forskriftene mine, holder lovene mine og lever etter dem».

Et nytt hjerte!
En ny ånd!

Rodney Smith het en gutt av sigøynerslekt som vokste opp i England. Da han var 16 år gammel ble han omvendt. Da han ble spurt hvordan han kunne vite at han var blitt født på nytt, svarte han: -Hjertet mitt ble så varmt!
Jeg vet ikke hvordan hjertet hans – i overført betydning - hadde vært før, men da han tok imot Jesus, skjedde det noe i hans indre.
Rodney Smith ble en verdenskjent evangelist. I kirkehistorien er han kjent som «Gypsy Smith» - sigøyneren Smith. Han vant tusenvis av mennesker for Kristus gjennom sin forkynnelse.
Det begynte med en erfaring av at hjertet hans ble så varmt.
Ikke alle opplever det på samme måte. Men de som har følt at det skjedde noe i hjertet deres, har i hvert fall ikke følt at det ble kaldt eller hardt. Og dersom hjertet var kaldt og hardt fra ført, fikk de et nytt hjerte da de tok imot Jesus.

Vi kjenner vel denne sangen:
«Da Jesus i hjertet kom inn
ble det liv i min sjel, nå er all ting blitt vel
for Jesus i hjertet kom inn.»

I brevet til Hebreerne leser vi: «I dag, om dere hører hans røst, så gjør ikke hjertene harde» (3, 7).
I den forrige bibel-oversettelsen het det: «I dag, om dere hører hans røst, så forherd ikke deres hjerter».
«Forherdelse» er et ord som vi må kunne si er gått ut av bruk. Det hørte hjemme i det kristelige språket, og det handlet om det som vi har snakket om nå: Å lukke sitt hjerte for Guds ord; stenge Guds ånd ute, være hard og uforsonlig, det være seg mot andre mennesker eller mot Gud selv.
Men Herren ønsker å ta bort det hjertet som har forherdet seg.
Han ønsker i stedet å gi et lydhørt hjerte, et varmt hjerte, et hjerte som både kan motta og gi videre kjærlighet og tilgivelse.

Et nytt hjerte!
En ny ånd!

Profeten Esekiel er ikke den eneste i Det gamle testamente som er opptatt av hjertet.
I Ordspråksboka 4 leser vi: «Min sønn, lytt når jeg taler, vend øret til mine ord! Slipp dem aldri av syne, bevar dem dypt i ditt hjerte» (v. 20-21). Og videre: «Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det» (v. 23).

Vi har den sterke bønnen fra kong Davids i Salme 51:
«Gud, skap i meg et rent hjerte, gi meg en ny og stødig ånd!
Driv meg ikke bort fra ditt ansikt, ta ikke fra meg din Hellige Ånd!»

Jeg gikk inn på bibel.no og søkte på ordet «hjerte».
Noe nøyaktig antall treff fikk jeg ikke vite, bare at det var over tusen.
Så søkte jeg på Det gamle testamente alene; her var det også over tusen treff.
Først da jeg kun søkte på Det nye testamente, fikk jeg et håndterbart antall treff: 188
.
Bibelen er jo ingen lærebok i kardiologi; de mer enn tusen treffene handler alle – eller de aller fleste – om hjertet som metafor, om hjertet som stedet for følelser, men også for vilje og forstand.

I Frelsesarmeen har vi en sang: «Hjerter er det verden trenger, rene hjerter, døpt med ild»; vi har sunget den i gudstjenesten vår allerede.
Han som skrev den het John Lawly. Senere i år er det 100 år siden han døde. Han var en av William Booths nære medarbeidere. Blant annet ble han brukt som solist i generalens møter.
Men han skrev også sanger selv, og dette er en av dem: «Wanted: Hearts baptized with Fire» heter den på engelsk.
H.A. Tandberg oversatte den til norsk.
Man skal ha slitt litt med å finne en god melodi til denne sangen, helt til Klaus Østby, Frelsesarmé-musikkens «far», oppdaget at den kunne jo synges til den tonen Beethoven hadde laget til Schillers tekst «Ode til gleden», og som var en del av den siste satsen i Beethovens niende symfoni.
«Hjerter er det verden trenger,
rene hjerter, døpt med ild.
Hjerter som ei «jeg»-et stenger, som sin Mester tjene vil».

Et nytt hjerte.
Et hjerte, døpt i ild.

«Jeg gir dere et nytt hjerte, og en ny ånd gir jeg inni dere. Jeg tar steinhjertet ut av kroppen deres og gir dere et kjøtthjerte i stedet. Jeg gir min Ånd i dere og gjør at dere følger forskriftene mine, holder lovene mine og lever etter dem».

I sannhet: Slik lyder Herrens ord!

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet til evighet.

Talsmannen - advokaten

Andakt på årsmøtet til Sørlandet krets av Kristne Arbeidere, søndag 29. mai 2022

Jeg skulle lage et nærradioprogram om pinsen, og i den forbindelse gikk jeg rundt med mikrofonen til en rekke personer, unge og eldre, og stilte det samme spørsmålet: «Hva betyr det for oss som lever i dag at Den Hellige Ånd er kommet?»
Den siste jeg spurte var en gutt på ti år. Etter en kort tenkepause svarte han: - Det gjør det vel lettere å være kristen, tenker jeg?
Det ble radioprogrammets sluttreplikk. I all sin enkelthet oppsummerer det svaret pinsebudskapet i én eneste og begripelig setning: Pinse gjør det lettere å være kristen.
Jesus sa omtrent det samme da han skulle sende Den Hellige Ånd. Vi skal lese det som er dagens tekst, denne søndag før pinse:
«Når Talsmannen kommer, han som jeg skal sende dere fra Far, sannhetens Ånd som går ut fra Far, da skal han vitne om meg. Men også dere skal vitne, for dere har vært hos meg fra begynnelsen av» (Joh 15, 26 – 27).
Slik lyder Herrens ord!

Svenske Lina Sandell var en produktiv salmedikter som skal ha skrevet om lag to tusen salmetekster, sanger og dikt.
Uten henne hadde vi ikke hatt tekster som «Blott en dag» eller «Å, Jesus, åpne du mitt øye» i våre sangbøker.
Den siste av disse skrev hun i 1861. Da var hun 29 år gammel. Tre år tidligere hadde hun vært øyenvitne til at hennes far, som hun var sterkt knyttet til, hadde falt over bord fra en ferge og druknet.
Denne hendelsen slapp aldri taket i henne, og bønnen om å få øynene åpnete for rikdommen i troen levde alltid i henne.
Ett av versene er slik:
«Jeg har en talsmann tro i nøden, en trøster og en hjelper god.
Jeg har et evig liv i døden, en evig fred i Jesu blod».

En talsmann defineres gjerne som en som taler noens sak eller fører ordet for en andre; en eller flere.
I en rettssal er det partenes advokater som er talsmann for dem, enten man er saksøkt, tiltalt eller saksøker.
Å være talsmann for en upopulær sak, eller for en omstridt person, kan medføre mye ubehag, men han eller hun gjør en viktig og nødvendig jobb.
En som ofte har fått merke dette er min gode venn Brynjar Meling. Han var jo aktiv i Frelsesarmeen i mange år, samtidig som han var advokat for Mullah Krekar.
Jeg synes han illustrerer veldig godt Jesu poeng: Behovet for en talsmann. Behovet for en forsvarer.
I Bibelen er «talsmann» eller «talsmannen» stort sett et annet uttrykk for Den Hellige Ånd.
I 1 Joh 2 brukes det om Jesus, og i 2 Pet 2 om Noa.

Dagens prekentekst er en del av Jesu avskjedstale til disiplene.
Her advarer han dem om all den motstand de kommer til å møte: Kritikk, løgn, hat og bakvaskelse. Alt fordi de tror på Jesus og følger ham.
I den situasjonen vil de trenge en god advokat; en talsmann.
Det vil de få i han som Jesus kaller «sannhetens Ånd».
Om ham hadde Jesus allerede sagt at han «skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere» (14, 6).
Talsmannen vitner om Jesus og han underviser om Jesus.

En ung jente hadde hatt en åndelig opplevelse som hadde endret på mange ting for henne.
Hun ble gladere, og hun ble tryggere.
Selv sa hun det slik: - Jeg trodde på Gud før også. Men etter dette tror jeg mer på Gud.
Talsmannen hadde vært i virksomhet!

Å tro på Gud vil aldri være et spørsmål om å produsere en trosmengde eller om å prestere.
Jesus bruker sennepsfrøet som et bilde på troen: «Det er mindre enn noe annet frø, men når det har vokst opp, er det større enn andre hagevekster» (Matt 13, 32).
Om troen er liten, kan den vokse.
Apostelen Peter minner om det i sitt andre brev: «Dere skal vokse i nåden og i kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus» (3, 18).
Da Jesus lovte å sende Den Hellige Ånd, skulle dette være en av Talsmannens oppgaver: Å «lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere» (Joh 14, 21).

Ånden lærer oss å tro mer på Gud, som den unge jenta erfarte.
Som gutten jeg nevnte tidligere sa det: Ånden gjør det lettere å være kristen, tenker jeg!
Ha en velsignet pinse!
Amen

Øyenvitnet Maria Magdalena

Preken i Arendal korps 1. påskedag, 17. april 2022

Dagens prekentekst finner vi i Johannes-evangeliets 20. kapittel, de ti første versene, og vi leser i Jesu navn:
«Tidlig om morgenen den første dagen i uken, mens det ennå er mørkt, kommer Maria Magdalena til graven. Da ser hun at steinen foran graven er tatt bort. Hun løper av sted og kommer til Simon Peter og den andre disippelen, han som Jesus hadde kjær, og hun sier: «De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.» Da dro Peter og den andre disippelen ut og kom til graven. De løp sammen, men den andre disippelen løp fortere enn Peter og kom først. Han bøyde seg fram og så linklærne ligge der, men gikk ikke inn i graven. Simon Peter kom nå etter, og han gikk inn. Han så linklærne som lå der, og tørkleet som Jesus hadde hatt over hodet. Det lå ikke sammen med linklærne, men sammenrullet på et sted for seg selv. Da gikk den andre disippelen også inn, han som var kommet først til graven. Han så og trodde. Fram til da hadde de ikke forstått det Skriften sier, at han måtte stå opp fra de døde. Disiplene gikk så hjem».

Slik lyder Herrens ord!

Nest etter Jesus selv, er kanskje Maria Magdalena den personen vi er mest opptatt av når det gjelder påskedagsfortellingen.
Hun var den første som fant den tomme graven.
Hun var den som fikk det mest personlige møtet med Jesus etter at han hadde stått opp fra de døde.
Hun fikk i oppdrag å formidle videre at han var stått opp.

I det som er denne påskedagens tekst spiller hun ennå en litt tilbaketrukket rolle.
Hun ser at steinen er rullet vekk.
Hun forstår at Jesus ikke er i graven lenger.
Hun skynder seg tilbake og varsler Peter og Johannes.
Det kan virke som hun møtte dem på veien - var de også på vei ut til graven?
Så har hun tydeligvis fulgt med dem tilbake til graven, for etter at de to disiplene hadde gått hjem igjen, ble Maria stående, og egentlig er det der dagens tekst slutter at fortellingen om Maria begynner.

Marias ettermæle er på mange måter definert av den salmeteksten en ung journalist i Kristiania skrev i 1890. «Maria Magdalenas jubel» kalte han teksten. I løpet av denne søndagen vil den bli sunget i hundrevis av kirker, bedehus, Frelsesarmé-lokaler, frikirker og menighetshus: «Å, salige stund uten like: Han lever, han lever ennu!»

Norsk påskefeiring ble ikke den samme etter at denne salmen klarte å erobre norsk kristenhet med Johan Halmrasts tekst og Kristian Wendelborgs glade melodi. Så glad er den at det tok sin tid før Den norske kirke syntes de kunne bruke den.

Ingen kommer nærmere en status som øyenvitne til Jesu oppstandelse enn Maria Magdalena.
Hun var den første som så den tomme graven og hun var den første som møtte den oppståtte Frelseren.
Hun søkte sin trøst i den døde og dvelte ved gravnatten kun, heter det i salmen.
Så fikk hun den levende møte – å, salige, salige stund!

Hvem var Maria Magdalena? Hva vet vi om henne?
Det var flere kvinner i Jesu nærhet som het Maria.
Det var hans mor, det var Maria i Betania, søsteren til Marta.
Det var en også tredje Maria; hun identifiseres ved hjelp av sine sønner, «mor til Jakob og Josef», som det står.
Og så var det Maria Magdalena.

Tilnavnet hennes er en henvisning til stedet hun kom fra: Magdala (nå Majdal i Israel).
I ettertid er dette tilnavnet blitt et kvinnenavn, ofte i kortformen «Magda».
En av mine tanter het Magda.
Jeg gikk også på Frelsesarmeens krigsskole sammen med en Magda – major Magda Iversen.
Men også den «fulle» versjonen av navnet er i bruk.
Det er mange kvinner som heter Magdalena. I land som Polen og Østerrike er det faktisk et forholdsvis vanlig navn.
Skiskytter-interesserte vil kanskje huske navn som Magdalena Neuner fra Tyskland eller Magdalena Forsberg fra Sverige?
Og mens vi likevel er i Sverige: Landets nye statsminister - Magdalena Andersson.

Maria fra Magdala.
Maria Magdalena. Hvem var hun?
Hun nevnes i alle de fire evangeliene, men etter pinsedagen hører vi ikke mer om henne.
Evangelisten Lukas gir oss et lite glimt inn i hennes historie: «I tiden som fulgte, reiste Jesus omkring og forkynte i byene og landsbyene og bar fram det gode budskapet om Guds rike. De tolv var med ham, og noen kvinner som var blitt helbredet for onde ånder og sykdommer. Det var Maria med tilnavnet Magdalena, som sju onde ånder hadde fart ut av, Johanna, som var gift med Kusa, en forvalter hos Herodes, og Susanna og mange andre. Med det de eide, hjalp de Jesus og de tolv» (8, 1-3).

«Maria med tilnavnet Magdalena, som sju onde ånder hadde fart ut av» - ut fra det kan vi anta at Maria hadde vært alvorlig, psykisk syk.
Det er mer sannsynlig enn at hun skal ha vært enten en prostituert eller en meget vidløftig kvinne. Slik har hun ofte vært framstilt i folkefromheten og i forkynnelsen. I Norge hadde man såkalte «Magdalenahjem» i så vel hovedstaden som i Bergen og Trondheim helt fram til 1920-tallet. Dette var en «betegnelse på tidligere tiders redningshjem for «falne» og «løsaktige» kvinner», som det heter i Store Norske Leksikon.

Myten om den prostituerte Maria kan føres tilbake til pave Gregor den store, som i sin påskepreken i 591 hevdet dette som den første, og myten har overlevd til denne dag.

Den svenske poeten og frelsessoldaten Majken Johansson, som levde fra 1930 til 1993, ga i 1972 ut en bok som heter «Från Magdala – fragmenter ur en självbiografi». Her forteller hun om et liv med mange utfordringer og mange nederlag, men også om hvordan det å møte Jesus, og hans medarbeidere, ble redningen for henne. Hun identifiserte seg med Maria fra Magdala.
Men myten om den prostituerte, skakkjørte Maria er dårlig begrunnet i det bibelske materialet.
Det som kan slås fast er at hun hadde fått hjelp av Jesus – blitt helbredet, og at hun etter det hadde fulgt ham.

Hun må ha hatt en særstilling blant de kvinnelige disiplene.
Hun var til stede ved korsfestelsen og hun så hvor Jesus ble gravlagt.
Da sabbaten var over gikk hun ut og kjøpte en salve som hun ville salve Jesu legeme med. En siste kjærlighetshandling til ham som hun sto i så stor gjeld til.

Og så møtte hun den oppstandne!

Hun nevnes alltid når det blir referert til kvinnene rundt Jesus, og hun nevnes ofte først.
Hun var den som ble sendt av gårde med et budskap til alle de andre: «Gå til mine brødre og si til dem at jeg stiger opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.»
Det oppdraget fikk hun av Jesus selv!
«Tenk, jeg skal hans hilsen frembære!
Å, kunne jeg rope det ut!
Mer kunne ei engler begjære
enn gå med så salig et bud!»

Han er oppstanden! Han lever!
I oldkirken ble Maria kalt «apostola apostolorum» - en apostel for apostlene.
Fram til Jesus åpenbarte seg for disiplene, var det Marias vitneutsagn man hadde å holde seg til.
Riktignok nevner ikke Paulus Maria Magdalena når han i 1 Kor 15 ramser opp de mange som Jesus viste seg for etter sin oppstandelse, men vi vet at hun var blant dem.
Paulus var ikke øyenvitne til oppstandelsen; det var Maria!
Så har hun da også vært vurdert som en av kirkens hellige kvinner helt siden urkirkens tid, og hun er vernehelgen for kvinner, angrende synderinner, de forførte, frisører, gartnere, hanskemakere, parfymefabrikanter, vinhandlere, vindyrkere, blystøpere, bøkkere, ull-vevere, fanger, elever og studenter, og for barn som har vanskelig for å lære å gå – for å ta det meste.

Jeg nevnte Majken Johansson og hennes identifisering med Maria.
Vi kan også identifisere oss med Maria Magdalena.
Vi kan identifisere oss med hennes takknemlighet: Hun hadde opplevd at Jesus satte henne fri.
Vi kan identifisere oss med hennes fortvilelse: «De har tatt Herren bort, og vi vet ikke hvor de har lagt ham», som hun sa da hun fant graven tom.
Vi kan identifisere oss med hennes takknemlighet: Jeg har sett Herren. «Jeg levende så ham i haven – og aldri så skjønn jeg ham så!»

Johan Halmrast, som skrev salmen «Maria Magdalenas jubel» ga aldri noen begrunnelse for hvorfor han valgte akkurat henne som sitt «talerør».
Kanskje var det litt tilfeldig?
Kanskje han også identifiserte seg med Maria?
«Jeg som er ringest blant ringe; den minste han kjenner på jord».

Johan Falkberget mente salmen sprang ut av det han kalte «en Patmos-opplevelse».
Kanskje ble den født mens forfatteren lyttet til en forkynnelse som tok utgangspunkt i nettopp møtet mellom Maria og den oppstandne Jesus.
Selv var han bare 24 år gammel da han skrev teksten, og mye kan tyde på at dette var den første litterære teksten han hadde på trykk.
Samme år skrev han også den andre teksten som lever etter ham og som står i Norsk Salmebok: «Hen over jord et pilgrimstog».

Johan Halmrast var journalist.
Han skulle skrive mye i årene fram til han døde, bare 46 år gammel i 1912, både dikt, romaner og oversettelser.
Men det er først og fremst teksten hans om Maria Magdalenas jubel som huskes. Den er da også blitt kalt «en reportasje fra påskemorgen».

Johan Halmrast har møtt et øyenvitne til oppstandelsen.
Det øyenvitnet var Maria Magdalena.

Hennes jubel er vår jubel!
Hennes takknemlighet er vår takknemlighet!
Hennes oppdrag er vårt oppdrag!

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd; én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen!

Veien til Jerusalem

Preken i Risør Frikirke, fastelavnssøndag, 27. februar 2022

Dette hellige evangelium finner vi hos evangelisten Lukas, i det 18. kapittel, fra vers 31 til 34, og vi leser i Jesu navn:
«(Jesus) tok de tolv til side og sa til dem: «Se, vi går opp til Jerusalem, og alt det som profetene har skrevet om Menneskesønnen, skal gå i oppfyllelse. Han skal overgis til hedningene og bli hånt og mishandlet og spyttet på, og de skal piske ham og slå ham i hjel. Og den tredje dagen skal han stå opp.» Men de skjønte ikke noe av dette. Meningen var skjult for dem, og de forsto ikke det han sa».
Slik lyder Herrens ord!

Fortellingen om Jesus er i ferd med å nå sitt klimaks. Men den eneste som er klar over dette, er Jesus selv.
For disiplene handler dette med å dra opp til Jerusalem om en årlig begivenhet som skulle skje enda en gang. En stor religiøs høytid som det var viktig å delta i, men som mest sannsynlig ville gå inn en rekke av liknende, årlige hendelser.

Religiøse høytider – årvisse, viktige begivenheter i en kirke eller en organisasjon.
Med den bakgrunn jeg har, har Frelsesarmeens årskongress vært en slik begivenhet.
Den blir gjerne holdt ved St. Hans-tider. Man leide i mange år idrettshaller i Oslo; Njårdhallen eller Ekeberghallen. Senere er Oslo Kristne Senter blitt brukt. Lokaler med forholdsvis stort uteområde, der man kunne mingle, ha sosialt fellesskap, sette opp campingbord; kanskje grille.
Jeg vokste opp i Oslo, der det var mye frelsesarmé.
I det miljøet var kongressen noe vi tok for gitt. Og jeg undret meg over de som bodde andre steder og kunne fortelle at nei, kongess, det hadde de aldri vært på, eller det er mange år siden.

Min farmor var fra ei øy i Sunnfjord.
Der var det én skole, én kirke og ett bedehus. Det kunne gå år mellom hver gang Frelsesarmeen fra Florø besøkte det bedehuset.
Men i 1961 var Besta på besøk hos oss i Oslo, og fikk blant annet være med på Frelsesarmeens årskongress det året – i Njårdhallen.
Da hun lå på det siste, tre år senere, sa hun til min far: - Det var som en forsmak på himmelen! Og nå skal jeg dit!
Hun husket det som en stor begivenhet, som en religiøs høytid, som en festreise. Møtene i Njårdhallen ble som en forsmak på himmelen.

«Se, vi går opp til Jerusalem!»
Enten vi tilhører Frikirken, Frelsesarmeen, pinsebevegelsen, Misjonssambandet eller hva den kan være: Jeg tror vi alle har slike møtepunkter og slike minner. Kanskje har vi vært på mange slike, men det vil alltid være en eller noen som stikker seg ut; som står fastere og sterkere i minnet enn mange andre.
Som den kongressen da jeg ble ordinert til tjeneste som frelsesoffiser.
Neste år er det 50 år siden den kongressen. Eller den kongressen da vi kom hjem etter å ha vært stasjonert i Island, på små steder, med få kjente, enda færre salvasjonister. På kongress kunne man nærmest svømme i kjentfolk og uniformer.

Jesus og disiplene var på vei til Jerusalem, og Jesus begynte å forberede disiplene på hva som ventet både han og dem.
I første omgang forsto nok disiplene Jesu ord dithen at nå var det på tide å bevege seg mot den byen som var – og er – så viktig for jødene: «Vi går opp til Jerusalem». Men så sa han noe som de nok stusset over, og i hvert fall ikke forsto: Hva som skulle komme til å skje akkurat denne påsken.
Men faktisk hadde Jesus gjennom hele sitt virke forberedt dem på dette: At han skulle lide og dø, men også stå opp igjen fra de døde.

Veien til Jerusalem var ikke noe som begynte med at Jesus ga det vi kan kalle et signal til oppbrudd i denne teksten: «Se, vi går opp til Jerusalem».
Jesus hadde vært underveis mot Jerusalem, i betydningen underveis mot korset, hele livet, fra fødselen i Betlehem, flukten til Egypt, oppveksten i Nasaret og de tre årene da han vandret på kryss og tvers i landet. De brukte han til å forkynne, til å undervise, til å hjelpe og til å helbrede. Slik brukte han også dagene og ukene på vei mot Jerusalem denne siste gangen. Det var i denne fasen Jesus møtte både den rike, men ulykkelige Sakkeus og med den blinde tiggeren Bartimeus.

«Se, vi går opp til Jerusalem!»
Fastelavnssøndag er også en markering av at kirkeåret går mot et høydepunkt.
De neste ukene er alle en del av fastetiden, helt til vi kommer fram til påskehøytiden.
Fastetiden er kirkens vandring mot Jerusalem, det er den troendes vandring mot Jerusalem.

Det er mange måter å faste på.
Noen avstår fra enkelte typer mat, andre fra alkohol og tobakk og noen fra erotisk samliv.
En mer moderne form er å avstå fra å være på sosiale medier, se ulike typer underholdningsprogram på fjernsyn, eller fra fjernsyn i det store og hele.

Ideen med faste er at man skal rense sinn og tanker, kanskje også kroppen, med tanke på en religiøs høytid.
Faste som religiøs plikt eller religiøs øvelse er noe man kjenner fra så vel jødedom som kristendom og islam.

Faste kan være noe man gjennomfører i fellesskap med noen, eller man gjør det i ensomhet.
Faste kan være noe man gjør med glede, eller det kan være noe man gjør mer av sur plikt enn ut fra et oppriktig ønske om å bli mer i harmoni med seg selv, sine verdier og sin Gud.
Profeten Jesaia i Det gamle testamente sa om dette: «Er dette den fasten jeg har valgt, en dag da mennesket plager seg selv, bøyer hodet som et siv og legger seg i sekk og aske? Kaller du dette for faste og en dag etter Herrens vilje? Nei, dette er fasten jeg har valgt: å løse urettferdige lenker, sprenge båndene i åket, sette undertrykte fri og bryte hvert åk i stykker, å dele ditt brød med sultne og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus. Du skal se til den nakne og kle ham, du skal ikke snu ryggen til dine egne» (Jes 58, 5-7).

En siste måte å markere faste på som jeg vil nevne, er å bruke mer tid på bibellesning og bønn i fastetiden enn man ellers gjør.
Lese ett kapittel mer; dele en andaktsstund mer.

«B&B» står det på skilt man kan se når man er på reise.
Det er forkortet for «bed and breakfast» eller «seng og frokost». Det er gjerne et tilbud av den enkle og rimelige sorten, men det dekker behovet der og da.
Bed and breakfast.
Losji og mat.
Hvile og næring.

Også i kristenlivet kan «B&B» være en god kode å ta med seg, og en god kode å kunne «knekke».
Da er det forkortet for «Bibel og bønn». Til en viss grad kan man si at det handler om det samme som reiselivets «B & B»: Hvile og næring.

En av Bibelens mest kjente tekster, Salme 23, er en slik «B&B».
David sier her om Herren at «Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til vann der jeg finner hvile» (v. 2) og at han «dekker bord for meg, like foran mine fiender», slik at «mitt beger renner over» (v. 5).

Akkurat som vi har forskjellige frokostvaner, kan vi også tillate oss å ha ulike «B&B»-vaner i kristenlivet, bare vi har dem med oss. Og kanskje særlig i fastetiden.
I stedet for å avstå fra visse typer fysisk næring kan det være en måte å markere fasten på at man tar til seg mer av den næringen vi får gjennom bønnen, gjennom det kristne fellesskapet, gjennom bibellesning og andakt.

Jeg hørte en gang om en som fortalte at han brukte én time i bønn hver dag, unntatt når han hadde det travelt.
- Hvor mye bruker du da? ble han spurt.
- Da bruker jeg to timer, svarte han.

Jeg for min del bruker nok verken én eller to timer i bønn til daglig, men jeg tenker at i et faste-perspektiv er det noe riktig ved den anekdoten, som dette vel er.
I fastetiden, som er en oppkjøring mot påsken, mot Jesu lidelse og død, men også hans oppstandelse; la oss ikke glemme det; trenger vi den ekstra «booster-dosen» som det gir å fokusere ekstra på «B&B» - bønn og bibel.

«Se, vi går opp til Jerusalem!»

Fastetiden er en vandring «opp til Jerusalem»; en vandring mot påske.
La oss bruke den til å følge Jesus og disiplene hans på denne vandringen, og la oss be om en velsignet fastetid!

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd; én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen