Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas, i det sjuende kapittel og fra det ellevte til det syttende vers; i Jesu navn:
Kort tid etter gav Jesus seg på vei til en by som heter Nain. Disiplene og en stor folkemengde drog sammen med ham. Som han nå nærmet seg byporten, ble en død båret ut for å begraves. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Sammen med henne kom et stort følge fra byen. Da Herren fikk se enken, ble han fylt av medlidenhet med henne og sa: «Gråt ikke!» Så gikk han bort og la hånden på båren. De som bar den, stanset, og han sa: «Unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus gav ham til hans mor. Alle ble da grepet av ærefrykt, og de priste Gud. «En stor profet er oppreist blant oss,» sa de, «og Gud har gjestet sitt folk.» Og ryktet om dette kom ut i hele Jødeland og områdene omkring.
Slik lyder Herrens ord!
Vi har mange fortellinger i evangeliene om situasjoner der Jesus sto overfor det vi må kunne kalle «håpløse tilfeller».
Vi kan nevne de to beretningene om da han mettet tusenvis av mennesker med små nistepakker, vi kan nevne de mange helbredelsene som skjedde, og vi kan nevne de tre beretningene om da han sto ved en båre, ved en seng eller ved en grav og kalte en som var død tilbake til livet.
De av oss som gikk på søndagsskolen, husker fortellingene derfra.
De av oss som hadde kristendomsundervisning – bibelfortellinger – i barneskolen husker dem derfra.
Jeg ser for meg tre ulike bilder når jeg tenker på disse fortellingene.
Store bilder, limt op på papp-plater, med en krok i toppen slik at «frøken» kunne henge dem opp på kartstativet i klasserommet på Majorstua skole.
Eller jeg ser dem for meg som flanellografserier – en ivrig søndagsskolelærer som dramatiserte fortellingen både med bilder, mimikk og kroppsspråk. Norske teaterfolk skulle bare ant hvor mange dramatiske talenter som år etter år har framført store fortellinger for store og små forsamlinger av fascinerte gutter og jenter – søndag etter søndag; søndag etter søndag.
Den første av de beretningene i evangeliene som forteller om da Jesus vekket en person opp fra de døde, er beretningen om datteren til Jairus.
Jairus var synagogeforstander, og da datteren hans ble syk, sendte han bud på Jesus og ba ham komme og helbrede datteren. Men før Jesus nådde fram, var datteren død. Likevel ble Jesus med hjem til Jairus, og datteren ble kalt tilbake til livet.
Det var den første gangen.
En død pike - et barn - ble vekket til live mens hun lå på likstrå.
Den neste beretningen er den som er dagens tekst – fortellingen om enkens sønn i Nain. Den skal vi gå grundigere inn i etter hvert, men la meg også nevne den tredje fortellingen; det er fortellingen om Lasarus.
Lasarus. Jesu kanskje nærmeste venn utenom disippelflokken.
«Herre! Han du elsker, er blitt syk.»
Slik sto det i oversettelsen jeg vokste opp med.
I dagens bibelutgaver heter det «Herre, han som du er så glad i er blitt syk.»
Det er en sterk fortelling.
En fortelling om vennskap; vennskapet mellom Jesus og de tre søskenene i Betania.
Det er Marta og Maria vi hører mest om.
Jeg har selv vokst opp – nær sagt: i skvisen mellom to søstre.
Jeg har stor sympati for Lasarus.
Jeg kan identifisere meg med ham.
En fortelling om vennskap, men også en fortelling om tro.
Og en fortelling om Jesus som dødens seierherre.
Dødens overmann.
De to andre fortellingene i denne gruppen er annerledes.
De er annerledes, blant annet ved det at Jairus’ datter og enkens sønn i Nain var ukjente personer for Jesus og disiplene, mens Lasarus var en nær venn.
De er annerledes gjennom georgrafien.
Jairus bodde i Jeriko. Dagens Jeriko er en del av det palestinske selvstyreområdet; det er ikke en by som ligger i dagens Israel.
Nain lå utenfor Kapernaum; et stykke nord i landet.
Men Betania lå rett utenfor Jerusalem.
Endelig er de annerledes ved den progresjonen som det er i de tre fortellingene om mennesker som Jesus vakte opp fra de døde.
Første gang – Jairus’ datter - grep Jesus inn omtrent med det samme.
Andre gangen – i Nain - grep han inn under begravelsen.
Tredje gangen hadde den døde ligget flere dager i graven.
Behøver det å bety noe?
Behøver det å bety noe at disse tingene skjedde stadig nærmere Jerusalem?
Behøver tidspunktet for Jesu inngripen å bety noe?
Kanskje ikke.
Men vi som kjenner vår Bibel, kan ikke unngå å trekke tråden enda et stykke videre: Neste gang vi leser om en som ble vekket opp fra de døde, var det Jesus selv som sto opp.
Han ble ikke kalt ut fra graven, slik Lasarus ble.
Han brøt gravens segl selv.
De gangene Jesus vekket opp mennesker fra de døde, var det en slags – «prøveballonger» er vel ikke akkurat ordet, men jeg kommer ikke på noe annet – forløpere for den virkelige styrkeprøven mellom livets og dødens krefter, de som skulle bryne seg mot hverandre etter at Jesus hadde dødd på korset og var gått ned til dødsriket.
Peter sier om dette i sin store pinsepreken: «Det var ikke mulig for døden å holde ham (Jesus) fast.»
Det lot seg ikke gjøre.
Livskreftene i Jesus var for sterke.
«Helvete bever» – slik beskriver salmedikteren Johan Nordahl Brun det i salmen «Påskemorgen slukker sorgen».
La oss gå litt inn under huden på den fortellingen som er dagens tekst.
Jesus og disiplene hans kom til en liten by som het Nain.
Det var en liten by.
Nærmest en landsby.
Den lå om lag 30 km utenfor Kapernaum, på et høydedrag.
Den lå pent til og med vakker utsikt.
Hit kom Jesus og disiplene.
Jeg vet ikke om Nain lå naturlig i Jesu reiserute, eller om det var en omvei.
Men da de kom hit, møtte de et følge.
En ung mann som skulle følges til graven.
En stor sørgeskare, og sentralt i denne skaren en kvinne.
En enke.
En mor.
En mor som hadde mistet sitt eneste barn.
Sin eneste sønn.
En ung mann.
En gutt.
En som burde ha livet foran seg.
Som skulle, slik man tenkte den gang, være sin mors støtte i alderdommen.
Dette var en kvinne som hadde vært i sorg før.
Hun var enke – det vil si at hun hadde mistet sin mann.
Han hun skulle dele livet med, var dødd fra henne.
Men han hadde gitt henne en sønn.
Var det hennes eneste barn?
Teksten sier det ikke rett ut, men det er vel naturlig å lese den slik: Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke.
Jeg minnes en replikkveksling fra romanen «Kristin Lavransdatter» – romanen som ga Sigrid Undset Nobelprisen i litteratur.
Da Kristin hadde fått enda en av sine mange sønner, var det en som kommenterte dette: - Du har mange sønner nå, Kristin!
- Men jeg har ingen å miste, svarte Kristin da – nokså skarpt.
Vi kjenner oss igjen i den følelsen, vi som har barn.
Tapet vil være uopprettelig, uansett hvor mange barn man har.
En enke som hadde mistet sitt eneste barn.
En tragisk fortelling, men ikke enestående.
Ikke i vår tid og ikke på Jesu tid.
Mange enker har opplevd det samme.
Når akkurat denne fortellingen lever videre, er det fordi det skjedde noe: Hun fikk sønnen sin tilbake.
Den unge mannen ble ikke ført til graven – han ble ført hjem igjen til sin mor. Han fikk leve videre.
Likevel sitter vi med noen spørsmål etter å ha lest denne fortellingen – og de andre fortellingene om mennesker som Jesus vekket opp fra de døde.
Disse spørsmålene kan være omtrent slik:
Når Jesus vekket Lasarus opp fra de døde – hvorfor kunne han ikke også vekke Lars opp fra de døde?
Når han vekket opp Jairus’ datter fra de døde – hvorfor vekket han ikke opp Jensens datter fra de døde?
Når han vekket opp enkens sønn i Nain fra de døde – hvorfor vekket han ikke enkens sønn i Nannestad opp fra de døde?
Det må være lov å stille slike spørsmål.
Det må være lov å spørre slik – undres slik – protestere slik – når man står stilt overfor de tap man selv har lidd: Foreldre, ektefeller, venner eller barn som man har mistet.
Ikke minst må man kunne spørre slik dersom disse fortellingene som her er nevnt blir lest på en slik måte at dette er ting som skjer den dag i dag. Hvis de blir lest slik at noen fremdeles blir vakt opp fra de døde, bare man ber og tror sterkt nok.
Det skjer ikke – det vet vi alle sammen.
Vi vet også at ingen av disse tre som Jesus vakte opp fra de døde unnslapp døden «for bestandig».
Både Jairus’ datter, enkens sønn i Nain og Lasarus døde alle senere.
For en del år siden satte Det Norske Teater i Oslo opp skuespillet «Ordet» av den danske presten og dramatikeren Kaj Munk.
Jeg var og så det skuespillet.
Det er et sterkt drama.
Det er et underlig drama.
Munk skrev det i 1925, da han var 27 år gammel.
Han skrev det som et slags svar på et skuespill av Bjørnstjerne Bjørnsson. Det heter «Over Ævne», og hans tema er nettopp er at mirakler ikke skjer.
Men i Kaj Munks drama skjer et mirakel.
Den unge kvinnen Inger er død, men Johannes, en ung mann som omgivelsene oppfatter som ikke så lite «rar», går inn til den døde – og hun står opp igjen.
Slik slutter stykket.
Og mens Kaj Munks «Ordet» fremdeles blir satt opp og spilt, er det lenge siden Bjørnsons «Over Ævne» ble det.
Kaj Munk ønsket å tro på mirakler.
Jeg tror også på mirakler.
Men jeg kommer ikke til rette med de spørsmålene dagens tekst reiser ved å si at jeg tror på mirakler.
Så hvorfor har vi disse fortellingene i evangeliene?
Hvorfor er de med blant kirkeårets prekentekster?
Hvorfor gjorde Jesus disse tingene?
Jeg tror disse tekstene er gitt oss for å peke fram mot en helt bestemt begivenhet: Jesu oppstandelse fra de døde.
Jeg har nevnt noe om progresjonen i disse fortellingene.
Det som gikk på geografi og det som gikk på tid.
En jente i Jeriko, kalt tilbake til livet fra den samme sengen som hun nettopp har dødd i.
En ung mann i Nain som kalles tilbake til livet fra båren han ligger på mens han blir ført til graven.
En mann i Betania som kalles ut av graven der han alt har ligget i flere dager.
Alt dette peker fram mot den begivenheten der han som kalte dem ut av graven selv går ut av graven.
Da Lasarus kom ut av graven, var det andre som måtte rulle steinen til side.
Da Jesus gikk ut av graven, var det oppstandelseskraften selv om veltet stenen til side.
Så kan vi kanskje oppsummere omtrent slik:
Det er ikke det at Lasarus kom ut av graven som er viktig.
Det er ikke det at enken i Nain fikk sin sønn tilbake som er viktig.
Det er ikke det at Jairus og hans kone fikk sitt barn tilbake som er viktig.
Når vi som kristne tror på, bekjenner og gleder oss over at døden er overvunnet, er det ikke disse vi setter vår lit til.
Det er Jesus vi setter vår lit til.
Det er hans død og oppstandelse som ikke bare var dødsrikets store utfordring, men dødsrikets endelige nederlag.
Det evige liv er ikke først og fremst et liv sammen med våre kjære her nede.
Det evige liv er å være sammen med Jesus i Guds rike. I himmelen. I herligheten.
Da Herren fikk se enken, ble han fylt av medlidenhet med henne og sa: «Gråt ikke!» Så gikk han bort og la hånden på båren. De som bar den, stanset, og han sa: «Unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus gav ham til hans mor. Alle ble da grepet av ærefrykt, og de priste Gud. «En stor profet er oppreist blant oss,» sa de, «og Gud har gjestet sitt folk.»
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen.
