Ugresset i hveten

Andakt på Prøysen-kveld i Arendal korps
søndag 27. januar 2013


Dagens andaktsord er dagens prekentekst på Såmannssøndagen, og den henter vi fra Matteus evangelium, det 13. kapittel, versene fra 24 til 30; i Jesu navn:



«(Jesus) la fram for dem en annen lignelse og sa: «Himmelriket kan sammenlignes med en mann som hadde sådd godt korn i åkeren sin. Og mens alle sov, kom fienden hans og sådde ugress blant hveten og gikk sin vei. Da kornet skjøt opp og satte aks, kom også ugresset til syne. Tjenerne gikk til jordeieren og sa: «Herre! Var det ikke godt korn du sådde i åkeren? Hvor kommer da ugresset fra?» «Det har en fiende gjort», svarte han. Tjenerne spurte ham: «Vil du vi skal gå og luke det bort?» «Nei», svarte han, «for når dere luker bort ugresset, kunne dere samtidig komme til å rykke opp hveten. La dem begge vokse der sammen til høsten kommer. Og når det er tid for innhøsting, skal jeg si til dem som høster inn: Sank først sammen ugresset og bind det i bunter for å brenne det. Men hveten skal dere samle i låven min».»

Slik lyder Herrens ord!

Jesu lignelser!
Vi har jo hatt et fokus på litteratur i kveld, og jeg har ofte tenkt på Jesu lignelser i et slikt perspektiv. Lignelsene står i samme litterære tradisjon som de såkalte Æsops fabler. «Eksempelfortellinger» kalles det også. Men der hvor fablene handler om dyr med menneskelige egenskaper – reven og kråka, for eksempel – handler Jesu lignelser om hverdagsmennesker. Og de aller fleste lignelsene er fortellinger om livet, fra livet. Og disse hverdagserfaringene bruker han for å skildre hvordan Guds rike er. Vi leste det her i denne lignelsen: «Himmelriket kan sammenlignes med en mann som hadde sådd godt korn i åkeren sin».
Så når Jesus skal skildre hvordan himmelriket er, bruker han eksempler fra hverdagslivet.

Jeg synes at flere av Jesu lignelser står som påler i verdenslitteraturen. De favner vidt, fra store, episke fortellinger - «Den fortapte sønn» kan være et stikkord – til de mange korte fortellingene. Jeg sier korte, ikke små, for om de består av få ord, kan fortellingen være stor og dramatisk. Vi har fortellinger om den gode hyrde og vi har fortellinger om såmannen. Vi har fortellinger om den kloke forvalter og om den ubarmhjertige medtjeneren. Vi har lignelsen om mynten som ble borte – den er kort.

Noen ganger bruker Jesus det samme motivet flere ganger. Det er såmannssøndagen i dag, og vi har flere såmannsliknelser i evangeliene. Vi har to som ser forholdsvis like ut når vi leser dem, men når vi studerer dem, ser vi at de faktisk er veldig forskjellige. Den ene handler om såkornet, den andre om jordsmonnet.
Og så har vi dagens tekst. Dagens såmannslignelse; vi kan kanskje kalle den for «den negative såmannslignelsen». Hvorfor negativ? Fordi den ikke handler om bare én såmann, men om to. Om bonden som sådde godt korn og om fienden som sådde ugress.

«Godt korn», er uttrykket som brukes. Det var ikke noe ugressfrø i dette kornet; det var ublandet, det var rent. Det hadde alle forutsetninger for å bære god frukt. Men så kommer altså en fiende og sår ugressgrø etter at det gode såkornet er kommet på plass og har begynt å spire. Jeg håper ikke dette var en del av bondens hverdag, men sånne ting kan nok ha skjedd – kan kanskje skje også? En form for hevn? En form for sabotasje? Det kan gi seg mange utslag. Noen opplever at dekkene på bilen deres blir skåret opp. Andre opplever at noen hacker seg inn i datasystemet deres. Noen opplever at blomster og trær blir skadet, ødelagt, revet opp. Andre opplever hån, mobbing, trakasserier. Det er ting som kan skje av villet ondskap eller det kan skje i tilsynelatende tankeløshet. Opprinnelsen er den samme. «Det har en fiende gjort!»

Jeg har lest at det ugresset som ble sådd sammen med hveten sannsynligvis var et giftig raigress som til å begynne med likner på hvete, helt til frukten på det blir synlig. Den er nemlig svart.

Vi kan altså se det for oss: Det spirer og gror i hveteåkeren. Man ser for seg at her kommer det masse hvete, og så plutselig: Det er jo ikke bare hvete! Det er ugress også! Giftig ugress! Hvor kommer det fra?
Bonden vet svaret: «Det har en fiende gjort!»

«Fienden» i bibelsk språkbruk er først og fremst en: Det er djevelen. Guds motstander. Guds fiende.
Hvordan kunne bonden vite det? Kanskje forsto han tidlig hva som hadde skjedd? Men det ville jo ikke vært praktisk mulig å gå ut i åkeren igjen og plukke såkornene fra hverandre – det er godt, det er dårlig, det er godt, det er dårlig.
Heller ikke spirene ville han kunne plukke ut på den måten. Først når man begynner å se fruktene, blir «identiteten» avslørt, så og si – Jesus sier jo i en annen sammenheng at «på fruktene skal treet kjennes».

At det finnes gode og onde krefter – gode og onde mennesker; gode og onde handlinger – er en urgammel erkjennelse. Fortellingen om syndefallet forklarer hvorfor det er slik. Det er den første gangen vi leser om fienden; motstanderen; den gang i skikkelse av en slange.
I denne lignelsen sier Jesus egentlig: Ja, slik er det! Enten vi tolker hveteåkeren som et bilde på menneskeheten eller på kirken: Slik er det. Fienden har sådd sitt ugress blant oss. Det finnes tanker og holdninger, gjerninger og konsekvenser som ikke hører hjemme der. Hva sier lignelsen om dette?
«Tjenerne spurte (bonden): - Vil du vi skal gå og luke det bort? - Nei, svarte han, - for når dere luker bort ugresset, kunne dere samtidig komme til å rykke opp hveten. La dem begge vokse der sammen til høsten kommer. Og når det er tid for innhøsting, skal jeg si til dem som høster inn: Sank først sammen ugresset og bind det i bunter for å brenne det. Men hveten skal dere samle i låven min.»

Litt lenger ut i dette samme kapitlet er det en annen lignelse som handler om noe av det samme. Det er lignelsen om fiskenoten. Alle fiskene som kom i noten, ble dratt inn. Men det som ikke kunne brukes, det ble kastet, og det som var egnet til mat, det ble tatt vare på.

Det er såmannssøndag i dag.
Det er en dag for å tenke på såmannskallet – såmannsarbeidet. Det å være såmenn og såkvinner, men også for det å selv være såkorn – det å selv representere det gode der vi er; være vitner, dele vitnesbyrd, representere det gode såkornet.

I det virkelige liv tror jeg nok man luker vekk ugress når man ser det. Men Jesus bruker et bilde, og bilder har sin begrensning. For mennesker er ikke enten hvete eller ugress. Evangeliet er et budskap om at den som har vært i den ondes tjeneste, kan endre seg, ja, mer enn det: Bli forvandlet. Bli frelst.
Derfor venter Jesus til høsten kommer. Det er da resultatet vil vise seg. Det er da dommen faller. «La dem begge vokse der sammen til høsten kommer. Og når det er tid for innhøsting, skal jeg si til dem som høster inn: Sank først sammen ugresset og bind det i bunter for å brenne det. Men hveten skal dere samle i låven min».

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen

Navnet over alle navn....

Andakt i Grønland korps lørdag 19. januar 2013

Andaktsordet henter vi fra 2 Mos 3, 13 – 15, og vi leser i Jesu navn:

«Da sa Moses til Gud: «Sett at jeg går til israelittene og sier til dem: Deres fedres Gud har sendt meg til dere, og de så spør meg: Hva er hans navn? Hva skal jeg da svare dem?» Gud svarte Moses: «Jeg er den jeg er.» Og han sa: «Slik skal du svare israelittene: Jeg er har sendt meg til dere.» Og Gud fortsatte: «Du skal si til israelittene: Herren, fedrenes Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har sendt meg til dere. Dette er mitt navn til evig tid, dette skal jeg kalles fra slekt til slekt. »

Slik lyder Herrens ord!

Hva heter du? Hvem er du?
Det er et spørsmål de fleste av oss har fått. Når vi møter noen, er dette omtrent det første vi sier. Vi presenterer oss og sier hvem vi er. Og «hvem vi er» vil si navnet vårt. Jeg er Nils-Petter Enstad. Det er den jeg er. Jeg presenterer meg ikke ved å si «jeg er forfatter» eller «jeg er frelsessoldat». Det er hva jeg er – ikke hvem jeg er. Det er en del av identiteten min, men ikke selve identiteten.
Navnet vårt er nøkkelen til hvem vi er. Derfor er det regnet for å være en alvorlig ting å gi seg ut for å være en annen enn den man er. Noen har tatt meg for å være Jahn Otto Johansen. Jeg kunne kanskje bløffe og gi meg ut for å være ham. Han er også forfatter. Vi er kolleger. Men jeg er ikke ham. Og han er ikke meg.

Min far het Oskar. Og jeg har en sønnesønn som heter Oskar. Han ble født mange år etter at min far døde. Og første gang han så sin oldefars grav, stusset han veldig. «Oskar Enstad? Det er jo meg, det!» Navnet er en nøkkel. Det forteller hvem vi er.
Vi leste her om en utfordring Moses sto ovenfor. Han hadde møtt Gud. Gud hadde talt til ham. Nå skulle han vende tilbake til folket med det budskapet han hadde fått. Men hvem skulle han hilse fra? Folket levde i en kultur med mange guder. Egypt var fullt av guder. Farao – kongen – ble regnet som en gud.
«Sett at jeg går til israelittene og sier til dem: Deres fedres Gud har sendt meg til dere, og de så spør meg: Hva er hans navn? Hva skal jeg da svare dem?»

Det står ikke noe om hva slags forhold folket hadde til Gud under denne siste fasen av oppholdet i Egypt. Det var gått 400 år siden Jakob og sønnene hans kom til Gosen. Jakob hørte til patriarkene. Sønnene var stamfedrene til Israels 12 stammer. Men det står ingenting om hva slags gudstjenesteliv folket hadde – hva slags tilbedelse, hva slags åpenbaringer de fikk. Kanskje var det ingen åpenbaringer på de 400 årene mellom Jakob og Moses?
Men nå åpenbarte Gud seg, og han åpenbarte seg for Moses. Han talte til Moses, gav ham et oppdrag. I versene forut for det som er lesetekst i morgen, sier Herren dette til Moses: «Jeg har sett mitt folks nød i Egypt og har hørt skrikene deres under slavedriverne. Jeg kjenner deres smerte. Jeg har steget ned for å fri dem ut av hendene på egypterne og føre dem opp fra dette landet og inn i et godt og vidstrakt land, inn i et land som flyter av melk og honning (…). For nå har skriket fra israelittene nådd meg, og jeg har også sett hvor hardt egypterne undertrykker dem. Gå nå! Jeg sender deg til farao. Du skal føre mitt folk, israelittene, ut av Egypt.»

Noe må ha vært holdt levende i folkets tanke i disse 400 årene. Uttrykket «Abrahams, Isaks og Jakobs Gud» må ha gitt mening. Men uansett hvor mye eller lite folket husket - Herre hadde ikke glemt folket. «Jeg har sett mitt folks nød i Egypt og har hørt skrikene deres under slavedriverne. Jeg kjenner deres smerte. (...) For nå har skriket fra israelittene nådd meg.»

Mange av oss husker den gamle negro spiritualsangen: «When Israel was in Egypt’s land: Let my people go». Og omkvedet: «Og down, Moses, way down in Egypt’s land, Tell old Pharao to Let My People Go». - «La mitt folk fare!»

Hvem er det som kan gi en konge en slik befaling? Det må være en som står over kongen! Hvem kan gi et undertrykt folk et slikt budskap? Det må igjen være en som står over kongen!
Men hvem er det? Hvem skal jeg si har sendt meg, spør Moses. Hva er ditt navn?
«Gud svarte Moses: «Jeg er den jeg er.» Og han sa: «Slik skal du svare israelittene: Jeg er har sendt meg til dere.» Og Gud fortsatte: «Du skal si til israelittene: Herren, fedrenes Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har sendt meg til dere. Dette er mitt navn til evig tid, dette skal jeg kalles fra slekt til slekt.» «Jeg er den jeg er.» Og: «Slik skal du svare israelittene: Jeg er har sendt meg til dere.»

Jeg Er. Jahve. Herren. «Du skal si til israelittene: Herren, fedrenes Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har sendt meg til dere. Dette er mitt navn til evig tid, dette skal jeg kalles fra slekt til slekt.»
I Det nye testamente leser vi også om navn som en nøkkel.
I Apg 4, for eksempel, da apostlene ble ført fram foran rådet og forhørt, og de ble spurt: «Med hvilken kraft og i hvilket navn har dere gjort dette?» Da ble Peter fylt av Den hellige ånd og svarte dem: «Rådsherrer og eldste i folket! Når vi i dag blir forhørt på grunn av en velgjerning mot en syk mann og blir spurt om hvordan han er blitt helbredet, så skal dere alle, og hele Israels folk, vite dette: Når denne mannen står frisk foran dere, er det ved navnet til Jesus Kristus, nasareeren, han som dere korsfestet, men som Gud reiste opp fra de døde. Han er steinen som ble vraket av dere bygningsmenn, men som er blitt hjørnestein. Det finnes ikke frelse i noen annen, for under himmelen er det ikke gitt menneskene noe annet navn som vi kan bli frelst ved.»

«Navnet over alle navn er Jesus» - det er en kjent strofe fra en kjent sang.
Det går en linje fra det budskapet Moses fikk ved den brennende busken, via Peters tale til rådet i Jerusalem og til oss, her vi sitter i dag, og bekjenner oss til dette navnet.

Amen

Han er hodet for kroppen

Preken i Askim korps andre søndag etter Jesu navnedag, 13. januar 2013

Dagens prekentekst er hentet fra apostelen Paulus' brev til menigheten i Kollosæ, første kapittel, fra vers 15 til 20; i Jesu navn:

«Han er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte.
For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter – alt er skapt ved ham og til ham.
Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen.
Han er hodet for kroppen, som er kirken. Han er opphavet, den førstefødte fra de døde, så han i ett og alt kan være den fremste.
For i ham ville Gud la hele sin fylde ta bolig,
og ved ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden, og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset».

Slik lyder Herrens ord!


Da jeg rundt 1990 studerte det faget som den gang het «kristendomskunnskap», hadde vi to metoder for arbeid med bibeltekster. Den ene var «detaljanalyse», den andre var «hovedtrekksanalyse».
I detaljanalysen tok vi for oss en forholdsvis kort tekst, og så gikk vi inn i den, ledd for ledd, punkt for punkt. Skulle jeg gjort det med denne teksten, ville det blitt en lang preken. For her er det mange temaer man kan ta fatt i.

Det er en rik tekst; la oss starte der. Den er poetisk. Man regner faktisk med at det er en gammel hymne – en urkristen hymne eller salme som har vært i bruk i den kristne kirke helt fra den aller første tiden. Brevet til de kristne i Kollosæ er ett av de brevene Paulus skrev mens han satt i fangenskap i Roma, en gang mellom år 60 og 62.

Kollosæ var ikke blant de menighetene Paulus hadde grunnlagt, og da brevet ble skrevet hadde han heller ikke besøkt menigheten. Men den hørte til i hans «tilsynsområde»; det var en av de menighetene som lyttet til ham. Kanskje fordi Epafras - han som grunnla menigheten - var blitt vunnet gjennom Paulus. En annen venn av Paulus var Filemon, han som er adressat for det eneste private brevet vi har fra Paulus, der han ber for den bortløpte slaven Onesimus.

I åpningshilsenen skriver han: «Paulus, etter Guds vilje Kristi Jesu apostel, og vår bror Timoteus hilser de hellige i Kolossæ, de troende søsken i Kristus: Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far! Vi takker alltid Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, når vi ber for dere. For vi har fått høre om deres tro på Kristus Jesus og om kjærligheten dere har til alle de hellige på grunn av håpet som venter dere i himmelen. Dere har alt nå fått høre om dette gjennom sannhetens ord, evangeliet som er kommet til dere (...). Det var dette dere fikk lære av vår kjære medarbeider Epafras, som er en trofast Kristi tjener for dere. Han har også fortalt oss om kjærligheten dere har i Ånden. Fra den dag vi fikk høre dette, har vi ikke holdt opp med å be for dere. Vi ber om at dere må bli fylt av kunnskap om Guds vilje og få all den visdom og innsikt som Ånden gir. Da kan dere leve et liv som er Herren verdig, og som helt og fullt er til glede for ham, så dere bærer frukt i all god gjerning og vokser i kjennskap til Gud».

Etter åpningshilsenen går så Paulus over til undervisningen. Og den åpner han med å sitere denne hymnen.
Salmene hadde en spesiell funksjon i urkirken – og bør kanskje ha det i vår tid også. De var en del av undervisningen. Paulus skriver i det samme brevet, kapittel 3,16: «La Kristi ord få rikelig rom hos dere! Undervis og rettled hverandre med all visdom, syng salmer, viser og åndelige sanger til Gud av et takknemlig hjerte». Salmesangen var altså ikke en form for programvare eller tidtrøyte; den var en del av undervisningen.

Leseteksten som er satt opp for denne søndagen, er også en hymne. Hele kapitlet i Jes 53 er en slik hymne, eventuelt flere hymner på rad. Det er ikke et spesielt langt kapittel – 12 vers i alt. Leser man hele kapitlet, er det naturlig å dele den inn i minst to, kanskje tre hymner. De fem første versene er den første av disse; den som slutter med det verset som gjerne kalles «evangeliet i Det gamle testamente»: «Men han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger; straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått lægedom»; som er formen jeg lærte dette verset i – bibeloversettelsen fra 1930. Og skal vi snakke om poesi, synes jeg nok den poetiske kraften er større i den gamle versjonen enn i det vi har nå.
Den neste er fra vers 6 til 10, og så kan kanskje de to siste leses som den tredje av hymnene i dette kapitlet.

Så kan man spørre: Hvorfor er disse diktene – salmene – med i Bibelen og hvorfor har de fått status som «Guds ord»? Hadde salmistene i Det gamle testamente og i urkirken en kanal – inspirasjon – som dagens salmediktere ikke har? Vi har jo hatt noen debatter om salmer i Norge i de senere år – hva slags tekster som bør med i salmeboka og hvilke som ikke hører med der. Nordahl Griegs tekst «Til ungdommen» er det nyeste eksemplet. Erik Bye skrev en tekst han kalte «Blå salme» - men er en tekst en salme bare fordi dikteren kaller den det? Selvsagt ikke! Det minste man må kunne kreve av en salme, er at den handler om Gud, og da mener jeg Gud slik vi kjenner ham gjennom Bibelen. Skaperen. Faderen. En kristen salme bør dessuten si noe om Jesus. Frelseren.
Men jeg tror verken tekstene i Salmenes Bok eller noen av de hymnene vi finner i Det nye skal vurderes som «vanlige» dikt eller salmer. Når disse avsnittene fra Guds ord har fått denne formen, handler det ikke minst om pedagogikk. Vi kjenner uttrykket «pugge som salmevers», ikke sant? Utenatlæring? På engelsk heter det «to know by heart» - «å kjenne med hjertet; i hjertet», en hjertets kunnskap; en hjertets hukommelse. Hva leser vi om Maria i forbindelse med julen? «Maria grunnet på disse ord, og gjemte dem i sitt hjerte» - hun kunne dem «by heart». Pascal sier forresten noe liknende: «Hjertet har en forstand som forstanden ikke fatter».

Åpenbaringene fikk kanskje denne poetiske formen for at folket skulle huske dem?
Vi ser noe av det samme når det gjelder hvordan man memorerte viktige hendelser for eksempel i sagatida. Da brukte man kvadene. Det var også dikt eller sanger som refererte viktige fortellinger fra historien. Kvadene var en av de viktigste kildene Snorre Sturlason hadde da han skrev det vi kjenner som kongesagaene. Slik også i bibelsk tid. Hymnene var en måte å memorere Guds ord på; memorerere Guds åpenbaringer på. Når Jesaja skriver om den lidende Herrens tjener, slik han gjør i kapittel 53, er det ikke bare fordi han skriver et veldig godt dikt. Det er fordi han får en åpenbaring. En åpenbaring som på mange måter setter ham litt ut:
«Hvem trodde budskapet vi fikk? Hvem ble Herrens arm åpenbart for?
Han skjøt opp som en spire for hans ansikt, som et rotskudd av tørr jord.
Han hadde ingen herlig skikkelse vi kunne se på, ikke et utseende vi kunne glede oss over.
Han var foraktet, forlatt av mennesker, en mann av smerte, kjent med sykdom, en de skjuler ansiktet for.
Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe.
Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han.
Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget.
Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder.
Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet.»

Sangen om den lidende Herrens tjener, kalles denne teksten.

La oss vende tilbake til menigheten i Kollosæ.
Vi vet ikke hvem som formulerte det som er dagens tekst.
Det var nok ikke Paulus.
Jeg tror snarere at Paulus åpner sin undervisning brevet til menigheten i Kollosæ med denne teksten for å gi menigheten noe de ville kjenne igjen og som Paulus også kjente: «Vi snakker samme språk» - «Vi har den samme erfaring» - «Vi deler den samme innsikt om hvem Jesus er»:
«Han er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte.
For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden,
det synlige og det usynlige,
troner og herskere, makter og åndskrefter –
alt er skapt ved ham og til ham.
Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen.»

Denne teksten minner om en tekst vi kjenner godt fra Johannes-evangeliet. Det er den såkalte Johannes-prologen; innledningen til det vi kan kalle «øyenvitneevangeliet» i Det nye testamente; det som stammer fra «den disippel Jesus elsket»; den yngste i disippelflokken.
Leseteksten fra Johannes-evangeliet for denne søndagen er ikke en del av denne prologen. Det er de ordene Døperen Johannes sa om Jesus: «Se, der er Guds Lam som bærer verdens synd», og hvor han sier at riktignok døper han med vann, men han som skulle komme etter ham, han skulle døpe med Den Hellige Ånd og ild.
Men hva heter de i Johannes-prologen?
«I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.
Han var i begynnelsen hos Gud.
Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til.
Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys.
Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.»

Et viktig tema i brevet til menigheten i Kollosæ er forståelsen av Jesus.
Hvem var Jesus? Jesus selv var opptatt av det. Hvem sier folk at jeg er? Hvem sier dere at jeg er?
Hva tenkte de kristne i Kollosæ om dette?

Kollosæ lå i Lille-Asia, i dagens Tyrkia. Det var en del av verden der mange impulser fløt sammen. Det preget også menigheten. De kristne fikk mange slags signaler fra mange kanter. De handlet om kosthold, om askese og om endetiden. Akkurat i Kollosæ fikk dette temaet en særlig aktualitet, for i år 62 ble byen utslettet av et jordskjelv, og ble ikke bygd opp igjen.

Men hovedbudskapet i brevet er dette: Ikke lytt til falske menneskekrav. Ikke lytt til falsk lære. Og hva er falsk lære? Det er forkynnelse som sier noe annet om Jesus enn det han sier om seg selv.
Se på Jesus. Se på Jesus – slik han er.
Det er også budskapet i den hymnen han innleder med.

Vi er i den fasen av kirkeåret som kalles «åpenbaringstiden». Vi har hatt Jesu navnedag, med fortellingen om Simeon i templet; vi har hatt «helligtrekongers dag», med fortellingen om de vise menn fra øst, og i dag minner tekstene oss om enda en side ved Jesus. Ikke barnet, denne gang, men den lidende Herrens tjener; Guds Lam som bærer verdens synd og det som er kjernen i denne teksten fra Kollosserbrevet: «Han er hodet for kroppen, som er kirken. Han er opphavet, den førstefødte fra de døde, så han i ett og alt kan være den fremste.»

Hva er det Paulus vil formidle?
Jeg tror det er dette: Kjære kristne i Kollosæ, dere som får så mange impulser; dere som utsettes for så mye som vil påvirke dere. Hold fast på dette: Jesus Kristus «er hodet for kroppen, som er kirken. Han er opphavet, den førstefødte fra de døde, så han i ett og alt kan være den fremste».

Hva er kristendom? Hva er kristen tro?
Til sjuende og sist er det én eneste ting: Troen på Jesus fra Nasaret som verdens frelser. Troen på at Jesus led og døde for menneskenes synd – og at han sto opp igjen fra de døde. «Straffen er lagt på ham for at vi skulle få fred, og ved hans sår har vi fått lægedom.» Det er kristendom. Det er kristen tro.
Foran årsskiftet 1899/1900 ble William Booth spurt om hvilke farer han mente truet i det nye århundret – altså 1900-tallet. En av de tingene han nevnte, var dette: Kristendom uten Kristus. Han nevnte også: tilgivelse uten omvendelse, frelse uten gjenfødelse og himmel uten helvete.
Paulus skriver også: «...ved ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden, og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset».
William Booth igjen; da han ble spurt om hva som er det sentrale i Frelsesarmeens teologi. Han svarte med fire ord: «Det blødende Guds Lam». «...ved ham ville Gud forsone alt med seg selv, (...) da han skapte fred ved hans blod på korset».

Se hvem Jesus er – «Han er hodet for kroppen, som er kirken».

Dette med «hodet», er et bilde vi kjenner igjen. Vi finner det i det første brevet til menigheten i Korint, der Paulus bruker dette bildet veldig detaljert, ikke bare hodet, men hele kroppen, og at kropp og hode hører sammen. Kroppen er menigheten – hodet er Kristus.

Hva er en kristen kirke? Er det bare en organisasjon? Nei, skriver Paulus både her og andre steder. Kirken er en kropp. Kirken er noe som er levende. Ikke noe som er skrudd sammen, som er skapt eller laget, men født. «Den førstefødte», kaller han Jesus. «Født, ikke skapt», heter det uttrykkelig om Jesus i en av de eldste trosbekjennelsene vi kjenner, nemlig den nikenske. Her heter det:
«Jeg tror på én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen fra evighet. Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av den sanne Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved ham er alt blitt skapt.»

Se Jesus som han er: «Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av den sanne Gud.»
Se, der er Guds Lam, som bærer verdens synd. Sangen om den lidende Herrens tjener.
Vi har allerede sunget i dag ”La meg få se ditt ansikt, kjære Jesus, ja, se meg glad på all din herlighet”.
Må han få åpne våre øyne, så vi kan få se hans herlighet – og vår rikdom; vi som er Guds barn og Kristi medarvinger!

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen