De søkte samme tempel

Andakt på Hafstad bedehus, Arendal, søndag 25. oktober 2015

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas, i det 19. kapittel, fra vers ni til 14; i Jesu navn:
«Til noen som stolte på at de selv var rettferdige, og så ned på alle andre, fortalte Jesus denne lignelsen: To menn gikk opp til tempelet for å be. Den ene var fariseer og den andre toller. Fariseeren stilte seg opp for seg selv og ba slik: ‘Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.’ Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: ‘Gud, vær meg synder nådig!’ Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt».

Slik lyder Herrens ord!

I alle Frelsesarmé-lokaler vil du finne en benk foran plattformen. Den kalles for «botsbenken», og er det nærmeste man kommer et alter i Frelsesarmeen. På engelsk kalles den ofte «the mercy seat» - nådestolen. Her kan de som ønsker det komme fram og knele. Her kan de be om frelse, men også om ny kraft og nytt mot.

Fra Frelsesarmeens første tid i England fortelles det om et møte i et slikt lokale der en av byens virkelig fine fruer kom fram til botsbenken og knelte. Hun ville ta imot Jesus. Men samtidig var det en annen som også kom fram – byens drukkenbolt; Jimmy. Og han knelte like ved siden av den andre. En av frelsessoldatene gikk bort til ham og sa: -Kan du flytte deg litt, Jimmy?
Da skal «den fine fruen» ha sett opp og sagt med tårer i øynene: - Hvorfor skal han det? Vi søker jo den samme Frelser…

I Frelsesarmeen har dette blitt en sang, og omkvedet er slik:
«We’re all seeking the same Saviour,
we’re all seeking the self same Lord.
We’re all cleaming the same cleansing,
we’re all finding our peace restored».

De søkte samme Frelser.

Teksten i dag handler om to som søker det samme tempel.
Fortellingen om fariseeren og tolleren er en av Jesu mest kjente liknelser.

Den står som et litterært fyrtårn i klasse med liknelsen om Den barmhjertige samaritan og liknelsen om Den fortapte sønn.
Den er blant de mest kjente, bibelske fortellinger.

Den har satt spor etter seg blant ordtakene. Vi snakker om å opptre «fariseisk» – det spørs om ikke uttrykket er en arv fra denne fortellingen, selv om den arven kanskje ikke er helt rettferdig. For hva tenker vi på når vi snakker om å være fariseisk? Har ikke det lett for å være et annet ord for «hyklersk»?

Og hva man ellers kan si om fariseeren i Jesu liknelse: Noen hykler var han ikke. Han var ærlig – ja, så ærlig at det nærmet seg dumhet.
Han begynte sin bønn med å takke Gud for at han ikke var som andre mennesker. Og i særdeleshet ikke som «den tolleren der».
Så fortalte han Gud om alt det gode han gjorde – Gud har jo så mye å passe på; kanskje hadde han ikke fått det med seg?

Faktisk forteller han nokså mye om seg selv ved hjelp av det han sier.

Slik vi har sett denne scenen for oss både i kunsten og gjennom søndagsskolens flanellograf, har fariseeren gjerne stått langt framme i templet, og han har bedt høyt og tydelig.
En parallell fra litteraturen:
Bjørnsons drama «Sigurd Slembe», med stoff fra Norgeshistorien, åpner med at den unge Sigurd kommer inn i kirken, kaster seg ned ved alteret og sier: - Nå skal du høre, hellig Olav! I dag vant jeg på Beintein. Beintein var den sterkeste i landet. Nå er jeg!

Jeg takker deg at jeg ikke er som andre mennesker…

Om tolleren får vi ikke vite annet enn at han var en toller. Han var – bokstavelig talt – «en toller og synder».

Det erkjente han. Bønnen hans var den kanskje mest grunnleggende frelsesbønn noen kan be: - Gud, vær meg synder nådig!

Vi ser to menn som er på vei inn i templet. De søker det samme tempel. De søker den samme Gud. La oss holde fast ved det. De gikk opp i templet for å be. De gikk dit – og søkte Gud.

To menn.
To typer.
Egentlig innbyr de begge – men særlig fariseeren – til en slags karikatur.
Det pompøse blir fort komisk.
Men det kan det stakkarslige også bli. I hvert fall hvis det ikke er oppriktig. Men her er det oppriktig.

La oss likevel prøve å legge fra oss den måten å betrakte dem på.
La oss prøve å se på fortellingen en gang til, helt forfra.

Hva ser vi da?
Vi ser to menn som er på vei inn i templet.
De søker det samme tempel. De søker den samme Gud.
La oss holde fast ved det. De gikk opp i templet for å be. De gikk dit – og søkte Gud.

Vi får også vite hvordan de bad.

Fariseeren bad: Jeg takker deg at jeg ikke er som andre mennesker!
La oss stanse litt der. «Jeg takker deg, Gud, at jeg ikke er som andre mennesker!»
Det var for så vidt en grei erkjennelse. Ingen av oss er «som andre mennesker».
Det er noe av det som er så spennende med Guds skaperverk.
En Gud som har fantasi nok til å gjøre hvert eneste snøfnugg forskjellig fra andre, skulle han ikke ha fantasi nok til å gjøre oss mennesker like forskjellige – vi som er det ypperste han har skapt?

Tolleren kunne for så vidt også ha sagt det: Jeg er ikke som andre mennesker.

Men fariseeren gjorde et poeng av dette, og brukte det poenget til å framheve seg selv:
Jeg er ikke som andre mennesker – for jeg er så from!
Jeg er ikke som andre mennesker – for jeg gjør så mye godt!

Tolleren ba ikke slik.
Han var ikke opptatt av andre mennesker.
Han var opptatt av Gud.
Og han var opptatt av sin egen situasjon i forhold til Gud: - Gud, vær meg synder nådig!

Vi kan si at begge ba en bønn om seg selv, for seg selv. Men det hvor fariseeren ba en bønn for å fortelle Gud hvor storartet han – fariseeren – var, ba tolleren en bønn som tok utgangspunkt i hvor syndig han var.

Eller: «Hvor syndig».
Jeg tror ikke det har noe for seg å gradere folks syndighet; at noen er så mye større syndere enn andre; er så mye verre enn andre. Vi kan kanskje tenke på den måten, rent menneskelig, men Gud tenker ikke slik.
Dette med «store» og «små» syndere, er et språk Gud ikke skjønner.
I Guds øyne er vi syndere – punktum.

Foran Guds trone blir det bare stillet ett eneste spørsmål: Søkte du tilgivelse for din synd. Ikke «dine synder», men «din synd» – ikke de ulike handlingene, men din syndige natur; den vi må frelses fra.

De søkte det samme tempel.
De søkte den samme Gud.
Men den ene søkte både templet og Gud for å vise seg fram. Den andre søkte templet og Gud for å få nåde. Derfor konkluderte Jesus så kategorisk som han gjorde: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke.

Begge hadde bruk for Guds nåde. Den ene visste det – de andre viste det.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd – én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen