«Vi vil gjerne se Jesus»

Preken i Frikirken Akland (Risør) fastelavnssøndag 15. februar 2015

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, i det 12. kapittel, fra vers 20 til 33; i Jesu navn:

«Det var noen grekere blant dem som var kommet for å tilbe under høytiden. De gikk til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og sa: «Herre, vi vil gjerne se Jesus.» Filip gikk og fortalte det til Andreas, og sammen gikk de og sa det til Jesus. Jesus svarte: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv. Den som vil tjene meg, må følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være. Den som tjener meg, skal min Far gi ære.
Nå er min sjel fylt av angst. Men skal jeg så si: Far, frels meg fra denne timen? Nei, til denne timen skulle jeg komme. Far, la ditt navn bli herliggjort!» Da lød det en røst fra himmelen: «Jeg har herliggjort det og skal herliggjøre det igjen.»
Mengden som sto omkring og hørte dette, sa at det hadde tordnet. Andre sa: «Det var en engel som talte til ham.» Da sa Jesus: «Denne røsten lød ikke for min skyld, men for deres. Nå felles dommen over denne verden, nå skal denne verdens fyrste kastes ut. Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg.» Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle lide» (Joh 12, 20 – 33).

Slik lyder Herrens ord!


Det er ikke ofte en prekentekst rommer så mange prekener, eller tema for prekener, som den vi nettopp har lest.
Her er det materiale til minst tre ulike prekener. Jeg skal ikke holde alle tre, men heller holde én preken der jeg sier litt om hvert av de emnene som ligger i denne teksten.
For det første: De som ville se Jesus.
For det andre: Lignelsen om hvetekornet.
For det tredje: Røsten fra himmelen.
Og så begynner vi med slutten: Røsten fra himmelen.
Det er et motiv som har opptatt meg lenge.
Vi leser om røsten fra himmelen både i Det gamle og det nye testamente.
Skapelsesfortellingen: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Jorden var øde og tom, og mørke lå over havdypet. Men Guds Ånd svevet over vannet. Da sa Gud: «Det bli lys!» Og det ble lys. Gud så at lyset var godt, og han skilte lyset fra mørket. Gud kalte lyset dag, og mørket kalte han natt. Og det ble kveld, og det ble morgen, første dag» (1 Mos 1, 1-5).

Profeten Jesaia: «Da hørte jeg Herrens røst: Hvem skal jeg sende og hvem vil gå for oss?»

Ved Jesu dåp: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede» (Joh 3, 17).

Under forklarelsen på fjellet, forrige søndags prekentekst: «Dette er min Sønn, den elskede. Hør ham!» (Mark 9, 7).

Og nå i teksten som vi har lest.

I Henrik Ibsens drama «Brand» lyder også en stemme fra himmelen. I rollelisten heter denne rollen bare «En røst», og den opptrer i sluttminuttet av skuespillet. Det går et ras som fyller en hel dal, og begraver også den strenge og kompromissløse presten Brand, han som ikke har klart å vinne noen med sin strenghet og med sitt nær sagt «viljens evangelium», men bare støtt dem fra seg: Moren, konen, menigheten.
Idet raset går, roper Brand ut: «Svar meg Gud, i dødens Slug;- gjelder ei et frelsens fnug/manneviljens qvantum satis?» (Det betyr «tilstrekkelig mengde»).
Men idet snøen fyller dalen og begraver den strenge presten, lyder en røst fra himmelen: Han er deus caritatis! Han er nådens Gud!

Det er skrevet bøker om denne replikken. Hva betyr den? Hvordan skal den forstås? Den står der for seg selv, helt alene i dramaet: Han er nådens Gud.
«Herliggjør ditt navn!» ropte Jesus. Og Gud svarer: «Jeg har herliggjort det og skal herliggjøre det igjen!»

Lignelsen om hvetekornet.
Det var såmannssøndag for tre uker siden. Lignelsene om såkornet kjenner vi. Ordet og vitnesbyrdet som sås ut og starter en prosess. Lignelsen om hvetekornet sier noe av det samme: «Om ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det bare med det ene kornet.» Dette gjelder alt såmannsarbeid; all utplanting. Settepoteten som gir liv til mange nye poteter, men selv dør den.
Jesus vet hva som venter ham. Det har skjedd mange ting i de kapitlene som fører fram til denne teksten. Jesus har vakt opp Lasarus fra de døde. Han er blitt salvet av Maria. Han har hatt sitt inntog i Jerusalem. Så er det en gruppe grekere som oppsøker Jesus, og han taler med dem og til dem. Det er som om noe går opp for mennesket Jesus. Han skal lide og dø for frelse verden. Ikke bare jødene, men hele verden. Grekere, romere, «barbarer» - alle folkeslag.
«Vi vil gjerne se Jesus!»

Nå er vi tilbake ved utgangspunktet. Nå er vi der som denne prekenen henter sitt tema. Hva er det å se Jesus? Hvordan kan vi klare å se Jesus?

Det ble lest fra profeten Jesaia tidligere i denne gudstjenesten. Det var en tekst om å se Jesus. Om å se Guds utsending:
«Hvem trodde budskapet vi fikk?
Hvem ble Herrens arm åpenbart for?
Han skjøt opp som en spire for hans ansikt,
som et rotskudd av tørr jord.
Han hadde ingen herlig skikkelse vi kunne se på,
ikke et utseende vi kunne glede oss over.

Han var foraktet, forlatt av mennesker,
en mann av smerte, kjent med sykdom,
en de skjuler ansiktet for.
Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe.»

Vi så ham, sier profeten, men han var da ikke noe å se på? En man skjuler ansiktet for. Ingen herlig skikkelse. Ikke et utseende å glede seg over. Foraktet, forlatt. En mann av smerte; en mann av sykdom.
Og likevel…

«Evangeliet i Det gamle testamente» kalles dette siste verset fra Jesaia-teksten, og jeg siterer det slik jeg lærte det en gang: «For han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.»
Da jeg var ung frelsesoffiser på 1970-tallet sang vi dette verset.

«Vi vil gjerne se Jesus!»

Vi har lagt åpenbaringstiden i kirkeåret bak oss. Nå går vi inn i fastetiden.
De som fikk åpenbaringer av Jesus i de tekstene som er for åpenbaringstiden, var Jesu eget folk: Simeon og Anna i Templet, bryllupsgjestene i Kana, disiplene, fariseerne og de skriftlærde.
Fastetiden åpner med at noen grekere kommer til disiplene. De vil også se Jesus. Evangeliets perspektiv utvides. Frelsen er for alle folkeslag. Alle skal kunne se Jesus.
Se ham – kjenne ham – vite hvem han er.

Dette 12. kapitlet hos evangelisten Johannes begynner med at Jesus blir salvet i Betania av Maria. Maria kjenner vi fra før, enda så mange Maria-er det er i evangeliet. Dette er søsteren til Marta og Lasarus. Hun kom med en dyr krukke som inneholdt dyr salve, og duften av den salven fylte hele huset.
Hva lå det i denne handlingen? Jesus selv sa det slik: «Hun har spart salven til den dagen jeg skal begraves» (v. 7) – en sterk, symbolmettet handling. Maria kjente Jesus – hun visste hvem han var.

Inntoget i Jerusalem. Hosianna-ropene. Folkets hyllest. Men visste de hvem han var?
Flere arenaer på kort tid der det på ulike måter har vært fokusert på hvem Jesus er. Så kommer disse grekerne og spør om å få se ham. De går ikke rett på Jesus, de går via en mellommann: Filip fra Betsaida. Om ikke Filip var greker selv, bar han i hvert fall et gresk navn. Kanskje kjente de ham fra før? Det var et gresk miljø i Filips hjemby. Og Filip går også via en mellommann: Andreas.

Andreas – la oss stanse for ham et øyeblikk.
Det er ikke ofte vi leser om Andreas i evangeliene. Men de gangene vi gjør det, leser vi at han førte noen til Jesus. Sin bror Simon. Noen grekere. Andreas og Filip tok grekerne med seg og presenterte dem for Jesus.
Og hvordan reagerer så Jesus?
«Timen er kommet da Menneskesønnen skal herliggjøres!»

Frelsestilbudet gjelder ikke bare de som står innenfor det jødiske fellesskapet, det være seg religiøst, etnisk eller nasjonalt: Det gjelder alle! Alle folkeslag! Alle mennesker! Jo, timen er kommet da Jesus Kristus skal bli herliggjort. Men før det kan skje, må mannen fra Nasaret, mennesket Jesus, gå gjennom en prøve. Han skal oppleve å bli forrådt, bli sveket, bli tatt til fange, bli pint, bli fornedret og bli drept.

«Hvem trodde vel det budskap vi hørte?» spurte profeten i den gamle pakt. Og apostelen Paulus skrev til menigheten i Korint, i den andre teksten vi har hørt lest her i gudstjenesten: «For jøder spør etter tegn, og grekere søker visdom, men vi forkynner en korsfestet Kristus».

Er det å bli herliggjort?
Hva var det Jesus hadde sagt til Nikodemus, under den samtalen de to hadde hatt en stund før? «Og slik Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli løftet opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv» (Joh 3, 14-15).

Den Kristus som er løftet opp, er den Jesus som ble korsfestet. Derfor er det vi forkynner en korsfestet Kristus.
Biskop Per Lønning sa det slik, i en langfredagstale som vakte mye debatt i ettertid, men dette bør bli stående uimotsagt: «Korset er Guds eneste adresse på jorden»!

Jesus sier det slik i dagens tekst: «Om ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det med det ene kornet...».
Dette er den herliggjørelse Jesus blir gjenstand for: At han ikke bare blir stående som en slags historiens soloartist, men som det hvetekornet som bærer rik høst. Fordi det er villig til å dø.

Og dette er det som bekreftes gjennom røsten fra himmelen, når den svarer på Jesu bønn om at Fars navn skal bli herliggjort gjennom ham: «Jeg har herliggjort det, og jeg skal herliggjøre det igjen!»

Når skjedde det? Når skjer det?
Det skjedde da Jesus sto opp igjen fra de døde.
Det skjedde da han fór opp til himmelen.
Det skjedde da han sendte sin Hellige Ånd.

Det skjer hver gang noen blir født på nytt ved troen på Jesus Kristus; det skjer hver gang de troende samles til bønn og fellesskap.

Det skjer hver gang noen folder sine hender og sier: «I Jesu navn!»


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen