«Redde, men glade…»

Preken i Risør Frikirke 1. påskedag 2015:

Dette glade evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, i det 28. kapittel og de ti første vers; i Jesu navn:
«Da sabbaten var over og det begynte å lysne den første dagen i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven. Med ett ble det et kraftig jordskjelv, for en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den. Han var som et lyn å se til, og drakten var hvit som snø. Vaktene skalv av redsel da de så ham, og de ble liggende som døde. Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: «Frykt ikke! Jeg vet at dere leter etter Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå! Skynd dere av sted og si til disiplene hans: «Han er stått opp fra de døde, og han går i forveien for dere til Galilea; der skal dere få se ham.» – Nå har jeg sagt dere det.»
Da skyndte de seg bort fra graven, redde, men jublende glade, og de løp for å fortelle det til disiplene. Og se, Jesus kom mot dem og sa: «Vær hilset!» De gikk fram og omfavnet føttene hans og tilba ham. Jesus sa til dem: «Frykt ikke! Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea. Der skal de se meg» (Matt 28, 1 – 10).

Slik lyder påskedagens evangelium!

Hva skjedde egentlig denne første påskemorgen?
De fire evangelistene forteller om det på hver sin måte.
Ifølge Markus var det tre kvinner som kom ut til graven, og mens de var på vei dit, begynte de å snakke om hvordan de skulle få rullet vekk steinen foran graven. Men da de kom fram, var steinen allerede rullet vekk, og «en ung mann» som var «kledd i en hvit, lang kjortel» satt på høyre side av graven. En engel.

Lukas forteller noe av det samme. Kvinnene kom til graven, og steinen var veltet bort og graven var tom. De gikk inn, men fant ikke Herren Jesu legeme, kan vi lese hos Lukas. Men med ett sto det to menn i skinnende hvite klær, og de fortalte dem: Han er ikke her, han er oppstått.

I Johannes-evangeliet kommer Maria Magdalena alene til graven, finner den tom, henter Peter, men blir selv stående utenfor graven å gråte. Og så møter hun Jesus. Han nevner navnet hennes. Det er denne fortellingen som Johan Halmrast ble inspirert av da han skrev «Maria Magdalenas jubel» - påskesalmen som vi har sunget sammen tidligere i denne gudstjenesten. For mange av oss er det denne fortellingen som nesten definerer påskemorgenen – dens under; den budskap.

Fire evangelister.
Men ikke fire fortellinger. Den samme fortellingen, men med litt ulike innfallsvinkler, litt ulike nyanser. Slik blir det alltid når fire personer skal gjenfortelle den samme hendelsen, referere den samme samtalen eller den samme talen. Det er nyansene som gir fortellingen troverdighet. Få ting er så mistenkelig i en etterforsking som at alle forklarer seg helt likt i alle detaljer.

Vår tekst i dag er hentet fra Matteus; den fjerde av evangelistene.

Matteus er den eneste av evangelistene som forteller om vaktpostene. De var øyenvitner til at en Herrens engel «steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den. Han var som et lyn å se til, og drakten var hvit som snø». Men dette må ha skjedd omtrent samtidig med at kvinnene kom fram til graven. Om vaktene leser vi at de «skalv av redsel da de så (engelen), og de ble liggende som døde», men det var kvinnene engelen henvendte seg til.
Det var de som fikk de beroligende ordene; det var de som fikk beskjed om det som hadde skjedd.

Da jeg skulle forberede meg til denne gudstjenesten og denne prekenen, leste jeg et sted: «Det buldrer gjennom de siste kapitlene i Matteus-evangeliet». Og det gjør det!

Når jeg kjører bil, særlig hvis jeg er alene, spiller jeg gjerne musikk. Og jeg spiller gjerne gospelmusikk. Elvis. Johnny Cash. Og Johnny Cash har en sang som heter «Matthew twentyfour» - Matteus 24.

Det er i dette kapitlet Jesus snakker om de siste tider og sin gjenkomst.
I omkvedet heter det:
«Matthew twenty-four is knocking at the door,
And there can't be too much more to come to pass.
Matthew twenty-four is knocking at the door,
And a day or one more could be the last.»

Matteus 24 banker på døra…
Det kan ikke være så mye mer som skal skje.
Matteus 24 banker på døra,
og neste dag kan være den siste.
Jordskjelv skal det være – krig, og rykter om krig.
Jo, det buldrer av Matteus 24.

Og det buldret på Golgata. Jordskjelv. Mørke midt på dagen.
Men i dag er det påskedag. Påskemorgen.

Vi er kommet til «Matthew twenty-eight» - Matteus 28.
Det buldrer også av Matteus 28: «Med ett ble det et kraftig jordskjelv, for en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den».

Men det er ikke bare bulder.
Det er også sang.
Det er også lovsang.
Og da er det at en annen gospelsang dukker opp i tanken,

For drøyt 100 år siden satt en amerikansk farmasøyt i en kjeller; han drev med fotografering, og denne kjelleren brukte han som mørkerom. Men han brukte det også som «tenkekammer» - det var hit han trakk seg tilbake når han hadde behov for stillhet rundt seg; behov for å tenke; behov for å be.

Denne dagen i 1912 var det som han fikk en åpenbaring, der han satt i mørkerommet, og han måtte gripe penn og papir og begynne å notere:
«I come to the garden alone,
While the dew is still on the roses,
And the voice I hear falling on my ear
The Son of God discloses.»

Så kommer omkvedet:
«And He walks with me, and He talks with me,
And He tells me I am His own;
And the joy we share as we tarry there,
None other has ever known».

Det er oppstandelsens hage denne sangen handler om – «In the Garden»; en klassiker innen gospelsang, spilt inn av Elvis, Jim Reeves og mange andre. «Jeg kom til hagen alene, mens duggen ennå var på rosene. Og røsten jeg hører åpenbarer Guds sønn for meg.»

Marias møte med Jesus i hagen. Som Halmrast, så også C. Austin Miles, som han het, mannen bak «In the Garden».

I norsk versjon heter den «Jeg vandrer i skyggenes lund». Og omkvedet:
«Å, han vandrer med meg, han trøster meg
Og han hvisker ømt du er min.
Og den fryd jeg får når han med meg går
helt fyller sjel og sinn».

Tilbake til Matteus.
Hva leste vi i teksten: «Da skyndte de seg bort fra graven, redde, men jublende glade, og de løp for å fortelle det til disiplene. Og se, Jesus kom mot dem og sa: «Vær hilset!»
«Redde, men glade» har jeg satt som overskrift for disse tankene som jeg prøver å dele med dere denne påskedagen.

Kvinnene som fikk budskapet om at Jesus var oppstått var «redde, men glade», ja faktisk: «jublende glade»! Og nå var de på vei til disiplene for å fortelle dem det de hadde hørt.
Og så møter de Jesus. Han kommer dem i møte – der i hagen.
Denne hagen som er den ene av de tre hagene som kristentroen ofte knytter an til: Edens hage; Getsemane hage og Oppstandelsens hage. Uskyldens hage – kampens hage – Seierens hage.
Det er i Seierens hage han møter de som tror på ham.
Hvorfor kom disse kvinnene til hagen? Hva slags ærend hadde de? De ville «se til graven», leste vi.

De fleste av oss har en grav eller flere som vi «ser til» av og til. Foreldre. Venner og slektninger. Kanskje en ektefelle. Kanskje et barn.

Da jeg var i Oslo for et par uker siden, var det en grav jeg også ville se til. Egentlig var det to. Mine foreldre ligger begravd i Oslo, på et felt på Vestre Gravlund som vi i Frelsesarmeen kaller "krigergravene". Her ligger mange av dem som har vært offiserer i Frelsesarmeen begravd, og der ligger også mine foreldre. Og dem var jeg innom og hilste på.

Men det var en annen grav jeg var mer opptatt av. For det første var jeg opptatt av om den ennå fantes. Det var graven til Johan Halmrast, han som satte kanskje de sterkeste ordene vi har i salmeboka om det å møte den oppstandne. Jeg regnet vel med at den var slettet.
Men den var ikke det. Den er der på Østre gravlund fremdeles.
Jeg fikk et kart, og jeg fant graven.
Der står navnet hans – fødselsdato og dødsdato. Og et vers:
«Han lever, og jeg skal få bringe
hans venner det salige ord.
Tenk, jeg! Som er ringest blant ringe!
Den minste han kjenner på jord!
Tenk, jeg skal hans hilsen frembære!
Å, kunne jeg synge det ut!
Mer kunne ei engler begjære
enn gå med så salig et bud.»

Det er over 100 år siden Johan Halmrast døde. Lenge var graven umerket, og man trodde den var slettet. Men så ble den funnet, og en stein kom opp. Der skal salmedikteren hvile til oppstandelsens morgen, den som påskemorgen bærer bud om.

Kvinnene regnet med å komme til en lukket grav; en forseglet grav.
De kom til en åpen grav. De kom til en tom grav.
«Du søkte din trøst i den døde
og dvelte ved gravnatten kun.
Så fikk du den levende møte!
Å, salige, salige stund.»

Jesu grav er ikke slettet. Den er tom. Han trengte den ikke lenger.

Trenger vi Jesu grav?

Vi trenger den ikke for å ha et sted å komme med blomster, for å minnes og for å savne.
I stedet kan vi komme til Jesu grav med bønn.
Og vi kan gå videre, fra Jesu grav, med takk og med lovsang i våre hjerter og på våre lepper.
«Dine øyne er fulle av glede!
Si, hva har de sett for å få slik glans?»
«De har sett Herren Jesus!
Han lever! Han gir livet mening og lys hver dag.»

Og i den samme sangen:
«Nei, det trengs ingen blomster til graven!
Jesus, du stod opp og du bor blant oss!
Våre øyne er til for å se deg.
Hendene er til for å tjene deg.»

Halleluja!

Da kvinnene hadde fått budskapet fra engelen, gikk de fra graven «redde, men jublende glade».

Så møtte de Jesus.
Og hans budskap var dette: «Frykt ikke!»

«…så fikk du den levende møte!
Å, salige, salige stund!»


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd;én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen